Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Visjonsforedrag fra generalsekretæren

Foto: Ryan Burch

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt. Ef 1, 3-6.

Dette er grunnlaget, rammen og retningen. Grunnlaget er at Jesus døde for oss og sto opp igjen. «Men nå er jo Kristus stått opp» sier Paulus i 1. Kor 15. Rammen er Guds nåde. Ved hans nåde er hver av oss skapt. Av hans nåde lever vi hver dag. En klok mann sa en gang at det å tro at vi har livet i oss selv, er like dumt som det å snakke om varme klær. Ta den varmeste jakka du har og legg den ut i snøen i 15 kuldegrader. Hvor varm tror du den jakka er etter en halv time? Klær er varme fordi de låner varme fra kroppen vår. På sammen måte har ikke vi livet i oss selv. Vi får det hver dag fra Gud. Til slutt skal vi dø en dag, også da i Guds nåde.

Retningen leste vi i siste verset: Til lov og pris for hans herlighet og ære. Dette er grunnlag, ramme og retning for hver enkelt av oss. Dette er grunnlag, ramme og retning for Normisjon.

Hva er Normisjon? Normisjon er en del av Guds folk. Vi er en del av en verdensvid, universell kirke som har «én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far». Vår identitet er ikke å være kirkesamfunn, men en evangelisk luthersk misjonsorganisasjon som bygger på Bibelen og Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.  Vi finnes fordi vi har en historie: Mennesker som brydde seg om andre; om at de skulle få mat, et sted å leve, at de skulle få møte Jesus. Vi finnes fordi vi har en felles retning: Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag; like fra Ecuador i vest og Kambodsja i øst- og like til Norge.

Vi snakket ikke lenger om ytremisjon og indremisjon. Det er én bevegelse; fra oss som tror på Jesus til dem som ennå ikke har møtt han.  Dette er en bevegelse i to retninger: Inn til Jesus og ut til andre mennesker.

Det er en bevegelse inn til Jesus fordi vi er en del av hans folk, på vandring etter han.

 «Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!»  Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Joh 21, 15-18. 

Peter fikk spørsmålet: Elsker du meg? Kvinnen i fariseeren Simons hus (Luk 7) og de rundt henne, fikk høre at hun elsket Jesus høyt fordi hun hadde fått så mye tilgitt. Hjemme hos Marta og Maria får Maria høre at hun har valgt det ene nødvendige: Å sette seg ved Jesu føtter og lytte til han. I 1. Joh 4 leser vi «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss.»

Det er en bevegelse inn til Jesus. Det er viktig å lese Bibelen, og du trenger å høre Guds ord forkynt. Men du trenger ikke å lese Bibelen alene. Du kan gjerne gjøre det sammen med andre. Du trenger derimot å søke inn til Jesus alene! Du trenger å søke inn til han fordi du hos han har liv, der har du felleskap med den treenige Gud, og der har du overflod. Vi trenger også å søke inn til Jesus sammen. Det gamle pakts folk fikk ved tempelinnvielsen høre ord fra Gud: «Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet.» 2. Krøn 7, 14.

Vi trenger bevegelse inn til Jesus. Derfor har vi foreslått bønn som det aller første punktet i handlingsprogrammet. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.  5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh 15, 4-5.

Hvorfor finnes Normisjon? Jeg så nettopp filmen Exodus. Fascinerende å se Israelsfolket på vandring, flere hundre tusen mennesker. Nå teller folket på vandring etter Jesus på verdensbasis milliarder. Men målet er alle! Vi vet at det finnes over to milliarder mennesker i verden som ikke har hørt evangeliet, og som ikke har noen kristen kirke eller Jesusetterfølgere i nærheten. Derfor finnes Normisjon. Vi finnes fordi nye mennesker skal få møte Jesus. «Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag.»

Fellesskap

Normisjon er en felleskapsbevegelse. Vårt oppdrag er å plante og bygge fellesskap, står det i langtidsstrategien som ble vedtatt i 2012. Vi skal plante mange nye fellesskap. Det skal være så tett mellom fellesskapene at folk enkelt kan «dumpe» innom. Og fellesskapene skal være forskjellige. Dette har sammenheng med inkarnasjonen. Gud ble menneske ett sted, hos ett folk, en bestemt tid. Fellesskapene skal være et «nedslag» hos noen mennesker, i ett område, en bestemt tid. Da gjør det ingenting om fellesskapene endres over tid. Da skal de endres over tid. En ting er sikkert: Veien vi går sammen, går ikke der den gikk.

