Okhaldunga Times - april

31 mars 2017

Grand Opening!
Nå er det offisielt: Vi har åpnet de nye sykehusbygningene. Det vil si, som dere vet har vi jo både åpnet dem og tatt dem i bruk allerede. Men den høytidelige, offisielle åpningen skjedde med en stor fest den 14. mars 2017:


Norges ambassadør til Nepal, Kjell Tormod Pettersen, hadde tatt turen til Okhaldhunga for å kaste glans over den viktige snorklippingen. Her er han flankert av Okhaldhungas to valgte medlemmer til Nepals parlament.


Selve festen, med taler, filmer, sang, dans og mat hadde vi i den store hallen over poliklinikken.  Den er egentlig ment som beredskap til store ulykker, som bussulykker, men nå var den pyntet til en flott fest.  


Det var flere danseoppvisninger, blant annet av ungdomsgruppa i kirken vår.    

 
Og så var det prisutdelinger: Til Nirmala for en fantastisk jobb som leder av Mødreventehjemmet, til oss for lang tjeneste i Okhaldhunga, og til Normisjons generalsekretær Anne Birgitta for organisasjonens trofaste og store støtte gjennom mange år. 


Den aller viktigste prisoverrekkelsen kom til slutt: Et parlamentsmedlem delte ut æresprisen til Yamuna, som Årets Pasient, fordi hun greide å oppmuntre både stab og medpasienter hver dag gjennom de ukene hun var innlagt her etter en svær ulykke. Premien var en grisunge hun fikk med hjem: 


Planer: Sykepleierskole ++
Hva skal vi gjøre nå da, når byggene står ferdige? Vel, de er jo ikke helt det. Administrasjonsbygget, der vi fant de store sprekkene, er nå revet og må bygges opp fra grunnen. Det blir dyrt, og vil ta tid. Først da kan vi flytte røntgenavdelingen, og bygge ferdig barneavdelingen. Og så skal vår gamle "Training Hall " renoveres og gi plass til Sosialkontor med et lite kapell!  Dette tar tid, vi ser for oss at neste år vil fylles av disse byggeplanene.  Holder dere ut ett år til, vil dere være med den ekstra milen vi må gå?   

Hvor er nr. 14? Bak alle de fine nye bygningene finner den heldige fram til et lite sosialkontor, som går under navnet: "Nummer 14".  Venterommet har vi utenfor på en benk. Før hadde vi andakt for pasientene på gulvet, men nå er gulvet et lite frimerke. Så vi bruker barnerommet på ernæringssentret enn så lenge. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.  "Training Hall" skal renoveres til sosialkontor. Den dagen vi kan flytte inn der, da vil jeg kjenne vi har fullført et løp.  – Og bare da kan den siste delen av barneavdelingen fullføres. Her er det fremdeles noen mil igjen å gå…  

Likevel har vi nå kommet så langt med byggene at det er naturlig å tenke videre framover. Nå har vi et rimelig velfungerende sykehus. Hva er det viktigste satsingsområdet framover? På åpningsfesten hadde vi besøk av en interessant gruppe: De kom fra den indiske Emmanuel Hospital Association, som vi skrev om i OT i november. Den har tatt over og driver nå tjue tidligere misjonssykehus i India, på en flott måte. Vi spurte dem hva de mener er det viktigste for de kristne sykehusene i Nepal framover? Svaret var klart:  Sats på utdanning, mentoring, ledertrening! De kristne sykehusene bør være sentre for opplæring og veiledning, både i faglig medisinsk arbeid og etisk standard. Vi driver jo en masse korttids-kurs her allerede, og opplæring av unge leger. Nå vil vi starte sykepleierskole! Som tidligere fortalt har vi allerede fått en del penger av Nepals myndigheter til det. Og en svensk kristen organisasjon, "Tabita Apg 9:36", som har støttet sykehuset her gjennom lang tid, har gitt penger til kjøp av tomt for en slik skole, og for internat for sykepleier-elevene.   

 
Leder i "Tabita" er Håkan Backstig, og han var også med på The Grand Opening. Neste ettermiddag viste Sykehusdirektør Tuk og jeg ham rundt først til den tomta vi har kjøpt for å bygge internat, og så til tomta der vi nå har støpt grunnmur for å bygge sykepleierskolen. 

Dette er ganske ambisiøs satsing for oss. Men vi har mange pasienter, og få, men dyktige, sykepleiere. Vi tror vi kan ha noe å tilføre sykepleierutdanningen her i denne delen av Nepal. Kanskje noen kjenner noen som vil være med på å bygge opp en kristen sykepleierskole i Nepal?
 
God hjelp av unge krefter  
Straks etter at snoren var klippet og festen var over, - kom 20 sterke ungdommer fra Bibelskolen i Grimstad.   

 De brettet opp ermene: Snekkerne blant dem, bygget søppelfordelingsbinger for plast, glass og metall. Andre malte noen gamle rom som nå må tas i bruk som pasientrom. Og atter andre malte utstyr og plantet blomster og grønnsaker foran nye Ernæringssenteret, som vi vanner trofast med en intravenøsflaske. Fin gjenbruk av intravenøst utstyr!  Etter dugnaden her la de i vei på 5 dagers tur over fjellet sammen med vår direktør Tuk!
  
Avskjed med Gå Ut Senter - jentene
  
Hanna og Vilde i sin læreruniform, - klare for dagens engelskundervisning i den lokale skolen. I fem måneder har de gledet barna på skolen, etter at de har gått ballongrunden til alle barna på sykehuset. De har fått mange venner og mange har åpnet sine hjem for dem. Nå reiser de hjem med et stort hjerte, gjestfrie vil de ta imot alle som banker på deres dør. De har mange historier med seg som har lært dem noe om livet og om vår Gud. Ta godt imot dem i Norge, kirken her sendte dem ut til Norge i dag i sin forbønn. Vi håper vi får noen blide jenter hit neste år også!   

Hald og Gå Ut Sentret i Okhaldhunga  

 Hald-jentene tjenestegjorde i en organisasjon som er gått ut fra sykehuset her, og som arbeider med landsbyutvikling. Men etter kirken møtes de på resturant for god mat,momo, og gode venner. Nå har de alle tatt med seg sine erfaringer og gleder hjem til Norge, - gled dere!   

Liv i det nye Mødreventehjemmet og Ernæringssentret.      
- Og gleder følger med:  


To lykkelig familier forlater Mødreventehjemmet og sykehuset.  
«Snorklipperen» fikk sitt første levende barn, og den andre familien har ventet på et barn i 12 år. Gleden var stor over å kunne reise hjem som foreldre. De fødte samtidig og reiste hjem til samme fylke sammen! De bekranset meg med sjal som avskjed, det er ikke hver dag!  De ble venner for livet disse to familiene. Gud velsigne barna rikelig!  

Livet nytes i det nye barnerommet 

Barn som ikke vil spise kommer til barnerommet på Ernæringssenteret. Der får de appetitt! 

Det var først da jeg hadde barna her at jeg oppdaget at et av barna på 3 år ikke snakket. Åpnet ikke munnen for en lyd. Det viste seg at han sa pappa da faren kom. Mammaen snakket ikke til ham, men hun var snar til å slå. Var gutten skremt fra å snakke? Vokser han opp med et språk som kommuniserer med slag, så blir han neppe noen god ektemann.  Og det er det vi ser så alt for mye av. Kvinner lider under vold i hjemmet, så slår de sine egne barn, og slik bringer de den tradisjonen videre.  

33 år og bestemor.
Det er så mange tunge kvinneliv som kommer på mitt kontor. Nå kom det inn en kvinne som hadde spist jordbruksgift. Hun var lenge bevistløs og var trist når hun våknet opp. Hun var utslitt av livet. Hun giftet seg da hun var 15 år, det samme gjorde datteren, derfor har hun rukket å bli bestemor. Men fra dag én i ekteskapet har det vært alkohol og vold. Men en dag for fire år siden fikk mannen slag. Det har gjort hennes mann og to sønner bitre og sinte, og alle lar det gå ut over henne. Når da hennes sønner har tatt over fars slag, ble for mye.  Siste dagen hun var her kom smilet og livslysten tilbake. Hun fortalte at hun aldri hadde snakket med noen før om livet sitt! Det er et slikt stort behov for å ha noen å snakke sammen med om livet. Men hvordan lærer man det når man vokser opp med så få ord og så mye slag?   

Lyspunkt
En annen familie jeg har lenge vært involvert i, der vold og alkohol har spilt en stor rolle. Nå sist brakk hun både en arm og et ben i kampen. Men nå kommer mannen i kirken hver søndag! Han steller og vasker kona si og noe nytt spirer fram!  

Bærer ikke lengre på stein.  

Endelig kvitt en stein i blæra. Elisha kom langveis fra sammen med mor, tante og bror. Alle bodde de i én seng og den lille pårørende sengen vi har. Det var ikke rart hun hadde smerter, en operasjon for blærestein var nødvendig, men dyr.  
Familien var nylig blitt kristne og fikk derfor ikke lenger bo i mannens familie. De bodde de på nåde hos andre. Derfor var de glad de fikk hjelp til å betale deler av regningen.  
   
Sykdom og fattigdom
 
Min venn Mina - kommer fremdeles hver måned. Det har hun gjort i våre 13 år her. Det er hennes tur ut av huset. Hun får medisiner som letter symptomene, men sykdommen er kronisk og livet er like kronisk fattig. Hun lever på nåde hos sin bror.  Vi får en prat, vi vender oss sammen til vår skaper.  Hver søndag har hun sin egen lille gudstjeneste der hun leser det hun har fått å lese og vender seg til Ham som sto opp en søndag. Det løfter øynene hennes ut av fattigdommen og hun får kjenne at Han er hos sine svakeste små. Det gjør den store forskjellen.  

Forhandlinger om pris  

Hva er dette for slags bilde, en bil og mange rygger? Det er bilde av et nederlag vi hadde. Nå er de på vei hjem.   
De kom med henne på en båre inn på Akuttmottaket. En ung kvinne, ikke tretti år gammel. Den svære magen viser at hun er gravid, nesten ved termin. Mannen hennes, som er med og bærer, forteller at de har tre små barn hjemme. Nå er hun gravid for fjerde gang. Men de siste ukene har hun blitt så veldig tung i pusten, det har hun ikke pleid å være før. Og det ble verre de siste par dagene.
Vi undersøker, og finner at hun er kritisk dårlig av hjertesvikt. Hjertet er kjempestort, og åpenbart ute av stand til å gjøre den jobben det må. Hun vil ikke kunne tåle å gå gjennom en normal fødsel, og hun er altfor dårlig til å tåle mange timers transport til Katmandu. I et så sent stadium av hjertesvikt er det vanskelig å si noe sikkert om årsaken, med de midlene vi rår over her. Er det en reumatisk hjertesykdom, som vi ser mye av? Eller kan det være den spesielle formen for svikt i hjertemuskelen som noen kvinner kan få rett før eller etter en fødsel, som vi har sett flere skumle tilfeller av de siste årene?  
Vi forklarer at vi vil prøve å gi henne medisiner så tilstanden kan bli så stabil at hun tåler å gå gjennom et keisersnitt, og så ta ut barnet så fort som mulig. Men utover ettermiddagen blir hun ikke bedre. Vi har ikke mye å gå på. Respiratorer og sånne fine ting har vi ikke. Vi gjør det vi kan, men utover kvelden svinner håpet. Rundt midnatt kollaberer hun, og lar seg ikke gjenopplive. Så har vi igjen tapt det mest verdifulle som finnes på denne jorda: En mors liv.   
Bildet over er fra neste morgen. De tok med seg den døde kroppen hjem. Men det er langt. Og han som eide bilen krevde tredobbel pris, fordi de skulle ha med seg et lik. En svær sum, som familien ikke hadde. På bildet forhandler Kristin med sjåføren for dem.  

Kan det være et brudd?   

 FØR og ETTER  
Forskjellen på et liv med eller uten en høyre arm som fungere, - betyr fattigdom eller liv i balanse for en familie.  Arjun var så uheldig en natt han måtte ut å tisse. Det hadde regnet og der glei han i søla og armen ble smadret.   


Arjun under gjennomlysningsmaskinen på operasjonssalen. Et godt hjelpemiddel for å få alle ben på rette plass igjen. Vi er så takknemlig for den flotte operasjonsavdelingen vi har fått!  

Arjun er fra Okhaldhunga, men de bor langt fra folk og med to timers vei til skolen. Derfor har han bare en sjelden gang vært på skolen. Mor ble enke for to år siden og er alene om to barn. Hun ville aldri ha greid å dra til Kathmandu for behandling. En onkel hjalp dem med et lite beløp og resten fikk de ved fra vårt Pasientstøttefond.  Fattige trenger sin førlighet i bein og armer enda mer enn andre, derfor trenger de den beste behandlingen som er å få.  

Vel overstått  

Her er vi alle i full nepali-mundur, da den store feiringen nettopp var vel overstått   

 Hilsen Kristin og Erik 

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal.  Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537, merk Prosjektnr: 306 002

Okhaldunga Times - mars

07 mars 2017

Kjære venner   

Noen som kan hjelpe oss å bygge opp igjen?  

Dette var Administrasjonsbygningen med de store sprekkene vi viste i forrige OT. Nå er den i ferd med å bli revet. Men den må jo opp igjen!  Det er også renovering av noen gamle bygninger til nye funksjoner som blir forsinket pga av dette. Derfor trenger vi en ingeniør i lengre tid enn vi trodde. Dette har vi jo ikke budsjettert for, så vi leter etter en hjelpende hånd for om lag 5 måneder fra slutten av mai, som ikke er for dyr!   

Farvel til Fred og Cyndi
Det er allerede tre år siden Fred og Cyndi kom hit til Okhaldhunga. Mye har skjedd, mange bygninger er ferdigstilt. Og nå avslutter de sin periode her. Fred preket i kirken på søndag, og gir nå stafettpinnen sin her videre til Alaska-ingeniøren Adrian Slater for et par måneder.  Vi vil savne dem, både på jobb og ellers.  Det er ikke bare Fred som avslutter sin tjeneste her nå i dag, den 1. mars. Også kona Cyndi gjør det. Henne fikk vi som "bonus", med på kjøpet da Fred tok jobben her. Og det var litt av en bonus! Hun er rtg – tekniker og har arbeidet med ultralyd i tjue år. De siste årene i USA, før hun kom til Nepal for femten år siden, underviste hun leger i ultralyd-teknikk. Her har hun veiledet oss alle i ultralyd, hun har ofte en hale etter seg av folk som vil lære. 


Gutten kom inn etter flere dager med vekslende magesmerter. Cyndi viser en interessert Dr. Ramesh en del av tarmen som ser ut som en smultring i tverrsnitt. Det betyr at den lille gutten har en "invaginasjon", altså at tarmen hans har "spist seg selv".    Som vanlig hadde Cyndi rett: Det vi så med egne øyne da vi åpnet magen, var det hun så på ultralyd før vi åpnet. I Norge er denne tilstanden oftest ganske enkelt å behandle. Men her hadde det stått så lenge før de kom til sykehuset at den skadde delen av tarmen måtte skjæres bort, og delene sys sammen igjen. Her er det sydd.


Ultralyd er kjempeviktig på et sykehus som vårt. Enkelt og raskt å gjøre, billig og helt ufarlig. Vi kommer til å fortsette med å bruke det mye, også etter at Cyndi er reist herfra. Men vi risikerer nok flere overraskelser når vi åpner mager fra nå av, enn mens hun ennå var her.

Nytt Mødreventehjem og Ernæringssenter!  

 
Den 23. februar 2017 ble snoren klippet!  

Vi har i drevet Ventehjemmet i 13 år. De siste årene har det sprengt kapasiteten i gamle, nedslitte lokaler. Badet var en utespring, og de to toalettene delte de med andre pasienter. Der har 455 gravide med følge vært innlagt i løpet av siste år. Det har gitt mulighet for sykehusfødsel også for de som bor langt herfra. Vi hadde ti senger til sammen. Nå har vi 21 senger for gravide og 4 senger for barn, underernærte eller handikappede. Vi har to toalett og to dusjer med varmt vann i hver etasje! Vi har kjøkken på biogass, så de behøver ikke lenger gå ut og lete etter brensel hver dag. Dette blir et velsignet sted langt inn i framtiden.


Tomme, rene, nye rom som ønsker mødre og barn velkommen. Vi gleder oss.  


 Et vakkert hus som vi vil fylle med ånd og sjel. Mødreventehjemmet er et sted mødre kommer tilbake til for å vise sine barn. De har en følelse av å komme hjem da. Det er sted de har lært noe for livet. Vi håper og ber om å få fylle det nye huset med den ånd som kan gi dem en start på det gode familielivet.


Ambika har fått sitt syvende barn – og hun lever! Hun og mannen kommer fra nabofylket i øst og har reist i to dager for å komme fram til Okhaldhunga i tide før fødselen. På helsestasjonen hadde de rådet henne til det.  Hun kom før veene begynte og bodde på ventehjemmet i en uke. Da hun gikk i fødsel kjentes det ut som om livmoren sprakk, så det ble full fart inn på operasjonsstua, der hun fikk gjort keisersnitt. Den var heldigvis ikke sprukket helt, men den var farlig tynn og slitt. Det ble også sørget for at hun ikke vil få flere barn. Nå ligger hun og nyter livet. Hun lever, har fått et flott barn, og det var siste gang!  

Den grønne tråden…

… kommer fra alle sykehusets toaletter. Også morkaker fra de tusen årlige fødslene går denne veien. Matavfall fra husholdningen og kantinen går óg ned i den åpne sementbeholderen. Alt går sammen i tre store kamre der gass blir produsert, til komfyrene i det nye Mødreventehjemmet.


Stor var derfor gleden da det virket. Det kom gass ut og den lot seg brenne. Et mirakel som kommer ut av toalettene! Med tre brennere skal 50 mennesker på Mødreventehjemmet kunne lage mat hver dag. La skogen leve!      

Rent vann til resirkulering  

Det blir overflodvann fra biogasstanken. Sammen med "gråvannet" ender det i denne store grønne tanken. Her legger de sement i bunnen, med en liten kant rundt. Den skal fylles med pukk og sand. Så plantes en spesiell type siv her, med røtter som "drikker kloakk", så de renser vannet. Det skal bli en vakker septiktank med vaiende sivplanter, som produserer rent vann.     

 En liten helt 


En liten tass kom for raskt til verden. Han var 31 uker og veide 1200 gram, men dukket ned i 1100 gram før han krabbet seg opp. Etter 40 dager er den store dagen kommet. Vår lille helt er blitt 2 kilo, med to små bollekinn, og kan reise hjem. Det ble applaus på legevisitten. Det ble en lang tid i kuvøsen med en tålmodig far ved hans side og en like tålmodig mor som har tvunget fram de livgivende melkedråpene.  

Søppelaksjon  

Landsbyens årlige søppelplukkings-aksjon: Her står de klare, alle studentene på Helseskolen i landsbyen vår. Etter en "pep-talk" fra landsbylederen og hver av oss her i OT’s redaksjon, gikk vi alle ut og plukket søppel i et par timer. En god tradisjon.  Hundre mennesker kan plukke mange kg søppel per time!         

Thailand

I februar annethvert år er det en svær samling i Thailand for misjonsleger. Da kommer det folk som jobber rundt i hele Asia, og fra flere afrikanske land. I år måtte halvparten av OTs redaksjonsstab reise dit alene, fordi passet til den andre halvparten utløper snart.    

En avgått, men fremdeles svært oppegående professor holdt sprudlende forelesninger. Den første om giftige bitt og stikk av småkryp som skorpioner, edderkopper, insekter og tusenben. Den andre om bitt av store kryp som krokodiller og øgler, via flaggermus og rotter til katt, gris og menneske. Slangebitt og hundebitt fikk hver sine egne forelesninger. Så her var mye stas for oss som liker slikt som kravler og kryper!   


Etter en kald vinter i Okhaldhunga gjør det godt å våkne opp til frokost i soloppgangen her i lotus-hagen. Det ble en drøy uke med mange hyggelige og nyttige impulser.     

Vi forsker! Ja, ikke vi alene, da. Men Okhaldhunga Sykehus er med i et stort prosjekt sammen med blant annet Oxford Universitet, med støtte av GAVI, det globale fondet for vaksine-utvikling. Vi egner oss til det, fordi vi er et typisk fattig, avsidesliggende landbruks-distrikt. Vaksine mot lungebetennelses-bakterier, "pneumokokker", ble introdusert her for et drøyt år siden. Før det samlet vi her i Okhaldhunga bakterier fra tusen barne-neser, som så ble undersøkt etter alle kunstens regler av engelske og australske eksperter.    
Nå, ett år etter vaksineringen, er det spennende å se om det er andre, og farligere, typer bakterier som har overtatt i nesene til de små. Så nå har vi samlet bakterier fra tusen nye barne-neser. De sendes for typebestemmelse i disse dager, og det samme skal skje neste år. Slik kan Okhaldhunga være med å påvirke vaksine-planene for hele verden! Moro.  


Her er en liten tass som ble vaksinert i sitt første møte med helsevesenet. Han likte det ikke.  

Doktor tilstrømning krever flere boliger  

Det nye staffquarteret tar form. Der jordskjelvet tok to boliger, får vi nå opp fire fine leiligheter    
Ofte har det vært vanskelig å få leger til å jobbe her oppe i fjellene, langt fra familie og venner. Nå er situasjonen endret. Vi har en ferdig spesialist som har søkt seg hit selv. En annen ferdig spesialist er her på plikttjeneste. I tillegg har vi én fersk lege som har søkt seg hit, og en annen på plikttjeneste. Videre har vi kandidater fra hvert av fire universiteter som ledd i deres spesialistutdanning. De er her i 3 – 6 måneder hver. En kan nesten tro at det begynner å bli populært å jobbe i Okhaldhunga!  

Arbeids-villige volontører
  
Inger Oline og Anders kom innom på sin jordomseiling. I nesten en uke malte de hyller og senger og løftet og bar. De flyttet Mødreventehjemmet inn i nye bygninger og tok video av begivenheten tilslutt. Har de lært noe på Nordfjord folkehøgskole der de har gått? TAKK!  

Hall og GUS møtes i stua vår med slekt og venner.  

I år har Hall Bibelskole to studenter i landsbyen vår, de arbeider i en organisasjon som er gått ut fra UMN og sykehuset her. Nå fikk de besøk av sine foreldre og søsken. Sammen med våre Gå Ut Senter- studenter og volontører hadde vi en delekveld med sjokolade og store spørsmål. Også Ivar Sandnes, misjonskonsulent i Agder, var med. Han har mye å dele når han kommer hjem.    

Hilsen Kristin og Erik
Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal.  Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537  Merk Prosjekt nr: 306 008  ”Okhaldhunga sykehus”.

Okhaldhunga Times - februar

08 februar 2017

Kjære venner 

Sprekker! 

Denne uka fikk vi en kjempeoverraskelse her: Den av de gamle sykehusbygningene som skal oppgraderes til å huse både sykehusets administrasjon og røntgenavdelingen, har sprekker. 

De store sprekkene ble oppdaget da vi fjernet gulvbelegget i 2. etasje for å begynne renoveringsarbeidene. Og denne sprekken er akkurat over Kristins kontor!

Dette må være resultat av jordskjelvet for halvannet år siden, men også av dårlig håndverk fra de som satte opp denne bygningen for 16 – 17 år siden.

Det er ganske komplisert med en slik utbygging som vi holder på med nå. "Alt henger sammen med alt", som Gro Harlem Bruntland så treffende sa det en gang. Disse skadene gjør at det vil ta mye lenger tid å få ferdig nye lokaler til Rtg. Avdeling og Administrasjon, og det betyr igjen at våre planer om en ny Barneavdeling, separat fra Fødeavdelingen som stadig trenger større plass, også blir forsinket. 

Blodbank-aksjon 

Vi har jo en liten blodbank her på sykehuset nå, og det gjør mange akutt-situasjoner mye greiere å håndtere enn før. Men problemet er at den banken altfor ofte går tom! Derfor har vi med jevne mellomrom aksjoner for å mobilisere blodgivere.

dag var det den lokale ungdomsklubben som stilte opp som givere. Det er fridag, så stemningen er god, og vi kan bruke poliklinikkens venterom til å tappe blod.

Hanna og Vilde, de to bibelskolestudentene fra GUS i Trondheim som underviser i engelsk på lokalskolen her nå i vinter, har bidratt med sitt eget blod. Og fått diplom for det!

