Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Bodding valgte kjærligheten

Fra venstre: Paul Olaf Bodding (N), Lars Olsen Skrefsrud (N), Caroline Børresen (D), Oscar Berg (N), Hans Peter Børresen (D), Katharina Elisabeth Heuman (D), Ernst Heuman (S), V. L. Ingeborg Bahr (D), Halfdan Bahr (N), ca. 1890. (D: Danmark - N: Norge - S: Sverige).
Foto: Danmission Photo Archive

Norsk misjons kanskje fremste vitenskapelige begavelse, Paul Olav Bodding fra Gjøvik, hadde et eventyrlig liv. Som barn ble han bortlovet som misjonær til den kjente Lars Olsen Skrefsrud, santalenes “apostel”. Det ble et 43 år langt liv i India med store seire som språkforsker og misjonær. Men også kraftige motbakker og til slutt ydmykelse ved å bli avsatt som misjonens formann og misjonær.

Den 03.-05. november avholdes The Bodding Symposium i Oslo. Arrangementet er gratis men man må melde seg på innen 09. oktober. 

Paul Olav Bodding ble født 1865 på Gjøvik av foreldre som hørte til den Haugianske vekkelsen. Hans Nielsen Hauge hadde med sin kombinasjon av tro og samfunnsgagnlig arbeid vært en inspirasjonskilde for svært mange i Norge. Så også for Edvard og Betzy Bodding som slo seg ned på Gjøvik 1860. Her begynte Edvard bokhandel, bok-innbinding og senere også trykkeri og forlag.

Det gikk en tid før ekteparet fikk barn. Betzy ba i sine bønner om å bli gravid – og lovte Gud at ble hun med barn skulle barnet “gis” til arbeid i Guds rike. Slik var det at da Paul Olav kom til verden hadde han allerede en “øremerket” fremtid. Lars Olsen Skrefsrud fra Lillehammer, straffangen som ble Santalmisjonens grunnlegger, var en bekjent av Boddingfamilien gjennom sin kone. Da han kom på besøk til Norge i 1882, ble han tilbudt Paul Olav av mor Betzy. Dermed var livskursen staket ut.  

Paul Olav var en ener på skolen, tok middelskoleeksamen med beste karakter til da, preseterist til artium, teologisk embedseksamen med praktikum og reiste ut til India i 1889.

Men før han rakk å komme så langt hadde han blitt forlovet. Det hadde seg slik at to søstre fra Eiker, begge døtre til Braathen som eide Eiker Mølle dro inn til Christiania for at den eldste skulle begynne på vevskole. Eiker Mølle var for øvrig et annet resultat av Hans Nielsen Hauges gjerning.  Jentene fant fram til adressen som var oppgitt og ringte på døren. Den ble åpnet at Paul Olav sammen med en studiekamerat. Slikt var jo pinlig i de dager. Unge damer skulle slett ikke snakke med ukjente menn. Men samtalen måtte rødmende ha ført til at disse fire fikk god kontakt. Paul Olav ble forlovet med Clara som den eldste het. Og kameraten senere gift med den yngste av søstrene.

Skikken var at mannen skulle reise først ut til misjonsmarken. Han skulle ordne de praktiske ting for et senere ekteskap og lære seg de nødvendigste ting som språk, kultur osv. Etter omtrent et år kom forloveder etter, bryllup ble holdt og så fortsatte man arbeidet sammen som mann og kone. Slik også for Paul Olav Bodding og hans Clara. 18. desember 1890 ble de gift i Benagaria kirke viet av Hans Petter Børresen, den danske medgründeren av Santalmisjonen. Så flyttet ekteparet Bodding til Mohoulpahari som skulle bli deres bosted. En stor bygning sto nesten ferdig til å ta de imot.

Så skjer det fryktelige at Clara blir syk. Det synes å være en forkjølelse som raskt utvikler seg til lungebetennelse. Hun dør 22. april 1891 og gravlegges like utenfor huset etter eget ønske i sin brudekjole.

For et slag for den unge Bodding. Han kaster seg over arbeidet. Språkgeniet Skrefsrud har allerede sett hvilket språklig talent Bodding er og overlater svært mye av sine påbegynte og halvt fullførte arbeider til Bodding. Det er en santalsk grammatikk, det er forskjellige tradisjoner som innsamles, det er en påbegynt ordbok for santalispråket og det er ikke minst kjempearbeidet med å oversette Bibelen til santali. Det må her innskytes at santalfolket ikke hadde noe skriftspråk da Skrefsrud og Børresens begynte arbeidet mellom santalene i India.

Det ble lange dager med arbeid ved siden av en utstrakt reisevirksomhet til de forskjellige delene av Santalmisjonen arbeidsområder. “Mine arbeidsdager var aldri under 12 timer,” sier Bodding på et senere tidspunkt da han måtte forsvare seg mot beskyldninger om at han brukte for mye tid på vitenskapelig arbeid.