Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Nepal: På gjensyn

En nybakt mor ved Okhaldhunga sykehus
Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

Millionbyen Kathmandu før jordskjelvet. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen 

Den fargerike kulturen reflekterer mangfoldet av etniske grupper, arkitekturen med sitt religiøse, kunstneriske uttrykk og det smilende folket gjør Nepal til en liten skatt. Mange reiser tilbake til Nepal, ikke bare fordi fjellet er forlokkende, men fordi man blir mottatt velkommen som gjester.

Det skulle allikevel ta en stund før denne ”skatten” ble avdekket. Alene utenfor Kathmandus flyplass, medtatt etter en lang reise fra Norge var den urolige folkemassen, den stekende varmen og de høylytte taxisjåfører et overveldende første møte med landet som nå skulle bli mitt ”hjem”. Gjennom Kathmandus overfylte gater og trange smug, gjorde taxisjåføren det han kunne for å forhindre sammenstøt med det som utgjorde Nepals aggressive trafikk; skranglende Rickshaws, trehjulede busser, tutende biler, hjemløse hunder, magre kuer, motorsykler og mennesker. Alle med et mål om å krysse gata!

Et av barna ved dagsenteret i Kathmandu. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

Det jeg på forhånd trodde ville være utfordrende gjaldt i hovedsak språk og kultur, dette skulle vise seg å være en tilpasningssak.  Et reelt problem så ut til å ligge i beina mine som motvillig sendte meg ut i trafikkfloka hver dag for å komme til og fra jobb. ABBS-senteret hadde over 40 flotte, sunne barn som av ulike grunner kom til verden med hver sin lille utfordring. I Nepal har man ulike oppfatninger av funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede barn. For noen er det en byrde både økonomisk og sosialt sett å ha et barn som skiller seg ut, et barn som ikke klarer sine daglige gjøremål. Foreldre, spesielt mødre opplever fordømmelse fra familie og venner da det er forbundet med synd å føde et annerledes barn. Barnet blir av den grunn tilsidesatt, gjemt, eller plassert på gata. Enkelte finner veien til et dagsenter som tilbyr opptrening og omsorg- ABBS-senteret var et av dem. Det var her jeg skulle jobbe, som volontør for normisjon. 

Monkey Temple i Kathmandu. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

Det var en spennende tid - et virvar av tanker og inntrykk. Lyden av klingende små klokker, sang og røkelse som et daglig ritual til ære for gudene. Lukten av krydder, ferske grønnsaker surret i karri, aromatisk basmati-ris som sammen med linsesuppe og dampete momos ble servert på runde fat i Nepals tusen hjem.  Kvinner, iøynefallende med sine vakre tradisjonelle ”Sari”- et langt tøystykke som vikles elegant rundt kroppen- pyntet med vakre, utformede gullsmykker. Det var et yrende liv men med en bismak av søppel og støv. Den slørete utsikten gjorde at man så vidt kunne skimte de mektige snøkledte fjellmassivene som trekker til seg tusener av turister hvert år. En forurensning som i følge klimaforskere krever flere menneskeliv enn hva den blodige borgerkrigen som herjet i landet fra 1996-2006 gjorde.  Støvet etterlot seg et lag av skitt som følge av å vandre rundt i de endeløse, trafikkerte gatene. Til tross for at forurensing var merkbar i hverdagen, var den ikke et hinder for å leve et normalt liv. Det var i grunnen lite med Nepal som var uoverkommelig til tross for kulturelle, religiøse og sosiale forskjeller. Da mine språkkunnskaper kunne praktiseres i det daglige, opplevde jeg Nepal på en ny og annerledes måte. Jeg kunne for eksempel utfordre de oppjusterte taxiprisene tilpasset pengeboka til en turist ved å si ”kati bhayo”?- hvor mye?, eller ” Mahango bhayo!”- det er dyrt! Den pågående prutekrigen handlet om å aldri gi seg, noe som var vanskelig da det rykket i smilebåndet til taxisjåføren- dette spillet var han vant til å vinne. Siden nepalerne hadde sin egen subjektive tidsoppfatning som ikke styrtes av klokken, måtte jeg innse at slaget var tapt, jeg hadde mitt å gjøre. 500 rupees til taxisjåføren.