Det er en ting til som er enda sikrere, og det er at Gud vil gå foran å lede oss. Da folket gikk gjennom ørkenen, gikk Herren foran dem som en skysøyle om dagen og som en ildsøyle om natten. Hver gang skyen løftet seg, brøt folket opp. Og hver gang den senket seg, slo de leir. «På Herrens ord slo de leir. På Herrens ord brøt de opp.» Vi lever i den nye pakts tid, men også vi er et folk på vandring.  Vi er en del av Guds folk på vandring. Derfor må vi være i endring.

Fellesskapene skal være forskjellige, men de må også har noen likhetstrekk. Jeg nevner tre trekk de må ha felles: 1. Alle fellesskap er kalt sammen av og rundt Jesus. Derfor skal forkynnelsen har rikelig plass, og den skal være bibeltro og livsnær. 2. I fellesskapene skal vi tjene hverandre, og vi skal tjene mennesker utenfor fellesskapet. 3. I fellesskapene skal det være rom for tegn og under. Paul Hiebert skriver om «The excluded middle». Om det vestlige verdensbilde som etter opplysningstiden ikke lenger er helt, men mangler det midterste sjiktet. Vi i vesten forholder oss til det vi kan sanse, og vi tror på en øverste Gud. Men rommet i mellom, det som i det bibelske verdensbilde består av engler, bønn og visdom, hellige rom, tegn og under, har vi radert ut etter opplysningstiden. I det bibelske verdensbildet hører dette «middle» med.

Fellesskapene skal ha noen likehetstrekk, og de skal være forskjellige. Men vi må slutte å tenke at størrelse er et tegn på suksess og vellykkethet. Disse begrepene er i det hele lite gode å bruke om kristne fellesskap. I stedet må vi spørre om Ordet forkynnes rett og dåp og nattverd forvaltes rett. Vi skal spørre etter frukten. Blir mennesker reist opp? Blir mennesker satt fri? Kommer nye til tro? Bryr vi oss om mennesker utenfor fellesskapene? Er misjonsperspektivet utover oss selv og like til jordens ende?

Det lokale fellesskapet er et tegn på Guds rike. Det er ikke identisk med Guds rike. Guds sanne kirke er en usynlig størrelse. Men det kristne fellesskapet er et tegn på dette riket som finnes allerede nå. Allerede nå lever vi i Guds rike. Allerede nå er Gudsrikets krefter virksomme: Glede, fred, tilgivelse, helbredelse for å nevne noen. Men ennå er ikke Guds rike her fullt ut. Derfor er vi et folk på vandring sammen mot det riket som en gang kommer fullt ut. Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.  Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Åp. 21,1-2

De stolte skal bøye sin nakke
De mektig miste sin makt
For du er alene den høyeste når det siste ord er sagt
For du er alene den sterke
Og du skal ha ære og makt
Din herlighet stråler når alt tar slutt og det siste ord er sagt

(Eyvind Skeie)

Det trengs lokale kristne fellesskap i samarbeidslandene våre. I hovedsak er det ikke vi som skal bygge disse, men vi skal støtte samarbeidskirkene våre slik at de kan bygge fellesskap. Vi skal støtte samarbeidskirkene våre slik at de kan være lokale kirker for menneskene i sitt område. Igjen med henvisning til inkarnasjonen. Derfor er fire selv viktige: Kirkene skal være selvstyrte, selvstøttende, selvutbredende og selvteologiserende. Det siste er et håpløst ord på norsk, men poenget er at teologien må formuleres lokalt.

Det er frustrerende å vite hvor mye penger kan ødelegge for kirker og samarbeidspartnere. Vi kan lære fra terapien at «den minste støtte ofte er den beste». Det er viktig for kroppen. Kroppen skal gis et dytt i rett retning for så å ordne opp selv. Dette er viktig i barneoppdragelse. Gir vi barn for mye støtte, blir de overbeskyttet og uselvstendige. For en menighet er det viktig at den så snart den kan, står på egne bein. For med penger følger det makt, og makt skaper avhengighet.

