Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

De unike barna

Et av barna ved barnehjemmet Merdekan, som får besøk av Normisjonteamet tre ganger i uken.
Foto: Sunniva Vikan

Tre ganger i uken besøker Normisjonsteamet, bestående av fem damer, det statlige barnehjemmet. De jobber med de svakeste barna her, alle med sterke funksjonsnedsettelser. Å være annerledes er ikke en fordel i den tidligere sovjetrepublikken. Stigmaene rundt barn med funksjonsnedsettelser er ennå store, men det demper ikke disse damene sitt engasjement.
– Hvert eneste lille fremskritt er en stor seier for oss. Det betyr kjempemasse. Mange av barna bevegde seg nesten ikke da vi begynte å jobbe her. Nå er det mange av dem som kan gå selv, forteller Vefa, som blant annet jobber som logoped for barna.


Motorisk trening er kjempeviktig for barna. Vefa er logoped, men gjør også andre øvelser med barna ved barnehjemmet. Hun fryder seg over alle små fremskritt. Foto: Sunniva Vikan

Det er tydelig at teamet bryr seg oppriktig om barna. De snakker til barna med vanlig stemme og smiler bredt når barna gjør fremskritt. De legger seg ned på den fargerike matten og demonstrerer hvordan barna skal rulle rundt bortover gulvet etter dem. De heier frem to jentene som prøver å krabbe seg gjennom det lille hullet i en skumgummihalvsirkel som om de er idrettsutøvere som er i ferd med å vinne en gullmedalje.

Synsinntrykkene ved barnehjemmet er utfordrende. Det er tydelig at det ikke er nok voksne her til å gi barna den verdigheten de fortjener. Dette bekreftes av en blind jente som hopper opp og klenger seg rundt skuldrene mine. Heldigvis erhun lett å bære på så jeg kan gi henne litt etterlengtet kroppskontakt mens jeg hilser på de andre barna.


Barna ved barnehjemmet i Merdekan blir ekstatisk glade ved besøk. Bare en high five gjør at latterkule triller hos barna. Ingen tvil om at vi er velkomne hos denne gjengen. Foto: Sunniva Vikan

Jeg venner megtil eimen av urinetter hvert, men lurer fælt på hvordan jeg kan lokke frem et smil til jenta som ligger i fosterstilling innenfor en tre-innhegning. Jeg greier det til slutt. I rommet ved siden av ligger to gutter på en seng.
– De kan ikke bevege seg, sier en i staben mens jeg tydelig ser at den ene gutten både prøver å rulle seg rundt og smiler når jeg kiler han lett på magen. Jeg sukker over potensialet som jeg er sikker på ligger der, men nikker samtidig med forståelse. Hva gjør man egentlig når man er fem voksne på femti multihandikappede barn? Man sørger for at defår i seg mat, at de blir vasket og får bytta klær. Tiden rekker ikke til til så mye mer.


I en treinnhegning står en liten jente buret inne på grunn av mangel på voksne. Men det er fremdeles håp i øynene hennes. Slaget er ikke tapt ennå. Foto: Sunniva Vikan

Normisjonsteamet er frustrert over lave budsjetter. De skulle så gjerne gjort enda mer for barna. De skulle gjerne jobbet flere timer ved barnehjemmet. De har lyst til å ta dem med på en utflukt. De skulle ønske de kunne delt ut sokker. Jeg kjenner i alle fall damer i Norge som gjerne vil strikke ullsokker til vinteren, tenker jeg i mitt stille sinn. Det må da være mulig å fåtil mer for disse mine minste.


Både bowling ogbasketball er stor stas for barna ved dagsenteret. Ramilie heier på barna og setter opp kulene på nytt og på nytt. Foto: Sunniva Vikan 

Barna som bor hjemme
Nå finnes det heldigvis også barn med funksjonsnedsettelser som bor hjemme hos foreldrene sine. På det lille rommet som Heyat Resource Center besitter i Baku møter jeg Kenan og Javid. De har regelmessige møter med Nurana som gjør sitt aller beste for å gi guttene bedre stimulans.

Kenan kunne ikke annet enn å åle seg langs en matte da Nurana ble kjent med ham for to år siden. Etter mange måneders opptrening og hjelp til å strekke ut muskler, er Kenan endelig i stand til å både sitte og gå. Gutten, som før ikke viste interesse i noen ting, hiver seg nå etter lekene med iver og stor interesse.

