Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Skøyte-JARLEn fra Lysøysund

TRIVES PÅ ISEN: Fosenhallen har blitt en velkjent arena for Jarle Håbrekke. Han var selv med på å bygge opp hallen, og har tilbragt mange treningstimer her.
Foto: Magne Vik Bjørkøy

Skøytetrikoten i rødt, hvitt og blått, har plastbelegg der det trengs for å spare hundredeler. Klappskøytene er av prima sort og treningsjakka har merker fra lokale sponsorer. Den tidligere gårdbrukeren runder snart 73 år, og er forlengst pensjonist, men han er like ivrig i jakten på gode skøytetider. Nå sklir han avgårde alene på innendørsisen i Bjugn. Skjær etter skjær. Runde etter runde.

 - Jeg har alltid likt å konkurrere, og etter at Fosenhallen sto ferdig i Bjugn i 2007, fikk jeg lyst til å prøve meg på isen. Etter hvert har jeg besøkt de store skøytestedene, som Inzell, Calgary og Herenveen. Jeg kjenner guttungen inni meg når startskuddet går. Og jeg har fått oppleve et nytt og flott kameratskap blant skøyteveteranene sier han.

- Førtiårskrisa kom veldig seint her i gården, fleiper kona Åse, mens husbonden strammer skøytene.

Trente på tjernet

Jarle har egentlig alltid likt seg på glattisen. Rett ved gårdstunet på Levikmyra, ligger et lite tjern, hvor  det gikk an å prøve ut 50-tallets ”håndskøyter”. Senere gikk han med morgenavisene, for å spare penger til panserskøyter, og han fortsatte med hobbyen da han studerte på Skjetlein landbruksskole i starten av sekstitallet.

Men det var først som 65-åring at han gikk sitt første ordentlige skøyteløp, og satte sine første bestetider.  Senere har han trent systematisk sammen med et titalls andre veteraner i Bjugn. Det har blitt stevner og mesterskap i inn- og utland. Han har oppnådd gode plasseringer i veteran-VM og medaljer i veteran-NM, og skal i vinter gå både NM på Hamar og VM i Leeuvarden i Nederland.

Rekka av personlige rekorder er imponerende. Oppå framskapet i stua er det fylt opp av premier og pokaler. Det er lett å beundre mannen som startet idrettskarrieren som pensjonist.

- Jeg har vært utrolig heldig med helsa, og da er det et privilegium å få holde på med skøytetrening. Mesterskap og plasseringer er ikke det viktigste. Gleden ved å delta og å oppnå gode tider, betyr enda mer, sier Håbrekke.

Et gjerde rundt livet

Mens han går ute på isen i den majestetiske Fosenhallen, tenker han kanskje på neste mål. Første lørdag i desember er det kretsmesterskap i sprint på Leangen i Trondheim. Og Jarle er en av favorittene i sin årsklasse.  

Dagen etter skøyte-KM er det møte i Normisjon, og det kompletterer helga for Jarle. Engasjementet på Fagerenget bedehus går nemlig enda lengre tilbake enn skøytesatsinga.

 Jarle Håbrekke vokste opp kort vei unna bedehustrappa på Fagerenget. Han er fremdeles leder for det lokale bedehusstyret. Og han setter kristentroen høyt.

- Troen på Jesus har gitt meg en trygghet og et slags gjerde rundt livet. Den har nok preget valgene jeg har tatt gjennom livet, og er en dimensjon som jeg ikke ville vært foruten, sier han.

I skøytemiljøet opplever han flere ganger å få gode samtaler om tro og liv, ikke minst når veterangjengen er ute og reiser.

- Det er ikke min stil å holde en høy åndelig profil, men alle vet hva jeg står for. Jeg er mest opptatt av å være et kristent medmenneske, på en naturlig måte. Noen ganger tenker jeg at hvis ikke jeg er en del  av dette miljøet, hvem skal da være den kristne de møter?

Romslig

Det er ikke bare i skøytemiljøet og på bedehuset at Jarle Håbrekke legger ned et sterkt engasjement. Han var leder for ungdomsforeningen i Salem mens familien bodde i Trondheim på 60- og 70-tallet, han er fremdeles klokker i Jøssund kirke, han har ledet menighetsråd og vært nestleder i bispedømmerådet og har fem perioder som KrF-representant i kommunestyret. Og så synger både han og kona i det lokale koret «Credo».

- Det har vært naturlig for både Åse og meg å være med å ta ansvar og å engasjere oss i ulike fellesskap. Det har vært utrolig berikende, forteller han.

Han var delegat på generalforsamlingen i Vennesla i 2000, da Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen ble slått sammen, og Normisjon ble en realitet. Nå håper han at organisasjonen fremdeles kan være en del av det store fellesskapet. Han har tro på at bedehusfolket må være aktiv i kirken.

- Jeg har aldri vært opptatt av båser, men ønsker heller å være romslig i alle retninger. Harde fronter fører ikke noe godt med seg, sier Håbrekke.

Odelsgutt

Romslig og trivelig er det også i stua hjemme hos Håbrekke. Det fikk det unge, nyinnflyttede paret i bygda merke i vår, da Åse og Jarle inviterte på kaffe over Facebook, uten å ha møtt dem før. Familie og generasjoner preger også heimen på Levikmyra. I en digital ramme i kjøkkenvinduet ruller bildene av de ti barnebarna. På veggen henger bryllupsbildene til barna Lillian, Øyvind og Roald. De tre ble alle født i Trondheim, mens Jarle arbeidet som bussjåfør, i Gartnerhallen, og som agent for Ansvar Varde. Men hjemme i Lysøysund ventet odelsgården.

- Det  var nok mer plikt enn lyst som førte til at jeg flyttet heim for å ta over gården i Lysøysund i 1975. Men vi har trivdes godt her, og ser at ungene fant seg til rette i ungdomsmiljø, idrett og natur.

Han er iallfall i sitt rette element selv, der han kaster armen og forserer gjennom en ny sving i Fosenhallen.  Han glir lett ut på langsida, og hiver seg ut i sugende spurtdrag.

Han har mye å gi ennå. Både på skøytebanen - og på de andre arenaene sine.