Likevel skal vi fortsett å gi penger. For det første trenger vi å gi bort pengene våre fordi vi er forvaltere av Guds eiendom. Dessuten: Når det finnes over to milliarder mennesker som ikke har hørt evangeliet, må vi dele ressursene våre slik at alle mennesker får mulighet til å møte Jesus. «Skaff dere venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.» Luk 16,9

De to neste punktene i Normisjons langtidsstrategi er evangelisering og diakoni. Vi har i forbindelse med handlingsprogrammet snakket om at det er dumt å ha disse som to atskilte punkter. Frelsen gjelder hele mennesket. For misjonærene våre opp gjennom historien har disse to vært holdt sammen. Evangelisering og diakoni henger nøye sammen i misjon. Dersom vi slår det sammen til ett punkt, er det imidlertid lett at vi begynner å legge mer vekt på det ene enn på det andre. For å sikre at både evangelisering og diakoni får vekt i Normisjon fremover, har vi derfor valgt å beholde de atskilt i to punkter i handlingsprogrammet videre.

Evangelisering

Noen må bry seg om de som ikke har hørt evangeliet! Det finnes to milliarder mennesker i verden som ikke har tilgang til evangeliet, og de fleste at dem befinner seg i det vi kaller 10/40 vinduet; hovedsakelig i Sør - og Sentral Asia og i Vest Afrika. I Sør Asia startet Santalmisjonen sitt arbeid. Fortsatt er det mange folkegrupper i India som ikke har hørt evangeliet. Bangladesh har over 160 mill innbyggere og kun ca 0,3 % kristne. Mange regner bengalene som verdens største unådde folkegruppe. I Kambodsja opplever vi en stor åpenhet, og mange blir kristne. Hver eneste nye kristne blir registrert med navn og landsby og vil bli fulgt opp og få hjelp til å finne fellesskap i menighet. Men det er mange som fortsatt ikke har hørt. Dette er bare tre eksempler.

Vi ber: Herre, led oss! Vis oss hvordan vi kan støtte kirkene i disse landene og i alle samarbeidslandene våre i å nå ut med evangeliet!

Dersom vi løfter blikket; hva skal misjon være fremover? Vi jobber med dette. Vi begynte arbeidet med en dag i lovprisning og bønn. Vi har hatt en konsultasjon som vi inviterte bredt inn til. Vi har hatt noen viktige samtaler med ulike ledergrupper i Normisjon og i Landsstyret, og vi vil ha flere. Hvordan ser misjon ut i 2015 og fremover? Én ting er økonomien. I likhet med andre organisasjoner rammes vi i Normisjon av at mennesker i Norge når vi har bedre råd, gir mindre enn før. Dette er steingalt. Vi ødelegger oss selv, og vi ødelegger de neste generasjonene når vi bruker så mye penger på oss selv og på barn og barnebarn. Vi trenger å gi bort pengene våre. Derfor vil vi i Normisjon jobbe for å øke inntektene. Samtidig må vi forholde oss til det vi faktisk får inn av gaver.

Noe annet er at det har vært et paradigmeskifte i misjon, blant annet med David Bosh’ Transforming Mission på 90-tallet. Men det er som misjonsorganisasjonene ennå ikke har klart å ta endringen. For hva og hvordan skal misjon være nå? Veien går ikke der den gikk. Tidene er annerledes nå enn for 30 og 40 år siden. Vi skal tyde tidene. Vi skal være en misjonsbevegelse for vår tid. Det er ikke lenger «West to the Rest». Nå er misjon «from everywhere to everywhere». Hva betyr det for Normisjon?

For fem år siden hadde jeg studiepermisjon og studerte tre måneder i USA. Jeg gledet meg til å lære det nyeste innen misjonsstrategi og komme tilbake til Norge med det. Men uansett hva jeg leste, og uansett hvem jeg snakket med, minnet Gud meg på nytt og på nytt om én ting: Bønn. At det første og viktigste er at vi søker inn til han.

Det er ikke uten grunn at overskriften over generalforsamling og Sommer i Sør er «Følg meg». Det er det som er det første kallet vårt. Det begynner alltid inne hos Jesus. Vi trenger at dere denne uken og videre er med og ber for Normisjon. Hvor går veien videre for Normisjon? Hva er din plass?