Tretti uker gravid 

Det er en times tid over midnatt når jeg blir kalt opp på sykehuset. En ung jente, gravid for første gang, har nettopp kommet. Det har tatt henne mange timer å nå fram hit, vanskelig å få tak i bilskyss på natten fra landsbyen. Vi vet fra før at hun er gravid med tvillinger, hun og mannen har vært på ultralyd og gleder seg til å bli en stor familie. Nå er hun i full fødsel. Men det er alt for tidlig, det er ennå ti uker igjen til termin. Hadde hun nådd fram litt før, kunne vi prøvd å stoppe fødselen, eller i alle fall forsinke den så det ble tid til å virke for en medisin som modner barnas lunger. Men til det trenger vi minst tolv timer, og det har vi ikke. 

Den første tvillingen kommer! Med hodet først, som den skal. Han er bitteliten, men skriker fint og blir fort lyserød. Rett i vår hjemmelagde kuvøse, med varme, oksygen, "CPAP" (en slags forenklet respirator), intravenøs sukkervæske og medisiner. Det kan jo gå bra. 

Men tvilling nummer to er noe større, og kommer ikke ut. Det tar tid før den kommer ned i åpningen. Og når så skjer kommer det en fot og en arm sammen først ut, så kjennes hodet bak. Fødselen stopper opp. Vi prøver med forskjellige grep for å få barnet ut. Slik det ligger nå, helt på tvers, går det ikke. Vi prøver, med makt og med lirking. Og vet etter hvert at vi får dårlig tid, barnet er i fare. Et keisersnitt nå vil ta for lang tid. Etter mange forsøk, og for mange minutter, kommer barnet. Men det er for sent. Den lille gutten er velskapt, men blek og livløs. Og han lar seg ikke gjenopplive. Da er det trist å gå hjem i natten. 

Men den første tvillingen ligger og puster i kuvøsen, kanskje han kan greie seg? Pappa’n og hans familie samler seg rundt kuvøsen gjennom neste dag, mens mor hviler etter natten. Mange spørsmål til doktoren. Vil den lille kunne leve? Vil han "bli menneske", som de sier det her? Hvem kan svare på det? Utover kvelden blir han dårligere. Hadde vi hatt….. alt det vi har i Norge, ville dette vært omtrent ufarlig. Her kan vi ikke trappe opp behandlingen, vi har ikke mer å gå på. Pustestimulerende behandling har ikke den ønskede effekt. Han får gjentatte pustestopp, og så må han gi opp. Gjenopplives for noen minutter, så er det slutt. Helt. 

De får med seg også dette barnet for å begrave det, i en eske slik de fikk med det forrige dagen før. Far gravde den første graven, bestefar tilbyr seg å grave den andre, nede ved elven. 

Det er jo mer stas å fortelle herfra om ting som går bra. Men de gjør ikke alltid det. Og det er nødvendig å dele også denne delen av livet her med dere. Noen ganger blir det for mye. 

Også tretti uker 

Her er liv og død om hverandre. En annen mor kom inn nesten samtidig, også ca tretti uker gravid. Hun var innom et nabosykehus fem timers bilreise herfra, på veien hit. De skjønte at den altfor tidlige fødselen ikke lot seg stoppe, og ga henne medisin for å modne barnets lunger før de sendte henne videre hit. Vi ga medisiner for å utsette fødselen, som ga barnet et døgn ekstra i mors mage. Men så kom han! Det ble en dramatisk fødsel hvor moren mistet mye blod. Men vi fikk stoppet blødningen, og med to blodoverføringer kom hun seg fort etterpå. 

Og gutten er kjempesprek! Han veide bare 1 200 gram da han ble født. Her ligger han og slapper av i en god og varm kuvøse der han får melk i en sonde rett i magen og medisiner i en plastkanyle i armen. Nå har han så smått begynt å legge på seg også, så denne gangen ser det ut til at livet seirer.

Et lykkelig farvel

To familier er takknemlige for å kunne gå hjem etter en lang behandling av barna, uten å være tynget med nye store lån i all framtid.

Bibek i midten kom inn i slutten av november fra øst i Okhaldhunga.

Hele gutten var hovnet opp, og uten å være helt bevisst var det bare gråt og ynk. Hele låret var fullt av puss. Han ble operert og det ble en lang kamp mot bakterier for at de ikke skulle spise beinsubstansen også. Det var stor glede første gang vi så han smile. Hevelsen gikk ned, og en glad gutt kom fram. Han kom i tide, men for sent. Det som kunne ha vært en kortvarig billig behandling ble langvarig og dyr. Familien er uten jord og lever av fars dagarbeid. Det er slike som dem som kommer sent, og det er de som får en høy regning. Det er dyrt å være fattig. 

Storebror på 13 passet ham mens far måtte jobbe. Faren kom med 7 000 rupees, en full månedslønn. Men resten av regningen, som var på 35 000 rupi, fikk han dekket fra pasientstøttefondet. Takk til dere! 

Tara Nat på armen til sin far reiser hjem etter en langvarig innleggelse for lårbrudd. Han har ligget i strekk og kunne til slutt sendes hjem med gips. Han er 13 år, men er dypt retardert og kjenner ikke sin mor og far. Han har Down’s syndrom, men det er mer enn det også. Han har fått «rødt kort» det siste året fra myndighetene, slik de gir til personer som ikke kan ta vare på seg selv pga sitt handicap. Da får de en støtte på 80 kr i måneden. Familien er fattig, og de får betalt hele sykehusregningen for barnet sitt fra pasientstøttefondet. 

Dette er to familier som har delt livet i en måned på sykehuset, og blitt gode venner. Bibek var bekymret for oss på sykehuset når han skulle dra, og forsikret meg om at han kommer snart igjen! Vel, vi får håpe han holder seg frisk, men vi blir glade i langtidspasienter som gir en glede i hverdagen på sykehuset. 

"Dere vet ikke hvor heldige dere er!"

Mina er kommet «hjem»:
For to måneder siden var Mina på Ventehjemmet her. Men hun hadde en medfødt hjertefeil som kunne gi problemer under fødselen. Så vi anbefalte henne å dra til Kathmandu der de har bedre muligheter til å ta seg av slike komplikasjoner

Hun var fattig, men det skal jo være gratis å føde på statens sykehus, så vi sendte henne til et slikt.

Men hun kom tilbake etter å ha betalt diverse regninger i Katmandu, for totalt 60 000 rupi! Det var kun keisersnittet som ikke var på regningen. De måtte kjøpe alt som trengtes til operasjonen og alle medisiner, og måtte betale for hver natt på sykehuset. Hun kom tilbake til Ventehjemmet her, og fortalte: "Dere vet ikke hvor heldige dere er her i Okhaldhunga! Ikke bare er behandlingen gratis, men det er også noen som bryr seg om dere her!

Epilepsi gjør fallhøyden stor 

Når sønnen i huset er tilbakestående, får han en kone med et annet handicap. Hun hadde epilepsi. Jamona ble svigerdatter i et omsorgsfult hjem, selv om de ikke visste at det fantes medisiner for hennes fallesyke.

Hun var ute for å kutte gress til geita en morgen, da hun fikk et anfall og stupte ned et bratt stup. Hun ble funnet bevistløs. Hele skalpen revet opp, ansiktet var ugjenkjennelig. En arm og et ben var brukket.

De er del av en menighet og presten var i nærheten. De organiserte transport til sykehuset med det samme.

Presten fulgte henne til sykehuset sammen med familien. Han betalte det de hadde klart å samle sammen og dro tilbake, mens svigerfar og søster har vært trofast ved hennes side. Det så forferdelig ut, men likevel var hun heldig i fallet. Skallen var intakt, ryggen var ikke brukket. Hun friskner til og er en solstråle. Hun er lykkelig for hun har fått medisiner så hun 

ikke lenger må falle stadig. Hun har ikke hatt noen anfall etter at hun kom hit. Presten kom tilbake etter noen uker med 12 000 rupees til, som menigheten hadde klart å samle inn! 

Nå sitter de i solveggen på sykehuset og gleder seg over at hun snart er frisk nok til å sendes hjem. Hjemme venter hennes 9 månder gamle barn. 

Takk og lov for at det gikk så godt som det gjorde!

Og nå er hennes epilepsi godt kontrollert på enkle medisiner.

Hvordan vi ser ut inni? 

Det er det mange som lurer på. Nå vet vi det, her i Okhaldhunga. For landets myndigheter har gitt oss nok penger til å kjøpe et "endoskop", som bokstavelig talt betyr en kikkert "til å se inni" med. Det er et langt, fleksibelt rør med lys, som tres gjennom spiserøret og ned i magesekken. Dyrt, men veldig nyttig. Og grunnen til at det er spesielt nyttig her? 

Likesom Norge har også Nepal en nasjonalsang, en nasjonalfugl osv. Men Nepal har også en nasjonalsykdom! Eller i alle fall burde de ha det. For magesår-sykdom er så vanlig her at det gjerne omtales som nasjonalsykdommen. Den diagnostiseres best nettopp med et slikt endoskop. Dr. Yam, en av legene våre, har fått uformell opplæring i å bruke det tidligere, og nå har han vært i Hongkong på et skikkelig kurs, så han behersker teknikken godt.

Der har vi diagnosen!

Dette var en ung mann innlagt for mageblødninger, og her ser vi magesåret.


Utstyret må vaskes skikkelig etter bruk.

Doktor Yam og Skiftestue-sjef Gyan Bahadur er glade karer.

Tilpasset teknologi 

Sykehusutstyr er dyrt. Og på et sted som her er det vanskelig å vedlikeholde. Noen har tatt det problemet på alvor. En internasjonal organisasjon som heter "Engineers for Health" sender blant annet grupper med ingeniør-studenter ut til fattige sykehus som vårt, for å vedlikeholde og reparere utstyr. Foreløpig har de vært her to ganger, og planlegger å komme tilbake hvert halvår. De er usedvanlig nyttige gjester! 

Reece fra USA er biomedisinsk ingeniør, og har startet sitt eget firma i USA. Det firmaet spesialiserer seg på å utvikle utstyr til sykehus i den fattige verden.

Her er han på besøk hos oss for et par uker siden. Han tester ut et lite, enkelt apparat de har utviklet til kontinuerlig registrering av puls, blodtrykk og oksygenmetning.

Hvis det er billig nok, og robust nok, kan det heve kvaliteten på arbeidet vårt mye.

Mer teknologi:

Vi har jo svære flater med solcellepaneler som dekker hele sykehustaket. Nå i tørketiden ble de dekket av støv, og vi oppdaget at de ga altfor lite effekt.

Her er vår mann Kashi Nath oppe og skurer cellene. Nyttig, men farlig. Barføtt på bratte, glatte solceller i tredje etasje.

Nepal har ingen Arbeidsmiljølov.

Stabsboliger reiser seg etter jordskjelvet 

Før jordskjelvet sto det en sliten tomannsbolig her, som raste fullstendig sammen.

Nå reiser det seg et rimelig jordskjelv-sikkert bygg av stål og gipsplater. Det skal bli fire små men gode familie-leiligheter. Innflytting planlagt i mars.

Tror du det går?

Den fødte forretningsmann 

Alle i Okhaldhunga Basar kjenner Sukre. Det var han som de første 17 årene av sitt liv krabbet rundt på alle fire og tagg, fordi han hadde klumpfot på begge føtter, og familien var utfattig og kasteløs. Da han var 17 år ble føttene operert, og han ble i stand til å gå med stokker. Det viste seg at han kunne både lese og skrive! Han hadde lært seg det selv, ved å se på butikk-skiltene over de butikkene han satt utenfor og tagg. 

For å kunne forsørge seg selv ville han bli skredder. Vi gikk med på å sende ham på seks måneders skredder-kurs i Katmandu. Da seks måneder var gått nektet han å komme hjem til Okhaldhunga, han trengte ytterligere seks måneders trening for å bli en skikkelig skredder! Vi ble ikke helt enige, men han ga seg ikke. 

Dette er flere år siden, og det viste seg at han hadde rett. Nå driver han sitt eget skredderverksted hvor han i tillegg til å jobbe selv fra morgen til kveld har tre ansatte som gjør det samme. Og han har spesialisert seg på å lære opp andre funksjonshemmede i skredderfaget. Nylig sto en av dem fram i kirken og takket Gud og Sukre for at hun hadde fått lære seg et levebrød. 


Når Sukre kunne komme seg på bena, så kan alle det, sier folk her. Det er fint å høre, men det er jo feil. Ikke alle er som Sukre. Han har dyktige hender, et godt hode og teft for forretninger. Da han bare fikk hjelp til å sette ben under seg, greide han resten selv.

Og så er han en av dem her som hører til i kirken, og gir Gud æren for det som har skjedd.

"Kan vi dra på studietur igjen??" 

Høsten 2009 var hele sykehuset på "klassetur". Det var mens vi planla den utbyggingen som er i ferd med å fullføres nå. Så hva er mer naturlig enn å planlegge en ny klassetur? 

Det er tid for å legge ny årsplan. Og første fase i planleggingen er at staben samles til "brainstorming". Det er kaldt, så lue og te-servering hører med.

Nå kom forslaget opp om å gjenta suksessen med klassetur, for å samle flere gode ideer fra andre sykehus.

Da må staben dele seg i tre grupper, og bruke den relativt rolige vinter-sesongen. Det kan bli morsomt.

Vi prøver å få det til.

Størst i Guds rike 


Goma ble min preken i kirken i dag. En mentalt tilbakestående kvinne på 25 år, ble giftet bort til en enkemann som en sikkerhet for hennes framtid. Hun fikk en datter, men klarte ikke å finne roen til å amme. Etter 3 måneder kom de til «Mission» med et lite krek på knappe tre kilo.

Mannen forsvant hjem igjen for å passe de andre barna, mens hun ble overlatt mye i mine hender. Hun rotet seg bort på sykehuset og barnet ble liggende alene. Barnet ble sondeforet og la på seg. Nå er hun overført til Ernæringssentret. Men så dukket hun opp ved min side i kirken i dag. - For hun er kristen! Familien ble kristne engang én var syk. I vår kirke ber vi alle høyt, og jeg ble målløs da jeg hørte Goma be. Det var som om himmelens porter åpnet seg for meg. I hennes hjerte bor Jesus Kristus og jeg fikk se inn i hennes indre himmel. Jeg prøver å gjengi de store linjene i hennes bønn: 

"Herre du er konge, du er vår eier og vår leder 
Du døde for vår synd og oppsto for oss 
Du er den største i himmel og på jord, 
Hvordan kunne du velge deg ut en tilbakestående jente som meg? 

Du kler en fattig jente som meg og du gir meg mat 
Du forteller en jente som meg at jeg ikke skal bekymre meg 
Du har latt mitt barn få leve 
Jeg lover og priser deg, min Herre og min Gud, - Halleluja" 

 

Det var som en ny, nepali versjon av Marias Lovsang, som den står i Lukas 1. 

Hilsen 

Kristin og Erik 

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal. 

Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 

Merk Prosjekt nr: 122.47.631 ”Okhaldhunga sykehus”. 




 

 

Okhaldhunga Times - Januar 2017

17 januar 2017

Hos Tulasi 

Vi har fortalt om henne før. Tulasi, som falt og brakk ryggen for ni år siden, da hun var bare femten år gammel. Hun har epilepsi og var ute og gjette familiens to geiter, da hun fikk et anfall på et uheldig sted og rullet hundre meter ned et stup. Hun var lenge innlagt hos oss og på et rehabiliteringssenter i Katmandu, der hun og moren kom til kristen tro. Hun er fremdeles lam i bena, og bor alene med sin mor i et hus i den bratte fjellsida, to dagers gange eller mange timers bilkjøring fra sykehuset. De to har feiret gudstjeneste alene i mange år, nå har en nabo blitt med dem. Vi var på besøk der nylig, et team bestående av sosialarbeidere, pastor, sykepleier og lege, for familien trengte både forbønn, nattverd, sårstell og epilepsimedisiner


Hjertelig og stilig velkomst, det er ikke så ofte de har besøk. 

Tulasi var vertinne og ga oss blomsterkranser, ris og grønnsaker.

Samling med sang, bønn og nattverd på maisåkeren som nå er ferdighøstet.


Inne er det for mørkt og trangt, og her ute er det plass til nysgjerrige naboer også.

Feil spørsmål 

En dag ble det litt mye her. Mange pasienter i vanskelige situasjoner vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Blant dem en ung familiefar som var kritisk dårlig etter en operasjon og med fortvilet familie rundt, en baby med dype brannsår og manglende intravenøs tilgang, og en alvorlig psykotisk jente som bor alene med sin gamle mor og er voldelig mot henne. Jeg følte det var for vanskelig, og tok det med i bønn til Gud. Jeg ba noe slikt som: "Kjære Gud. Vær til stede hos alle disse nå når de har det vondt og er redde. Gi dem den lindringen og trøsten de så tydelig trenger.

Ofte er det ikke så lett å få tak i Guds svar. Men denne gangen kjentes det som jeg fikk et klart svar. Det var slik: 

"Det var en dum bønn. Jeg er hos dem, det er jo nettopp hos slike jeg bor. Spørsmålet er om du er virkelig til stede hos dem, med meg. Er du det?" 

Slik "hørtes" det i alle fall ut for meg. Klare ord å gå ut i dagen med. 

Venter på ventehjem 

Det nye Ventehjemmet for gravide tar form! Nå har vi 16 innlagte gravide i ti senger i et gammelt og nedslitt Ventehjem. Så vi venter med lengsel på at det nye skal stå ferdig. Her er de på visning i nybygget. 

Det skal bli 25 senger, inklusive et barnerom for underernærte barn og for funksjonshemmede barn som trenger noen dager for opptrening. Hit kommer det gravide kvinner fra fem fylker og venter på en mulighet for en trygg fødsel. Maten lager de sammen på et kjøkken. Kjøkkenet i det nye ventehjemmet får sin gass til å koke på fra biogassanlegget der all kloakken fra sykehuset omgjøres til ren kokegass. Overflatevannet skal ledes ut i det som kalles et "reed bed". Det er en stor sandkasse der rørplanter (engelsk: "reed") renser forurenset vann, som så det deretter kan renne fritt ut i en bekk. 

Dette blir det store Grønne Skiftet i Okhaldhunga i år! 

Og barnet skal hete Immanuel! 

Men mor var ikke på ventehjemmet. Hun hadde tenkt å føde på helseposten på sitt hjemsted. Dit kom hun i god tid, men barnet kom ikke ned. Selv om veene ble sterke og det etter lang tid var blitt full åpning. Da besluttet de å legge ut på den lange ferden mot Okhaldhunga Sykehus. Gjennom natten måtte hun bæres i fem timer før de kom til en bilvei der de etter hvert fikk hyret en jeep som ville ta dem den lange veien. Etter åtte timers kjøring på forferdelige veier og til en pris av 14000 rupee, kom de fram hit. Hun ble forløst med det samme med keisersnitt. Bekkenet var for trangt. Et stort følge pustet ut. De hadde greid det, levende mor og levende barn! De er nye kristne, og også presten deres var med på ferden. 

Hunfikk en sønn og det ble jul. Da jeg spurte dem om de kunne være Josef og Maria, ble de veldig glade og fortalte fornøyd at barnet skal hete Immanuel! Hvem kunne vel passe bedre i et julespill enn denne lille familien? Heldigvis var det rom i herberget.

Lille Immanuel fikk naturligvis hovedrollen i julespillet på sykehuset i år. Her bringer englene hilsen fra Gud, (mens en av dem tar bilde selv), to gjetere har med seg sauene sine til den nyfødte, og Kristin regisserer det hele. Så drar familien hjem til sin landsby og forteller at det er rom i herberget på Ventehjemmet! 

Før jul sang og danset menigheten seg igjennom landsby etter landsby der det bodde kristne. Alle steder samlet det seg mange rundt bål, dans, sang og store risgryter.

Her fra en nabolandsby, der freden senker seg når en fra menigheten deler den store glede som er gitt til alt folket.


Julegudstjeneste i 7 timer!

Det er dagen da den nye kirken også sprenges og gleden deles med alle. Da kommer det mange som har hørt sangen gjennom landsbyene og vil høre mer.

Det var gudstjeneste og store risgryter, før det ble mange timer med dans, dikt og sang som ungdoms-gruppa arrangerte. Mange av dem som var med feiret jul for første gang i år.


Disse er blant de som feirer jul for aller første gang i år! Gutten har alvorlig leddgikt og en far som fant en annen kone kort etter at han ble født. En dag ble det nok for mor, som tradisjonen tro bodde i huset hos sine svigerforeldre. Hun pakket sekken, og fant nye ben å stå på med sin sønn i nærheten av sykehuset.

Hun fant det hun lette etter på mange måter, nå har de også funnet sin plass i kirken.

Kledd opp i ny, varm Marius-genser, sender han dere alle et ønske om et

Godt Nytt år, 2017!

Flere snorer å klippe 

Først var det til sykehusets egen kantine. Her skal pasientene tilbys god og riktig mat til en overkommelig pris, særlig tilrettelagt for småbarna. Og så skal det være et godt tilbud til staben. Kantina har vært nesten ferdig lenge, men den 1. desember åpnet den endelig!

Det er en lokal kar med solid erfaring fra restaurant-drift som har fått kontrakt med oss om å drive den.

Det var en av pasientene våre, som er innlagt fordi han har åpne brudd i begge håndleddene, som fikk æren av å klippe den symbolske snora.


Den 28. desember kom turen til å innvie vårt nye laboratoriebygg. Hun som klipper denne snora har vært innlagt i noen dager med svære blødninger etter en fødsel. Hun har fått fem enheter blod, og kan takke laboratoriets blodbank for at hun nå står støtt på egne ben. 

Mr. Manoj, sjefen på laboratoriet, klapper og gleder seg til å jobbe i oppgradert bygg. 

Hva koster det å komme seg til sykehuset? 

Familien til lille Immanuel over er ikke de eneste som har brukt flere månedslønninger og mye strev på å nå fram til sykehuset i hast. Men hvor mye betaler egentlig folk flest for å komme seg hit? 

Dr. Ohmar Pradhan, en av legene her som er interessert i slike ting som er praktisk viktige for folk flest, gjorde nylig en studie på det. Han fant at transporten hit for pasienter som trengte øyeblikkelig hjelp gjennomsnittlig hadde kostet ca 2 400 rupees, og tatt ca fire timer. Men gjennomsnitt sier ikke alltid så mye. Viktigere er kanskje at han fant at noen nylig hadde brukt opptil fire døgn på reisen, og det kostet dem 22 000 rupees (en enorm sum her, hvor daglønnen i landsbyene er rundt 300 rupees). 

Og det viste seg at hele 80 % av akutt-pasientene nå transporteres hit med bil, buss eller ambulanse. Bare 20 % kommer gående eller på båre. Det er viktig å vite, og svært annerledes enn før. For bare åtte år siden kom alle gående eller på båre. Da fantes det ingen vei her. 

Dr. Ohmar presenterer studien sin for staben, som hadde mange engasjerte innspill etterpå.

Hans konklusjon var at “People put a lot of effort, time and money to reach to Okhaldhunga Hospital. This makes us more responsible to meet their needs / expectations.”

Nyttig å bli minnet på.

Noen kommer seg i hus! 

I denne kalde tiden er det godt at flere kommer seg i hus!

Huset på bildet mangler bare å bli smurt inn med jord og kumøkk før det er innflyttingsklart. Familien Sherpa bor på høyfjellet, og ser fram til å få bedre beskyttelse mot vind og vær.

Det er fire nye hus som er innflyttingsklare i jordskjelvs-området, der vi bygger hus for de jordløse. Til nå er det til sammen åtte tidligere jordløse familier som har fått nye hus i vårt prosjekt. I tillegg er flere påbegynt, og tilsammen har 18 familier blitt hjulpet gjennom alle prosedyrer for å få overført land i sitt navn. Vi skal bygge hus sammen med dem alle, og ytterligere fem slike jordkjøpssaker er i gang. 

Det har vist seg at disse husene vi har bygget har blitt brukt som modeller for mange nabohus i de samme landsbyene. De er billige og enkle, av en standard flere kan ha råd til å bygge, samtidig som de er mer jordskjelv-sikre enn tradisjonelle landsbyhus. 

Intensivrom 

Vi har jo ikke noen ordentlig Intensivavdeling her. Det krever masse avansert teknologi og spesialisert stab, og er ikke aktuelt. Men i det nye sykehusbygget samler vi de aller sykeste pasientene på ett "Intensivrom", og veggen mellom det og sykepleiernes vaktrom har et stort vindu, så pasientene der kan følges tett. Nå vinterstid er det viktig at dette rommet har varmepumpe, så temperaturen kan holdes rimelig jevn og behagelig. Alt dette er nytt av året, 

og kjennes som store fremskritt. I tillegg har Nepals myndigheter nå gitt oss midler til å kjøpe overvåkningsutstyr til fire av de dårligste pasientene. 

Her er en ung gutt på nitten år i ferd med å komme seg av en svært alvorlig lunge-sykdom. Han får te av faren, som har våket over ham i dager og netter.

