Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Nyheter fra kassonkéarbeidet

Foto: Therese Glendrange

Kjære støttespillere,
Denne høsten har to av Normisjons misjonærer vært i kassonkéområdet. Guri Enger kom til Mali i midten av oktober. Etter to uker i Bamako, reiste hun opp til Oussobidiagna for være tre uker sammen med menigheten der. Gjermund Lygre kom i begynnelsen av november og skal være en måned i Goundara og Oussoubidiagna.

I Bamako gikk Guri gjennom tekster fra det Gamle Testamentet sammen med oversetterne våre og en konsulent fra Bibelselskapet. Det går stadig framover med arbeidet. Vi håper vi kan ha hele Bibelen ferdig på kassonké i 2021. Nå er vi nettopp ferdig med salmene og skal trykke dem opp i en egen bok. Tenk om kassonkeene kan bli glad i den skatten av bønner som er der!

Gjermund Lygre følger opp arbeidet etter Karen Ekern, som reiste hjem i vår for et års permisjon. Han prøver å få til en god rytme for de kristne i Goundara og landsbyene rundt. I helgene er han i Oussoubidiagna og er med på gudstjenesten der. I ukene reiser han tre mil og bor i Goundara og besøker landsbyene i området.

Selv om Normisjon har vært 30 år i området, så er det fremdeles små grupper av kristne vi snakker om. Den tradisjonelle kulturen stikker veldig dypt hos mange. I landsbyene i Goundara-området er de sterkt bundet av troen på onde åndsmakter. Det er noe vi ikke snakker som mye om i Norge, men dette oppleves som et ganske tungt område å jobbe i. Mange menigheter og grupper i Norge har vært med å be mye for landsbyene her, men vi opplever at også for de kristne er det vanskelig å slippe bindingene til andre åndsmakter og stole på at Jesus er den sterkeste. Vi kan lytte, samtale og undervise. Men det er bare når de våger å stole på Jesus og legge livet sitt i hans hender at de kan kjenne at det faktisk bærer. Det er et valg ingen kan presse noen til å ta. Det kan de bare ta når de er klare for det. Det er ikke mange av våre kristne som er der ennå, derfor er de kristne fellesskapene også veldig små og sårbare.
Tradisjoner er også med på å forme familienes liv. Et giftemål, har for eksempel lite med kjærlighet og fritt valg å gjøre, men er mer en måte å knytte allianser på mellom ulike familier.

Siden jeg kom til området i 2003, har jeg bedt om at de kristne jentene som vokser opp må få kristne ektefeller, slik at de kan bli bevart i troen. Derfor var det hardt å se på at datteren i en kristen familie i kassonkeområdet, ble giftet bort til en muslim for noen år siden. Vi snakket mye med familien om det valget de hadde tatt. De mente det ville være vanskelig for dem å si nei, når en familie som de har tett bånd til og som står over dem i sosial status kom og ba om datteren deres. Dessverre har hun ikke fått gå i kirken etter at hun ble gift. Hun sier hun leser i det Nye Testamentet hjemme, men både mannen og svigermoren presser på for å få henne til å be på muslimsk vis. Det har vært en stor sorg for oss å se en jente som har vært så trofast i kirken, plutselig være helt avskåret fra et kristent liv og fellesskap. 

I fjor var det lillesøsteren, la oss kalle henne «Hawa», sin tur til å bli gift. Men dette er en jente som ikke mildt og rolig akseptere det foreldrene sier. Hun protesterte heftig og sa at hun ville gifte seg med en kristen. Hun samlet også menighetsrådet i kirken og ba dem snakke med foreldrene, for hun ville ikke bli giftet bort til en muslim. Det er imponerende og en modig handling av en ung jente på 16 år. Men alt det Hawa gråt og alle menighetsrådet forsøk på samtaler, familien stod på sitt og hun ble giftet bort i vår, med løfter om at hun skulle få fortsette å gå i kirken.

Hawa hadde et tøft første år som gift. I tillegg til traumet over å bli gift med tvang til en hun ikke ville ha og alle de oppgavene hun ble satt til som yngste kvinne i husholdningen, kom det å være skilt fra menigheten. Dessverre viste det seg at løftet om at hun kunne fortsette å gå i kirken var tomme løfter. Hun fikk ikke gå i kirken. Det verste var at da hun vendte seg til faren, tok han fra henne det Nye Testamentet og sa at nå var det mannen hennes som bestemte. Og hvis han sa at hun ikke fikk være kristen, så måtte hun akseptere det.

Jeg vet at alle kulturer har sine blindsoner. Også i Norge lever vi på måter som helt klart er i brudd med det livet Gud hadde ment for oss, og det sees kanskje tydeligere for folk som kommer utenfra. Men møtet med den tradisjonelle kassonkékulturen provoserer meg. Her ser de på kvinnen som mannens eiendom. Dette ligger så dypt at til og med en far, som jeg opplever som en god kristen, ikke bare godtar å gifte bort datteren sin til en muslimsk slektning, men når hun får problemer står han på mannens side. Det var faren som nektet henne å gå i kirken og å lese bibelen. For de gifte døtre er manns eiendom. Og hun gir ære til familien ved å være lydig mot ham. Det er et langt steg å gå før kassonkeene kan si at de har sin identitet som kristen og ikke først og fremst kassonké.

Men så kom gladnyheten nå for en uke siden. Etter mye lobbying fra misjonærer og mekling fra menigheten har Hawa nå endelig fått lov til å gå på gudstjeneste igjen. Vær med å be for henne, at hun må holde fast på troen som hun har med seg. Be for familiene i kassonkeområde som ennå er så knyttet til sin tradisjon og kultur.

Jeg må stadig minne meg selv om at kristningen av Norge tok flere generasjoner og at foreldregenerasjonen i våre kirker er første generasjon kristne. Men jeg ber om at barna og de unge som vokser opp må få bli formet til å være etterfølgere av Jesus.