Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Glimt fra en Nepaltur

Okhaldunga sykehus velsigner stadig flere mennesker i et stort område.
Foto: Roar Flacké

Okhaldhunga sykehus i utvikling

Okhaldhunga sykehus drives av United Mission to Nepal, en nettverksorganisasjon som Normisjon er en del av. Sykehuset har forbedret helsesituasjonen betydelig og velsigner stadig flere mennesker i et stort område sør for Mount Everest. I denne delen av Nepal er det ellers nesten ingen helsetilbud. Det var imponerende å se hvor mye helse og velsignelse som kan komme ut av relativt begrensede midler.

Etter oppstarten for mer enn 50 år siden har sykehuset behandla mange hundre tusen mennesker for de fleste sykdommer og skader, og drevet et omfattende helseforebyggende arbeid. Fokuset har særlig vært på barne- og mødrehelse for fattige. Normisjon har vært en sentral aktør i driften etter at Kristin og Erik Bøhler kom dit i 2004.

Siden 2008 har det vært en kraftig vekst i virksomheten ved sykehuset.  Antallet behandlinger er mer enn fordoblet og antall fødsler er nesten firedoblet. Det skyldes særlig utviklingen av veinettet i området, noe som har bedret tilgjengeligheten i dette ellers uveisomme landskapet. Kvaliteten ved sykehuset har dessuten ført til stor tillit blant befolkningen i et stadig større område.

De siste fem årene har Normisjon tatt økonomisk ansvar for en omfattende utbygging av sykehuset. Dette har forbedret kvaliteten og fordoblet kapasiteten. Det siste nybygget er det nye akuttmottaket, som ble tatt i bruk 2. oktober. Nå står rehabilitering av den gamle bygningsmassen for tur. Samtidig ser vi at den økte tilstrømmingen av pasienter innebærer økte behov i fremtiden. Ved siden av virksomheten ved sykehuset har det vært satsa mye på helsetjenester rundt om i distriktene, og mange lokale helseposter er etablert.

Sykehusdriften handler ikke først og fremst om antall og statistikker. Det handler mest om verdifulle enkeltmennesker. Kastesystemet som sitter dypt i kulturen, utfordres av misjonssykehusets grunnleggende verdi om at alle mennesker er like mye verdt. Gruppa som besøkte sykehuset sist uke, fikk møte mange flotte mennesker, som på ulike måter sliter med livet. I Okhaldhunga Times møter vi en del av disse menneskene. De som ønsker å få OT som E-post kan melde det til erikbohler@gmail.com.

Direktør Tuc

Et av de sterke inntrykkene fra Okhaldhunga, var møtet med direktør Tuc. Vi fikk blant annet være med på morgenmøte på direktørens kontor. Direktøren leste et avsnitt fra Bibelen. Rapport fra natten og planer for kommende dag ble vekslet, og så ledet direktøren i bønn for pasienter, personale og utfordringene som lå foran. Dette er noe lederne for sykehuset gjør hver morgen. Vi aner at nettopp denne korte samlingen er noe av selve navet i hjulet på sykehuset. Samtidig med en tydelig bevissthet på faglig kvalitet i det praktiske arbeidet, fornemmet vi en sterk overgivelse til Gud og avhengighet av Hans kraft.

Direktør Tuc fikk sitt første møte med kristne under ingeniørstudiet i Kathmandu. Det skapte en lengsel som førte til et livsforvandlende møte med Jesus. Tuc hadde opplevd at mange av hans søsken døde i ung alder på grunn av mangelfull helsehjelp. Da utfordringen om å gå inn i direktørstillingen ved Okhaldhunga sykehus kom, kjente han en sterk motivasjon til å gå inn i den. Her kunne han kombinere sin kunnskap og erfaring fra ingeniøryrket, sin iver etter å skape et bedre helsetilbud og en brann etter å gjøre Guds rike synlig blant sitt eget folk.

Vi opplevde en engasjert, visjonær og ydmyk leder med et stort hjerte som elsket Jesus. Hans hoveddrivkraft var at han selv hadde opplevd Guds kjærlighet. «I love because I’m loved.”