På skjermen over ham har vi kunnet følge puls og blodtrykk, EKG, pustefrekvens og oksygenmetning i blodet kontinuerlig. Det har gjort både ham og oss tryggere, og bidratt til at dette nå ser ut til å gå bra.

Hilsen 

Kristin og Erik 

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 
Merk Prosjekt nr: 122.47.631 ”Okhaldhunga sykehus”. 


 

Okhaldhunga Times- Desember 2016

26 desember 2016

Kjære venner 

I hjertet av Himalaya 

«Mission», som sykehuset heter på folkemunne her, ligger i husklyngen ned mot elven. En liten by bygger seg opp rundt oss. Gjennom Okhaldhunga Times er det mange som er kommet tett på livet i Okhaldhunga. Midt i det livet bor vi i vårt kjære hjem, og nyter solnedgangen bak blånene i Himalaya om ettermiddagen på verandaen.

Velkommen hjem til oss! 

Bygging på alle kanter 

Det er mange byggeprosjekter som skjer samtidig nå. 


Renovering av en gammel bygning til nytt laboratorium


Veien rundt sykehuset planeres og steinsettes. 


Mødreventehjemmet vokser fram.

 Arbeidet med fire nye stabsboliger i ett bygg er påbegynt, rett ved vår fredelige veranda! 

Hvorfor Mødreventehjem? 
Det er mange som kommer til sykehuset for å føde, men det er ikke alle som kommer helt fram. En sen kveld kom det en jeep i full fart inn til sykehuset og i det samme kom barnet, før moren rakk å gå ut av bilen. Hun begynte å få veer en natt, klokka seks om morgenen begynte de å bære henne de tre timene de måtte gå til veien. Da de var kommet så langt måtte de vente lenge før de fikk tak i noen jeep som kunne ta dem videre. Etter 4 timer på veien i jeep, rakk de fram klokka ti om kvelden og fødte i sykehusporten. 

Derfor har vi ventehjemmet! 

Luksus! 

Neida, det kjennes ikke som luksus når telefonen ringer klokka ett om natta, fordi en prematur fødsel har gått i stå. Kvinnen sier hun har ennå nesten to måneder igjen til termin. Det er kaldt her nå, og vel så kaldt inne i vårt hus som ute. Derfor er det på med ullundertøy, skjorte bukse, gensere og jakker m.m., ut og opp på sykehuset. Så kommer jeg inn på fødestua, og det er da følelsen av luksus brer seg: For her er det varmt! Det er ordentlig innetemperatur slik som i Norge. Termostaten står på 22 grader, og den virker! Tenk for en forskjell det gjør, for en våt liten nyfødt prematur som skal undersøkes og kanskje trenger behandling. Både de nyfødte, fødekvinner, tynne små barn med lungebetennelser og mange andre kan se denne vinteren mye lysere i møte enn de har kunnet noen gang før, her i fjellet.

 
Herfra går en takk til alle dere som har bidratt til å bygge et sykehus der det nå er både varmt og lyst på så vel fødestue som operasjonsstuer, intensivrom og småbarnsrom, selv om det går mot kald vinter! Det har det aldri vært før.

Med fokus på livet under Mt. Everest
Denne skjønnheten betaler turistene masse for å se.


Men nede i dalene lever de som aldri får sett opp fra hverdagens krav:

En hyllest til de som overlever fattigdommen!

Tre kvinner en dag på sosialkontoret: 
Hvem av oss kunne gått inn i deres liv? En ung, en midt i livet, en "eldre" kvinne midt i førtiårene. 


Ingen har mer enn et kvart mål jord, ikke mer enn for sitt hus. Alle har de sett det lille de hadde av hus rase sammen. En hadde tatt opp et stort lån for et nytt hus som raste sammen i jordskjelvet. Alle arbeider de som dagarbeidere for 20 kr dagen.

Den yngste har brukket armen. Mannen til kvinnen midt i livet er operert for brokk, den eldste har kronisk vondt i hodet og magen pga av angst. I alle husstandene er det en som vil være arbeidsufør de neste to måneder. Slik sklir alle disse tre husstandene enda dypere ned i fattigdommen.

Hva er deres styrke, hvordan overlever de? Alle tre kvinnene har gode ektefeller som ikke drikker. De har fred i hjemmet. De to yngste har bare ett barn hver siden de ikke har mer jord. Det har gjort dem i stand til å være to arbeidsføre i hjemmet. Det forteller også om god planlegging. Men det er et hardt press de lever under. Ingen har jord i sitt navn, derfor får de ikke støtte til gjenoppbygging fra myndighetene. Alle har lån, - for behandling, skole og for mat som de har måttet kjøpe på kreditt, med en månedlig rente på 2-3 %. Det ender med angst, som forsterkes av kvinnenes overgangsalder. 

Alle de tre kvinnene har en styrke til i livet: Dere. For de fikk alle sin sykehusregning betalt av sykehusets Pasientstøttefond. 

Vi ville kanskje ikke greie å gå inn i deres liv. Men vi vet at Kristus nettopp går inn i slike liv og deler deres smerte. En styrke de ennå ikke vet at de kan få del i. Men Han kom til vår fattigdom en jul for mange år siden og fremdeles ser vi at Han kommer til fattige hjem med sin forvandlende kraft. 

En ny begynnelse i kirken
Sist søndag kom Gita til kirken. Med stor glede fortalte hun at hun hadde tatt det første skrittet på troens vei. En ung mor som mistet sin syvårige datter i en ulykke har funnet livet, freden og meningen i tilværelsen igjen. Hun lever i en bambushytte ved siden av sitt sammenraste hus, hun har to ben i fattigdommen, men et nytt liv har begynt. Vi deler håpet med henne, for Han har tatt bolig i hennes bambushytte.

Moro med røntgen 
Røntgenbilder er viktige også på vårt sykehus. Og det er morsomt å arbeide med, når vi får så fine bilder som vi gjør nå, med det nye digitale utstyret: 

1) Ben i halsen 

Mange kommer hit til sykehuset fordi de har fått noe i halsen. Utallige ganger blir vi bedt om å ta rtg.-bilde, fordi "det kjennes som at noe sitter fast der". Som regel har dette "noe" skrapt opp litt i halsen, men har så forsvunnet trygt ned i magen. Men ikke alltid: 

En tolv år gammel gutt hadde spist et nydelig måltid med ris og kylling. Plutselig satte et ben seg fast i halsen. Det gjorde vondt, og det ble vanskelig å svelge. Bestefaren som han var sammen med mente det beste ville være å drikke en solid mengde sprit, for at han så skulle kaste opp og få ut benet. Han drakk så godt han kunne, men benet kom ikke opp. 

Da han kom til oss seks timer senere var han ganske omtåket av spriten, men det ble stadig vanskeligere å svelge.
Røntgenbilde viste et kyllingben i halsen.  Kyllingbenet var godt synlig, og det hadde begynt å danne seg en hevelse rundt der benet satt. Om det fikk fortsette ville luftrøret også kunne bli forsnevret. Så benet måtte ut.


Gutten ble lagt i narkose, og her er flere ivrige doktorer i gang med å lyse nedover i svelg og spiserør.


Benet ble funnet og hentet ut med en spesialtang. Det var en kort og vellykket operasjon!

2) Å henge i strekk 

Hva skjer her?
På en barnestue ligger en liten gutt, halvveis hengt opp etter bena. Han har ligget sånn i vel to uker, med stumpen akkurat løftet over madrassen.Han kom inn med lårbensbrudd:




Små barn er fleksible. De venner seg til denne behandlingen overraskende fort. Sikkert fordi det jevne strekket på bruddstedet gjør at smertene raskt blir mindre. Nå er bruddet i fin tilheling, lårbenet har blitt rett og fint, og vi ser tydelig at nytt ben er i ferd med å dannes rundt bruddstedet ("kallus").

3) Pene røntgenbilder 

På sykehusene i Norge har de lyskasser som brukes som bakgrunn når man ser på røntgenbilder. På operasjonsstua vår har vi ikke det, ennå. Noen ganger klistrer vi dem opp på vinduet, for å se hva vi skal dra på plass. Det ser slik ut. Nabolandsbyen er fin bakgrunn, og vi ser et brudd som vi skal prøve å dra på plass. Mye triveligere å se på enn en lyskasse. 

Vepsestikk 

Vi har noen sinte vepser her i Nepal. De er store med røde hoder, og kan være farlige. "Asian Giant Hornet" heter de på engelsk, "aringal" på nepali. De er rovdyr, og viktigste byttedyr er honningbier. De angriper kubene, og en enkelt veps kan raskt drepe tusenvis av bier. Vi har hatt noen pasienter her som har blitt stukket av en hel sverm med slike, og noen av dem har blitt svært alvorlig syke. Når de angripes av en sverm er det gjerne fordi de har prøvd å røyke ut bolet for å få tak i larvene, som skal være en delikatesse når de er sprøstekt(!) 

Jeg har alltid hatt en særlig interesse for insekter, og disse sinte små dyra har jeg hatt lyst til å se nærmere på, i alle fall for å få tatt bilder. Og nå fikk jeg sjansen: En mamma kom med sin åtte måneder gamle gutt, som var blitt stukket i foten av en aringal. De fortalte at de hadde drept vepsen, og hun hadde den med i en plastikkpose! 

Gutten var litt hoven i foten og hadde vondt, men det ga seg på noen timer.

Men så var det vepsen. Jeg prøvde å ta den ut av posen. Men da begynte den å krabbe rundt, så den var ikke død likevel! Jeg tore ikke ta den ut, hadde liten lyst på direktekontakt med et sånt beist som kanskje følte at den nå hadde noe å hevne. De er 4,5 cm lange og ser hissige ut. Så dette bildet ble det nærmeste jeg kom. Nifse saker?

Jordskjelv blir vendt til det gode for noen.
I hele fylket er det mange som ikke har jord i eget navn, og som av den grunn ikke får den hjelpen de trenger fra myndighetene til oppbygging. Vi har valgt seks kommuner der det var størst ødeleggelser. Der bygger vi for og med de som ikke har jord. Først har det vært en lang prosess å fasillitere jordkjøp og hjelpe dem gjennom hele papir-mølla for å få det registrert på de rette kontorer. Først etter det kan vi hjelpe dem med å bygge hus. Fire hus er overgitt til sine nye eiere. Ytterligere fire hus er startet opp etter regntiden, og er i full fart mot ferdigstillelse. To nye hus starter opp nå i en annen kommune. Ett hus betyr en vending av en families historie, et stort skritt på vei ut av fattigdommen.

En norsk kunstner hadde før jul lagd et kunstverk som forestilte et jordskjelv, til utstilling i Siljan kirke. Kort tid etter, ble han alvorlig syk. Det ble et jordskjelv i hans familie da de måtte ta avskjed med ham i den samme kirken nylig. Men ett hus etterlater han seg i vårt jordskjelvsrammende område, som en siste velsignelse til mennesker i nød i Nepal, som han lenge har sett og hjulpet.

Fotball på rismarkene 


Risen er slått nå, og ligger i fine, sirlig ordnede bunter på terrassene for å tørke. De voksne har treskeplass på den nederste terrassen, der vi så vidt ser noen store hauger med rishalm på bildet. Halmen skal bæres hjem i morgen, og snart skal også buntene med korn treskes, for hånd. Dette er en fin tid for ungene: I en kort periode nå, før vinter-hveten skal såes, blir terrassene fotballbaner! En sammensurret fillebylt er en fin fotball. 

Helseministeren på besøk 

Dagen før OT går "i trykken" fikk vi overraskende besøk: Selveste Helseministeren i Nepal kom på besøk. Med bare få timers varsel kom han med et team i helikopter, for å ta sykehuset vårt i øyesyn, se de nye bygningene og tale til folket. Han ga solid støtte til våre planer om en lokal sykepleierskole som myndighetene selv vil finansiere, og til de lokale stemmene som hevdet at dette nå fungerer som sykehus ikke bare for Okhaldhungas egen befolkning, men også for de fem nabodistriktene. 

Hilsen 

Kristin og Erik 

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal.  Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537  Merk Prosjekt nr: 122.47.631 ”Okhaldhunga sykehus”. 

Okhaldhunga Times - November 2016

11 november 2016

Kjære venner 
Det er spennende tider i Okhaldhunga, og har vært det lenge. For hvert nytt bygg som ferdigstilles bedres tilbudet til pasientene som kommer. Men det betyr også at rutinene for arbeidet vårt hele tiden må tilpasses nye forhold.

Større plass betyr også økte muligheter for at folk kan gå seg bort. Derfor har vi nå fått en frivillig pasient-guide, som viser folk hvor de skal gå. Niraj var selv innlagt her med en ryggskade for flere år siden, og vil gjerne bidra til at andre skal finne veien.

 

 

 

Fornyings-arbeidene fortsetter. Her var det gamle "Intensivrommet" og Barselrommet. Dette bygget ligger midt i sykehusområdet, og skal nå bli laboratorium. Men først må innerveggene rives og taket skiftes.

Ressurser utefra

Vi er et lite sykehus, og det er mange spesialfunksjoner vi mangler. Men vi kompenserer en del for det ved å ha mange nyttige gjester! Og gjestene våre bruker vi så godt vi kan:

Anestesilege Gunnar Sjøen fra Haugesund Sykehus var nylig på besøk. Sykehuset hans har gitt oss nyttig, brukt, men fullt brukbart utstyr. Her prøver han å få en medbragt pasient—monitor til Intensivrommet til å "snakke engelsk", så mine kolleger her kan bruke den uten å måtte lære norsk språk.

 

Ortoped-kirurg Jay Raj Sharma var hos oss en uke, og hjalp oss med kompliserte ortopediske operasjoner. Han var svært fornøyd med våre nye operasjons-stuer. Her underviser han oss i traksjonsbehandling av bruddskader.

Men noen tilfeller er for kompliserte for oss. Og når de da kommer fra en familie som har noe penger, hender det at de kan henvises til den eneste barnekirurgiske avdelingen i Katmandu: 

En liten nyfødt kom til verden hos oss med en defekt i bukveggen og mye av tarmene ute i navlesnora. Det heter "omphalocele", og krever umiddelbar kirurgisk behandling som vi ikke kan gi her. Hele defekten i bukveggen ble dekket av fuktige saltvannskompresser, så plastikk og så nye beskyttende bandasjer, alt for at den tynne membranen som dekket tarmene ikke skulle briste. Grytidlig neste morgen reiste familien med barnet de åtte timene i bil til spesialsykehuset i Kathmandu. Vi vet at barnet fremdeles hadde det fint da de kom dit, men foreløpig vet vi ikke mer om hvordan det gikk der…

… Og så fikk vi høre en uke senere, at det ikke gikk bra. Barnet døde på Nyfødt Intensiv i Kathmandu i fjerde levedøgn, etter behandling som kostet foreldrene mange tusen rupees. Kanskje vi aldri skulle foreslått for dem å prøve??

Besøk 
Høstferie i Norge merket vi også i Nepal. To store grupper nordmenn inntok Okhaldhunga for noen dager. Det er til stor underholdning for pasientene. Så mange rare mennesker! Men også til stor glede for menighetsfellesskapet, og til stor hjelp for å kunne skape noe nytt i Okhaldhunga. 


Første gruppe var en hær av sterke medarbeidere fra Rogaland som visste hva de kom til. En flott fellesskapskveld der gleden ble stor og samhørigheten i troen mellom øst og vest ble merkbar. 

Okhaldhungajentene fra Bergen 

De glade Okhaldhungajentene med mammaer fra Bergen, like glade selv om Mt Everest skulte seg. 
Mange nye vennskap ble til i ungdomsgruppa i Okhaldhunga. 
Fra de var barn i S- klubb, fortsatte de som jenteklubb og støttegruppe for Okhaldhunga. Endelig fikk de se hva de de har vært med på å skape her. 

Amalie Sylta som den eneste representanten fra S-klubb barna med på turen. Hun kunne overrekke et teppe som barna i S-klubben hadde strikket selv!

Dette er S-klubben som for 11 år siden begynte å strikke tepper til barn i Okhaldhunga - og derfra har det spredt seg til alle deler av Norge som i dag forsyner alle nyfødt og mange flere barn med varme ulltepper her i Okhaldhunga. Barn kan forandre verden. Blomst til S-klubben og Okhaldhungajentene i Bergen!

Sykepleierskole, støtte fra Nepals myndigheter 

Sykehuset vokser, og nå bidrar også Nepals egen myndigheter for første gang så det monner:


Her er vår sykehusdirektør, Mr. Tuk, stolt foran Helse-ministeriet i Katmandu. Han viser fram en sjekk på mange millioner rupees, som sykehuset har fått fra dem. 
Det er støtte til nødvendige investeringer i nytt utstyr og utbedring av gammelt. Men viktigst: Det er midler som skal brukes til å bygge en egen sykepleierskole ved Okhaldhunga Sykehus!

For nå er aktiviteten blitt så stor her at nye sykepleier-studenter vil kunne få all den praksis de trenger hos oss.



Så vi har igjen vært på jakt etter nytt land. Her står Tuk og Erik på tomta vi har kjøpt: Det er et lite stykke flatt land nær sykehuset, stort nok til en liten skolebygning for sykepleierstudenter. Og rett nedenfor har vi kjøpt land til å bygge internat for sykepleierstudentene.

Det kommer til å fortsette å være spennende tider i Okhaldhunga i mange år framover!

Rekorder 
Det er mange rekorder som settes her. Siste rekord var 269 pasienter én dag på poliklinikken. Rekorden for antall inneliggende pasienter på én gang økte nylig til 96. Men den største rekorden kom nylig fra nabofylket: En kvinne kom inn fem uker etter fødselen, blodfattig og fremdeles med blødninger. Ved undersøkelsen fant de at hun fremdeles bar på morkaken! Aldri har vi sett en kvinne overleve så lenge med en uforløst morkake. Hun selv og hennes fire barn jubler over at hun kom fra denne rekorden med livet i behold. 


Tre pakker med blod og en dags hvile, ga henne livet, - og barnet melken tilbake. Deretter var det hjem med jeep i fire timer + fire timers gange rett opp en lang fjellside. Men nå får hun ikke flere barn de neste 5 årene. 

Mine minste små 

Den lille karen i kuvøsen er en måned og veier bare 1 400 gram! Født til termin, men alvorlig underernært fra første dag. Men navnet gir håp, han heter Krist! 

Pappa ble nylig kristen i India, - og han ga sin sønn det beste navnet han kjente. – Og nå ligger Krist i kuvøsen, og har begynt å legge godt på seg. Så sant på mange vis. For Jesus Krist identifiserer seg med sine aller minste små. 

Glede på barselavdelingen 


Etter to uker på ventehjemmet i stor spenning, er det jubel og lettelse. Babyen snudde seg stadig og ville ikke komme rette veien. Dr. Erik lurte den likevel. Et lite grep og han fikk hode vippet ned, og satt i gang fødselen med det samme. Så nok et keisersnitt ble unngått. 

Og Chandra Kala går glad hjem og kan fortsatt jobbe med sin fulle styrke på jordet, uten et keisersnitt som stjeler hennes styrke. 

Shanti er tilbake 
Shanti var pasient på sykehuset her da vi kom hit første gang, for nær tretten år siden. Etter det har historien blitt lang, og mange kjenner henne fra OT. Hun hadde japansk encephalitt. Etter tre år lærte hun å gå hos oss. Senere lærte hun også å kjenne Jesus Kristus, han som når inn til menneskers hjerter uavhengig av hvordan det står til med intellektet. Hun ble døpt, og finner stor glede i kirken og i sangen. Det siste året har hun vært mye plaget med magesmerter, og vi visste at hun hadde fått gallestein. 

Da hun kom igjen nå, hadde hun ikke spist på lenge. Og nå har vi en lege hos oss som kan gjøre galleblæreoperasjon. Hun ble lagt inn, og dagen etter ble operasjonen gjort. 


Shantis første morgen etter gallesteinsoperasjon! 

I dag tidlig møtte hun meg med et grin av en grimase. Men da jeg fortalte at nå er vondskapen ute, og at hun om få dager igjen kan spise "samosa" som hun elsker, bredte smilet seg over ansiktet hennes. Det er fascinerende å kjenne en så god kommunikasjon med en uten språk og begrenset forstand. Hun har lært meg så mye om fellesskap med vår Herre. Hun reagerer med hver muskel i kroppen når jeg synger en kristen sang for henne. Nå ønsker vi Shanti god bedring. Hele hennes behandling blir også denne gangen betalt av pasientstøttefondet. 

Sårstell under legevisitten 

Nå som vi har pasientrom på rekke og rad langs korridorene i det nye hovedbygget, kan vi ha med en tralle med utstyr under legevisitten, og få gjort sårstell underveis. Det gjør arbeidet lettere og mer effektivt.

Han hadde et åpent, stygt infisert brudd av begge bena i underarmen. Det er operert og fiksert med stålpinner. Nå er infeksjonen under kontroll og bruddet gror pent.

Kolkatabesøk 
I skrivende stund er vi i Kolkata på Indias kristelige legeforenings konferanse. I forlengelsen av den skal representanter fra misjonssykehus der Normisjon har vært involvert gjennom historien, samles, fra Bangladesh, India og Nepal. Hvordan drive misjonssykehus videre, både økonomisk og etisk forsvarlig? - er vårt hovedspørsmål. Fra Nepal er vi til sammen tretten deltagere, og for vår del håper vi det kan styrke et nettverk mellom de kristne sykehusene som kan bære misjonssykehusene inn i fremtiden. 


Første dag fikk Buddha, Tuk og vi to, utforsket Kalkota som er influert av to sterke kvinner, Dronning Victoria og Moder Theresa. To kvinner fra hver sin side av maktskalaen. Jeg foretrekker å sitte under Moder Teresas velsignelse. 

Bybildet er mindre preget av fattigdom enn da vi var her for 25 år siden. Men fremdeles bor noen på fortauet med knapt nok en sten under hodet. Fattigdommen her er fremdeles mer brutal enn den vi er vant til fra Okhaldhunga. Denne kvinnen fra slummen tar familiens oppvask i det illeluktende elvevannet midt i byen.

Å være med på et møte i den indiske kristelige legeforening er en opplevelse. Det er så mange glitrende dyktige folk som har dedikert sine liv til arbeid for sine fattige landsmenn på de mest avsidesliggende steder. Og til å fostre slike holdninger blant medisinerstudenter og unge leger. Begrepet "mentoring" sto sentralt, og fikk ny styrke og nytt innhold for oss. Det, og å holde fast på visjonen om å gjøre en virkelig forskjell. Sykehusene våre skal bety noe for befolkningens helse, fine programmer har ikke verdi i seg selv. 

Nettverksbygging for Misjonssykehus 
Det var temaet for konferansen Normisjon arrangerte rett etterpå. Mange misjonssykehus har gått under når vestlig misjon har trukket seg ut, og sluttet å sende personell og penger. Men ikke alle. I India er det mange slike sykehus som driver større og med høyere kvalitet nå enn da de var drevet av utenlandsk misjon. En del av dem er samlet i "Emanuel Hospital Association" (EHA), en kristen organisasjon som har spesialisert seg på å drive og utvikle slike sykehus. 


Hvordan kan vi skape nasjonale nettverk av tidligere misjonssykehus i Nepal og Bangladesh, og deler av India, der vi kan gi hverandre både inspirasjon, råd og praktisk hjelp? Etter tre dager med intense samlinger, ledet av en representant for EHA, kom vi viktige skritt videre på den veien. Planer og vennskap ble til. De to hoved-inspiratorene til konferansen, Ottar Hope og Gladstone Kumar, sees helt til venstre og til høyre foran. 

Doktor "Seiers Glede" (Vijay Anand)

Et nygift legeektepar tok en stor beslutning i 1992, de stilte seg til disposisjon for misjonstjeneste i EHA. De ble fortalt at de kunne sende dem til et misjonssykehus de ville ta over, hvis de meldte seg til langtidstjeneste. Hvor lenge? spurte de. Til deres går av med pensjon, var svaret. Det overrasket selv dem. Men de tenkte og ba, og tok et stort skritt i lydighet.

De reiste til Makunda Leprakoloni i Assam, langt borte fra deres egen hjemplass i Sør India. De tok oss med inn i alle utfordringer og lidelser som møtte dem. De lagde tre tiårsplaner som stemte med deres tid fram til pensjonsalder.
 I dag, 24 år etter at de kom, er det et kristent sykehus med fattigdomsfokus, 200 senger og en pasientstrøm fra tre stater der sykehuset er plassert i et grenseområde. De har skole, sykepleierskole og gårdsbruk som støtter sykehusdriften. Dette har de bygget opp, skritt for skritt. Hvordan har de klart det? Nøkkelord han ga oss var lydighet med forventning. Det gjorde dem avhengige av Gud. De hadde en liten stab som gjorde mange oppgaver. Han er kirurg og finansansvarlig. Kona er anestesilege og har ansvaret for vedlikehold. En klar verdistyring fra topp til bunn var veien gjennom mange utfordringer.  

