Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Brobygging på flere fronter

Foto: Karen Ekern

Prosjektet Helsehagen er inne i sitt siste år. I slutten av mai fikk jeg sett på noe av det som skjer og har skjedd i prosjektet denne våren. 2. pinsedag kl. 7.15 sykla Karina og jeg av gårde til en av landsbyene. Etter omtrent 3 timer var vi framme i Djolafondo. De første vi hilste på, var disse kvinnene som holdt på å male korn på mølla de har fått takket være prosjektet. Det var artig å se at her ble kornet til mel uten at en eneste mann måtte hjelpe til. Kvinnene var stolte over å greie alt sjøl og svært glade for mølla som avlaster dem for mye tungarbeid.

 

 

Målet for oss denne dagen var å besøke Mariama, som har vært fødselshjelper i Touba i 5 år, men som endelig har fått flyttet til den nye fødestua i Djolafondo. Husene har stått ferdige lenge, men på grunn av mye byråkrati og uforutsette hindringer, er det først nå fødselshjelperen er på plass. Hun hadde jobba nøyaktig ei uke da vi kom. Flere hadde vært til svangerskaps-kontroll, men det hadde enda ikke vært noen fødsler. Det kom stadig folk innom, og alle fortalte hvor bra det var at fødende skulle slippe å dra den lange veien til Touba. Vi fikk høre at 3 eller 4 kvinner hadde født i veikanten underveis til helsesentret der. Kvinnene setter vel mest pris på at de kan rekke fram i tide og føde med kyndig hjelp. Flere menn nevnte at bensinkostnaden til motorsykkel de bruker for å frakte kvinnene til fødestua ville bli mye mindre med kort avstand.

Her er en mann som fikk en stein over foten for 5 måneder siden. Han fikk et fælt sår og mye verk, så han har vært mange ganger i Touba for å få behandling og medisiner. Nå skifta Mariyama på såret, og hun fortalte at hun hadde lært dette under utdannelsen, så det er flere enn de gravide og fødende som nå kan få hjelp i nærområdet.

 

Da vi var på besøk, holdt hun på å finne ut om det var mulig å ringe fra fasttelefon. Det er samme type vi har, men med en ekstra antenne for å få dekning. I regntida er det nok ikke holdbart å måtte stå midt på gårdsplassen og få telefonen så høyt som mulig for så vidt å få dekning. Siden hun foreløpig er den eneste helsepersonen der, vil det være en trygghet om hun i vanskelige tilfelle kan ringe noen som kan mer enn henne, så en lang antenne vil være en god investering.

 

Folket i landsbyen har ventet lenge på henne, og de har ordnet det fint der hun bor. Jeg var positivt overrasket over at de hadde bygd en enkel ovn av leire på kjøkkenet. Mariama laget deilig mat til oss, så jeg var glad vi kunne forære henne den hanen landsbyens eldste kom til oss med for å ære oss siden vi kom den lange veien for å hilse på. Vi rakk hjem før det ble mørkt, men vi måtte ha oss noen pauser i varmen. Det er bare ei lita bygd mellom oss og Djolafondo, og der måtte vi hilse på folk jeg kjenner fra langt tilbake da de var en av bygdene som var med i et tidligere prosjekt. På bildet ser dere hvordan kvinnene får mjøl når de ikke har mølle.

I prosjektområdet er det mange elver som det kan være vanskelig å komme over etter store regnskyll. Det er blitt bygd flere bruer de siste 5 årene, og nå er snart den siste ferdig. Jeg var innom da det var stor dugnad siste lørdagen i mai. Det var folk fra mange landsbyer og hjalp til, og det var stor aktivitet og full innsats med å få fyllmasse på plass, blande sement, bære vann og koke mat. Det var slakta ei ku for anledningen.

 


            

Kvinnene bærer vann der den gamle veien er og hvor biler har kjørt til nå. Det er brattere enn det ser ut til på bildet.