Vi tror at Normisjon fortsatt skal være et bidrag i den verdensvide misjonen. Hva skal dette bidraget være? Noen konturer ser vi. Det vil fremover i mye større grad handle om partnerskap. Videre tror vi ikke lenger at misjonsinnsats skal telles i antall langtidsmisjonærer. Kanskje vi må se etter noe annet. Møter mennesker Jesus? Får mennesker hjelp til å reise seg, til å komme ut av fattigdom? I hvilken grad blir kirkene vi støtter, selvstendige? Jeg har trodd at vi skulle sende mange nye misjonærer, og på sett og vis tror fortsatt jeg det. Men sendemodellen må kanskje være annerledes? Bli med og be om at vi finner hva Normisjon skal være og gjøre.

Hører du den hemmelige sangen, røster som forenes til et kor? Ser du hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. Se våre føtter er lette som fjellet! Vi kommer med budskap om fred. Midt mellom folkene løfter vi navnet til ham som har bøyet seg ned.

Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang, du overvant mørke og død! Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer med lindring og rettferd og brød. (Eyvind Skeie)

Diakoni

Godhet som aksjon startet i IMI i Stavanger i 2006 og har spredt seg utover hele landet som godhetsdager, godhetsuker og godhetsaksjoner. Mennesker blir berørt. Tenk om Normisjon kunne bli kjent for at det er vi som vil mennesker rundt oss så mye godt?

Diakoni er også rettferdighet. For kristne er det en viktig oppgave å slåss mot urettferdigheten i verden. I Normisjon mener vi at vi har et spesielt ansvar for de fattigste, for de marginaliserte. Det er alltid de fattigste som rammes hardest. Det ser vi ved naturkatastrofer som nå etter jordskjelvet i Nepal. En journalist i Aftenposten skrev: De hadde ingenting, og nå har de mistet det. De fattigste rammes hardest ved miljøødeleggelser og også i forbindelse med korrupsjon. De fattigste er enklest å utnytte. Det har aldri vært så mange slaver i verden som nå! Derfor har Normisjon blant annet prosjekt blant steinknuserne i India.

Men diakoni er ikke bare hva vi gjør. Det er også hvordan vi lever. Her er jeg i glasshus. Men vi som følger etter Jesus, må tørre å la hans lys skinne innover livene våre for å avsløre forbruket vårt og hjelpe oss til å forvalte rett. Vi bruker for stor del av ressursene i verden. Det gode er at han som sa «Følg meg», vil vise oss vei. Han vil vise den enkelte av oss vei, og han vil vise oss hvor vi skal gå sammen. For vi er et folk på vandring etter han.

Diakoni er også barmhjertighet. Verden vil alltid trenge barmhjertighet. Det langsiktige diakonale arbeidet vårt skal ha lokalt eierskap og skape bærekraft. Det vil imidlertid alltid komme katastrofer som krever nødhjelpsinnsats. Normisjon er ingen nødhjelpsorganisasjon. Likevel tenker vi at når katastrofer rammer samarbeidslandene våre, vil vi bidra så langt vi kan. Det tenkte vi ved tørken i Mali, det tenkte vi da santaler fikk hjemmene ødelagt i India, etter Sandy på Cuba, da det var flom i Kambodsja, og det har vi tenkt nå i forbindelse med jordskjelvet i Nepal.

Men i det langsiktige diakonale arbeidet vårt skal vi jobbe for å hjelpe mennesker ut av fattigdommen. Det gjør vi blant annet, og ikke minst, ved å støtte dem så deres stemme blir hørt. Det vi kaller advocasy-arbeid.

Eg hadde sett eit glimt av himmel, men eg kjente lukt av jord og eg forsto at mårådagen alt bere' dine spor. Eg fekk pusta i din nåde, og fekk evne te å sjå ditt bilde i min neste. Eg fekk mot te å gå.

Du tok ikkje auene dine frå meg. Du såg te det sprang vatten fram frå stein. Eg kviskra: Du må ikkje gå ifrå meg! Du tok meg tett inn te deg og grein. Du grein. (Bjørn Eidsvåg)

Utrustning

Når vi er et folk på vandring, må vi ruste hverandre til å tåle veien. Og vi må utruste hverandre slik at vi kan møte andre mennesker, slik at de også får møte Jesus. Acta har nå et stort medvandringsprosjekt. I det trengs vi. Det trengs at hver og en av oss finner minst ett yngre menneske vi kan være noe for. Et menneske du kan drikke kaffe sammen med, bry deg om og be for.