De er våre helter!  
Dere kan se mer om det sykehuset på www.the-sparrowsnest.net 

Hilsen 

Kristin og Erik 

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal.  Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 . Merk Prosjekt nr: 122.47.631 ”Okhaldhunga sykehus”. 


Okhaldhunga Times - oktober

03 oktober 2016

Nytt Akuttmottak! 

Igjen er en snor blitt klippet her på sykehuset. Nok en ny bygning er høytidelig åpnet og tatt i bruk. Og det i dag, søndag 2. oktober 2016! – samme dag som vi feirer førti års bryllupsdag.. 

Det var Gyan Bahadur som fikk klippe snora til det nye huset. Det er en ære han har gjort seg fortjent til gjennom mange år som "teknisk sjef" for all skadebehandling her på sykehuset. Han har ikke formell utdannelse, men mer enn tjuefem år med gipsing av brudd, sammenlapping av sår og behandling av alle slags medisinske akutt-situasjoner har gjort at han har mange ferdigheter å lære bort til alle våre unge leger og sykepleiere. 

 Med sykepleier-stasjon som en øy i midten og senger rundt veggene blir det god plass til å ta seg av syke akutt-pasienter. Innen fem minutter etter snorklipping fyltes tre senger opp. 

Akuttmottakets første pasient kom under snorklippingen. Det var en ettåring som hadde fått en stor forbrenning av kokende vann. Foreldrene hadde brukt tretten timer å nå fram til sykehuset med ham

En fin gjeng som gjorde alt klart en tidlig søndag morgen 

Akuttmottak på sykehusene i Norge er der ambulansene kommer inn med blålys i full fart. Her kan det også være full fart, og noen private "ambulanser" har i det siste fått seg sirener. Der de før ble båret hit på båre, kommer de i jeep i dag. Det kan være kaotisk fult av jeeper utenfor. Før tok vi de sykeste imot på to små rom som dekket mange funksjoner. Der kunne det være ganske vilt når vi fikk inn trafikk ulykker. Nå er vi vel rustet for å ta imot også større ulykker. Her kan det bli plass for mange bårer om det trenges. 

Takk og lov til Ham, og til dere alle som har gjort det mulig. 

Statistikk er morsomt 

Ikke alle mennesker er glade i tall. Men noen er det. Noen likefrem fryder seg over å kunne få litt orden på verden ved å beskrive den nøyaktig, ved telling og måling. Slike mennesker er sjeldne her i Nepal, men det en er velsignelse at de finnes. En av dem jobber her hos oss: 

Mr. Phanindra Dani er ansvarlig for både sykehusets medisinlager og statistiske rapporter. Han har stor arbeidskapasitet og tar jobben sin alvorlig. Og når han kan bruke Excel på PC’n til å fremskaffe tall over sykehusets utvikling de siste ti årene, og så tegne resultatet sirlig med blomster og farger på store plansjer på veggen på kontoret sitt, er han i sitt ess: 

Her er det kurver som viser utviklingen av fødsler, keisersnitt, operasjoner, innlagte pasienter og polikliniske pasienter årlig gjennom de siste ti årene. Alle kurver peker oppover. Aktiviteten øker bratt, både fordi transport til sykehuset har blitt lettere, og fordi tiltroen øker. Kartet viser hvilke kommuner og nabofylker de tusen årlige fødepasientene våre kom fra. 

Hver gang vi trenger oppdaterte rapporter er "Mr. Dani" nøkkelpersonen. Og for alle de norske og utenlandske medisinerstudentene som har gjort sine små forskningsprosjekter på virksomheten her har han vært til uvurderlig hjelp. Uten hans lidenskap for å tallfeste virksomheten vår ville Okhaldhunga Sykehus vært et enda mye mer kaotisk sted enn det fremstår som i dag. Det gjør også at vi kan planlegge bedre for fremtiden. 

Brannskader 

Brannskader er en stor utfordring. For tiden er lungebetennelse klart den vanligste diagnosen blant småbarna som legges inn hos oss. Tiden for brannskader pleier å være mer midtvinters, når hele familien lever tett opptil den åpne ilden. 

Men ett års gamle Bishwas, hadde uflaks. Moren kokte bøffelfór i en svær gryte. Da hun var borte et øyeblikk krabbet han borttil, veltet gryta og fikk den kokende blandingen over hode, skuldre og armer og hender. Til alt hell fikk en eldre bror og søster reddet ham unna. Fordi de var raske ble skadene ikke så dype, men sårene var store. 

Han kom til oss fire timer etter ulykken. Vi har jo ingen brannskadeavdeling, og slik behandling krever nøyaktige beregninger av mottagende lege, godt sårstell og nitid hygiene. De første timene blir han fulgt som intensivpasient med drypp og slager på alle kanter. Mamma er spent. 

Det går bra! Bildet til høyre er fra en uke senere. Nå bygger han lego, spiser godt, og mamma har blitt trygg hos oss. 

Legevisitt på føde-/ og barne-avdelingen 

Det slo meg under visitten på barnerommet i dag: Mange hadde ikke overlevd hvis de ikke hadde kommet hit. Her har et barn med lungebetennelse endelig kommet seg, etter mange dager i spenning. Sist måned har vi hatt innlagt 406 barn under 12 kg, de fleste med lungebetennelse. Sykdommen, som kalles for Child Killer No 1, har ikke fått ta noen av barna våre denne måneden. Takk og lov.

En annen liten gutt falt ned fra stien på vei hjem fra skolen. Foreldrene fant han først sent om kvelden, bevisstløs. Neste morgen kom de fram hit med ham. Han har skallebrudd og var bevisstløs gjennom flere dager, men i dag lekte han med lego og spiste selv. 

En gutt kom fra nabofylket med feber, bevistløs og stiv. Han er svært dårlig fremdeles, men åpnet øynene da vi ropte navnet hans. Han har nok en encefalitt, hjernebetennelse, og prognosen er dårlig. 

Borte i gangen på barselrommet var det kommet inn en i natt der morkaken ikke var kommet ut, etter fødselen som skjedde hjemme, allerede var for fire dager siden! Hun hadde blødd seg ned til en hemoglobin på 4 g %. Vi ga henne mye blod og fikk ut morkaken, og i dag sitter hun og smiler. Det kan hennes fire barn også gjøre! Hun fødte hjemme, høyt oppe i en fjellskrent, bare med en nabokone til stede. Den nabokona var ikke store hjelpen, for hun hadde sagt at morkaken var kommet ut! Hun hadde nok dratt i navlesnora og røket den tvers av inne i pasienten, men ingen ting var kommet ut. Sannferdighet er ikke noen verdi som står høyt i kurs her, noe som er både farlig og upraktisk for folk. Den gjensittende morkaken holdt på å koste moren livet, men denne gangen gikk det bra. Det er derfor vi har Mødreventehjemmet! Det er farlig å føde hjemme, det er ingen som vet om alt er normalt før morkaken har kommet ut. Mødreventehjemmet gir alle mulighet til en trygg fødsel på sykehus. 

Sherpa-mamma kom i tide.

Hun har bodd på Mødreventehjemmet her i en måned, for hun var liten og med tung last. Tvillinger. Hun hadde mye vondt og var redd for å føde hjemme. Etter fødselen fikk barna feber, så det ble noen dager ekstra på sykehuset. Men i dag kunne de reise hjem med to friske tvillinger. Hun har lært knepet for å amme begge samtidig.

Om personvern i OT 

Vi skriver om virkelige mennesker her i Okhaldhunga Times. Og ofte viser vi bilder av dem, også barn. Kan man det, vel vitende om at personvern er viktig, også her i Nepal? Slike spørsmål er viktige, og har blitt reist av venner som leser det vi skriver. Det har vært nyttige påminnelser for oss. 

Her er litt om hva vi tenker etter å ha fått noen gode innspill: 

- Vi vil være mer nøyaktige med å få tillatelse av alle vi skriver om i OT. 

- Vi vil være mer forsiktige med hva vi legger ut på f.eks. Facebook, enn hva vi bruker i OT. Og vi ikke legge hele OT ut på Facebook. 

- Hovedformålet med OT er å løfte fram livet slik det er for folk her i utkanten av fattig-verdenen. Da må vi skrive sant, og bruke bilder. En del skriverier fra den fattige delen av verden konsentrerer seg mest om arbeidet som gjøres av bistandsarbeidere / misjonærer, og lar mottagerne fungere mer som anonyme kulisser. Vi vil unngå det. 

- Det er viktig for oss å få fram at familiene vi møter her er virkelige, og ikke bare navnløse ofre for sykdom eller fattigdom. De kjemper sine egne kamper, som de vinner eller taper. Derfor må historiene være konkrete og sanne. 

- Når vi spør om tillatelse til å få bruke folks historier, har vi noen ganger spurt om hvordan de foretrekker å bli skrevet om. Da har de alltid svart at de vil fremstilles som den de virkelig er, uten omskrivninger. De vil gjerne omtales med eget fornavn. 

 

 

Okhaldhunga Times - September 2016

09 september 2016

Kjære venner 

Igjen har vi hatt en flott sommer i Norge. Vakkert og vennlig. Men så forstår vi at ikke lett å beholde en levende kristen tro i Norge nå. Livet sekulariseres, og det samme skjer med troen. Hvorfor er det slik? 

Med ståsted i Okhaldhunga ser vi at det har å gjøre med hvordan livet leves. 

Magnus Malm sier i boka «Som om Gud ikke fantes» at «Det er ikke den kritiserte troen som sekulariseres. Det er den ikke-praktiserte troen… Det handler ikke kun om at man kjemper med å følge Kristus i alle livets områder og mislykkes med det, men om at man slett ikke ser noen konflikt mellom evangeliet og det øvrige samfunnets verdier knyttet til tid, penger og arbeid». 

Hvis vi som kristne ikke praktiserer troens konsekvenser for f.eks. pengebruken vår, så vil troen ta skade. Tiende har i århundrer vært ansett som en slik konsekvens. Norge lider for tiden av økonomisk over-ernæring, og for kristne må det nødvendigvis gå på troen løs. Å gi tiende er et godt middel mot den tilstanden. Ikke fordi vi må, men i takknemlighet for at «alt vi eier tilhører Deg, og av Ditt eget gir vi Deg tilbake»

 Til Lamjung 

På vei til Okhaldhunga hadde vi et par dager i Katmandu, og en av dem brukte vi til å besøke Lamjung, fem timers kjøring unna. Der har tre brødre, som alle tidligere har jobbet med oss i Okhaldhunga, startet sin egen kristne utviklings-organisasjon sammen med venner. 

«Sahodar» betyr søsken. Og øverst på T-skjorta står mottoet deres: «Evangelism through Concrete Social Change»

De har åpnet et lite sykehus i den landsbyen der søskenflokken vokste opp, brødrene var selv de første kasteløse i den landsbyen som lærte å lese og skrive. De støtter videreutdanning av lokale lærere, og de har grunnlagt en kirke som nå har over hundre medlemmer. Deres mest kreative ide er «tea house evangelism», hvor de har opprettet et nettverk med te-hus langs en trekking-rute. Disse er sentre for husmenigheter, fungerer som tesjapper med overnatting i ukedagene, og gudstjenestehus på lørdager. 

Sprengt barnerom! 

I barnerommet som skulle ha seks senger er det nå presset inn ti 

Vi kom tilbake til et sprengfullt sykehus. Den dagen vi kom var det 85 innlagte pasienter, på det som skulle være 50 sengeplasser. Det var god plass mellom sengene i det nye sykehuset. Kjempefint. Men nå er det presset inn «B-senger» alle steder. Ikke bare på barnerommet, men også alle andre rom. I tillegg bruker vi alle de gamle bygningene. Hvorfor er det slik? 

Antall fødsler har økt voldsomt og det er vi veldig glade for. Noe vi ble fortalt om som hendte her nylig minnet oss om det: En sherpa-kvinne fra langt nord for sykehuset, langt fra bilvei, fødte sitt sjette barn hjemme. Men morkaken kom ikke ut. Hun fikk store blødninger og de bar henne til bilveien der de fikk en jeep som skulle ta dem til sykehuset. Bare 15 minutter før de nådde fram til sykehuset, døde hun av blødningene. Faren med den lille nyfødte ble på sykehuset i noen dager inntil de fikk adoptert bort den lille datteren til en annen sherpafamilie i området. Hjemme ventet fem barn på sin mor som aldri kom tilbake. Om flere fødsler skjer her på sykehuset vil sånne hendelser bli sjeldnere. Derfor har vi Mødreventehjemmet. Og derfor satser vi alt på fødselshjelp, og nå har store deler av befolkningen her sett at det redder liv. Derfor er sykehuset sprengfullt av barselkvinner! 

Lungebetennelseboom 

I dag tidlig var det 36 barn innlagt! De fleste hadde lungebetennelse. Det er jo ikke så kaldt nå, men det er på slutten av en lang regntid. Alt er vått. Ute og inne, klærne barna har på seg er alltid fuktige. Er det derfor? 

Begge tvillingene er innlagt med lungebetennelse. Storesøster er svaksynt og underernært, som liten var hun på Ernæringssentret, og senere har vi sendt henne til behandling for øynene i Kathmandu. Far i huset er avruset og en blomstrende julestjerne (= tidligere alkoholiker), som nå har forandret familiens liv til det bedre. Mor var på Mødreventehjemmet før hun fødte tvillingene på sykehuset. 

Det er en spesiell opplevelse å følge en families fortvilelse over et barn med lungebetennelse. Barnet gir ikke respons og spiser ikke, sover og puster. - - Et døgn eller to etterpå møter mor deg med et smil, og ungen sitter oppreist og er sulten! 

Roshan kom dagen før og var skikkelig dårlig og mor og bestemor var etter meg hele tiden for barnet var ennå ikke frisknet til enda han hadde fått sprøyte for en time siden! I dag tidlig var han ennå ikke våknet opp, men senere på dagen var lettelsen stor! Da satt han opp og ville ha cheeseballs!

Niraj kjemper seg fram i livet. 

Mange vil huske Niraj. Han kom til oss med brukket rygg og full lammelse i bena for åtte år siden. Etter to uker kom noe kraft tilbake i bena, og takken ble gitt vår Herre. Han kjempet seg opp fra rullestolen. Han var over middels smart og vi holdt han i god skole i Okhaldhunga og deretter videregående skole i Kathmandu. Alt ved hjelp av norske venner. Mens han var innlagt her, fikk han en sterk drøm om å bli doktor selv en gang. 

Han har lest og jobbet hardt, og fått gode resultater hele tiden. Men nå kjemper han seg gjennom et nåløye mindre enn det vi kan se. Han kjemper om en av de studieplassene ved medisin som staten gir støtte til. Sammen med 20 000 andre særlig dyktige studenter kjemper han om 120 plasser. Noen har prøvd fire ganger tidligere og brukt alt sin tid for å lese og ta kurs for å klare nettopp denne testen! Det er ingen russetid for ungdom i Nepal. I stedet er det en kamp gjennom skolen og tilslutt en eksamen der det blir et utvalg av de som har alt rett. 

Her er for åtte år siden. Har han kommet seg opp i rullestol etter skaden, men har utallige treningstimer foran seg før han kom opp på bena. Nå går han godt, men klarer ikke å gå så lenge av gangen.

Avhengig av andres blod 

Under legevisitten den første dagen vi var tilbake traff jeg en gammel kjenning: 

Subash er fem år gammel. Vi kjenner ham godt, han har vært jevnlig her på sykehuset siden han kom første gang sju måneder gammel. Da var han underernært og alvorlig blodfattig. Han fikk en blodoverføring og ellers vanlig behandling, og reiste hjem frisk og kjekk. Intet uvanlig ved det. Vi tenkte han hadde jernmangel, som mange har. 

Men så kom han igjen, og igjen. Hver gang med unormalt lav blodprosent, men ikke noe annet galt. Så fant vi at han hadde forstørret milt, og at de røde blodcellene hans var bittesmå og rare. Den vanligste årsaken til et slikt bilde er thalassemi, en sykdom der benmargen ikke klarer å lage normalt hemoglobin som kan bære oksygen rundt i kroppen. Disse pasientene dør av blodmangel hvis de ikke regelmessig får overført blod fra andre mennesker. Subash trenger slik behandling ca hver sjette uke. 

På sitt beste er han en sprek liten kar. Men mormor forteller at det er bare de første ukene etter hver blodoverføring: «Han pleier å slå godt fra seg når han slåss med nabo-ungene. Men når det har gått for lenge siden han fikk siste blodoverføring gidder han ikke slåss mer, og ikke orker han å spise heller. Da skjønner vi at det er tid for å få mer blod.» Mormor har gitt ham av sitt eget blod flere ganger. Det har staben på sykehuset også. Sist han trengte blod var sykehusets blodbank tom, da trådte ambulansesjåføren til og ga av sitt eget. 

Her er her i følge med mormor for mor er gravid nesten ved termin, kommer hit for å føde om et par uker. Mormor forteller at han har begynt på skolen i år. Men hun legger til at skoleveien hans ble stengt av et digert jordras i begynnelsen av regntiden, for tre måneder siden. Etter det har det ikke vært mulig for barna i deres landsby å komme seg på skolen.

Det er ikke ukomplisert å få så mange blodoverføringer. Etter noen år fører det til kronisk jernforgiftning. Behandling finnes, og i Norge har det vært gitt lenge. Men den behandlingen er dyr og komplisert, og ikke aktuell her i Okhaldhunga. I løpet av sommeren i Norge hørte jeg av en kollega på et legemøte om at indiske leger har utviklet en ny behandlingsform, som er mye enklere og billigere! Det er en type nye tabletter, som vi nå undersøker om er tilgjengelige i Nepal eller India til overkommelig pris. Hvis det går, vil det bli mulig for både Subash og en annen pasient vi har med samme problem, å leve til de blir voksne. Dette er en spennende jobb å komme tilbake til! 

Oss på Facebook 

Siste nytt er at vi har nå fått oss egen facebook-side! Den heter «Kristin og Erik i Nepal». Der finnes det nå f.eks. noen videosnutter fra reisen hit inn til Okhaldhunga fra Kathmandu. Ta gjerne en titt der, og bli med på en biltur som går langt fra E 18. 

Hilsen 

Kristin og Erik 

Hjelp 

 

Okaldhunga Times - Juli

28 juli 2016

Hej läsare av Okhaldhunga Times! 

 

Här kommer en hälsning från ett regntyngt Nepal i monuntid, med moln klättrandes på de gröna kullarna runt sjukhuset och luftfuktighet som gör att tvätten aldrig riktigt känns torr. 

Erik frågade om jag kunde skriva några rader i detta nyhetsbrevet nu i juni-juli, eftersom jag är här och jobbar några månader på sjukhuset i sommar, då Erik och Kristin är hemme i Norge på semester. Vem är då jag? Jag heter Emma och kommer från Sverige. Min familj och jag bodde i Nepal och jobbade för UMN 1993-97. Vi bodde då i Khimti och arbetade i ett Vattenkraftverk- och Rural/Health Developmentprojekt där. Vi var och hälsade på i Okhaldhunga i november förra året, så jag visste en del om hur det är här ute. I vanliga fall jobbar jag som barnläkare på Barnkliniken i Karlstad i Sverige. 

Nya sjukhuset och aktuellt om bygget 

Det var fantastiskt att komma tillbaka till Okhaldhunga och få se hur fint det blivit med inflyttningen i de nya fräscha sjukhuslokalerna för inneliggande vård. Sån stor skillnad; Ljusare, renare, mer uppdelade avdelningar (Barn och mödrar/förlossning är på toppvåningen, vuxenavdelningen längst ner och däremellan operationsavdelningen) och mer lättarbetat för personalen. 

Det verkar som att det nya fina sjukhuset också attraherar många patienter. Sjukhuset är mer fullbelagt än det brukar vara, med över 85 inneliggande patienter något dygn (och av dem är en hel del mammor med nyfödda barn, alltså ”två patienter på en”). Då har de nya sängarna inte räckt till, utan patienter har fått ligga på de låga britsarna som egentligen är till för anhöriga (och på natten ska skuvas in under patientsängen). Vi har fått öppna upp 3 av de gamla sjukhussalarna också där en av de gamla salarna är ständigt fylld med barn/mödrapatienter. All vårdpersonal, både sjuksköterskorna och vi läkare har verkligen fullt upp. Förutom alla inneliggande patienter på översta våningen är det ju även förslossningar som dessa skickliga sjuksköterskor/barnmorskor tar hand om. Det har varit väldigt svettigt och mycket att göra för dem vissa nätter. Jag är imponerad av deras arbete och hur de arbetat på det glatt mod. Men vi har också diskuterat behovet av att fler sjuksköterskor anställs, om detta höga patienttryck fortsätter. Alternativet, att inte kunna ta emot alla som söker hjälp, känns inte bra. 

Till öppenvårdsmottagningen, OPD, har det flera gånger kommit över 200 patienter per dag. Den här tiden på året, under monsunens värme och fukt, frodas många infektioner vilket innebär större patienttryck.

Den nya akutbyggnaden är väl på väg upp. Här kommer lite uppdatering om läget från Fred, ansvarig byggingenjör på plats: 

”The Okhaldhunga Hospital expansion project is in a new stage; the Main Treatment building has been completed and is operating very nicely. The staff is very happy to have a facility which is easier to serve the patients and patient parties. 

This means that the process of construction has moved into the next phase, demolition of the old emergency department, this structure was deemed as being at risk in the next earthquake due to old practices used in construction before quality seismic engineering was available in the Okhaldhunga area. Presently, this project is in full process, the roof structure is completed and the floor slab has just been placed, with-in the next week the walls will take shape and the internal services will begin to be placed. 

Upon completion of the Emergency ward the hospital will undertake the renovation and seismic retrofitting of the old ICU / Pediatrics building into a larger more sustainable Lab so that services can be expanded and speeded for improved patient care. The hospital will do this work as a training project, to teach local workers new skills and aid in developing a higher standard of local construction before another seismic event.

The hospital has signed a contract to begin construction of the new “Mother’s waiting home” commonly known asthe NRC unit. The schedule for this project’s completion is the first of the year. 

Due to the loss of some staff quarters in the earthquake we are now developing plans and specifications for a new two story building to house staff, our hope is that proper housing will encourage Drs. To come and serve for longer terms giving the hospital more stability in medical staff. The schedule for this project is estimated to be 12-14 months. Our hope is that documents and bidding process can be completed by the end of Monsoonso that construction can begin quickly” 

 


Nylagt golv i den nya akuttbygnaden

Att komma som svensk barnläkare till Okhaldhungasjukhuset är omvälvande. Diagnoserna bland barnen är många samma som hemma, med mycket infektioner som lunginflammation och gastroenterit (magsjuka) med intorkning, men här är många patienter väldigt medtagna och dåliga när de väl kommer till sjukhuset, dels beroende på de långa rese/vandringsavstånden och dels beroende på att många är undernärda innan och därför inte har lika stora resurser att klara upp en allvarlig infektion. 

Jobbet här har också inneburit att jag åter får träffa vuxenpatienter, vilket jag inte gjort till vardags under senare år. Då har det kännts tryggt att få jobba tillsammans med mina duktiga nepalesiska kollegor, Dr Yam, Dr Keshab och Dr Akash, som alla är väldigt duktiga och trevliga. De är alla också glada i att operera, vilket jag är glad för eftersom jag inte är någon kirurg. Arbetsandan är god, trots ett högt patienttrycket och vi hjälps alla åt. Nu har även Dr Rabindra anslutit, vilket innebär att vi är 5 läkare att fylla jourlinjen med. 

En annan stor skillnad, jämfört med skandinavisk sjukvård där alla resurser finns och sjukvården är fri, är att här är resurserna mycket begränsade. Som när en kvinna kommer in med ont i bröstet och jag säger att hon behöver få ett EKG taget, för att se om hon kan ha en hjärtinfarkt, men maken säger; ”Måste vi verkligen göra det? Det har vi inte råd till”. Eller när en familj kommer in med modern i familjen som har brädhård buk, är cirkulatoriskt påverkad och verkar ha en perforerad magsäck/tolvfingertarm och kräver en akut operation för att överleva- men sönerna ställer sig tveksamma till om det ska göras, om de har råd/kan få ihop pengarna till operationen. Då kan vi förmedla kontakt med Social Service och Charity Fund på Okhaldhungasjukhuset- där de kan få träffa en socialarbetare som tar reda på hur de bor, om de har någon ko/oxe/höns, om de har fält och för hur många månader deras skörd i så fall räcker till mat under året. Utifrån detta kan de fattigaste sedan få hjälp att ändå få nödvändig sjukvård. 

