Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Forhenget i templet som revnet

Otto Slettevold har laget et unikt bilde av det revnede forhenget.
Foto: Boe Johannes Hermansen

- Bilder av forhenget har jeg funnet, men jeg har aldri sett noe bilde av det etter at det revnet, slik som vi finner det i evangeliene, sier Slettevold, som har lett både i kirker og bedehus og på internett.

Den fingernemme presten har tidligere laget mange bilder og stoler i gyllenlær. Nå er motivet fra det aller helligste i tempelet, med dekorasjoner, serafer, blomster og palmer, samt kransen fra paktens ark – etter at forhenget har revnet i to stykker, fra øverst til nederst, slik det er beskrevet i Matteus 27,51.

I tillegg til bildet har han skrevet et dikt på hele 25 vers om sonofferdagen. - Tankene og ideene kommer ofte til meg om natten, mellom tre og fem på morgenen, sier Slettevold.

Den pensjonerte presten forteller at han liker poesi. I dette diktet eller legenden, som han også kaller det, har han blant annet med intriger mellom Pilatus og hans kone. Og at forhenget ble sydd igjen etter at det var revnet.

Bildet inkludert ramme er 33 cm stort, både i høyden og bredden. - Hvis noen er interessert, kan jeg lage flere enn det ene, sier Otto Slettevold, som i tillegg til å bruke sine hender, fortsatt er mye benyttet som taler rundt om i Østfold.


Bilde:

Og se, forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst. Matt 27,51

Bilde av det revnede forhenget av Otto Slettevold

Tekst: Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, og jeg har vunnet!

 

Dikt;

Sonofferdagen:

-En legende-

Så dystert et mørke! Uff for en dag!

Maten vil slett ikke smake!

Hva var det du drømte, om denne sak?

Dine ord kommer stadig tilbake.

 

Du sa at jeg måtte ta meg i akt

Og ei felle dom over mannen!

Jeg prøvde å fri ham av hele min makt

Med pryl og med torner om pannen

 

Jo mer jeg skånet, jo verre de skrek

De fryktet ham verre enn pesten

Han fant ingen medynk, og alle ham svek

Ledet av ypperstepresten

 

Ja gir du ham fri, da dømmes du selv

Slik høvding bør settes til side.

Slipp Barabbas løs fra fangenes hvelv

Og la Nasareeren lide!

 

Han villeder alle og øder vårt folk

Det hele vil ende i krise

For ondskapen er han en ledende tolk

Guds utvalgte folk vil forlise!

 

Du kan ikke ane hva vonde jeg led

Ditt varsel jeg ønsket å følge

Mot massenes makt forgjeves jeg stred

Den sannhet står ei til å dølge

 

Hva sa han da selv denne smertenes mann?

Hvem var han av egen mening?

En Sannhetens konge av himelsk stand

Med allmaktens Gud i forening

 

Jeg mest tore tro at han ville det selv

Som offer han vel måtte mene -

Han svarte så myndig, var trassig den trell

Han var dog den eneste rene -

 

Dog solgte du Sannhetens konge med svik?

Du skuffer meg storlig min herre

Nå henger han borte på berget som lik

Og du er en sviker dessverre

 

Men følg meg da kjære, jeg gjerne vil se

Det stedet de plaget og slo ham

Nå lysner det atter. Bli med meg! Bli med!

Jeg velger fra drømmen å tro ham

 

Han vegret seg Pontìus. «Gud fri meg for mas!»

Det passer slett ikke min kjære

Det blodige rommet er ingen stas.

Der kvinner bør nektes å være!

 

Den sterkeste seiret, og dermed de gikk

Til Borgen, -litt tause og sære-

Offiseren de møtte, hans årvåkent blikk

Hadde ant hva bør Han fikk bære

Mens rommet de ryddet og remmer hang bort

Så fant han i kroken en krone

Av tornfulle grener den ringen var gjort

Den ga han Pilatus sin kone

 

Hun vegret seg ikke, hun ydmykt den bar

I kledet mot korsfester-høyden

Men nå mente Pontius at nok vel det var

«Se, Kvitt deg med råskapens sløyden!»

 

Og der kom de bærende ned med den mann

Som ofret sitt blod denne dagen

Ved klippegraven følge holdt an

Nikodemus var med der i hagen

 

Hun bøyde seg ned, la en krans ved hans fot

Og han tok den varsomt i hånden

Hans sjel som var tynget av anger og bot

Fant soningsblodet i vånden

 

Han brakte den med seg i sabbatens ro

Og sukket om svar fra det høye

Hvor skulle han bringe forsoningens blod

Og Gud gav ham råd med sitt øye

 

Sabbaten var over og rådet ble satt

Nikodemus var benket i laget

Det demret av dag etter mørke og natt

Et problem dog tæret og naget;

 

«Hva skulle de gjøre med forhengets rift?»

«Hvem kunne den skade opprette?»

«Hvem våget å trosse Den hellige skrift,

Kan noen vel påta seg dette?»

 

Da reiste seg mannen med ro i sitt sinn

Og tilbød sin hjelp etter evne

Han ville forsøke med varlige trinn

Å fylle fredagens revne

 

Og Rådet de trakk et lettelsens sukk

Det gjenlød i Høye-råds-hallen

Nikodemus ble hilst med ærbødige bukk

De hedret den dristige «kallen»

 

Så møtte de fram med synål og trå

Og fargene var nok de rette

To dyktige drenger han med seg fikk få

Og revnen de maktet å «mette»

 

Den blodige kran fra da fant sitt sted

På lokket av Arken bak teppet

Fra nå av hver synder kan eie Guds fred

Og fly fra fordømmelses steppe

 

De tråklet den til, -men åpnet den var-

Nikodemus nok ante det sanne

Jesaia fortalte at byrden Han bar

Med krans om sin blodige panne

 

Den helliges renhet nå fritt deles ut

Ved soningsblodet fra Sønnen

Og nå høres lovsang, nå jubler hans brud

Den drikker av nådebrønnen


Vårjevndøgn 2015

Otto Slettevold.

(Trolldalen 34A, 1676 Kråkerøy. Tlf: 69 34 45 23)