En nyfødt ved sykehuset i Okhaldhunga. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

En av de tingene jeg la merke til I Nepal var at penger og lykke ikke nødvendigvis gikk hånd i hånd. Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over hva han har." Sett fra et økonomisk perspektiv er Nepal ett av verdens fattigste land hvor mange livnærer seg på små gårdsbruk spredt over hele landet. For meg bar folket på rikdommer som ikke kunne måles i kroner, og en av dem var generøsitet. En generøsitet som skapte overskrifter da hjelpearbeidere ble tilbydd mat i etterkant av jordskjelvet lørdag 25.april, i en tid hvor mat var en mangelvare og drikkevann vanskelig å finne.

"Ikke løp ut under jordskjelv" sa de. - Jeg løp ut.  Foto: Elisabeth Dahl Olafsen 

Jeg lå i sengen da det skjedde. To timer tidligere hadde jeg spist min obligatoriske porsjon med havregrøt og drukket nok kaffe for å klare en hel dag alene i byen. Kaffen hadde derimot dårlig innvirkning på meg der jeg satt med halvlukkede øyner, og for første gang på to måneder gikk jeg tilbake i senga for å sove. En beslutning jeg i ettertid er glad for å ha tatt. Søvnen ble dessverre kortvarig da rommets fire vegger, inkludert min egen seng og trebordet ved siden av oppførte seg merkverdig rart for møbler å være. Noe var veldig galt. Utenriksdepartementets beredskapsplan under et jordskjelv anbefalte å søke tilflukt under en dør, et solid bord, en døråpning eller i en tom korridor. ”Ikke løp ut, du kan bli truffet av fallende gjenstander” sto  det. Jeg løp ut.

Noen minutter etter det aller første jordskjelvet. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen 

Sammen med en amerikansk venninne i vår lille hage utenfor gjestehuset kjente vi på etterskjelvene som ruvet under oss, frem og tilbake i dype drag som en båt i høy sjø. Litt perpleks men lettet over å være trygg konkluderte vi med at skjelvet måtte ha vært mellom 4 og 5 på Richter skala, vi var usikre om dette i det hele tatt var stort nok til komme på lokalnyhetene. Vi tok feil, det var dødsskjelvet på 7,9.

Åpne områder ble samlingsplass for mange.  Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

Et nytt hysteri brøt ut blant folkemassen som hadde samlet seg utenfor gjestehuset da en tiger tilsynelatende var løs i gata. Et surrealistisk øyeblikk med tanke på at vi nettopp var rammet av et jordskjelv. Heldigvis var det ingen som endte i tigerens gap da det viste seg å være en rykteflom, tigeren var aldri utenfor dyreparkens murer. Da vår hage var trygg for potensielle husras ble det et samlingspunkt for mange, og sammenpresset i et lite skur tett ved gjestehuset tilbrakte jeg, 5 nordmenn og en skokk av nepalere  en urolig natt sammen som en liten familie. Flere store etterskjelv var forventet å komme, og de kom. Store og små. De små kunne man sove gjennom, de store knakte og brakte i vegger, gulv og tak- et brak, så store jordskyer fra ruinene der hvor husene en gang var.


Alle sov ute den første natten. Her sov jeg. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen 

En liten radio voktet av en nepalsk gutt ga oss et mer dramatisk nyhetsbildet enn det vi i realiteten opplevde. Det var mange falske spådommer om den nåværende situasjonen i Kathmandu, noe som var frustrerende for oss lyttere. Men da en melding om at et nytt og større jordskjelv enn det første var forventet å ramme Nepal mellom klokken 15.00 og 16.00 var det ingen som avfeide det . Skjelvende og redde etter et tidligere etterskjelv på 6,7 samlet vi oss igjen i vår lille hage og knuget på våre telefoner som ga oss en form for trygghet. ”Skjelvet er forventet å bli styrke 9” kom det fra mannen med radioen. Jeg var ingen seismolog men visste konsekvensene av det som nå kunne komme. Ingen av oss sa noe, øynene var festet til murveggene i gjestehuset i håp om at de skulle holde. Jeg tittet på fuglene, så hvordan de lettet på vingene og fløy bort fra oss i den lille hagen. Den regelmessige kontakten med mamma stoppet opp da jeg ikke lengre visste hva jeg skulle skrive. Vi bare ventet.  Barna som sprang på gresset virket så upåvirket av det hele, som om jordskjelvet var en lek. Jeg tenkte på alle andre som ikke hadde en radio og dermed levde i full uvitenhet om det kommende skjelvet. Kanskje var det bedre. Å ikke vite. Med bøyde hoder satt vi med hver vår telefon i håp om at en eller annen der hjemme kunne imøtegå mannen med radioen, at noen kunne avkrefte det som ble sagt. En tåre ble til flere tårer, enda det var nok hender å holde i. Det var ingenting noen kunne si eller gjøre for å trøste. Vi bare ventet.