Neonatal- och barnsjukvården 

Eftersom jag kan en del nepali har jag ingått i jourlinjen och även jobbat på akuten och öppenvårdsmottagningen. Men framför allt har jag ju koncentrerat mitt arbete på de nyfödda och barnen. 

Att arbeta inom sjukvården innebär ett liv där man kastas melllan liv och död, och det ännu mer påtagligt här i Okhaldhunga jämfört med hemma. 

Även bland de nyfödda är diagnoserna många gånger samma som på en svensk nyföddhetsavdelning: Neonatal infektioner, andningsstörningar, hypoglyemi , gulsot, prematurer med låg födeslevikt, asyxier och kramper. Som svensk barnläkare har det ändå varit en svår omställning att börja jobba här, att inte ha alla de resurser som finns hemma, med avancerad CPAP, respiratorvård, snar tillgång till labb-pover och röntgen osv. Man får tänka och handla annorlunda- är mer beroende av sin kliniska bedömning och att använda de begränsade resurser som finns. Många gånger har jag ropat böner till Gud inom mig för patienten framför mig. Och det räddas verkligen liv på det här sjukhuset! 

Det föds många barn på sjukhuset nu, oftast minst 3 barn per dygn, sista dygnet 5. Det är fullt av mammor på Mothers Waiting Home, där man kan vara om man bor långt bort eller har komplicerande riskfaktorer under graviditeten. En kväll hade vi en dramatisk förlossning , där både barnet och mamman började bli uttröttade. Dr Yam försökte få ut barnet med sugklocka, men då det misslyckades fick vi rusa upp på operation för ett akut kejsarsnitt. Just när de börjat öppna moderns buk gick dock strömmen... Sån tur är finns det back-up för narkosapparaten och syret, men lamporna funkade inte, så ingreppet fick fortsätta med ljus från flertal ficklampor. Och ut kom till slut en iten flicka, som efter lite andningsjhjälp skrek fint. Tack och lov! Jag har förstått att detta hänt förr här. 

I Nepal är det fortfarande vanligast att man föder barn i hemmet. Jag träffar flera mammor varje dag som fött sina barn på jordgolvet hemma i huset i byn. De är frustrerande att se att många kommer alltför sent för att kunna få hjälp. Vid ett par tillfällen sen jag kom hit har man kommit akut in med mammor som fött barnet hemma i byn och fått komplikationer, en mamma i form av att moderkakan inte kom ut och den andra mamman hade stora blödningar efter födseln. I bägge fallen var det nyfödda lilla barnet livlöst och trots snabba och intensiva återupplivningsåtgärder gick deras liv inte att rädda. Dock hann bägge dessa mammor i tid för att få hjälp, så de överlevde. Om de hade bott på mödraväntohemmet och varit här från början och fött sina barn hade kanske även babysarna överlevt. 

Nu ska ni få träffa några av våra små patienter (Jag har fått lov av dessa barns föräldrar att berätta om deras historia för er. Några har fått fingerat namn.) 

Lilla Chuna kom till sjukhuset för 4 veckor sen. Hon hade hög feber, var andfådd, blek och slapp som en trasa i kroppen. Jag trodde först att hon kunde ha fått en hjärnhinneinflammation, så vi startade högdos antibiotika och gav henne syrgas och dropp. Lumbalpunktionen visade inga vita blodkroppar i ryggmärgsvätskan, men på lungröntgen såg vi en rejält stor lunginflammtion. Trots sina 14 månader kunde hon varken gå eller sitta och hade inte mycket språk heller sedan tidigare. Hon vägde 6, 4 kg, vilket ju är väldigt lite för att vara 14 månader. Familjen är fattig och har svårt att få maten att räcka till. Med syrgas, inhalationer och antibiotika, vitaminer och extra näringstillförsel – (hon älskade näringsgröten RUTF när hon började pigga på sig) blev hon sakta allt bättre och klarade sig utan extra syrgas. Mantouxtesten i huden kunde inte visa på någon tuberkulos. 

Hon flyttade ner till NRC (Nursing reahbilitaion Centre) på sjukhuset, där mamman också fick del av undervisningen om hälsa och näringsrik mat och fick lära sig hur man gör sarbottam pito, en näringsgröt som kan tillverkas hemma i byn av rostade, malda sojabönor, majs- och vetemjöl. 

Chunel var fortsatt mer slapp i kroppen än vanligt för åldern och fick nog en syrebrist i samband med att hon föddes som gav henne denna skada hon har i botten, men hon förbättrades. Efter ett tag kunde en glad mamma återvända hem till byn, med extra gröt och vitaminer. Om en månad får de komma på återbesök- och då får vi förhoppningsvis se att hon har växt på sig. 

Under sitt första levnadsår drabbas många barn här av lunginflammation och många skulle inte överleva utan syrgas, men syrgas är dyrt. Sjuksköterskorna har berättat för mig att tack vare fri vård för barn under 12 kg, som sjukhuset erbjuder sedan några år tillbaka, kommer många fler fattiga familjer och även fler flickor hit till sjukhuset för att få vård nu än tidigare. Famijerna får dock själva stå för kostnaderna av medicinerna. 

10-åriga Rebika hade haft hög feber i över en månad när hon kom hit. Hon fick hög feber, svettades på nätterna, var trött, hade hosta och hade gått ner i vikt. Antiibiotikan de köpt i byn hade inte hjälpt. Vid undersökning kunde man känna att hennes mjälte var förstorad.

Hennes feberkurva visade spetsiga toppar. Malariaprovet visade inte på något, däremot hade hon utslag på blodprovet rK39, som är ett test som kan påvisa Kala Azar, Visceral Leismaniasis.

Det visade sig också att hennes pappa hade haft samma sjukdom för många år sedan. Kala Azar är en protozosjukdoms om sprids av sandflugor. Den ger feber och kan infiltrera benmärgen och ge förstoring av mjälten och levern. Första dygnen var hon trött som en trasa med hög feber, men hon svarade mycket bra på medicinen miltesfosin och febern minskade för varje dag. Efter några dagar ville även hon vara med och pyssla och trä pärlor, när Elsa gick runt och hade lekterapi. Nu måste hon fortsätta med medicinen i 4 veckor. 

Lilla Pem föddes hemma i byn och hade tidigare behandlats för misstänkt lunginflammation flera gånger. Nu är hon 16 månader. Hon var blå och hade rejäla andningssvårigheter när hon kom till akutmottagningen en kväll. Hennes syresättning var låg. Andningsljuden lät som ett ”tröskverk” över lungorna. Hon fick syrgas, inhalationer och antibiotika. Lungröntgen visade både förtätningar på lungorna som vid en lunginflammation, men också vätska interstitiellt och på ett annorlunda mer stövelformat hjärta. När man lyssnade på hennes nästa dag igen kunde man också höra ett rejält biljud på hjärtat och hon var ovanligt svullen om händer och fötter. Vi misstänkte därför att hon har ett medfött hjärtfel. Hon fick tillägg av vätskedrivande medicin och ACE-hämmare. Hon förbättrades och var efter några dagar såpass stabil att familjen med hjälp av Heart Fund och kontakt med Sati Sewa kunde få åka in till Kathmandu för att få träffa barnkardiologer, göra ett ordentligt ultraljud av hjärtat och se om hennes hjärtfel kan opereras. Vi väntar vi med spänning på att höra hur det gått. 

Krishna 9 år hade under en månads tid fått allt sämre balans, gick konstigt och hade förändrat sig till sättet. Han klagade över huvudvärk varje dag och kräktes på morgonen. Han hade ingen feber och verkade inte ha någon akut infektion. Vi misstänkte starkt att han kunde ha en hjärntumör. För att kunna ställa den diagnosen behöver man göra en skiktröntgen, sk CT eller helst MR-kameraundersökning.

Hemma i Sverige beställer vi en så undersökning akut och det är inget patienterna behöver betala extra för, men här i Okahladhunga finns inga såna avancerade röntgenapparater och att få en gjord i Kathamandu är dyrt när man ska bekosta den själv. Det skulle innebära att familjen fick sälja hus och bli skuldsatta kanske för livet framöver. Med hjälp av Charity Fond kunde pojken nu få åka till Kathmandu. Idag kom han tillbaka hit. Tyvärr visade det sig att våra misstankar var rätt. Han har en 4x5 cm stor elakartad tumör i hjärnstammen. En tumör som man inte kan operera, eftersom den sitter i det område av hjärna som har hand om livsviktiga funktioner som andning , blodtryck mm och därför inte går att bota . Nu får vi försöka hjälpa honom och familjen att få det så bra som möjligt den sista tiden. Vi har börjat ge honom kortison och medicin mot illamående och får inrikat oss på att stötta familjen. Jangi på Social service är en fantastisk fin varmt troende människa, som suttit ner med mig och prata med familjen. Nu i veckan kom pojkens mamma och bad att få en bibel och på veckans andaktsstund kom familjen och Krishna försökte dansa till sångerna, trots sin svåra balans. Så får vi se om de vill stanna eller återvända hem till sin by om några dagar. Nu får vi be att hela familjen kan finna hjälp och tröst hos den störste läkaren Jesus. 

2 månader gamla Sita vägde bara lite över 2 kg då hennes mamma kom med henne i en korg på ryggen. Hon var gravt undernärd, då hennes mamma inte hade tillräckligt med bröstmjölk och inga pengar att köpa tillägg för. Nu har de varit här i en månad och fått vård och lillan väger nu 3 kg och har utvecklats så fint. Mamman har själv fått extra näringsrik mat och fått mycket stöd och undervisning . Nu återvänder de hem till byn och vi hoppas träffa henne ännu större och välmående om 1 månad igen. 

Alltför många barn kommer in med svåra brännskador som kräver långvarig vård och softa smärtsamma omläggningar. Då är det mycket viktigt att barnen får en fungerande smärtlindring. I början behöver de sövas under omläggningarna. Med hjälp av ”avledning”, dvs att barnen får uppleva något positivt och leka så kan vården underlättas betydligt. Den här pojken har varit här på sjukhuset i 5 veckor nu. Han fick het olja över underlivet och har haft mycket besvär med smärtor och att kunna göra sina behov. Efter flera veckors omlägging var brännskadan nu så läkt att han i förrgår kunde få en skin graft, hudtransplantation inopererat över sårområdet. Nu hoppas vi det tar sig fint. 



Sjuk- och hälsoundervisning 

Det bedrivs också mycket undervisning på sjukhuset. Nu har vi den tredje gruppen MLP, av paramedics som jobbar på Hälsoposter ute i byarna, här. En del är nya och en del har jobbat i 20-30 år. De är här 3 månader och får studera enigt ett visst schema, följer oss läkare och även sjuksköterskorna på förlossningen i arbete på sjukhuset och sen håller en av oss läkare ett undervisningspass 5 dagar i veckan. Det är otroligt viktigt med bra kompetens ute i byarna. Det är annars vanligt att folk bara går till närmaste medicinaffär i byn och köper massa olika mediciner och äter lite hur som helst. Detta leder så klat till stor resitensutveckling av antibiotika m fl biverkningar. 

Jag gläds speciellt åt att se att ute i byarna nu har de alla flesta familjer en toalett/dvs utedass. När vi bodde här i Nepal för 20 år sen jobbade jag med hälsoundervisning och då var det ovanligt att man hade någon toalett. I stället gjorde man sina behov var som helt och gärna nere vid floden, där man ju också hämtar dricksvatten och resten kan ni ju tänka ut själva. Familjeplaneringsundervisning har också gjort att man genomsnittligt föder färre barn per kvinna, vilket leder till att maten räcker till och fler barn överlever.Detta är bara några exempel på att hälsosituationen i Nepal sakta men säkert förbättras. 

Ved 3 tillfällen nu sista veckorna har vi haft neo-HLR-kurser i nyfödd hjärtlungräddning för både läkare och sjuksköterskor, vilket jag vet att Eric även haft förut. Då får man öva praktiskt utifrån ett speciellt protokoll enligt ABCD med dockan NeoNatalie, som är i storlek som en nyfödd baby. Det är väldigt viktigt att få öva regelbundet på detta. Vi pratade också extra om smärtlindring och avledning hos barn på sjuksköterskeutbildningen. Lek är roligt för både vuxna och barn! Här står vi utrustade med såpbubblor, handdockor och docka som barnen själva kan få ge sprutor och ta blodprov på. 

Trauma, ortopedi och social problematik 

Vad har vi mer för patienter? Ortopedi och traumapatienterna utgör en stor del av patienterna här. Många både vuxna och barn kommer med sårskador och komplicerade frakurer. I detta bergland, där man vandrar på smala branta stigar och ramlar från träd när man plockar lövfoder åt sina djur, är fallolyckor vanliga.Trafikolyckor sker också ofta, inte minst nu i monsuntid med intensivt regn, jordskred och halkiga lervägar som går invid branta stup. Under veckan hade vi både en svår trafikolycka och en drunkningstillbud, där två patienter redan var döda när de kom in. På ett asiatiskt sjukhus finns också flera mer ”exotiska” tillstånd; Tuberkulos och tyfoidfeber är ständiga diff.diagnoser att tänka på. Dessa månader har vi haft flera ormbett, vi har letat efter fästingar i näsan och tatt ut insekter ur hörselgångar. Dramatiskt blev det här om dagen när en tvååring satt en lichikärna i halsen och kom in med akut andningshinder. Hon var alldeles blå när hon kom. Som tur var hostade hon till och kräktes upp den innan mer drastiska åtgärder behövde sättas in. 

Det finns väldigt mycket mer att berätta. Detta blir bara ett axplock. Jag vill bara dela någa fler patientöden med er. 

Sangita är en vuxen kvinna som kom till sjukhuset.Hon hade ätit Metacin (oganous fosfor)- en slags insektsgift. Senare fick vi reda på att hon kändes sig så sviken och deprimerad, så hon inte ville leva längre, då hennes man just hade tagit sig en andra fru. Det är inte en ovanligt sätt att göra självmordsförsök på. Förgiftningen leder till en livsfarlig nervpåverkan, genom inaktivering av acetylkolinesteras i kroppen och initialt ser man symtom som små pupiller, låg puls och lågt blodtryck, andningspåverkan och ökad sekretion. Då gäller det att vara med och behandla intensivt med läkemedlet Atropin. Det hemska är att det är så lågverkande att det kan fortsätta vara livshotande (med andningsinsuffisciens och nerv/muskelpåverkan) och ge symtom under flera veckor efter intaget. En del får bestående nervskador. Sangita fick hjälp i tid och återhämatde sig så småningom bra. Att återvända hem var ju dock inte helt lätt för henne. 

Det finns mycket social problematik. Att leva under hårda och knappa förhållande som mycket fattig är påfrestande. En sorglig sak är att alkoholism är så utbrett. Jag träffade pojken Ram på öppenvårdsmottagningen, som har en CP-skada sen födseln och nu börjat få stora kramper. Just krampsjukdomar innebär ju en stor risk för barn att de också ska skada sig när de får en kramp, t ex ramla in i elden och få svåra brännskador. Vi diskuterade om insättning av antiepileptisk medicin och pratade om alllmänna råd. Det visade sig att hela familjen dricker raksi (lokala spriten) vare dag, ibland redan på morgonen. Även pojken fick regelbundet en skvätt raksi. Tyvärr är det inte ovanligt i vissa områden att hela familjerna regelbundet dricker den lokala spriten. Detta i sig är ju förstås en riskfaktor att få epiletiska anfall. 

Lekterapi 

Under några veckor här har även vår dotter Elsa varit här. Till min stora glädje! Hon är nu 20 år, men föddes i Nepal och ville gärna komma hit och få uppleva mer av sitt födelsland. Hon har gått runt och haft lekterapi med de inneliggande barnen. Det har varit till väldigt stor glädje för många. Barn som är glada och mår bra i själen blir faktiskt fortare friska! 

Ja, detta är ett axplock av vad som händer här på Okhaldhungasjukhuset just nu. Det finns väldigt mycket mer att berätta, men ni ska orka läsa också. Jag måste erkänna att jag känt mig väldigt liten och kastats mellan glädje och förtvivlan många gånger under mina veckor här. Det som är bra med att känna sig svag är att man får vara beroende av Gud och Hans kraft- Det blir det enda man har att luta sig mot. 

Det är fantastiskt att få komma hit och vara en del jobbet på ett missionssjukhus där arbete och bönen går hand i hand. All personal är inte kristna, men deltar när vi börjar varje morgon med att läsa ett bibelord, innan den läkare som varit jour rapporterar om nattens patienter. Sedan ber vi tillsammans. Det är tryggt att veta att det är många människor som ber för patienter, personal och arbete här på sjukhuset. 

Nu närmar sig slutet av mina två månaders jobb här på Okahldhungasjukhuset- i alla fall för denna gång. Det är många tvära kast mellan glädje och frustration och ibland sorg i jobbet här. Man kommer väldigt nära både fattigdom, liv och död. Men i mötet med alla människor, både personal och patienter har jag fått möta så mycket förmåga till vardagsglädje i det svåra och fått lära mig mer om vad som egentligen är viktigt i livet. Jag har försökt gett av det jag kan, är och har i form av mitt yrke- men fått igen otroligt mycket mer! 

Tack till alla er som genom praktiskt arbete, gåvor och böner stöttar arbete här- Det betyder skillnaden mellan liv och död för många människor! Hjälpen kommer fram här! 

Önskar alla läsare av Okhaldhunga Times Guds rika välsignelse! 

Bästa hälsningar 

Emma Wikholm 

 

 

Okhaldhunga times - Juni

30 juni 2016

Kjære venner 

Nå er hele huset vårt! 



Husker dere vår sykepleier Saraswoti? For et halvt år siden fortalte vi at hun så vidt overlevde en akutt hjertesvikt etter fødsel en natt. På bildet til venstre møtte vi henne på legevisitten neste dag, da hun sa gjennom tårer: «Nå får jeg kanskje jobbe på det nye sykehuset likevel, det trodde jeg ikke i natt!». 
Søndag den 12. mai fikk hun æren av å åpne første etasje i det nye sykehuset. Nå har vi tatt hele bygningen i bruk!

Først et bilde fra øyeblikket før pasientene flyttet inn. Her er rent og nytt.

Det er bedre plass og flere smil på det nye sykehuset. Pasienten til høyre, er innlagt med en alvorlig lungebetennelse, datteren hilser med store smil fra sin private krok. «Vi har aldri bodd så fint som her» sa de. Den grønne «pasientvenn-sengen» som datteren sitter på her, skyves inn under pasientens seng om dagen, se bildet til venstre. Om natten trekkes den ut som ekstra soveplass

 


Uten slike folk på jobb er sykehus farlige steder. Dette er «Bøtteballetten», som har fått mye større områder å holde rent enn før, men så har de også nå bedre utstyr.



Det første keisersnittet i ny, stor og ren operasjonsstue!
Og fordi vi nå har to operasjonsstuer kan vi gjøre akutte keisersnitt på kort varsel, selv om en annen operasjon er i gang. Det gir bedre pasient-sikkerhet.

- Men ferdige er vi ikke! 

Tirsdag 9.mai flyttet «Akuttmottaket» midlertidig inn i den delen som har vært Barnerom/Barsel og Intensivrom (bildet). Samme dag begynte de å rive den gamle kjernebygningen som også har hatt akuttfunksjonen. Der skal det bygges opp et nytt Akuttmottak, og Laboratoriet skal inn i den midlertidige Akutten til slutt. 

På bildet til høyre ser dere starten på det nye Mødreventehjemmet og Ernæringssentret med 24 senger. Byggevirksomheten fortsetter, og vi håper at det hele vil stå ferdig til åpningen i mars 2017. 

Vende skjebnen? 




Moren til Padam Bahadur gråt da de kom og gråt da de reiste, hvorfor? 

Padam er knapt 16 år. Før han var året gammel, fikk han brokk. Da han vokste opp var han hele tiden det svake barnet i familien som ikke kunne bære eller ta i noen tak, for da fikk han en utposing av brokket. Mange fortalte familien at han trengte en operasjon. Men det var uaktuelt for familien, for de var jordløse og hadde nok med å dekke dagens behov for mat. 

Men en dag ble Padam akutt syk og de trodde han skulle dø. Da samlet landsbyen sammen nok penger til å sende dem i en jeep til Okhaldhunga sykehus. Reisen tok to dager, og gutten var veldig dårlig da de kom fram. De kommer fra nabofylket, og det var en krevende reise på veldig dårlig veier. Da de kom fram viste det seg at han hadde et inneklemt brokk som måtte opereres samme kveld. Den dagen hadde vi akkurat åpnet ny operasjonsavdeling, og han ble den første store operasjonen i nye omgivelser. Det ble en lang kveld på operasjonsbordet med foreldre i spenning. – Og mor gråt, vil sønnen dø? De hadde ingen penger igjen til behandlingen og ingen penger til mat. 

Det tok noen dager før hun kunne tro han fikk all den behandling han trengte selv om de ikke hadde penger. De fikk matlapper, og sakte begynte de å få tillit til oss. Gutten ble gradvis bedre og den lidelsen han hadde hatt fra nyfødtperioden var kanskje over? Han smilte mer og mer, men så begynte mor igjen å gråte. Nå fordi hun var så lettet og glad og takknemlig. Hun behøvde ikke å betale for den behandlingen som hadde forandret sønnens liv! Den betalte pasientstøttefondet. 

Bitt 

Vi ser mange slags skader her på sykehuset. Ikke minst bittskader er vanlige. De skyldes oftest hunder, men vi har hatt en del tilfeller av menneskebitt og slangebitt. Bitt av bjørn, gris, hest og bøffel, foruten insekter og skorpioner ser vi også til tider. Zoologi er spennende. 
En av de første operasjonene i denne nye operasjonsstua var en liten jente. Hun hadde lekt med familiens hund, som plutselig ble irritert og tok en stor jafs tvers gjennom kinnet hennes. Slike bitt blir alltid infisert, så vi behandlet det åpent de første par dagene. Her har vi lukket det, og heldigvis holdt det seg rent deretter. 

Hundegalskap er ikke ukjent her, men det viste seg at hunden ikke var gal, bare gretten. 

Tur til jordskjelvområdet. 

Rett etter at alt var åpnet, gikk Kristin tre dager i jordskjelvområdet vi har engasjert oss i. Lengst nordvest i fylket er det 6 kommuner der nesten alle har mistet sine hus. Vi har tidligere arbeidet med forebyggende helse her og de ba oss komme tilbake. Vi har lagt mange planer som ikke ble noe av, for her må vi innordne oss etter statens retningslinjer, som stadig endres. Hvordan har det gått, og hvordan har folk i landsbyene det? 

Målet for prosjektet er å løfte de jordløse opp, de som hele livet har bodd i hytter som er dårligere enn de midlertidige skurene som mange nå har satt opp etter jordskjelvene. Løfte dem opp til et liv med egen jord og eget jordskjelvsikkert hus. Hus som kan være modell-hus og lærlingeplasser for håndverkere i landsbyen. Dette er familier som ikke har fått del i noen hjelp fra staten tidligere, fordi de ikke er registrert, siden de ikke har land. De er ikke inkludert i statens lister over dem som får hjelp til å bygge nye hus. Status som jordløs går utover hus, det er en slags utelukkelse fra samfunnet. Gjennom dette arbeidet forsøker vi å få det gode samarbeidet i landsbyen styrket i en ellers håpløs tid. 

Familien Purba W, Sherpa fikk det første fullførte huset! 

Det ble overgitt til familien 1. mai. 

De hadde alltid levd i en bambushytte, også før jordskjelvet. De trodde aldri de ville komme ut av den og enda mindre at de ville få sin egen jord. De hadde ingen forventninger til livet. 

Men vår stab hjalp dem i forhandlinger med familie og myndigheter, så de ga dem litt land da vi ga dem hus. De fikk nok jord til to måneders matforsyninger til sin familie. 

Nå har Phurba Wangchuk blitt faglært håndverker med diplom, og kan få en mye bedre betalt jobb i landsbyen når han nå kan arbeide på andres hus. 

Pris på huset; 490 000 rupees = 40 800 kr. 


En glad og styrket familie foran sitt nye fine hus. Det handler om mer enn hus og land!
Kanskje våger de å drømme om hva de ønsker i livet? Wangdu som sitter på dørterskelen har CP, og mor skal straks føde sitt femte barn. To av barna har begynt på skole i år! De har smurt inn sitt hus med jord og kumøkk og venter nå på at det skal tørke.



Takk for en mulighet til å komme fra et sted og tilhøre et sted, og bli del av fellesskapet i landsbyen.
Jeg har fått så mange venner!

Hva er et jordskjelvsikkert hus i landsbyen? 


