Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Okhaldhunga Times - september

Foto: Kristin og Erik Bøhler

Kjære venner

Vi har vært i Norge. Det er fint å være der. Men en ting slår oss stadig: Gud føles fjernere i det rike landet. Troen på ham føles mer skjør enn den gjør her i Nepal. Troen har på en måte trangere kår. Den kan føles irrelevant, eller unødvendig. Derfor vil vi gjerne dele med dere noen ord fra Nils Christie’s bok «Små ord for store spørsmål» (Universitetsforlaget 2009). Det er et ufødt tvillingpar som snakker sammen, i mors mage. Barn i mors mage har vi mange av her, og disse to minner oss på noe viktig:

-  Si meg, tror du egentlig på et liv etter fødselen? undrer den ene.
-  Ja, selvfølgelig gjør jeg det! Her inne vokser vi og blir sterke for det vi skal møte senere, der ute, svarer den andre.
-  Jeg tror ikke på alt det der, det er bare dumheter, sier den første. Det kan ikke finnes noe liv etter fødselen – hvordan i alle dager skulle det kunne være?
-  Ja, helt nøyaktig vet ikke jeg heller. Men det er sikkert mye lysere enn her. Kanskje kommer vi til å vandre omkring på våre ben, og til og med spise med vår munn?
-  Noe så dumt har jeg aldri hørt! Spise med munnen, for en idiotisk idé. Vi har jo navlestrengen som gir oss mat. Og hvordan tror du at du skal kunne gå omkring? Navlestrengen er aldeles for kort til det!!
-  Jo, men jeg tror likevel det skal være mulig på en eller annen måte. Alt kommer bare til å bli litt annerledes enn her inne.
-  Det er bare sludder. Det har aldri kommet noen tilbake fra livet etter fødselen. Med fødselen er livet slutt. Så enkelt er det! Punktum finale!
-  Jeg er enig i at ingen vet hvordan livet etter fødselen kommer til å være. Men det jeg vet, er at da vil vi kunne se vår mor, og hun kommer til å ta vare på oss!
-  Mor??? Du tror da vel ikke på en mor? Hvor i alle dager skulle hun være??
-  Her! Overalt! Omkring oss! Vi er til og lever gjennom henne. Uten henne skulle vi ikke engang eksistere!
-  Det er bare prat! Jeg har aldri merket noe til noen mor, altså finnes hun ikke!
-  Jo da, noen ganger når vi er helt stille, kan du høre henne synge og snakke. Bare kjenn hvordan hun har omsorg for den verden vi lever i... 

Morgenvisitt

Og nå er vi altså vel på plass her hjemme i Okhaldhunga. Dette skrives etter første dag på jobb, som var full av inntrykk. Med 59 innlagte pasienter er det mye å ta av på morgenvisitten:

- Totalt ti nyfødte, hvorav en liten prematur i kuvøse, en med blodforgiftning som kommer seg, og en med store misdannelser av både øyne og hjerte og med unormalt bevegelsesmønster. Neppe forenlig med liv her over tid. 

- Flere fødende i ulike stadier, og et par gravide med komplikasjoner.
- Flere eldre med KOLS og hjertesvikt, og to med slag. 
- Mange bruddskader som må opereres, to er så kompliserte at vi må få sendt dem til et ortopedisk sykehus. En brakk ryggen da han falt, og er lam i bena.
-  Mange med tyfoidfeber og et par små med lungebetennelse. Flere er innlagt med feber nå enn ellers, antagelig fordi de fleste her fremdeles bor ute under presenninger, og jorda er fuktig.
-  Sju tuberkulose-pasienter, hvorav to «multiresistente» på langtidsbehandling.
-  To brannskader, en gammel mann og et lite barn. Den gamle vil trenge hudtransplantasjon i løpet av få dager, men er svært lite motivert for det.
-  Tre alkoholikere til avrusning, og et par med depresjon som trenger medikamentell behandling.
-  En gammel alkoholiker operert for sprukket magesår for tre dager siden, kommer seg.
-  En 2-åring er alvorlig syk med svær lever og svært avvikende blodprøver. Kan det være en merkelig infeksjon, eller er det ondartet?
-  En jente på 25 år som vi kjenner godt fra før. Hun er lam i bena etter et ryggbrudd for mange år siden. Nå innlagt pga blæresten som nå er vellykket operert. Men hun har et lite liggesår vi må behandle før hun kan sendes hjem.
-  En var innlagt med mistenkt blindtarmbetennelse, viste seg å være en kraftig urinveisinfeksjon.
-  En kvinne som ble operert for noen dager siden pga en blindtarm som var sprukket ti dager før hun kom til sykehuset. Det er en infeksjon i såret, men hun greier seg. Her sammen med operatøren, som med rette er stolt, og selv nettopp har tatt bilde av henne. 

- En diabetiker med dårlig blodsukker-kontroll
-  To med puss-ansamlinger (abcesser), en i et bryst og en i låret
-  En 2-åring som har puttet et maiskorn så langt opp i nesa at han må ha narkose for at vi skal greie å få det ut.
-  Og en del flere med mer eller mindre avklarte problemer. 

Dr. Erik tilbake i sirkusmanesjen!

