Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

"Mer enn en skole".

En stille øvelse midt i et av foredragene: Skriv et brev til Gud! Her sitter 90 ungdommer og gjør nettopp det.
Foto: Hans-Jørgen Hagen

MLC ønsker å utvikle hele mennesket. Ulike typer seminarar og workshops for internatelevene er en del av dette. Internatene har nesten bare kristne elever, og vi ønsker også å gi dem spesifikk kristen "input". Daglig "Evening prayer" på internatene samt gudstjenester annenhver søndag ettermiddag på MLC er bærebjelkene i dette. Innimellom arrangerer MLC spesielle seminarer. Sist helg arrangerte vi et tredagers-seminar med den megetsigende tittelen "You are a letter from God".

Ni lengre foredrag over tre dager. Ble det kjedelig for elevene? Jeg fryktet det på forhånd ut fra programmet. Men vår nye kontorleder, tilrettelegger og primus motor, Uzzal, er veldig flink til å se helheten i programmet slik at det blir variert. Han er god til å fordele oppgaver og til å gi ansvar til elevene. Foredrag, gruppearbeid med påfølgende diskusjoner, leker, sang og musikk av band både fra MLC og utenfra, dans, bibelquiz og ikke minst et langt elevprodusert kulturelt program var hovedingrediensene. Da programmet var over lørdag kveld var stemningen stor, og elevene ville knapt hjem. "Thank you for teach us" sa en av gutta på internatet, og jeg tenkte om seminaret at det er som i engelsken hans: Dette var ikke perfekt, men det var veldig, veldig bra!

Det er utenkelig å arrangere lange seminarer uten ordentlig mat. 15 kroner for en god porsjon. Det tar MLC seg råd til å spandere på elevene. Ris, kylling og kokt egg fortæres til lunsj ved inngangen opp til førsteetasje. For den spesielt interesserte kan det nevnes at på bildet sees både bengalske jenter og jenter fra minst to etniske minoriteter.

Det finnes omlag en halv prosent kristne i Bangladesh. Uten at vi på noen måte er eksperter på dette, har vi inntrykk av det det i hvert fall tidligere har eksistert en slags "beleiringskultur" blant kristne her i landet. Det er i så fall kanskje ikke så rart. Er man få og overmakten stor, er det kanskje naturlig. Til en slik kultur ligger det at "vi lærer ikke noe om de andre" og "de andre lærer ikke noe om oss". Forkynnelsen kan fort få et fokus på hvordan vi bør oppføre oss.  Det vi har forstått av kristen forkynnelse på bengali, synes vi ofte har vært mye preget av "loviskhet". "Gjør det!" "Ikke det!" "Vi kristne gjør det slik." Vi er ikke uenige i at slik forkynnelse av og til er på sin plass, men for oss blir mye av meningen, og dermed motivasjonen, borte hvis vi bare blir presentert for "hva" og "hvordan" og ikke "hvorfor".

I sist helgs program synes vi også "hvorfor" ble formidlet på en fin måte. "Fordi Gud har skapt oss", "Fordi Gud vil oss godt", "Fordi Gud elsker oss", "Fordi Gud har mye å gi" kom godt fram. 

Da blir det heller ikke kjedelig å være på skolen i hele helgen.

Velkomskomitèen står for utdeling av skrivesaker og navnelapper. Det siste synes vi kanskje er unødvendig, de fleste kjenner jo hverandre, men i Bangladesh gir navnelapper en ekstra seriøs "touch" til opplegget.

Lysene er tent. Nå er vi i gang. Stolene er fjernet, og nærheten til gulvet gir bedre plass og mindre støy.

Gruppevis workshop etter et av foredragene. Hva fikk du med deg? Forklar!
 

Her er det den oransje gruppa som forbereder sitt innlegg. Spørsmål etter foredrag med gruppearbeid og gruppevise presentasjoner fungerte veldig godt.

Å sitte på gulvet i flere dager ser ikke ut til å være noe problem.

Her blir opplegget evaluert. Hva lærte du? Hva kan du bruke i ditt liv?

Gode presentasjoner ble det, og jentene syntes ikke å være mer beskjedne enn gutta når det gjaldt å dele hva de fikk ut av det foregående foredraget.

Selv var jeg litt overrasket over hvor konsentrerte elevene var når det gjaldt å høre på hva medelever hadde å si. Å høre på voksne er de mer vant til, men det er neppe like vanlig å lytte til medelever.
 

Tid for evaluering.
 

Undertegnede og Sara. Jeg får ofte høre at jeg snakker godt bengali. Men Sara er den eneste jeg kjenner som sier sannheten om mine bengaliferdigheter. - Du snakker så dårlig, sier hun. Det er befriende å høre.
 
 

 

Tusenkunstner Uzzal spiller det meste der det trengs.
 
 

Bibel-quiz med nevnte Uzzal og regnskapsfører Timothi som dommere. Her gjelder det å reise seg først samt selvsagt å svare riktig. Verdt å merke seg var at det ikke var de mest framfusne som gjorde det best. 
 


Litt avslapping og litt øving mellom slagene.

Stor stemming i salen - selv etter ti timer med opplegg på en helgedag.
 
 
 
Fra rektor Mitalis powerpoint. Venneforespørsel-sammenligningen forstår man godt i Bangladesh også.

Bevegelsessanger. Her fra det kulturelle programmet.

Siste post på programmet, og stemningen er fremdeles upåklagelig. Legg merke til T-skjorta til gutten helt til venstre i bildet. Kanskje teksten har en overføringsverdi han neppe har tenkt på?