Under byggingen legges det inn fire «belter» av bjelker i veggene rundt hele huset. I hjørnene er det søyler av tre, og lange, spesielle byggesteiner. Mønet som raste ut i alle hus, er nå laget av planker. Dette er den billigste formen for hus som nå godkjennes av myndighetene. Sement i sikkerhetsbeltene vil fordyre og forvanske det mye her hvor transporten er så vanskelig. Ingeniør Roshan har ledet byggearbeider og den samtidige opplæringen. 

På våre lister over jordløse i dette området var det 24 familier. Vi har hjulpet dem til å få registrert jord i sitt navn. Mange er nå inkludert i myndighetenes liste over dem som vil motta støtte. Foreløpig gjenstår åtte familier, som vi nå bygger hus sammen med. Når dette er gjort, vil vi fortsette å se etter hvilke «hull» som så oppstår i myndighetenes systemer, der det så vil være behov for våre tjenester. 


Binita følger spent med på byggearbeidene fra et halvveis sammenrast hus de har fått låne ved siden av byggetomten. En liten Kumari (prinsesse) som kan begynne å drømme om en framtid der hun hører til et sted. Binita førte til at familien kom til tro da hun ble født, og deretter har de bedt om den drømmen som i dag går i oppfyllelse.


Familien til Binita får det tredje huset.

I Raj Kumar sin kommune er det tre familier som får hus. Alle mottagere arbeider på de husene som blir bygget i deres egen kommune. Slik får de god fagopplæring og rett til et diplom med bekreftelse på at de nå er fagarbeidere. I tiden som kommer vil det bli mye husbygging i landsbyen!


Hilsen 

Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga!  Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537  Overføringen må merkes: ”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 

Okhaldhunga Times - Mai

29 mai 2016

Kjære venner

Vi har flyttet inn!!

Det er åtte år siden det ble klart at vi ville trenge å utvide og oppgradere sykehuset her. Særlig to typer opplevelser som satte i gang disse tankene, sitter sterkt i:

  • Den lille jenta med svært alvorlig lungesykdom som var innlagt i tre uker på vårt trange lille «Intensivrom», der det også er fire andre senger. I løpet av den tiden opplevde hun tre ganger at pasienter døde i nabosengene under dramatiske omstendigheter. Avstanden fra hennes seng til disse sengene var en halv meter. De som drev gjenoppliving, uten å lykkes, måtte nærmest krabbe opp i hennes seng for å gjøre det. Det var fryktelig skremmende for henne, og vi opplevde det som en uverdig måte å behandle en liten jente som selv svevde mellom liv og død, på. Behovet for mer plass var påtrengende, og har bare økt siden da.

  • Det er kaldt her om vinteren, og sykehuset har ikke hatt noen form for oppvarming. Flere ganger har vi opplevd at vi ikke hadde noe trygt, varmt sted å behandle svært underernærte barn som ble innlagt med lungebetennelse i vinterkulda. Jeg er overbevist om at flere av dem kunne overlevd hvis vi hadde kunnet behandle dem i varme omgivelser. Noen har bokstavelig talt frosset i hjel, andre har dødd fordi underkjølte har gjort den lille kroppen mindre motstandsdyktig mot infeksjoner.

Slike opplevelser satte i gang drømmer som etter hvert ble til planer, som så førte til byggearbeider. Og nå er vi der! Vi flyttet inn i det nye, flotte sykehusbygget på onsdag 27. april 2016!!
Her er det bedre plass enn før, større Intensivrom, varmeanlegg på barnerommet og flere andre rom, og sentralt anlegg for oksygentilskudd.
OTs lesere har vært med og gjort dette mulig, bli med og se:

En av de mange gravide nær termin som bor på Mødreventehjemmet fikk æren av å klippe den røde snora, her med god hjelp av Sykehus Direktør Tuk.


Senger til det nye sykehuset blir vasket, malt og satt sammen. I en uke hadde Kristin fire medhjelpere som vasket og skrubbet ned den nye bygningen og alt som skulle i den. Det var svette og ømme lemmer og mye glede!

 

Han har vært skredder hele livet, som hans far og farfar før ham. De siste ukene har han sittet på gulvet og sydd pasienttøy og sengetøy til det nye sykehuset, mens stablene har vokst rundt ham. En virkelig profesjonell kar.


Våre gamle, gode «hjemmelagde» kuvøser ble med på flyttelasset. Flyttingen av en dårlig, bitteliten nyfødt som trengte kuvøse og oksygen var noe av det mest dramatiske denne dagen. Godt med erfarne pleiere.


Vi flytter inn i en av de to nye, fine operasjonsstuene. Fra nå av kan vi gjøre akutte keisersnitt selv om en annen operasjon allerede er i gang.

Så nå har vi gått et langt skritt. Men ennå er det mye som gjenstår. Det viktigste er at første etasje i det nye bygget ennå ikke er tatt i bruk. Entreprenøren hadde lagt et gulvbelegg der som var så elendig at det måtte tas opp og legges på nytt. Det arbeidet er i ferd med å avsluttes i disse dager, og vi flytter inn også i første etasje før midten av mai. Mer om det i neste OT!

Tuberkuloseavdelingen sto først ferdig, i julen 2013. Poliklinikken sto ferdig julen 2014 og den store hovedbygningen flyttet vi inn i nå i april 2016. Det har vært en tid der Gud har åpnet mange jerndører og lært oss å vente på Hans tid. Vi har også planer for nytt Akuttmottak og Mødreventehjem, og forbedring av lokalene for Laboratoriet, Røntgenavdelingen, Fysioterapi, Sosialkontor og til og med et Sykehuskapell. Så velkommen til å være med på den videre utviklingen her ved Okhaldhunga Sykehus!

 

Vi er nettopp kommet inn i det nye sykehuset og her er vi beredt! I tjeneste for folket og vår bønn er at det må bli til Guds ære, som er sykehusets motto. Service to people, Glory to God.

Åtte års vandring mot målet

Barneavdelingen var så liten og en vei kom inn til sykehuset på baksiden! Hvordan snur man et sykehus? En vei kan bety flere pasienter. Hva skulle vi gjøre? Vi fikk en stor gave til å utvide barneavdelingen. Det var det første tegnet som ga oss mot til å gå videre. Vi trengte mer land og det ga så mye problemer og det så helt håpløst ut inntil vi plutselig fikk det en julaften! Da var det en av de ansatte som sa, «det betyr at her vil Gud vise folket vårt barmhjertighet og være tilstede». Vi fikk troen på at vi gikk skritt for skritt i en større plan. Høsten 2011 kom Magne Vestøl for å ta de første faglige skrittene videre med «Spade og sement». Han ble avløst av Fred Langworthy i februar 2014.

Vi opplevde at villige hender i Norge åpnet mulighetene og underveis har det vært mange bekreftelser på at det ikke er bare våre planer. Det er et sykehus bygget av alle dere som er trofaste lesere av Okhaldhunga Times! Mange har gitt, bedt og strikket oss sammen i et nettverk som har flyttet fjell og et mirakel av et sykehus er realisert her midt i en fattig fjellheim der vi kan betjene folk fra fem fylker. Da får vi tro på at vårt motto vil leve i framtiden, i tjeneste for folket.

Den førstefødte i nytt sykehus.

Nirmala Majhi ble den første barselkvinnen. Og hun fikk sin førstefødte, en datter. Hun kom fra nabofylket og hadde kjørt en hel dag for å få føde her. En stolt nybakt bestemor ser etter henne. Et flott teppe har hun fått for kaldere tider.

Stas med feber


Ramesh ble lagt inn med høy feber. - Men det var jo stas! Aldri har han sett så mye spennende og trives veldig godt med å være syk! Kanskje blir det vanskelig å skrive dem ut nå? Den sist ankomne pasient har armbrudd og full av smerter, men likevel litt nysgjerrig på hva som foregår i nabosengen.

Kjernekarer bak byggverket

Tre sterke karer som har båret byggverket framover; Santosh, vår nye vedlikeholdssjef, alltid beredt! Fred, leder utbyggingsprosjektet, alltid med et redskap i handa! Priti, arbeidsformann og kjenner alle. Styrer til enhver tid mange dagarbeidere som bygger et nytt sykehus. Her foran den nye kantinen med direktør Tuk i bakgrunnen som gir vann til håndvasken.

Vårt første måltid i den nye kantina

 

Etter timer med bæring og flytting hadde vi felles festlunsj i den nye kantinen. Vi skulle så gjerne ha sagt at den var åpnet, men det kan vi ikke si. Det mangler fremdeles vann og gass. Vi rekker ikke over alt på en gang. Men nå er den ferdig vasket og maten ble for første gang servert fra disken, selv om den var laget på bål utenfor... Vi har fremdeles mer å glede oss til!

Fødsel via mobiltelefon

Nirmala er “mor” på Mødreventehjemmet i Okhaldhunga. Hennes brede smil møter de nervøse førstegangs-mammaene velkomne når de kommer hit, ofte trøtte og sultne etter en lang reise fra fjerntliggende landsbyer. Hele 40 % av dem er tenåringer, 13 % under 18 år, med runde barnefjes over trillrunde, struttende mager.

Tiden de bor på Mødreventehjemmet fram mot fødselen, alt fra et par dager til flere uker, brukes mye til å hvile. Det er en kjærkommen anledning. Hjemme bor alle unge kvinner hos sin svigerfamilie, og dagen for en svigerdatter der er full av arbeid fra morgen til kveld, svangerskap eller ikke. Nirmala tar dem varmt imot, forteller dem om det de har i vente, og lærer dem om ernæring, amming og hygiene og mye annet som er nyttig å vite for en nybakt mamma. På Ventehjemmet er mange unge samlet. Stemningen er god, og mange varige vennskap blir knyttet. En slik atmosfære roer nervene og bygger tillit og forventning.

Men noen ganger kan det være umulig å nå fram til Ventehjemmet. Sharmila var her med en svigerinne for en tid siden, og lovet å komme tilbake når det var tid for hennes egen fødsel. Men fødselen begynte før hun hadde kommet seg til Ventehjemmet, og pga diesel-mangel under den indiske blokaden fant de ingen bil som kunne ta henne hit.

Men Nirmala hadde skrevet sitt private mobil-nummer på veggen på Ventehjemmet, og Sharmila hadde notert seg det. Da vannet gikk og smertene begynte, ringte hun.

- Å Nirmala, jeg har så vondt og jeg blør. Hva skal jeg gjøre? Nirmala ga enkle og fornuftige råd:

- Kall på en nabokone som kan være hos deg. Legg deg ned og prøv å slappe av. Og ring meg igjen.

Kort etter ringte telefonen igjen. Det var nabokona som var blitt tilkalt. Nirmala ga flere råd: - Kok opp mye vann. Kok barberbladet du har og en tråd for navlesnora. Kan du se babyens svarte hår? Bra! Hvis du kan se hår er det ikke en setefødsel. Få henne i riktig stilling og si at hun kan presse.

Rolig og oppmuntrende snakket Nirmala nabokona gjennom hele fødselen. En time senere ble det født en frisk liten gutt. Navlesnora ble kuttet og snørt av, morkaken kom og mor og barn var begge friske.

 

Og så kom Sharmila på besøk for å vise fram den lille gutten sin, han som ble født ved hjelp av en mobiltelefon. Det ble smil og tårer. Her er både mor og barn trygt i Nirmala’s armer. Ikke rart at hun harærestittelen «Hele Okhaldhunga’s Svigermor»!

I løpet av de tolv årene Nirmala har arbeidet på Ventehjemmet har over 2 000 kvinner kommet dit for fødsler. Men dette er første gang hun har forløst et barn via mobiltelefon.

Noen ganger kan det være veldig fullt på Mødreventehjemmet. Nirmala står foran huset, og ser ned på grunnarbeidene som nå er i full gang for det som skal bli det nye huset for «hennes» mammaer. Hun ser for seg komfortable, fargerike rom, et stort kjøkken hvor de kan lage god og riktig mat sammen, og nok plass også til de unge pappaene som nå stadig oftere er med. Og telefonnummeret hennes vil bli skrevet på veggen i det nye huset også, for sikkerhets skyld!

Og så er det besøk av ti norske bibelskole-elever. De som bor på Mødreventehjemmet er «vertskap». Det blir spennende møter, for disse gruppene er jo omtrent like gamle, men i helt ulike livssituasjoner. Her spør gjestene om hvordan de som er der, fant sin ektemake. Kristin oversetter, om at ca halvparten er i «arrangerte ekteskap» (det betyr ikke det samme som tvangsekteskap, som også forekommer, men mye sjeldnere). Den andre halvparten er i det de kaller «love marriage», der de unge har funnet hverandre selv.

Det banker på døra

Ikke så ofte det gjør det her om kvelden, etter at det er blitt mørkt. Stor er overraskelsen når vi åpner for den glade gjengen som står utenfor: «Nå har vi fire til!», jubler Dilli, vår uoppslitelige mann på jordskjelv-arbeidet. Han har kommet for å vise fram dagens «fangst».

Litt bakgrunn, for nye lesere: Vårt jordskjelv-arbeid består jo i å hjelpe de jordløse som ble rammet av jordskjelvet, med husbygging. For de som ikke var registrert i myndighetenes jord- register får ikke noe støtte fra staten til gjenoppbygging. Men før vi kan hjelpe dem å bygge hus må de få registrert et jordstykke å bygge på, i sitt eget navn. Vi kan ikke kjøpe jord for dem, det må landsbyen ordne selv. Ordningen er at en av dem som har mye jord, gir av sitt overskudd til dem som intet har. Høres enkelt ut, men er det ikke.

Det er her det trengts en mann som Mr. Dilli Karki, med årtiers erfaring i landsbyutviklings- arbeid. Han bringer folk sammen, skaper forståelse, og tar dem med til fylkets jordkontor.

page7image13856

De har vært på fylkets jordkontor og fått omregistrert eiendomsretten til jorda, og kommer så til oss for å dele gleden. Her er Dilli Karki (i hvit skjorte), med fra venstre:
Lederen for Ragani kommunes helsekommite
Pasang Sherpa, som ga jord til husbygging for:
Doma Sherpa, som aldri har eid jord, men nå kan komme under eget tak sammen med sin gamle mor. Og til:
To unge sherpaer som begge har kone og to barn, og for første gang nå eier egen jord
Lok Bahadur Kadka, som ga jord til:
Purna Shresta, som har stor familie og nå kan komme under eget tak med dem.

La meg minne om norsk historie: For 200 år siden, ved Norges første frie valg, var det bare menn, og bare menn som eide jord, som fikk stemme. De som ikke eide sin egen del av landet, var stemmeløse. Jordløse ble ikke regnet med. Slik er det her óg. De som ikke eier jord, blir ikke hørt. Ved å være med på at de får jord, bidrar vi til at de blir hørt. Og nå som landsbyen har sørget for det, vil midler fra Normisjons «jordskjelv-fond» bli brukt til å hjelpe dem med å bygge hus på jordflekken. Landsbyen gjør sitt, vi i Normisjon gjør vårt, og noen av de minste kan rette ryggen. Da er vi på rett vei!

Det første huset er fullført og et annet vokst over dørkarmen, og hos noen andre er tomten under utgraving. For å kunne bygge så mange hus som mulig, «selger vi hytter i Himalaya med god utsikt til et bedre liv». Inntil i dag har vi solgt 4 hytter, - for 40 000 kr hver. Hyttesalget er fremdeles åpent!

Spenning

Det er mange spennende øyeblikk i sykehushverdagen.


Lille Usan hadde osteomyelitt, betennelse i benet, og et så svært sår på leggen at vi måtte transplantere hud fra låret for å lukke det. Her er doktor og pasient like spente på om den nye huden har «tatt». Og det hadde den! Så da kunne Usan reise hjem få dager senere.


En sjelden gjest på «flaskebørste blomst – busken» i hagen vår: I sommerfuglboka kalles den Gylden Fuglevinge, og beskrives som en av de største og flotteste sommerfuglene i Nepal.

Hilsen
Kristin og Erik

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! 
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes: ”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

Okhaldhunga Times - April

01 april 2016

Kjære venner 

Begynnelsen på det trettende året 

Den 2. mars hadde vi vært i Okhaldhunga i tolv år. Det gikk upåaktet hen, man feirer ikke avslutninger her. Men man feirer begynnelser: Den 3. mars begynte vi på vårt 13. år i Okhaldhunga. Og da lagde staben overraskelses-selskap for oss, med te og taler med gode ord. Her er det Direktør Tuk som hilser, mens vi var plassert på æres-stoler som grånende brud og brudgom. 

Så var det vår tur, og vi stotret vi oss gjennom våre egne nepali-taler, slik vi pleier. Her sammen med Kagendra, som er fagforeningsleder for staben på sykehuset, og hoved-arrangør for festen. Minneverdig stund. 

Etter jordskjelvet 

Møte i «jordskjelv-gruppa», de som arbeider med gjenoppbygging. Ingeniør Roshan viser hvordan husene er ødelagt, og prinsippene for å bygge billige, jordskjelvsikre hus i landsbyene. Byggematerialer blir stein, jord og litt treverk. Sement er for dyrt og vanskelig der det ikke finnes veiforbindelse. 

De er i gang! Her har de begynt gravearbeidene til det aller første huset «jordskjelv-gruppa» står for. Det er den jordløse sherpa-familien vi har fortalt om tidligere, som skal bo der. Pappa’n i familien deltar i arbeidet sammen med naboer. Huset blir ikke stort, men kan bli begynnelsen til et nytt liv for en familie som er vant til harde kår...

Andre må greie seg selv. Mens de har ventet har deres hjem under en presenning som sakte har utviklet seg til et bølgeblikkskur.

Nå har statens ingeniører besøkt deres hus en gang til, og noen våger å begynne å rive. Noen har begynt å bygge for å komme i hus før regntiden. Pengene fra staten har ikke kommet ennå, men nå vil de i hus. Det har vært godt med varme lappetepper i vinter! 

En dyrebar spasertur! 

Kjenner dere igjen Priti Bahadur? I februar så dere at han lå i ukomfortabelt nakkestrekk, med 12 kg festet med skruer inn i skallen. Han var lammet i armer og bein, og det var stor jubel den første dagen han kunne samle hendene i en hilsen.

Nå kom han gående tilbake for oppfølging hos doktoren! Hans kone er syv måneder gravid nå, var fire da han falt ned og brakk nakken. Så snart kommer han tilbake som pasientvenn for henne. Livet lå i grus for ham og familien. Å kunne spasere rundt på egne ben og fortsette livet nå er en større glede enn han kunne forestille seg før fallet

Fotfødsel 

Så ble vi igjen minnet på hvorfor det er så viktig å ha Mødreventehjem her, med plass til alle som trenger å bo nær sykehuset når fødselen nærmer seg. Dr. Rabin hadde vakt på natten, og fortalte på morgenmøte neste dag:

«S. Sherpa er 31 år gammel. Hun hadde født fire barn før, tre jenter og en gutt. Men gutten døde, og de ville så gjerne ha en sønn. Så hun ble gravid igjen. Da fødselen begynte kom barnets føtter først ut. Så underkroppen til navlen, men der stoppet det. De så at det var en gutt, og at han sprellet med bena. Da prøvde de å tilkalle en jeep for å bli kjørt til sykehuset. Men i landsbyen er det bare én bil, og han som skulle kjørt den var syk. De mobiliserte familie og naboer, og løp med henne på båre til sykehuset. Det tok fem timer. Da hadde barnet sluttet å sprelle tre timer før de kom fram, og bena ble blå.»

Det tok dr. Rabin fem minutter å forløse barnet, men da hadde det åpenbart vært dødt en stund. En velskapt gutt.

Hvis hun hadde bodd på Mødreventehjemmet i tiden før fødselen ville dette ikke vært noe problem, og de ville reist hjem med den levende gutten de ønsker seg så sterkt. Mødreventehjem er en av de billigste og mest effektive måtene å bedre fødselsomsorgen her på. 

Her legges fundamentet for nytt Mødreventehjem. Det får 24 plasser, 20 for ventende mødre og 4 for underernærte barn. Planen er at det skal stå ferdig i løpet av 2016. Her ser vi det nye kantinebygget i bakgrunnen, og øverst til høyre skimtes skurene som nå fungerer som ventehjem. 

Kamala fikk sin sønn som hun aldri får se. 

Kamala er 18 år og blind. Hun ble giftet bort til en som var døv og ikke kunne snakke. Men ingen blir elsket så høyt som Kamala! Mannen slipper henne ikke av syne, og han er så stolt av henne. Han lager masse lyd og hun ler og koser seg under hans overveldende omsorg. Hun er i overkant intelligent, mens han har litt for lite, kan det se ut for andre. Men et lykkeligere par skal du lete lenge etter. De er blitt ventehjemmets maskoter, som alle kappes om å hjelpe. Kjærligheten overrasker! 

Sprengt Mødreventehjem 

Vi har aldri hatt så fullt hus noen gang! Den siste måneden har det vært opptil 21 gravide mødre på de 10 sengene vi har! Hele gulvet har vært dekket av madrasser på nattestid. Bakerst til venstre ser dere vår blinde Kamala, med sin døve mann. Vi gleder oss til nytt og større hus! 

Praksis, og medisinsk almennutdanning

For et par måneder siden skrev vi om det nye praksis-kurset vi har begynt å kjøre for helsestasjons-stab. Det går over elleve uker, og første kull studenter er ferdige om et par uker. Det neste begynner to dager deretter, så det går på løpende bånd. 

Her er det vår utmerkede Anestesi Assistent Nirwan som gir praktisk undervisning i hvordan man bedøver en arm, uten å behøve å legge hele pasienten i full narkose. 

Kurset er ment å gi mest praktiske ferdigheter. Men litt «medisinsk almennutdanning» må også til. Her er alle deltagerne samlet i vår stue. Vi ser på en fantastisk presentasjon, «Don’t panic!», som den svenske legen Hans Rosling har lagt ut på nettet, om hvordan helsesituasjonen i verden har endret seg gjennom de siste 200 år! Den finnes på hjemmesiden www.gapminder.org
og anbefales på det varmeste, også for nordmenn som er interessert i verdens helsetilstand. Dr. Keshab oversetter fra engelsk til nepali. 

Honning og bananblader

To-åringen var uheldig, og satte seg på rumpa oppi gryta med kokende bøffel-fór. Vi prøvde vanlig brannskade-behandling, men det ble infisert og ekkelt. Så gikk vi over til «jungel-metoden», med honning og steriliserte bananblader. Da snudde det! Etter at bildet ble tatt har det bare gått framover, og nå kan gutten skrives ut om få dager. 

Påske

Ny tradisjon: Langfredag har kirken sin blodgiver dag til blodbanken på sykehuset! «Til minne om Jesus Kristus som ga sitt blod for syndere» - står det på plakaten. Slik vil også vi gi av vårt blod, som kan være livgivende behandling for pasienter. 

Presten vår, Dig Lal Rai, var en av de glade blodgivere på langfredag. Han hadde blodgruppe B positiv. En pasient med alvorlig anemi lå og ventet på akkurat slikt blod.

Det var i alt ti som ga blod. Langt flere var møtt opp, men vi trengte bare 0 og B blod. Derfor var det en hel gjeng som skuffet sto tilbake med A og AB, med det var det fullt av i blodbanken vår.

En god måte å markere langfredag på, vi gir gjerne tradisjonen videre! Etter at blod var tappet, samlet vi pasientene utenfor og fortalte hva som skjedde en fredag for 2000 år siden. Blodet ga ordene tyngde.

- Men ingen av pasientene visste hva som skjedde tre dager etter denne sørgelige hendelsen en fredag!

For påsken endte ikke med fredagen! 

Også i år samlet vi oss på steinen i risåkeren da sola sto opp påskemorgen. I år sprengte vi steinens kapasitet! Frokosten for to hundre ble rasjonert ut så det skulle bli en smak til alle. Det var mange nye og mange som ikke delte troen der også. Presten tok oss gjennom hele historien, fra Egypt og til den nye jorden, så det ble en grundig innføring! Etterpå gikk vi opp i elven og fem ungdommer ble døpt. 

De glade nydøpte, tre sherpagutter, en lærer og lillesøsteren til presten. Langs elven i jungelen hadde vår Herre pyntet med orkideer som dåpskandidatene fikk. 

 

Hilsen
Kristin og Erik

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 

Okhaldhunga Times - mars

01 mars 2016

På rett vei


Det finnes ikke mange trafikk-skilt i denne delen av Nepal. Men de viktigste tingene sørger veivesenet for at alle får vite. For eksempel at nå må du ta til høyre her, hvis du skal til «Mission». For det er det vi heter. «Hospital» er et fremmedord, men «Mission» vet folk hva er. Det er dit de skal. Velkommen hit!

Blokaden er over! 

Fulle gasstanker er kommet inn til Okhaldhunga, til gamle priser. Her har vår lokale forhandler fått nye forsyninger. Drivstoff kommer også, men det tar tid før markedet er fylt opp så svartebørsen mister sine muligheter, og litt for mange tjener på å forlenge overgangen. Gjennom denne tiden har vi hatt nok medisiner og vaksiner, takk og lov.

