Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Oppbyggelig

Still deg der på berget


For en tid tilbake leste jeg boka om Ingeborg Skjervheim, misjonæren som levde en årrekke i Nepal.

En bok som forteller både hva hun gjorde og hennes indre prosesser. En episode ble en viktig påminner for meg. Ingeborg hadde hatt sin tjeneste i mange år ved sykehuset i Tansen.

Nå hadde hun litt andre oppgaver, og det hadde kommet ut en del yngre misjonærer. Hun merket at fokuset dreide seg mer og mer om de andre og deres tjeneste, og at få så henne og hennes tjeneste. Hun ble fylt av både misunnelse og motløshet, før hun på en vandring hjemover i sitt indre ble minnet om følgende sangstrofe: «Høyt fra det himmelske høye, vennlig et blikk på deg ser. Ser du det smilende øye? Stille, hva ønsker du mer?» Da gikk det plutselig opp for henne at selv om mennesker kan glemme henne, så er det aller viktigste at Gud ser og anerkjenner arbeidet. Så opplevde hun et bønnesvar i at hun virkelig kunne glede seg over de andres tjeneste og innsats.

 

Vi er skapt til fellesskap, og jeg tror Gud ønsker at vi som fellesskap virkelig ser og oppmuntrer hverandre. Jeg tror det er en øvelse jeg og mange kan øve oss på; å lete etter gaver Gud har lagt ned i andre mennesker og oppmuntre hverandre med det. Selv har jeg noen venner som imponerer meg i dette. De kommer med konkrete tilbakemeldinger og oppmuntringer som gjør at mismot kan byttes ut med pågangsmot og lyst til å tjene Gud og andre mennesker.

Vi trenger oppmuntringer. Og vi trenger samtidig å bli minnet om at den viktigste oppmuntreren alltid ser oss. Det er han vi lever for, og det er i Han vi virkelig kan finne hvile. Ingeborg kjempet med dette hele livet, noe sikkert de fleste av oss gjør. Hun erfarte at det var et sted hun kunne leve i fred, og det var på plassen det står om i 2. Mos 33,21: «Se her er et sted, tett ved meg. Still deg der på berget!» Et sted vi alle inviteres til komme til.