Skjelvet kom aldri.

Mange ble fanget i ruinene etter jordskjelvet. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

Den potensielle jordskjelvfaren var nå over, men vi visste at situasjonen fremover ville eskalere i  form av ren frustrasjon på grunn av mangel på vann og elektrisitet. Mennesker ble fortsatt gravd opp fra ruinene, noen levende, andre døde. Fare for epidemi var sannsynlig, ikke minst risikoen for vannbårne sykdommer som følge av regntiden. Vann- og kloakksystemet var trolig blandet sammen til et ”drikkevann” som kunne ta livet av den mannen, kvinnen eller barnet som godtroende helte det i seg. Spesielt utsatt er kvinner og unge jenter som i kjølvannet av slike hendelse blir ofrer for menneskehandel, vold og overgrep. Det var tunge beskjeder å få, spesielt med tanke på min egen enveisbillett ut fra Nepal.  En billett som var verdt alt for noen, men som jeg av den enkle grunn og største selvfølge skulle få. Å være norsk var plutselig det samme som å være trygg, en trygghet som var fraværende for alle tusener som nå satt under sine improviserte hjem. Som en del av hjemreisen til Norge opplevde jeg et omvendt kultursjokk da jeg plantet mine ben på et flisbelagt gulv i 10. etasje på et luksushotell med utsikt over tusenvis av skyskrapere i rikmannsbyen Hong Kong. På et lite skilt ved vasken sto det med små, ryddige bokstaver: ”Vannet er godkjent som drikkevann og kan tappes direkte fra springen”. For å poengtere kontrasten til de tomme kranene i Nepal og ikke minst faren for å drikke det, var dette skiltet på badet ved toalettet. Den resterende strålen av vann på vårt toalett var farget brunt som kobber med en vannkvalitet ikke verdig noe skilt.  Det var en av mange ting som opplevdes surrealistisk da jeg forlot Kathmandu.


Teltleirer oppstod umiddelbart etter jordskjelvet. Ingen turde å sove inne.  Foto: Elisabeth Dahl Olafsen 

I det øyeblikket jordskjelvet rammet Nepal vendte verden blikket mot det lille landet i øst, mot det fortvilte folket, mot ruinerte landsbyer og mot arbeidet som nå skulle gjenoppbygge Nepal. I dagene som kom avtok ikke oppmerksomheten rundt jordskjelvet og nødhjelp i form av økonomisk støtte og krisehjelp strømmet inn. Slik vil det bestandig være under og etter en naturkatastrofe med så store ødeleggelser, det er allikevel bare et tidsspørsmål før dette avtar. Nye hendelser skaper nye overskrifter og ”Dødsskjelvet i Nepal” vil på lik linje med alt annet i verden ende opp som historisk. Dessverre oppleves denne katastrofen som endeløs for de gjenværende i Nepal, både for lokale og for utlendinger. Det er det blir tøft for mange. Med det  i bakhodet er det naturligvis vanskelig å være tilbake i Norge igjen. Det ble ingen ordentlig farvel, bare jeg og kofferten min som fløy ut av landet. Det høres enkelt ut men var i virkeligheten ikke lett.

Et av de mange templene som ble ødelagt under jordskjelvene. Foto: Elisabeth Dahl Olafsen

Fokuset er nå på å hjelpe Nepal, og da er det mange måter å bidra på. Én av dem er å ikke glemme det som har skjedd. Den nåværende situasjonen er kritisk for mange og vil fortsette å være det i lang tid fremover. Det er lett å føle seg hjelpeløs, derfor vil jeg oppfordre alle til å hjelpe på den måten man best kan og er dermed uenig i at slagordet ”Bare synd det ikke er tanken som teller” betyr at vi ikke gjør nok. La din tanke om Nepal blir andres tanker om Nepal og bygg deres handlinger på det.

På gjensyn Nepal.

Elisabeth Dahl Olafsen var under jordskjelvet volontør for Normisjon i Kathmandu. Elisabeth er 22 år og kommer fra Mo i Rana. 

STØTT ARBEIDET MED Å HJELPE JORDSKJELV-RAMMEDE: 
1. Send NEPAL til 2160 for å gi 200kr 
2. Benytt konto 1503 02 13537 og merk beløpet "Jordskjelv i Nepal"
3. Gi med kort her!