Pasienten er i narkose…

… men vi ville vise dere et hyggelig team av doktorer og sykepleiere. Dette er en liten gutt som hadde falt og brukket leggbenet. Det trengs sterke karer for å trekke på plass. Sykepleier Bishnu har ansvaret for narkosen, og skiftestuesjef Gyan i bakgrunnen skal legge på gipsen (Skjelettet i bakgrunnen brukes til undervisning!)

Visjon som bærer


Husker dere min kollega på sosialkontoret som for seks år siden møtte oss da vi kom tilbake fra Norge, med en klar beskjed. – «Jeg må slutte på sosialkontoret, for dette sykehuset trenger en dr. Erik i fremtiden, når Erik blir for gammel!» 

Den sommeren fikk hun en sterk visjon om å bli den doktoren for Okhaldhunga som ivaretok alle sider ved pasienten, også de mentale. Hun var 19 år gammel, hjelpepleier og uten rik familie. Ansu mistet sin mor like etter fødsel og vokste opp ved hjelp av sine søstre. Likevel bar hun et sår etter mangel på kjærlighet. Da hun møtte Jesus, fikk hun den kjærligheten hun alltid hadde savnet, og ble et fyrverkeri! 

Hun forlot oss for 6 år siden for å ta Health Assistent - utdannelse, som har vært et skritt inn i legeutdannelsen for mange. Etter å ha blitt Health Assistent, arbeidet hun en tid i Public Health, før hun arbeidet i 1 ½ år ved poliklinikken her. 

Hennes visjon levde videre, og en dag fant hun fram til et universitet på Filippinene der hun ble akseptert som student. Men veien var likevel lang. Hvordan skulle det finansieres? Brikkene falt på plass med bidrag fra Australia og fra Norges Kristelige legeforening i Molde. Nå reiser hun med god støtte og tre års bindings tid til Okhaldhunga etter 6 års studie på Filippinene, og hennes visjon gløder! 

Da går det kanskje an å bli en gammel dr. Erik med fred i sjelen, når en ny vokser fram? 

Detektiv-arbeid 

Bir Bahadur Raut er 38 år gammel, og kommer fra et annet distrikt i Nepal, langt herfra. Han hadde vært syk i halvannet år da han kom hit. Den tiden hadde de brukt på å besøke flere små og store sykehus. Der prøvde de seg ut med behandling mot både malaria, tyfoidfeber, tuberkulose og mye annet. Men intet hjalp, og de reiste videre rundt for å «shoppe» behandling. Dyrt, og nytteløst. 

Da de kom hit var de innstilt på at dette blir siste stopp. Vi var like i villrede som de andre sykehusene hadde vært. Vi prøvde oss fram med det vi har av undersøkelses-metoder og behandling, men kom ingen vei. Alvorlig syk pasient med høy feber hver eller annenhver dag, men ingen symptomer som viste oss noe om hvor sykdommen satt. Det er da det er godt å ha gode venner, selv om de er langt unna. Jeg søkte råd hos det nettverket jeg etterhvert har fått av «støttekontakter» i Norge, legespesialister der som er villige til å dele av sin erfaring og kunnskap med oss her ute i bushen. Og det ble napp! 

Både røntgen-lege i Molde og reumatolog i Oslo mente at dette måtte være «sarkoidose». Det er en merkelig sykdom, der kroppen oppfører seg omtrent som om den har fått tuberkulose, men uten å ha det. Han ble feberfri fra dagen etter at riktig behandling ble startet. Nå har han vært helt frisk i ti dager. Her sitter han fornøyd på senga si, som vi kan se at var nummer 28 inntil vi omgjorde hele den gamle poliklinikken til sengeavdeling. Nå er den seng nummer 54.

Han reiser hjem i overmorgen, men vi holder kontakten!

Tetanus 

Ikke alle diagnoser er like vanskelige å stille. Vi har hatt flere tilfeller av tetanus, stivkrampe, her de siste par årene. Så nå begynner vi å bli flinkere til å kjenne igjen den sykdommen. 

To unge brødre kom til oss med sin eldste bror på båre, alle i tjue-årene. Eldstebror hadde fått et kutt i foten da han var ute og kappet gress med sin store, rustne kniv for et par uker siden, som de ikke hadde brydd seg med å behandle. Mye annet var viktigere. 

Men nå var han blitt så stiv og rar i hele kroppen, kunne ikke svelge og ikke åpne munnen. Og med et slags stivnet, rart smil i ansiktet er diagnosen ganske klar. Stivkrampe-bakterien produserer et giftstoff som stimulerer musklene til å trekke seg sammen. Verst i kjeve, strupe og ansikt, men så i hele kroppen. Pasienten er helt bevisst. Det er vondt, dramatisk, og farlig. 

Behandlingen retter seg først mot bakteriene og giftstoffet de har produsert, etter det dreier det seg om de stive, spastiske musklene. Det trengs enorme doser muskelavslappende medisiner, spesielt for at ikke respirasjonsmusklene skal stivne og hindre pasienten i å puste. Det er en vanskelig balansegang, for hvis vi gir for mye, risikerer vi å lamme pustesenteret i hjernen, og det er like livsfarlig. På store sykehus har de respiratorer til slike pasienter. Det har ikke vi. 

Brødrene var fortvilet når de så hvor vondt storebror hadde det de første dagene, og ville ta ham hjem for å dø mange ganger. Da ville han dødd i løpet av kort tid. Men i løpet av den andre uka fikk vi situasjonen litt under kontroll, og de fikk tillit til oss.

Her er en storfornøyd mellombror, som har våket over storebror i mange døgn. Nå tror både han og vi at storebror vil overleve. Ennå trenger han medisindoser langt utover det som står i bøkene, og han må få sondeforing gjennom nesa fordi han ikke kan svelge selv. Men herfra tror vi det vil gå rette veien.

Gjenoppbygging for de fattigste, «sukum basi» 

Dere kjenner kanskje igjen denne sherpafamilien? De var med i O.T. for to måneder siden. De er den første familien som vil få nytt hus. De fikk et jordstykke av morens familie, registrert i eget navn.
- Men så viste det seg at Kontoret registrerte feil jordlapp! Dermed er det en ny runde. Det er ikke lett og være «liten» i dette landet. Be for alle dem vi skal bygge for, at de må få de formelle papirene på plass!

Ny ingeniører funnet!

Rosan Dulal er vår nye ingeniør. Han har brukt to uker i alle offentlige kontorer og organisasjoner i Okhaldhunga for å finne fram til et enkelt og jordskjelvsikkert hus vi kan ha som modell. Den største modellen er to rom og kjøkken. Da er det jordgulv, og vindusglass er ikke inkludert, men det som koster er de tre langsgående bjelkene i tømmer. Tømmer er dyrt! Det er langt fra vei og vanskelig å frakte inn sement. Mønet må også være i lett trevirke. Vi har penger nok til 34 hus, men her er ytterigere ti sukum basi-familier som vi gjerne vil inkludere. Derfor selger vi gjerne ut enkle hytter på landet i Okhaldhunga som dere kan glede dere over at noen andre bor i, og sørger for vakt-/ og vedlikehold for dere!

 

Vil du kjøpe en hytte i Okhaldhunga til40.000 kr?

Kalde skur har sprengt våre budsjetter



Vi er glade for å kunne gi gratis behandling til alle barn under 12 kg. De betaler for medisiner, men ellers er alt gratis, også det livgivende ekstra oksygenet til lungebetennelsesbarna.
Denne vinteren har vi hatt så mange flere barn. Mange bor under presenninger som det drypper igjennom eller i bølgeblikk skur der kondensen drypper ned i kulda. Sånt blir det lungebetennelse av!

Hjem etter ett år på Tuberkuloseavdelingen 

For litt mer enn ett år siden tok vi på oss den tjenesten for myndighetene å være et senter for de med resistent tuberkulose i øst Nepal. Etter at jeg så hvor innestengt og dystert de hadde det, de som ble sendt til Kathmandu, er det en stor fornøyelse å se dem sitte ute her, hakke i jorda, fyre opp i ovnen sin og leve sitt liv på TB avdelingen her. Vi har fått lønnsmidler til en helsearbeider dekket av staten til å ta vare på dem.

Chandra til venstre har levd et helt år på TB avdelingen for resistente tuberkulosepasienter! De var to, den ene har allerede kunnet gå hjem og nå er det Chandra sin tur. Det er en seier at de begge er negative, ikke smittsomme lenger!

I den andre delen av TB-avdelingen er det stadig kamp om plassen. Det har ikke blitt mindre Tuberkulose.

Kunnskap og adferd, like viktig!

Jhanak Kumar Karki arbeider for en organisasjon: “Strengthening the Accountability of Local Governments Project”. Jhanak kom til sykehuset med sin gamle mor som har KOLS og hjertesvikt. Det er ikke første gangen han er her. Bare med moren har han vært her ni ganger! Hun greide seg denne gangen også.

Her følger et intervju med Jhanak:
Hva er viktig for at dere får tillit til sykehuset? 
For alle i Okhaldhunga er «Mission» vårt håp når vi er i nød. Vi er et veldig fattig distrikt. Alle som har kunnet flytte ut, har flyttet ut. Det er så mange hjelpeløse som bor her i dag. Så mange fattige lever bare pga den behandling de får her uten at de har penger i hånda. Vi har selv opplevd det i vår familie før noen hadde jobb. For syv år siden fikk min fetter armen i en mølle og brakk den tre steder. Da fikk vi behandling her, og i tillegg betalt flyreise til et sykehus i Kathmandu. Derfor er ikke min fetter handikappet i dag. Slike historier er det masse av blant den fattige befolkningen i Okhaldhunga. 

Du arbeider i en organisasjon som bygger opp det sivile samfunnet. Hvilken rolle har Okhaldhunga Community Hospital i distriktet? 

Vi samarbeider med “Mission”-stab i distriktet for å bygge opp helsepostarbeidet. Men den viktigste rollen er å være et sykehus der det alltid er dyktige leger og utstyr, noe som staten mangler. Et sted vi alltid kan få hjelp og akutte operasjoner kan bli gjort. 

Når du ser det nye sykehuset vokse fram, hva tenker du om framtiden? 

Vi er midt i et fylke med så mye sammenraste bygninger etter jordskjelvet. Da er det stort å se så solide bygninger, det gir tro på framtiden her. Noen fortalte meg at det vil bli oppvarming i noen rom! Det nye sykehuset vil ikke stå tilbake for noen sykehus i Kathmandu. Håper de som er rike nok som reiser til Kathmandu for behandling i dag, vil komme hit i framtiden. 

Men bygninger og medisinsk kunnskap er ikke alt, like viktig er den omsorg og adferd som de ansatte viser. Jeg håper de samme holdninger og omsorg vil fylle de nye bygningene! Det er det som gir oss tillit til dette sykehuset.

Lalu Pate på scenen!

Lalu Pate klubben inntok scenen på markedsplassen i Rampur. Flere av medlemmene fra det området fortalte fra livet sitt og hvordan de hadde fått hjelp til komme ut av alkoholens makt. Chhering er bare 22 år og ble avruset for en måned siden. Da hadde han drukket hver dag siden han var 10 år. En vanlig dag måtte han ha 6-8 flasker hjemmebrent om dagen. Så fikk han epilepsi og faren ble bekymret. Da hørte han på radioen om Lalu Pate klubben som hadde hjulpet så mange ut av alkoholiker-livet. Han tok med sønnen til «Mission». Etter en uke avrusning, og nye venner i klubben, har han fått smaken på hvordan det er å være edru. Det er egentlig så mye bedre! 

Lalu Pate klubben reiser til et nytt sted hver måned nå, for å finne nye mennesker som venter på å bli plukket opp til et nytt liv. Fra Rampur kom det en lærer som har drukket og banket opp sin kone så mye at hun er forsvunnet, og mange elever lider av hans alkoholmisbruk.

Chhering Sherpa er tilbake i Rampur, der politiet tidligere hadde halt ham inn etter at han hadde drukket 18 flasker hjemmebrent 

Våren er kommet!

Med varme i luften ble det tur til elven for kirken, og vinterens 12 nye kristne ble døpt. En stor dag og glede for dem som begynner et nytt liv og alle oss andre. Tre forskjellige folkeslag er med i bildet og alle blir vi ett folk i vannet som forener oss.

Farmor ble døpt! Det er prestens farmor på 87 år som kom hjem til sin landsby etter å ha bodd lenge hos en slektning i Dharan. Nå kom hun hjem, for hun ville bli døpt! – Ja, men det er veldig kaldt vann ennå, ble hun advart. Men hun ville heller dø i dåpsbassenget enn risikere ikke å bli døpt i tide. Hun greide seg fint. Nå har presten vår døpt sin far, mor, søster og farmor, alle som nye troende!

«Bethesta» til Okhaldhunga-kirken. 

Mange vil kjenne til «Bethesta» som en sjelesorgs-institusjon bygget opp av Mirjam Bergh i Pokhara, vest i Nepal. De reiser rundt og har kurs i kirker for deres ledere. Nå er de her hos oss! I fire dager har de kurs for lederne i fra alle kirkene i Okhaldhunga, og det er bare det første i en serie på tre kurs. Vi gleder oss over den muligheten det gir våre venner her. 

​Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga!
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 
Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

 

Okhaldhunga Times - februar

03 februar 2016

Han kan røre på en finger! 

Nakkebrudd er det verste. Hele Okhaldhunga distrikt er bratt. Her er mange stup, og mange høye trær. På sykehuset har vi følelsen av at «folk faller ned hele tiden». I Norge blir folk skadd i trafikken, her faller de ned. Og så blir de innlagt hos oss med forskjellige skader, mest brudd. Heldigvis mest brudd på armer og ben, av og til på hodeskallen. Men det verste er de som brekker nakken. Vi har fått innlagt fire slike i løpet av de siste tre månedene. To av dem er døde, men her er to til: 

Den foreløpig siste kom i forrige uke.
Han var ute og gikk tidlig på ettermiddagen på en smal sti da han var uheldig og tråkket feil. Han falt nesten ti meter rett ned. Da han våknet fra bevisstløsheten var han helt lam fra nakken og ned, og helt alene. Ingen hørte da han ropte. Det er utrolig bare at han overlevde natten, for de fant ham ikke før neste morgen, og her er kalde netter. Det tok noen timer å bære ham hit, så skaden var 20 timer gammel da han kom fram. 

Han var lam, alvorlig nedkjølt og i sjokk, ikke målbart blodtrykk. Rtg.-bildet viste et brudd i nakken. Den viktigste delen av behandlingen da, etter at han er stabilisert, er å legge kraftig strekk på nakken, så de brukne nakkevirvlene ikke lenger skal klemme av ryggmargen.

En kraftig klemme med spisse kroker festes i skallebenet på hver side av hodet, hodeenden på sengen heves (se bildet), og en sekk med ti kg sand sørger for strekk på klemmen, og derved på nakkevirvlene. Slik strekk-behandling må vi fortsette i minst seks uker.



Hans fem måneder gravide kone (med rød lue) er hos ham, de to små barna deres er hjemme. Greier vi å motivere dem til ikke å gi opp underveis? 

Han var altså helt lam, men hadde i behold noe følesans ned til knærne. Det ga et visst håp. Og så var det en annen ting som ga håp: Pasienten i nabosenga! 


Samita ble nemlig innlagt her med nakkebrudd og like fullstendige lammelser for sju uker siden. Hun har vært gjennom nøyaktig den samme behandlingen, og her er hun oppe og går i dag! Hun trenger nå bare å støtte seg på datteren med én hånd, og reiser hjem til uka. Men først skal hun være med på å oppmuntre denne sin «etterkommer- pasient», og vise at det ennå er håp. 


Ved lammelser trengs regelmessig hjelp til å endre stilling, for å unngå liggesår. Her er to av våre gode pleiere i ferd med å snu ham halvveis over på siden, som de gjør annenhver time nå. Men pass på nakken!

Og så, på legevisitten den tredje dagen: Han rørte på lillefingeren og ringfingeren på venstre hånd! Så vidt, men helt utvilsomt, og da han ble bedt om det. Det var ikke en spasme, men en villet bevegelse. Og et par dager senere kan han bevege tærne på begge føtter. Dette går framover med rekordfart! Kanskje barna hans kan få hjem en arbeidsfør far??

Og her er siste bilde før bladet går i trykken, og etter to uker i strekk: Dette var første gang han kunne løfte begge hendene til en tradisjonell nepali «Namaste!» - hilsen da vi kom på legevisitt en morgen. Framgangen fortsetter.

Nå vet vi hva vi skyter på

Det hjelper ikke med dyr og dyktig behandling hvis diagnosen er feil. Uten riktige diagnoser er sykehus ikke bare unyttige, men farlige. Og nå har vi gått et langt skritt i retning av riktigere diagnoser her i Okhaldhunga: Fra forrige uke kan vi dyrke bakterie-kulturer! 

Vi kan ta prøver fra pasientene, dyrke dem, og så indentifisere hvilke bakterier som gror der, og som altså forårsaker pasientens sykdom. Dette er noe vi har forberedt lenge. Utstyr er innkjøpt, lokaler klargjort og laboratorie-staben har vært på kurs. Nå er vi i gang! Dere skal få møte den første pasienten som denne nye metoden vår har hatt avgjørende betydning for: 

Vi trodde at tolv år gamle Dim Punti Sherpa hadde tuberkulose, med langvarig lungesykdom, og væskeansamling i lungesekken. Men behandlingen virket ikke. Væsken fortsatte å dannes. 

 

Vi la inn et dren i lungesekken, tømte den, og tok prøve til bakteriedyrking av væsken. 

Allerede neste dag vokste det noe i bakterie-skålen som sto i varmeskapet. 

Dagen deretter var laboratorie-assistent Som ferdig med sine analyser, og hadde konsultert sine bøker: Den skyldige bakterien heter «Klebsiella», og er ikke følsom for de medisinene vi hadde gitt henne. Men han fant ut at den er følsom for andre medisiner vi har, så dem gir vi henne fra i dag. Da er det gøy å være doktor. Det er lettere å treffe når vi vet hva vi skyter på! 

Teknikerbesøk

Norske sykehus er fulle av tekniske apparater. Her i Okhaldhunga er det jo mye enklere forhold, men også vi er avhengige av en del utstyr, særlig på operasjonsstua og til overvåkning og behandling av de dårligste pasientene. Det mest frustrerende er ikke at slikt utstyr er dyrt og vanskelig å få tak i her. Det er at det er så umulig å få reparert ting! Vi har en vedlikeholdsavdeling, men foreløpig er nok de flinkest til å hamre, sage, grave og mure. Nyttig, men ikke bra nok når våre pulsoksymetre eller EKG-maskiner går i stykker. 

Så gjett om vi ble glade da vi på kort varsel fikk besøk av en gruppe amerikanske ingeniør- studenter fra organisasjonen «Engineering for Health»! De var her en uke på et første rekognoserings-besøk, for å se på forholdene og legge planer for evt. videre samarbeid. De fant seg godt til rette, reparerte en del av vårt ødelagte utstyr og hjalp oss å bestille riktige reservedeler til annet. Og de underviste Santos, vår nye, entusiastiske vedlikeholds-sjef. Det hele endte med en plan om at de fra nå av vil sende en slik gruppe for et fire-ukers opphold i Okhaldhunga to ganger i året, den neste kommer i juli. 

Her er de, sammen med vedlikeholds-sjef Santos helt til høyre, i ferd med å undersøke og «gjenopplive» noe av det utstyret som vi ikke har kunne bruke på lenge. En blid gjeng som fikk gjort mye på kort tid. 

Praktikum?

Nå har vi begynt praktikum-kurs i Okhaldhunga! I norsk kirkelig språkbruk betyr jo det siste del av preste-utdanningen. Ikke så her. Men fra i dag arrangerer vi fortløpende elleve uker lange kurs i praktisk arbeid for ansatte på helseposter i hele Øst Nepal! Det er landets myndigheter som har bedt oss om å gjøre det. Og fordi kursene finansieres av en amerikansk organisasjon vil det faktisk gi sykehuset vårt noe ekstra inntekter. Og det trengs jo, vi kan ikke basere oss på givermidler fra utlandet for all framtid. 

Ansvarlig kursleder er dr. Keshab, kjent av OTs lesere fra april-nummeret i fjor. Her presenterer han planene på kursets åpningsdag. MLP (=Mid Level Practicum) – kurset tar sikte på å gi erfarne helsestasjons-arbeidere opplæring i praktisk pasient-håndtering gjennom moderne «Problem Basert Læring», med utgangspunkt i pasienter de møter her i sykehus- hverdagen. 

Landingsplass!

Men her skjer teknisk utvikling på flere måter: Sykehuset har fått sin egen helikopter- landingsplass! Det er naboene som har gitt jorda til den, gratis. Riktignok er det ikke mange her som vil ha råd til å bli fraktet med helikopter herfra til Katmandu selv om det står om livet. Men noen er det, og her har de gått sammen om noe de mener er viktig. Med tiden kan det komme mange til gode. Og det har jo faktisk skjedd et par ganger allerede at pasienter har blitt bragt hit til oss for behandling, med helikopter fra nabodistriktene. 

Byggeprosjektet 

Tuberkulosepasientene våre har sitt eget kjøkken, hvor de, eller familien deres, lager maten selv. Maten lages over åpen ild, og tradisjonelle Nepali-kjøkken er fryktelig røykfylte. Det er jo særlig ille for dem hvis lunger er syke fra før. Nå er endelig de nye helt røykfrie ovnene installert: 

Her ser vi røyken komme ut av pipene på det nye kjøkken-bygget til TB-avdelingen...  

... mens lufta inne i kjøkkenet er ren. Disse nye ovnene er gull verdt, særlig for pasienter med syke lunger. 

Arbeidet med rampene som skal gi bårepasienter tilgang til etasjene i det nye sykehusbygget pågår for fullt. Her gjøres sveisearbeider på stålrammene. 

Stein på vandring 

Hver stein på sykehus-området må ha blitt flyttet på i løpet av den tiden vi har vært her. Nå lages det en liten vei ned til boligområdet for de ansatte, for å kunne frakte ned byggematerialer til nye stabsboliger, etter de som ble ødelagt av jordskjelvet. 

Fra lekekroken på barnerommet i det nye sykehuset som vi svært snart skal flytte inn i. Legg merke til: Oppvarming! 

Jordskjelvsbarna! 

9 måneder etter jordskjelvet er det fullt på fødeavdelingen. Elleve nye statsborgere siste 24 timer, godt pakket inn i lappetepper fra Norge. En hutrende og kald samling barselkvinner sitter foran den nye fødeavdelingen, der det skal bli oppvarming! 

Hvorfor må alle gifte seg i Nepal?

Alle må giftes bort i Nepal. Om de er handikappet, blir de ofte giftet bort til en annen med et handikap. Det er mange sørgelige historier som gir barn mange vanskelige oppvekstkår. 

Maya Bhujel ble også gift. Men mannen forlot henne før hun ble gravid. Hun ble sendt hjem til sine foreldre og der ble hun, - inntil begge foreldrene døde. Da ble hun kastet ut av sin bror. Han hadde tatt over huset og hadde stor familie. Hun hadde ingen rettigheter i hjemmet. Etter det har hun bodd rundt om der hun har fått arbeid i forskjellig hus. 

Men hva så når hun ble syk? En søster forbarmet seg over henne. Men hun kom ikke før den hovne kroppen hadde store væskende blemmer. Hjerte, lunger og lever var utslitt. Men nå kan hun gå igjen! Og regningen hennes har dere betalt gjennom pasientstøttefondet. 

Fått kona si på nytt!

Ang Sherpa kommer fra Bushinga, det området der vi skal bygge opp igjen hus etter jordskjelvet. Hun født sitt tredje barn for to måneder siden. Etter en måned ble hun syk, men det var langt til helseposten, så det tok lang tid før hun kom seg dit. Men da mannen skjønte at hun var i ferd med å forsvinne for ham, bar han henne på ryggen ned dit. De bor høyt til fjells som sherpaer flest, og i et glissent plankehus. De er blant dem som ikke har jord og har satt opp en hytte på andres jord, noen som bor i Kathmandu. De har ingen rettighet til hjelp i landet siden de ikke har jord.

Men helseposten tok vel imot dem, arrangert transport til sykehuset og lånt dem penger. De varslet vår stab som arbeider der og andre fra Bushinga som er i Okhaldhunga sentrum. Alle kom for å gi henne blod. – Og det trengte hun! Da hun kom var hun i septisk sjokk. 

Hun hadde magen full av puss, et magesår hadde sprukket flere dager før hun kom til oss. Det ble dramatiske dager, med en stor operasjon og mye oppmerksomhet. 

