Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Sterke inntrykk fra en misjonsreise

Området der Haaland bor pluss sykehuset
Foto: Bjørnar Holmedal

Men vi kommer frem. Det er kveld i Brahmanbasar. Det er få lys, så stjernehimmelen over oss blir tydelig og vakker. Ul fra sjakaler kan høres i nærheten, de er sky, men mange. Det er jungel. Eventyret fra «Jungelboken» er fra dette området, og følelsen av å være i et slags eventyr er ikke langt unna.

Midt i alt dette møter vi ekteparet Haaland: Gerd Eli og Hallgeir, med barna Mathea på 4 år og Jonathan som er et par år yngre. På forhånd var kanskje tanken at det ville være spennende og interessant å få møte mennesker som arbeider på «misjonsmarken». Det var det også – men mer enn det, så var det sterkt å møte Gerd Eli og Hallgeir, der de bor, 7000 km fra Norge.

De er åpne og tydelige på hva og hvordan misjonsønsket og kallet har fulgt dem igjennom livet. Begge er oppvokst i misjonærfamilier. Gerd Eli var i fire års alderen da hun første gang sa noe om at det var misjonær hun skulle bli. Men det som utenfra sett kanskje kunne oppfattes som barnslig og enkle barne-drømmer om å være misjonær, slapp ikke taket. Bevisstheten og ønsket om at dette faktisk var hennes vei, ble ikke borte. For Hallgeir startet det ikke så tidlig, men ønsket om å få bety en forskjell - med Gud - for de sårbare og marginaliserte ute i verden, nådde dem begge. De er begge utdannet leger. Etter hvert startet en prosess for dem, både som enkeltpersoner og som familie, da det åpnet seg muligheter for at de kanskje kunne reise ut.

Når klarsignalet så ble gitt, startet en lang og grundig forberedelsestid på to år. Først på Gå ut senteret, så språkkurs i Dhaka og deretter en praksisperiode for Gerd Eli i et amerikansk-ledet sykehus i Bangladesh.

Så er de klare og så godt forberedt de kan – og flytter inn i misjonærhuset i Brahmanbasar.

Ekteparet er der de skal være. Ingen andre med samme språk, nærmeste nordmann er i Dhaka. De er de nye, de fremmede. Norsk og engelsk språk må stort sett ligge på vent. Læringskurven for bengali i praksis blir kanskje bratt, men det går bra. Barn tar språk så mye lettere enn hva voksne gjør og Mathea på fire lærer raskt språket, nesten enda bedre enn mor og far. Den lille jenta forteller snart vennene sine om Jesus. «Jesus vet jeg ikke hvem er, sier vennen, jeg kjenner Allah».. En hendelse som både forteller om levende tro i ei lita jente - og virkeligheten de lever i, må forholde seg til og må kommunisere med.

Haalands møter oss med ærlighet. De forteller om hvor tøff tjenesten og arbeidet er. Å ikke bli tatt på alvor og i arbeidssammenheng faktisk bli motarbeidet, er veldig tøft. Det er sterkt å møte en åpenhet, ærlighet og sårbarhet på hva virkeligheten som utsending har bydd på for dem - når de forteller om ønsket og kallet, å være elsket og sendt, og hva det innebærer for dem. Sendelsen for dem har betydd en tøff og utfordrende hverdag.

Midt i dette tar de oss med i hva kallet egentlig er, og fornyer kanskje for oss at kallet som kristne egentlig er å komme nær Gud. Tilbe Ham og være hos Ham. Ut fra det vil sendelsene være mange og ulike, men ankerfestet og sentrum i troen og livet er Herren.

Hvor går veien videre? De vet ikke helt, men endringer må skje dersom tjenesten skal kunne fortsette i Brahmanbasar.

Midt i alt dette blir opplevelsen tydelig og påtagelig av at det er mange som ber for dem. Mitt i stormen kjenner de at det er mange som står med og løfter dem frem for Herren.

Sendelsen kan være røff. Som «hjemmeværende» må vi be om at Herren leder steg for steg på den vei han vil vi skal gå. Både i Norge og i verden.