Moren sitter og observerer og synes det er flott at jeg tar bilder av gutten hennes. Morshjertet er umulig å knuse, men hun vil helst ikke bli tatt bilde av sammen med gutten sin. Stigmaene henger for dypt i samfunnet. Det vil være for tøft om familiemedlemmer får se henne på et bilde med hennes egen sønn.


For to år siden var ikke Kenan interessert i hverken leker eller folk. Etter to års opptrening er gutten på åtte år nå en aktiv fyr med et nydelig smil. Foto: Sunniva Vikan

En time senere er det Javids navn som står på timeplanen. Javid er autist og er fiksert på lekebilene han har fått tak i. Det er ikke særlig populært når Nurana og moren skal få ham til å gjøre andre øvelser. Det er inntil musikken blir skrudd på. Da forvandles Javid til en engel. Det er tydelig at musikk er terapi for sjelen.

Når Javid blir satt foran datamaskinen er det ikke det aserbadjanske alfabetet han vil skrive. Moren og Nurana gjentar den første alfabetrekka gang etter gang, men Javid avviker fra skriptet. Når de lar ham skrive ferdig, så viser det seg at han skriver navnet på et bilmerke. De voksne blir overrasket. Så de bestemmer seg for å skrive BMW som neste øvesetning. Da gliser Javid bredt. Nå er de inne på noe.

Heyat Resource Center har hatt en utfordrende situasjon de siste årene. Strategien har vært omdiskutert. At Normisjon måtte legge ned den humanitære organisasjonen sin hjalp ikke. Men nå har direktør Neal Williams og Nurana funnet løsninger de kan jobbe med enn så lenge. Drømmen om å hjelpe barn med funksjonsnedsettelser og deres foreldre henger ennå godt i.

Landsbygda
På landsbygda stikker stigmaene rundt barn med funksjonsnedsettelser enda dypere. I Sheki møter jeg Luke Niermann som jobber på et engelsksenter i Normisjonsbygget i byen.
– En jente på sju år som sitter i rullestol, prøvde desperat å få begynne på en vanlig skole her i byen. Ingen vil ta imot henne som elev. De sa det vil være for vanskelig for henne og sendte en lærer hjem til henne i stedet. Både sosialt og læremessig var det ingen optimal løsning. Hun er et barn som alle andre, forteller Luke med oppgitthet i stemmen.

Senere får jeg høre at mange fortsatt tror at barna deres kan bli «smittet» av funksjonsnedsettelsene hvis de er sammen med barn med funksjonsnedsettelser. Luke og Adila, som har ansvaret for Normisjonsbygget, drømmer om å starte en barnehage eller dagsenter for barn med funksjonsnedsettelser. Plassen har de allerede tilgjengelig, men de mangler en plan før dette kan realiseres.

Utfordrende situasjon
I følge UNDPs rapport «People with Disabilities in Azerbaijan» (2011) er det 59 207 barn som er registrert med funksjonsnedsettelser iAserbajdsjan, noe som utgjør litt over 2 % av landets barn. Verdens helseorganiasjon regner med at rundt 15 % av verdens befolkning har funksjonsnedsettelser, noe som betyr at det antageligvis finnes store mørketall i landet.

– Vi anser arbeidet med barn og unge med funksjonsnedsettelser som et svært strategisk viktig område hvor vi kan bety en enorm forskjell for både barna og familiene deres. Vi håper å kunne styrke arbeidet enda mer fremover, sier Normisjons direktør i Aserbajdsjan, Neal Williams.

FN-rapporten forteller at Aserbajdsjan har gjort store fremskritt når det gjelder lovverk, men at det i implementeringen fremdeles er en lang vei å gå. «Mennesker med funksjonsnedsettelser møter holdningsbarrierer som hindrer deres fulle og effektive deltagelse i samfunnet», fastslår rapporten. Ikke minst, påpeker den 84 sider lange rapporten, nødvendigheten for at disse barna må få bedre tilgang til både utdanning og helsetjenester. Det mest presserende er behovet for tilgang til jobbmuligheter for personer med funksjonsnedsettelser, da det, når rapporten ble skrevet, ikke fantes noen slike muligheter.