Stadig nye søsken

Kirken i Nepal er i kraftig vekst. Det er vanskelig å skaffe nøyaktige tall, men våre kilder sier at antallet kristne de siste 60 årene har vokst fra et par hundre til 7-800.000. Gruppa vår fikk møte søsken fra to av menighetene - i tillegg til mange enkeltpersoner rundt omkring. Det er stort å oppleve de sterke familiebåndene til mennesker som lever i en totalt annen kultur og livssituasjon.

I Kathmandu var guiden vår, Caleb Sherpa, med og plantet en ny menighet for sherpaer for noen få år siden. Den består nå av 30-40 medlemmer. Det var en sterk opplevelse å feire gudstjeneste med dem. Mye frisk lovsang med sherpamelodier og tekster skrevet av Caleb, og et levende bønneliv der alle var med. Det er tydelig at relasjonen til Gud betyr mye for søskena våre her. Sherpakirken har vært sterkt involvert i hjelpearbeid etter jordskjelvene i 2015, som også rammet mange sherpafamilier og raserte mange kirker. De har også et sosialt engasjement gjennom Håpets Hus for utstøtte gamle og foreldreløse barn. Sherpaene er et prioritert folkeslag for Normisjon. Arbeidet med oversettelsen av Det nye testamentet til sherpa var ferdig i 2014.

I Okhaldhunga-området har «modermenigheten» i Okhaldhunga nå plantet 4 nye menigheter, slik at de kristne ikke lenger trenger å gå mange timer for å komme til gudstjeneste. Vi fikk et levende møte med noen av dem. De utstråler en tro og en kjærlighet som gjør inntrykk, og som drar mennesker til Jesus. Vi har mye å lære av våre søsken. De er fattige på materielle goder, men rike på mye annet som er viktigere, og som vi gjerne kan trenge mer av. Et eksempel er at noen fra Okhaldhunga-menigheten hver fredag går flere timer til Patale for å ha møte hos ei enke og hennes utviklingshemmede datter. De er de eneste kristne i den landsbyen. Purna Maya har også en sønn. Han går på skole. For at han skal kunne høre til i et kristent miljø av ungdommer bor han nå i Okhaldhunga.

Enka Purna Maya

Vi fikk et uforglemmelig møte med denne lille, sterke kvinna og hennes datter. Begge strålte da vi kom til det enkle hjemmet deres. Lunsjen var klar. At besøket skjedde akkurat den dagen da hele Nepal feiret sin største festdag (som julaften hos oss), var ganske spesielt. Fra hele landet reiste folk for å feire sammen med slektninger. De to kvinnene i Patale var helt alene. Nå kunne de feire dagen sammen med mange søstre og brødre fra Norge. Purna Maya lyste av takknemlighet. Og vi fornemmet et hellig søskenfellesskap.

 

Purna Maya har ikke hatt noe enkelt liv. Både mannen og eldste sønnen er døde. Datteren er avhengig av rullestol og har ikke språk. Selv har Purna Maya også slitt med sykdom. For 10 år siden kom hun i kontakt med noen kristne slektninger fra Bhutan, som var på besøk i landsbyen deres. Der ble det første trosfrøet sådd. Senere fikk hun kontakt med menigheten i Okhaldhunga. Hun fikk sin egen Bibel. I begynnelsen måtte andre lese for henne, men etter hvert har hun lært å lese i selv, med god hjelp av sønnen. Troen på Jesus vokste i henne. Dette førte til at hun ble utstøtt og isolert fra de andre i landsbyen. Hun fortsatte likevel å be og velsigne naboene sine.

For noen år siden kom søsken fra menigheten i Okhaldhunga for å reparere og utvide huset, som var i veldig dårlig stand. Da folket i landsbyen så dette, trødde de også til. De bidro med materialer og arbeidshjelp, og landsbysjefen uttalte at: «Her må vi bygge så stort at det er plass til oss alle!» Det ble opplevd som et budskap fra Herren. Menigheten i Okhaldhunga kom og var med og innvia huset. De kaller det for «Kirken i Patale». Folket i landsbyen er nå mer vennligsinnet over for Purna Maya. Selv om livet på mange måter hadde blitt enklere for dem om de hadde flyttet til Okhaldhunga, opplever hun at det er her hun skal være. Hun lever i håpet om at hjemmet en dag skal fylles av kristne søsken fra hennes egen landsby og at kirken skal vokse her.