Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Jeg - en smugler?

Therese Glendrange er direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal.
Foto: Privat

Therese skriver slik om hendelsen på flyplassen:

Dagen etter var jeg på flyplassen i god tid, bare for å få vite at flyet mitt var en time forsinket. Foreløpig. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å sette seg ned og vente og vente. Plutselig stod det to menn og prikket meg i skulderen. Om jeg skulle til Mali, Bamako? Kunne jeg ta med en pakke? Det var klær til en søster som skulle i et bryllup.

Nå holder jeg nettopp på å lese en bok om å være vennlig mot andre og bruke anledningene som byr seg til å gjøre gode gjerninger. Og siden begge mennene hadde beroligende flyplassskilt hengende rundt halsen, endte jeg opp med å si ja og fulgte etter dem opp i VIP losjen. Der fikk jeg gratis te og drikke, fin utsikt til flyene og en forsikring om at jeg ikke behøvde å være bekymret for flyet mitt. Det ville komme vakter og hente meg når flyet vårt var klart. Henry, som var sikkerhetssjef for området, pakket ut alle klærne, så jeg skulle se at det ikke var andre ting skjult i dem. Så ringte vi til Madam Samake i Bamako for å avtale hvor vi kunne treffes for å få avlevert klærne. «Hvor bor du?» spurte hun. Og så snart jeg hadde svart: «Da sender jeg sønnen min for å hente deg på flyplassen og kjøre deg hjem.» Så var samtalen slutt, før jeg rakk å komme med innvendinger.

Flyet tok av et par timer senere enn planlagt, og i løpet av den tiden hadde jeg rukket å tenke meg om et par ganger. Sånn syntetisk narkotika, går ikke det an å smelte og ha i klær? Og så å bli hentet av en vilt fremmed på flyplassen da, er det noe smart? Jeg klarte å komme på ganske mange historier om dumme blondiner som bare tar med noe for noen og ender opp i et eller annet utenlandsk fengsel, eller folk som blir kidnappet på flyplassen av folk de bare har møtt på nettet.
På flyplassen ble jeg stående i over en halv time før sønnen til Madam Samake dukket opp.
Da han endelig kom, viste han seg å være diplomat. Han jobbet i Utenriksdepartementet og var en veldig hyggelig fyr. Han unnskyldte seg for forsinkelsen. Det var han som skulle gifte seg dagen etter, derfor var han litt travel. Men han var veldig takknemlig for at moren fikk festklærne sine til den store dagen. Vi snakket en del om den politiske og militære situasjonen i Mali. «Problemet er at alt for mange maliere tror at det som skjer i Mali ikke angår dem. De er ikke nok engasjert i politikken,» sukket han. Det var blitt seine kvelden før vi endelig stod utenfor døra mi. Og han takket igjen. «Jeg har reist mye med hvite og er imponert over at du ville ta med deg pakken. Du vet, for oss afrikanere er det ikke noe problem, men jeg har lagt merke til at mange hvite er litt engstelige.»

Men ikke denne damen nei! Jeg er glad for at jeg torde være litt hjelpsom. Litt utenfor min komfortsone, men veldig hyggelig for en brudgom og moren hans.