Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Lys i åndelig mørke

Menigheten i Gulni-teplantasje
Foto: Mariann Urdal Henanger

Teamet fra Hordaland bestod av Gerd Eli og Hallgeir Haaland med barn, Ottar Hope, Johanne Drageide, Svein Inge og Kari Myhr, og Mariann Henanger. Jeg møtte noen av dem for å få høre hva de hadde vært med på.

–Hovedfokuset vårt var Brahmanbazar, hvor vi ønsket å be frem en løsning for den fastlåste situasjonen på sykehuset, forteller Svein Inge. Samtidig ville vi møte våre kristne venner. Både de som bor og jobber på sykehuset, og de som bor i området rundt. Det som møtte oss når vi kom var et sykehus som lå nede. Menneskene var lei seg og frustrerte. Den kristne arbeidsplassen lå nede og det åndelige livet var ikke noe å rope hurra for. 

–Det var allikevel veldig kjekt å møte de kristne på sykehuset, sier Gerd Eli. Jeg tror de tidligere har vært veldig bundet i forhold til hvor mye de kunne involvere seg med oss. De snakket veldig lite med oss før, og var preget av frykt. Frykten var borte nå. Dette var første gang vi fikk snakke skikkelig med dem. Maktgrepet hadde sluppet og de kunne snakke fritt. 

–Vi hadde en felles kveld med vitnesbyrd fra Hallgeir og Gerd Eli, vi hadde forbønn og sang sanger på våre forskjellige språk. Det var en salig og flott blanding, og et herlig fellesskap, forteller Svein-Inge begeistret. Folk stod i kø for å bli bedt for. Det var stort å se smilene deres, og at skuldrene var senket.

– For de så tror jeg det er veldig stort at vi vil komme å bare være sammen med dem, erkjenner Gerd Eli. Mange av dem er rett og slett glemt. De har ingen som tenker på dem og de lever under press år ut og år inn. Derfor betyr det veldig mye for dem å bli sett og ha fellesskap.
Mellom møtepunktene med de kristne var bønnen i fokus, kan Svein Inge fortelle:
–Vi gikk rundt og ba på forskjellige steder. Vi ba på sykehusområdet, vi gikk på takene og ba, vi gikk i Brahmanbazar og ba. Det er tydelig at Gud har svart oss på vår bønn om at noe av det som var problemet måtte løse seg. Jeg mener vi fikk et bønnesvar når vi kom tilbake igjen til Dhaka. Da hadde direktøren på sykehuset sagt opp over telefon og de skulle få oppsigelsen skriftlig. Dette ble fortalt oss av Koinonias ledelse. 

–Vi var også på misjonsstasjonen i Brahmanbazar hvor vi opplevde en utrygghet blant de kristne. De var engstelige og redde for ekstreme grupper. Kristne har blitt drept og truet på livet. Moskeens høyttalere med bønner lyder mer enn før og preger også omgivelsene.

Men de vil ha mer av Gud?
–Ja, de er som tørre svamper som lengter etter mer av Gud. Jeg mener den store utfordringen vi har som misjon er å utruste og forkynne for disse, sier Svein Inge. 

–Vi spurte dem om hva de ønsket fra oss. De ønsker åndelig føde og å bli utrustet til å nå ut blant Muslimene. Det var første gang jeg har hørt at de ønsker å bli utrustet til å dele evangeliet, og det var veldig rørende, utdyper Gerd Eli. 

–Kasiene er veldig brennende kristne, forklarer Ottar. Hvis de går ut med evangeliet, da tror jeg det kan skje noe.

Det var veldig kjekt å møte noen av ungdommene i Kasi-kirken, forteller Mariann. De kom sammen på misjonsstasjonen for å øve på sanger de skulle ha på et større møte. Her var det fullt trykk med mange instrumenter og stort engasjement. Det var veldig oppmuntrende å høre dem.

–Presten i Mulvi fortalte at noen av dem hadde reist på bønnekonferanse i Dhaka. Dette ungdomskoret var med og var veldig spent. Her kom de fra jungelen og skulle til storbyen å synge. Men de hadde jo tatt alle med storm og ble de mest populære av alle. Det var en stor opplevelse. Tenk vi fra jungelen fikk være med på dette, sa de. Det er omkring 50 Kasi-landsbyer rundt omkring i jungelen og stammefolkene føler seg nok veldig små. De trenger å bli løftet opp, understreker Ottar.

–Det føles veldig åndelig mørkt der ute, men det er lyspunkt, mener Mariann. Jeg så for meg Bangladesh som en stjernehimmel med mange lys i et stort mørke, og at disse lysene skulle skinne sterkere.

–Åndskreftene er sterke. Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot det åndelige mørke, understreker Ottar.

–Derfor tror jeg også at satsningen på Asia-basen er en strategisk riktig beslutning for å koordinere og utruste de lokale kristne, forklarer Svein-Inge. Jeg ønsker at vi skal ha et sterkere engasjement som er konkretisert og at vi er med å bygge og videreutvikle dette arbeidet.

– Jeg er overbevist om at vi som kristne først og fremst må være med å samle inn penger for å bygge menigheter, understreker Svein Inge. Andre vil gi til sykehus og diakonalt arbeid. Vi må ta ansvar å gi til det menighetsbyggende arbeidet.