Så dette er det bare å stupe inn i. Godt her er mange gode medarbeidere. Plutselig får vi beskjed om at en fødende har problemer. Fosterlyden er ekstremt langsom, og kommer ikke opp mellom riene. Det er tegn på at fosteret er i fare for å få for lite oksygen, så vi gjør akutt keisersnitt. Vi er et lite sykehus og dette har vi rutiner for, så barnet er ute på godt under 15 minutter. Det ser ut til å greie seg fint, og så er det lunsj...

Og da er det vel passende å fortelle en av historiene fra i sommer, som hushjelpa vår møtte oss med nå da vi kom hit: Vi er vant til å ha rotter i huset her. Vi holder bestanden i sjakk med ulike feller, og det er i en slags likevekt. Men i sommer skjedde det noe nytt: Det var Dr. Gary, den engelske legen som vikarierte her i sommer, som fant en slange i rottefella under en bokhylle i stua en morgen! Det var nok bare én.
Godt å komme på sosialkontoret igjen og møte mange pasienter som vi kjenner fra lang tid tilbake. Mange store smil som fortalte at de hadde overlevd denne sommeren. Men det var også noen som ikke smilte lenger. Hos noen har jordskjelvs-redselen satt seg fast i kroppen, en nabo ble tatt av elven da han skulle krysse en bro, og i en nabokommune gikk det nylig et jordras der to omkom og vannkraftverket ble ødelagt. Det fikk jo også følger for oss.

Elektriker
Vi er ikke de eneste norske her nå. Lars Berge er elektriker, og har allerede en 3-måneders periode bak seg med installasjonsarbeider til det nye sykehuset i fjor.

Nå er han tilbake igjen for et par måneder. Han jobber også med å få orden i kaoset av gamle ledninger og kontakter som ikke virker i de gamle bygningene. Her er det ledningene til sykepleiernes vaktrom som oppgraderes. Vedlikeholds-staben vår jobber mye sammen med Lars nå, mye praktisk viktig kunnskap blir lagt igjen her.

Ny tidsalder

En tur rundt i det nye sykehuset med de unge legene var inspirerende. Dette er en helt ny tidsalder som er kommet til Okhaldhunga! Vi er fulle av forventninger og vi gleder oss alle til å gå inn gjennom disse dørene sammen med pasienter. Det store nybygget er i ferd med å bli ferdig, og utstyret installeres. Der blir to gode operasjonsstuer, større og bedre enn den ene vi har nå. 

Her er fire nepali doktor-kolleger på befaring, meget fornøyde med det de ser. «En bro inn i framtiden», sa de.

Bønnemuren vokser opp! Det nærmer seg topp på den kolossale muren som skal holde sykehuset sammen. Den skal bære et stort rampesystem inn i nybygget, og forbindelsen til akuttmottaket som blir i den gamle bygningen til venstre. 

Etter jordskjelvet

Det vanskelige her nå er situasjonen for folk flest, selv om det er utrolig hvordan de har funnet seg til rette i sine telt og hytter. De bor jo under presenninger, tusenvis av dem, fremdeles. Og selv om de fleste av de presenningene var gode da de fikk dem, har de nå vært utsatt for avvekslende kraftig sol og kraftig regn i fire måneder. Svært mange er tynnslitte, lekk og ødelagte. Det er ganske ugreit, men ikke så lett å gjøre noe med. Vi deler ut nye til dem som trenger det aller mest, for eksempel får barselkvinner som bor under en presenning fremdeles med seg en ny hjem etter fødsel. Men her trengs jo mer varige løsninger. Det trengs sterkere hender enn våre. Vær gjerne med på å be om hjelp til dem. Og hjelp som når fram, det har allerede dukket opp saker i avisene her om korrupsjon i den nasjonale håndteringen av nødhjelp og presenninger.

Vi har mistet Bhoj
Noen som har lest Okhaldhunga Times lenge kan huske vi for noen år siden skrev om en liten gutt, Bhoj, som ble operert for en komplisert medfødt hjertefeil (TGA og en stor VSD ++, for dere som skjønner slikt. Han var lenge en liten vever og blå gutt på ernæringssenteret, før han ble stor nok for operasjon.

Det var den mest kompliserte hjerteoperasjonen de hadde gjort på hjertesykehuset i Kathmandu. Det var en stor seier for kirurgene, og en stor glede hos oss og familien. Foreldrene og søstrene ble kristne, men det varte ikke så lenge før foreldrene falt tilbake i gamle alkoholvaner. Moren døde av den grunn, og faren rømte etter en kriminell handling.

Der var de tre barna igjen, to storesøstre og lille Bhoj. De siste årene har de bodd tett inntil en god familie i menigheten, og vært i deres varetekt, rett i nærheten her. Flere ganger har Bhoj måttet legges inn med livstruende kriser. Sist han skulle til kontroll i Kathmandu, sa legene at han måtte opereres igjen. Den operasjonen våknet han aldri opp etter. Etter 5 dager døde han. Det var i går. 

Bhoj sist gang han var lagt inn hos oss sammen med sin storesøster som nå går i 10. klasse.

Bhoj med sitt lille liv, fikk bli til velsignelse for mange. Gjennom han fikk søstrene et nytt liv utenfor en familie som har vært alkoholisert i generasjoner. Bhoj var en øyesten for alle, og påkalte det gode i mange mennesker. Hans lille liv har bidratt mer en mange andre lange liv, - til det gode i blant mange.

Hilsen Kristin og Erik

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga!
Benytt gavekonto 1503.02.13537. Merk”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 
eller gi med kort her!