Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Gudstjeneste i mørket

En av koristene foran vinduet som enda ikke er lukket
Foto: Therese Glendrange

- Nå har vi sånn vær som dere liker, sa de i kirken på søndag. Regnet høljet ned hele dagen. Det er vel ikke akkurat det av vi liker det, men vi er nok mer vant til sånn vær i Norge. I Mali er de ikke vant til regnværsdager. Fra oktober til mai regner det ingenting. Selv nå, midt i regntiden, er det sjelden det kommer noe mer en enn skikkelig regnbyge i løpet av en dag. Men av og til får vi en skikkelig regnværsdag. Da stopper all aktivitet opp. 

Det var allerede mørke skyer på himmelen før gudstjenesten startet kl 9. Etter de første innledende sangene begynte det å bli ganske mørkt i kirkerommet også. Det er ikke innlagt støm i bydelen ennå. I kirken har de det lyset som kommer inn gjennom vindusåpningene, når det så mørkner ute blir det fort ganske mørkt inne også. Det var bare ungdomskoret som gjenstod før prekenen. Da begynte det å blåse så kraftig at mennene måtte ut og stenge lemmene for vinduene på den ene siden. - Jeg skal finne en lommelykt til deg, sa pastoren før han forsvant ut i vinden.



Så begynte regnet. Det dundret mot taket, og med vinduslemmene og dørene lukket på begge sider var det nå veldig mørkt. Det eneste som lyste opp kirkerommet var en og annen mobiltelefon. Vinden presset regnet gjennom lemmene, så de som satt nærmest ble nødt til å trekke benkene med seg lenger inn i kirkerommet.  Det var håpløst å høre noe som helst gjennom dundringen på taket, så det ble improvisert sang fra koret en ganske lang stund, til det igjen var mulig å høre noe. 


En hutrende forsamling i mørket. Foto: Therese Glendrange
Så var det endelig blitt tid for preken. Vi flyttet prekestolen litt nærmere benkene. Men menigheten var nå en litt stakkarslig og hutrende gjeng. Heldigvis var det ingen som tenkte på å dra hjem. Når det regner er det ingen som går ut, så de hadde ikke noe annet å gjøre uansett. Utstyrt med lommelykt og manus prøvde jeg å være så engasjerende jeg klarte. Jeg var irritert på meg selv fordi jeg ikke kunne prekenen utenat, men takknemlig for at jeg kunne den så pass godt at jeg ikke var alt for avhengig av manus. Jeg anstrengte meg for å få til å huske forskjellen på jatoya (som betyr å drive hor) og jagoya (som betyr å drive handel).  Jeg tror jeg fikk det til, selv om litt fnising fra koret satt meg ut et øyeblikk. 
 
Sår i halsen etter all ropingen satte jeg meg ned etter prekenen. Leder av gudstjenesten var usikker på hvordan han skulle fortsette nå, for det regnet fremdeles ute. Det ble litt diskusjon om de skulle be avslutningsbønnen eller fortsette å synge. Det ble til at de ba, men så ble det litt kaotisk da alle reiste seg, men ingen ville gå ut.  Kvinnene og ungdommene løste det med å begynne å synge og danse. Så fikk de varmen i seg igjen også. 


Litt dans hjelper på humøret og kroppsvarmen. Foto: Therese Glendrange

Etter hvert gikk regnet over i duskregn, og flere bestemte seg for å ta fatt på hjemveien. Da hadde gudstjenesten var over en time lenger enn vanlig. 

Utsikt mot kirketunet. For tiden omgjort til pastorens peanøttåker. Foto: Therese Glendrange