Fellesskapene våre må spørre etter og fremelske nådegavene. Jeg er helt sikker på at vi trenger alle gavene hver og en som tilhører Normisjon, har. Og jeg er sikker på at oppgavene i Normisjon fremover i stor grad vil bli utført på bakgrunn av nådegavebaserte tjenester i fellesskapene. Hva trives du med? Hva motiveres du av? Når et folk skal på vandring, må noen sørge for hus og telt. Noen må se på kart og sjekke kompass. Noen må ta seg av de som er blitt for slitne, eller som er skadet. Noen må sørge for mat, for niste. Alle trengs! Og det fungerer best om den enkelte gjør det hun og han kan best, det man er utrustet til å gjøre.

Til utrustning hører det viktige arbeidet med teologi. Teologien må formuleres på nytt i møte med virkeligheten nå, i møte med menneskene nå. Igjen med henvisning til inkarnasjonen. Biskop Hwa Yung skriver i boken Mangoes or Bananas at teologien skal formes av lekfolk i møte med lidelsen. Han nevner fire kriterier på en slitesterk og bestandig teologi. 1. Teologien må forholde seg til og tale inn i den konkrete politiske og sosiale virkelighet. 2. Teologien må styrke kirken i kirkens oppgave: Å kalle mennesker til omvendelse og tro, å plante og bygge nye kirker, og å løse mennesker fra sykdom og åndsmakter. 3. Teologien må kontekstualiseres. 4. Teologien må være trofast mot den uforanderlige sannhetskjernen.

Midt i dette må vi huske hva som er teologiens mål: At mennesker skal bli frelst, og at Gud skal bli æret. En hyrde vil alltid også ha en vernende funksjon; å verne sauene mot farer som truer. Det blir imidlertid feil dersom teologien først og fremst brukes til å avgrense oss fra andre. I praksis betyr dette at når vi er på vandring og en går seg bort, skal vi bruke store ressurser på å lete etter denne ene. Luk 15.

Teologiens mål er at mennesker skal bli frelst, og at Gud skal æres. Det er et mål at mennesker skal få håp. I Heb. 6, 19 står det om håpet som «et trygt og fast anker for sjelen». Dette er ikke et sånn anker som vi har på båten vår på Sørlandet; et anker som setter seg fast på bunnen i tang og steiner. Ankeret det snakkes om her, er et tau som var festet inne på land slik at noen fra land kunne trekke båten inn. Håpet vårt er festet i Jesus inne på land, hos Gud; i det eneste fastpunktet som finnes.

Da rev du sløret bort fra mine øyne og lot meg se det håp som er fra deg. Jeg har en fremtid full av gylne drømmer for gjennom alt som skjer, er du på vei. (Eyvind Skeie)

Det er et mål at mennesker skal kunne tro på Gud som kjemper med dem. Også at de skal få tro på seg selv. Ikke som uavhengige individualister, men som oppreiste mennesker med løftede armer under korset. Mennesker skal få tro på et liv i verden fordi Gud er på menneskenes side. Verden er vakker, og livet er godt. Samtidig er vi på vandring mot en ny verden. Verden er vakker. Livet er nå. Men bak horisontens ytterste blå finnes et landskap som intet øye så. (Tore Thomassen)

Organisasjon

Vi er én bevegelse: Fra oss som tror til de som ennå ikke har møtt Jesus. Vi er en organisasjon som er svært mangfoldig. I blant synes jeg vi minner mer om et nettverk enn om en organisasjon. Hvordan kan vi få til en organisk bevegelse? Hvordan kan vi være i bevegelse og samtidig hente ut det beste av å være organisasjon? Det betyr neppe lik organisering alle steder. Men vi må ha noe som binder oss sammen. Normisjon kan i blant synes tungrodd og vanskelig å endre. Sammenlignet med en stor folkekirke er vi imidlertid lettbeinte. Denne lettbeintheten og endringsviljen er viktig for oss.

Til slutt: Ånden blåser dit den vil. Gud er hele tiden i bevegelse for å lede sitt folk, i bevegelse for at alle mennesker skal få mulighet til å komme hjem til han, i bevegelse for å føre verden mot et endelig mål. Vi vil bygge Normisjon sammen. Vi vil være en lettbeint og solid organisasjon. Vi vil følge etter Jesus sammen.