Denne familien med tre barn under seks år, har vært lite synlig. Men nå er de løftet opp i fellesskapet og de er blitt alles seier. La oss håpe det vil komme dem til gode i livet videre. Det viktigste er at mannen har fått sin kone tilbake og hennes tre små barn sin mor. 

En lykkelig Sherpa kar har fått kona si tilbake!

 

 

Månedens Øye-blikk 

Lille Kumar Darjee, møtte oss med et åpent blikk, i et blikkskur i på en tur med Public Health som hadde kalt sammen handikappede som trengte legeattest for å få sine rettigheter fra staten. Han var mentalt tilbakestående, men med et åpnere ansikt og bedre blikk enn de fleste. 

Postoperativ ++ 

 

Slik ser det stadig ut på «Recovery Room» hos oss litt utpå dagen. Tre pasienter er i ferd med å våkne etter sine narkoser, og to bittesmå i hver sin lokalt lagde kuvøse langs bakveggen. Så lenge alt går på skinner er dette greit, men når plutselige komplikasjoner oppstår, som det jo kan gjøre både for operasjonspasienter og syke nyfødte, er det alt for trangt å jobbe her. Vi gleder oss til å få større plass! 

Forsterkninger

Byggeprosjektet har fått viktige forsterkninger: Engelske bygg-ingeniør Adrian Slater er pensjonist og vanligvis bosatt med sin kone i Alaska, så han er vant til å bo litt avsides. Nå vikarierer han her i tre måneder mens Fred og Cyndi er i USA. 

Biban er nyansatt økonomiansvarlig for byggeprosjektet. 

Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 

 

 

 

 

 

 

Okhaldhunga Times - januar

04 januar 2016

Godt Nytt År, kjære venner

Livet etter jordskjelvene

Verdensnyhetene om jordskjelvene i Nepal i april og mai varte i noen dager. Så druknet de i annet nytt. Men fremdeles er det jordskjelvene for åtte måneder siden som preger livet for folk i Okhaldhunga’s nordvestre hjørne, der skadene var størst.

Folk der fikk nødhjelp fra oss og andre de første ukene og månedene. Så skulle myndighetene lede gjenoppbyggingsarbeidet. Det har blitt mange ord og litt realiteter. Og tida går. Hva kan vi gjøre?
Nå har vi en plan om å hjelpe 34 av de aller verst rammede familiene med å bygge hvert sitt «modell-hus». Jeg, Erik, har nettopp kommet hjem fra en snau ukes tur i dette området. Her er noen inntrykk derfra: 

Gresset gror over ruinene. Huset hennes raste under jordskjelvene, og nå er naturen i ferd med å ta det tilbake. 

Selv bor hun fremdeles i et bambusskur med presenning til tak. 


Slik ser landsbyene ut nå. Steinhus som er omgjort til dødsfeller for de som våger seg inn i dem. Og små bambusskur utenfor, der folk bor. Disse er heldige og har et solid mais-lager under tak, trygt utenfor huset. 

Husene av stein og jord som folk bodde i tidligere kunne se fattigslige ut. Men når de nå er rast, og de bor i små skur av bambus med presenning over, ser de gamle husene ut til å ha vært store og romslige. Her besøker vi en familie som har laget et kryp-inn på sin gamle gårdsplass. 

«Sukum basi» er et viktig nepali-ord å lære seg. Det betyr «lutfattig» (egentlig «som bor på uttørket hjemsted»). Denne sherpa-familien lever slik. Da vi gikk på besøk til dem hadde vi på tykke klær, og det var rim på bakken om morgenen. Gutten foran er åtte år gammel, og har spastisk cerebral parese, kan ikke snakke eller gå. 

Flere «sukum basi»: De to brødrene har bodd sammen hele livet. Storebror er alvorlig mentalt og fysisk handikappet. Kan knapt gå, og ikke snakke. Lillebror har hatt lepra. Benet er amputert under kneet og han har fått ny plastikklegg etter at vi sendte ham til et lepra- sykehus i Katmandu, se bildet. De har ingenting, og bor i et lite skur. For kort tid siden hadde de besøk av røvere som trodde de hadde fått penger av noen. De lette skuret gjennom, det var fort gjort. De fant ingen ting å ta. Man slipper å bli røvet når man ingenting har. 

Ikke alle var lutfattige før katastrofen. Denne familien på elleve, i tre generasjoner, bodde i et brukbart steinhus. Alle, unntatt denne seks måneder gamle gutten, var utendørs da det raste. Hans redning var at han sov i en solid bambuskurv som sto inntil veggen som raste. De klarte å grave ham fram fort, og nesten uskadd. Nå bor storfamilien her i skuret. 

Hvordan er livet for disse familiene nå? Jeg spurte om det i mange av skurene vi besøkte. Svarene som gikk igjen var:

-  Det er kaldt og vått! Presenningene har blitt gamle og lekker. Det blir kondens under bølgeblikkplatene, som drypper på oss om natten. Vinden blåser gjennom bambusmattene som er vegger. Jordgulvet er fuktig.

-  Kvinnene, særlig de med små barn, sa: Vi finner ikke tingene våre! Her er så liten plass i skuret, og ingen steder å gjøre av ting jeg ikke holder i hånda. Ting blir borte.

-  Vi er redde for slanger! Det er mange av dem i år, og nå må vi bo rett på jordgulvet, med hullete bambusvegger rundt.

-  Skurene våre er fulle av rotter, og vi har ingen skap. De spiser klærne våre om natta!

-  I en liten lavkaste-landsby som lå i en ur av digre kampesteiner hadde mødrene en spesiell bekymring: Vi er redde for at leopardene skal komme og ta småbarna våre om natta! Nå som veggene i skurene her bare er av bambus og plastikk, har vi ikke noe vern. Mennene våre er på arbeid andre steder, og er ofte borte i lange perioder. Da kan rovdyra ta barna våre. 

Og så til der det er aller verst, Ragani kommune. Det første jordskjelvet utløste et ras som tok med seg seks hus, og all jorda omkring. Som ved et under ble ingen mennesker skadd. Her viser de oss hvordan det ser ut nå. Jeg spurte hva de hadde for planer nå, og måtte gjenta spørsmålet flere ganger før den unge familiefaren sa: «Det er det alle spør meg om. Men jeg har ingen plan, selv om jeg har tenkt masse på det. Jeg ser ingen mulighet for å bygge opp igjen livet her igjen, og vi har ikke noe sted å dra. Jeg vet ikke.» 

Foreløpig har landet myndigheter sviktet folket her fullstendig. Nødhjelp kom fram, om enn forsinket. Men neste fase, hjelp til gjenoppbygging, er fremdeles bare ord. Åtte måneder har gått og kulda har satt inn. Folk lider.

Hva kan så vi gjøre?

Vår opprinnelige plan var å bidra til gjenoppbygging av de ødelagte helsepostene i området. Men myndighetene krever en urealistisk høy standard, som gjør at hver helsepost vil koste mange millioner kroner å bygge. Det ville være meningsløst å bruke våre begrensede midler til det.

Vi utlendinger skal ikke bestemme. Og myndighetene svikter altså. Men én viktig ressurs har vi: Staben i landsbyhelseprosjektet vårt. Flere av dem var med på denne turen, og her får dere møte en av dem: 

Khyam Bharal er 43 år gammel, og har arbeidet med landsbyutvikling og helse i nøyaktig halve livet. De siste seks årene har han bodd i «Ilaka Nr. 6, Okhaldhunga», der jordskjelvene gjorde mest skade.

Han kjenner alle, og har en enorm tillit blant folk, ikke minst fordi han arrangerte så effektiv nødhjelp de første dagene og ukene etter katastrofen. 

Her er Khyam på turen vår, sammen med sekretæren for helsekommitéen i Ragani. Sammen har de «bygget enighet» blant alle som bor i området. Det er et kunst-stykke. 

Khyam og hans stab har hatt utallige møter og samtaler i landsbyene om hva de helst vil vi skal gå inn i. Landsbyledere, alle politiske partier, lærere og utallige enkeltmennesker har vært med. Sammen har de satt opp en liste over de 34 familiene som har det aller verst, og som derfor bør få støtte til å bygge enkle «modell-hus».

På turen traff jeg mange av de involverte. Alle ga uttrykk for at dette er deres eget ønske. Khyam har greid det kunst-stykket det er å bygge enighet. Og da jeg besøkte disse familiene forsto jeg at det var en klok enighet. Skal misjonen være til stede her, må det være å beskytte de Jesus kalte «disse mine minste». Om de får hjelp, på en måte som naboene ønsker og ikke blir misunnelige på, er det håp om at ting kan komme godt i gang her.

Midlene som ble samlet inn til jordskjelvarbeidet i Okhaldhunga ble aller først brukt til nødhjelp. Nå finansierer de oppbyggingen av gode stabsboliger der de gamle ble ødelagt, og Ventehjem for gravide som skal slippe å føde i provisoriske bambus-skur. Og så er altså planen å bygge «modell-hus» i de verst rammede landsbyene. Det er fremdeles anledning til å gi penger til dette formålet, se nederst på siste side i dette nummeret av OT! 

Gamle venner

På turen møtte vi også gamle venner. Hun har vært under behandling for SLE, en alvorlig autoimmun sykdom, i flere år. Vi møtte henne i jordskjelvruinene med blomster og grønnsaker i kurven.

Det typiske «sommerfuglutslettet» på kinn og nese vitner om at sykdommen igjen er aktiv. 

Rampene reiser seg

Det reiser seg et system av ramper, som skal gjøre det mulig for oss å frakte pasienter i senger og på bårer mellom etasjene. Pga dårlig strømforsyning kan vi jo ikke bruke heis.

Vi har ventet lenge på stålbjelkene til dette, nå er de her! 

«Jungelmedisin»? Honning og bananblader! 

Sårbehandling er fullt av utfordringer, og vi ser mange massivt infiserte sår. Det er god vitenskapelig dokumentasjon på at honning i såret, dekket av steriliserte bananblader, er den beste lokalbehandlingen. Moro å kunne bruke midler som er både «state of the art», enkle, billige og tilgjengelig her hos oss. 

Legevisitt i morgenkulda

Det er kaldt her nå, og sykehuset har ingen oppvarming annet enn på operasjonsstua.

Her kommer vi på legevisitt til barselkvinnen til høyre, som hadde født i løpet av natten. Hennes søster til venstre sitter med den nyfødte i armene. Alle tre har sovet i samme seng for å holde varmen, og er tullet inn i alt de har av klær. Men stemningen er god, og snart kommer sola! 

Jul i Okhladhunga 

For staben på sykehuset ble det julebord uten bord, på badminton-banen utenfor vårt hus. Middag for 140 mennesker er ikke dårlig. Det var bygningsarbeidere og naboer som også ble med og delte gledene i de store grytene og julens budskap.

Ungdommene i menigheten hadde allerede vandret rundt i 9 dager fra landsby til landsby og sunget julen inn. Det ble mye Happy, happy Christmas og masse dans og glede rundt bålet om kveldene.

De endte opp på sykehuset julaften og sang julen inn for pasientene, som hadde en forventning til jul fra andaktsstunder og pynt som alle barna var involvert i å lime sammen.

Til slutt fyltes pasientrommene med lys og sang, felespill og dans.

Julen synges inn på Tuberkuloseavdelingen, med Dr. Owen fra Australia som gledet alle med felespill i jula og Bishnu som danser. 

Elisha, 11 år og pasient på TB avdelingen, har fått sin gave. Handkle, såpe og en appelsin. 

En mann var her sammen med sin syke kone, men hun ble skrevet ut før julaften. Da hadde han hørt så mye om julen at selv om de bor langt unna kom han tilbake julaften og ble med på all feiringen til langt på kveld rundt bålet utfor hos oss. Der lekte vi oss igjennom hele julehistorien. En utrolig historie også for hans liv.

Jul bak murene.

Kirken sang julen inn bak murene i fengselet i Okhaldhunga. Det var 51 fanger som fikk godt nytt om tilgivelse for alle mennesker, sang, feletoner og varme fleecegensere.

Her møtte jeg igjen «Maya», som nylig var vår pasient. Hun ble lagt inn med store blødninger etter en fødsel: Da mannen hennes kom hjem fra utlandet, var hun høygravid. En katastrofe, særlig når det var broren hans som var barnefaren. Men hva skjer når de bor i samme hus og svigerforeldre reiser bort? Hun ble kastet ut og bodde ute på gårdsplassen. Hun måtte fremdeles jobbe for familien og hente vann hver morgen. En morgen falt hun sammen under den tunge børen og fødte et barn på stien. Hun blødde voldsomt og karret seg tilbake den lange veien opp til huset, uten at hun klarte å bære barnet. Barnet ble hentet og døde i armene hennes. Landsbyen samlet seg og skjelte henne ut. Hun ble anmeldt for barnedrap. 

På sykehuset fikk jeg koblet henne sammen med Sakuntala, som er med i en rettighetsgruppe for kvinner her. Da hun ble stilt for retten krevde Sakuntala at barnefaren skulle få samme straff som moren. Det betød at også barnefaren ble satt i fengselet, noe som ikke var etter families ønske. Hans familie har stadig prøvd å betale han ut, men da er Sakuntala og hennes damer på plass som lovens voktere. Går han fri, må også barnemoren gå fri.

Blomst til Sakuntala og hennes damer! 

I fengselet traff jeg igjen «Kumari» som har sittet fire år inne av lignende grunn. Nå kunne hun fortelle at hun vil bli satt fri den 25. desember! Hun har bevart sin mentale helse og var ved godt mot. Hun skulle tilbake til sitt barndomshjem. Mens vi snakket med damene hadde presten mange samtaler på mannssiden. De var så ivrige etter å få forbønn. De skrev navnene sine utenpå konvolutter og samlet inn kollekt til kirken.

Det er ikke trygt å føde i en stall

I jula kom det en som hadde født i sin «stall», som de kaller det de nå bor i etter jordskjelvet. Det var tre dager fra vårt sykehus, nord øst i Solu distrikt. Hun hadde tidligere født syv barn hjemme, så hvorfor ikke også denne gangen? Men morkaken har lett for å sette seg fast etter mange barnefødsler. Slik gikk det. Morkaken kom ikke ut. 

Først bar de henne i to dager til sykehuset i nabodistriktet. Neste dag ble hun sendt derfra i ambulanse hit.

Hun fikk fire poser blod, deriblant mitt som her er på vei inn. Først deretter kunne de ta henne inn på operasjonsstua.

Det er en stor glede å se henne sitte ute i sola nå med barnet i armene. Det er jo et under at ikke barnet frøs i hjel under transporten. Det blir ikke flere barn i deres stall, det har vi sørget for.

Likevel er det altfor mange som føder i en stall denne vinteren. 

Menighetsmøte 

Gudstjenesten i dag etter jul, ble et menighetsmøte. Først ble alle som ikke var kristne eller ikke var døpt ennå, tatt med ut for å bli undervist. Deretter var det en preken som gikk over i et menighetsmøte. Menigheten bestemte noen nye regler vi gjerne deler med dere;
- Bryllup i kirken skal ikke koste mer enn 50 000 rupees (inkludert fest og mat).
- Hvert hushold i kirken betaler 500 rupees i støtte til bryllupet.
- Hvis en i menigheten dør, skal én fra hvert hushold slippe det en har i hendene, ta med 200 rupees og straks komme for å hjelpe til med begravelsen.
- Hvis en i menigheten sitt hus brenner ned skal alle hushold bringe noe, og hjelpe til med å bygge huset opp igjen med det samme.

Noen menigheter hjemme som trenger slike regler?

Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å hjelpe jordskjelv-ofrene i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537

Overføringen må merkes:”Jordskjelv i Nepal” 

Okhaldhunga Times - desember

08 desember 2015

Å sparke den som ligger nede...

... det er feigt. Det er det India gjør nå. Etter jordskjelvene for et halvt år siden har Nepal ligget nede. Behovet for gjenoppbygging er skrikende. Behovet for akutt nødhjelp er over, nå trengs import av byggematerialer, og transport ut i de ødelagte landsbyene, til folk som trenger å få bygget husene sine opp igjen før vinteren. Det er tid for intens aktivitet, der alt avhenger av rask og god kommunikasjon.

I denne situasjonen er det vår gigantiske nabo, India, har innført en blokade av alle grensestasjoner til Nepal, som nå har vart i nesten tre måneder, fordi de ikke er fornøyd med landets nye grunnlov. Riktignok er blokaden uoffisiell, indiske myndigheter benekter at den finnes. Men det er løgn. Nepal grenser mot India i sør, øst og vest, og har ingen havn. Nordgrensen er i Himalaya, mot Tibet. Så når nå India stenger grensen, strupes Nepal. Det hevdes fra mange hold at følgene for Nepal økonomi av denne boikotten allerede langt overgår følgene av jordskjelvene i våres! Jordskjelvene var toppsak på verdensnyhetene, mens blokaden snaut nok blir nevnt. Skjønt «blokade». Avisene her hevder at det fungerer mer som en full «beleiring», Nepals befolkning er prisgitt indiske myndigheter. 

Verken vi eller andre får inn det vi trenger, landet går mer og mer inn i en slags dvaletilstand der prosjekter legges på is og alle planer utsettes «til blokaden er over og bilene begynner å gå igjen». For det verste er at landet er i ferd med å gå helt tomt for diesel, bensin og gass. Biler, lastebiler og busser står. De som fremdeles går har betalt svær overpris på det «svarte» dieselmarkedet som florerer. Foreløpig er det verst i de store byene. Vi hører om folk der som må hogge opp møblene sine og bruke til brensel for å koke mat og holde varmen. 

Vi kjenner til flere små utkant-sykehus som nå har gått helt tomme for diesel, og derfor ikke kan kjøre sine generatorer. De har dårlig nett-strøm, så de har simpelthen måttet slutte å gjøre operasjoner. Det er potensielt livstruende for pasientene deres. Situasjonen her i Okhaldhunga er ikke så ille, ennå. Men nå har vi bare diesel igjen for en drøy måneds forbruk. Vi prøver på alle måter å rasjonere, men det kan bli full krise her også. Import av medisiner rammes også av boikotten, det vil bli kritisk for oss om den ikke heves i løpet av en måned eller to. 

Derfor står den siste byggefasen for det store, nye sykehusbygget fremdeles i stampe. Men rive gamle hus kan vi gjøre, som forberedelse til å bygge nye! Her er det et jordskjelvskadet landsbyhus vi river, for å få plass til nytt Mødreventehjem. Det vi har nå er gammelt og sprengfullt. Et nybygg med kapasitet til å huse 24 vordende mødre med risikosvangerskap fra fjerntliggende landsbyer skal bygges her, som sykehusets nærmeste nabo. 

Et skritt mot gjenoppbygging 

Dere er mange som har bidratt mye for at Okhaldhunga skal komme tilbake til livet etter jordskjelvet. Vi har lett etter rette måter å hjelpe dem som trenger det. Det er en jungel av regler her, og av rykter om «regler som snart skal komme», som har vært lammende i planleggingen. Men nå har vi tatt et viktig skritt, etter at Nils Magne Sture fra Normisjon besøkte oss nylig. Han gikk i tre dager helt vest i Okhaldhunga, i seks kommuner der vi har arbeidet i 5 år og nå i prinsippet har avsluttet. Sammen med vår direktør Tuk og våre to tidligere arbeidere i området, Dilli og Khyam, besøkte han samarbeidspartnere i kommunene. 

 

 

Her treffer Nils Anjan Sunuwar, helsearbeider i Khiji Chandesori, med familie. Han fungerer også som pastor i området. 

Det var store møter i alle kommunene, og alle steder ble «Mission» bedt om å sende tilbake sine gode medarbeidere. Befolkningen hadde mistet motet som de hadde bygget opp, og de trengte hjelp til å samle seg og arbeide sammen om å finne en vei videre. 

 

 

Dette er fra kommunen Ragani, der 94 % av husene ble ødelagt. Nå har de ryddet opp, og satt sammen skur av gamle materialer og bølgeblikk som alle har fått 1 000 kroner i støtte fra staten til å kjøpe. Dette området ligger på over 2000 meter og er veldig kaldt. 

Vi kommer tilbake, har vi besluttet. Det er mulig med den hjelpen vi har fått fra dere! Vi ansetter 6 nye og fyller opp de seks kommunene under ledelse av våre to erfarne Dilli og Khyam. I tillegg vil vi ansette en bygningsmann som skal bo der. Tidligere tenkte vi å bygge opp helsepostene, men det viser seg å være så midt i hjertet av hva myndighetene ønsker å gjøre selv. Vi vil gå sammen med kommunene der i oppbyggingen som staten vil bidra med, men vårt skritt vil være å starte med å bygge modell-hus for de som ikke får fra staten. Vi vet at de som ikke har hatt jord i sitt eget navn, ikke har rett på de 17 000 kroner som staten har lovet å gi til alle som har mistet sine hus. Det betyr at de som hadde minst, og nå har mistet alt, vil bli hengende ennå lengre bak de andre i framtiden. Det vil dreie seg om omkring 34 husstander. Vi har diskutert dette med distrikts-myndighetene og fått klarsignal, så lenge vi gir den samme summen som staten gir. 

Kjære alle som bidro til jordskjelvhjelpen!
Her er Khyam og Dilli som vil bære hjelpen deres helt fram til de som trenger det mest. De er elsket og ønsket av landsbyen og de vil samle kreftene så det gode landsbylivet kan vokse fram igjen. Direktør Tuk og vår Public Health Unit står bak dem sammen med dere. 

Lynnedslag i beleiret land 

På medisinsk språk heter det «eklampsi», som kommer av det greske ordet for lynnedslag. For det kommer så plutselig: 

Hun var gravid for første gang, nesten ved termin. De siste par ukene hadde hun ikke kjent seg frisk. Hoven i bena, svimmel og vondt i hodet. De sa på Helseposten at hun burde komme seg til sykehuset. Og det ville vanligvis være enkelt, hun bor bare fem minutters gange fra veien. Men hva hjelper det i disse tider, i et «beleiret» land. Det viste seg umulig å få transport. Bussene hadde sluttet å gå pga diesel-mangel, og et sete i en av jeepene som ennå går er dyrt på svartebørsen nå. 

Men så, klokka tre om natta, kom «lynnedslaget». Hun fikk kramper i hele kroppen, og mistet bevisstheten. Krampene rev og slet i henne, med få minutters mellomrom. Familien ble livredd, de fristet en lokal jeep-eier med mange tusen rupees, og fikk henne hit til sykehuset før det lysnet av dag. Her ble krampene stanset med effektive medisiner, magnesiumsulfat. Men det viste seg at hun hadde skyhøyt blodtrykk, og en nyreskade, så vi gjorde keisersnitt på morgenen. 

Den lille nyfødte gutten var dårlig, han hadde tydeligvis fått for lite av både næring og oksygen den siste tiden. Morkaken fungerer dårlig hos slike pasienter. Men han ble gjenopplivet, fikk medisiner og ble lagt i kuvøse, og i løpet av uka som har gått har han blitt sprekere for hver dag. Og det samme gjelder mamma’n! 

Det tok tid, men nå er de begge over det verste. Mor er sliten, men dette går rette veien. Nå har den lille flyttet ut av kuvøsen og inn til mamma, som selv har begynt å produsere melk til ham. Disse ser ut til å greie seg. Men beleiringen har allerede kostet Nepal milliarder av kroner, som skulle vært brukt til å beskytte andre i samme situasjon. 

Vår lokale «grønnsak-dame», som ellers selger oss gresskar, tomater o.lign., har nå et nytt produkt å tilby: Når hun kommer på døra vår for å fallby sine varer, har hun med sitt eget flybårne, men ubrukelige, nødhjelps-dopapir. Vi kjøper det, og hun får penger til å kjøpe en vannslange til å føre vann fra krana ved sitt gamle, jordskjelv-skadde hus, ned til det bambus-skuret hun bor i nå. Kultur er så mangt. 

Travel sykepleier. 
Vi har nylig feiret hinduenes store lysfest Tihar, kjent som Diwali i India. Da vil alle som kan, ta fri, så det er et minimum av sykepleiere på jobb. Men folk blir syke likevel, så det er travelt for de som jobber. Her er Prativa fullt opptatt med å planlegge dagens medisinrunde, mens hun beroliger pårørende på telefonen og snakker hyggelig med doktoren som tar bilde. «Multitasking» heter det, og er noe kvinner kan bedre enn menn. 

Smerter og studenter

 

 

Vi har mange norske studenter på besøk i Okhaldhunga gjennom et år. Faktisk har det blitt slik nå at det er noen her nesten kontinuerlig. De er her for å bli kjent med liv, arbeid og kirke i denne delen av verden, og mange av medisinerstudentene for å trene seg på å gjøre et lite forskningsprosjekt. Da bruker de noen uker her på å samle data, og tilbake i Norge skriver de en rapport. Men før de får reise herfra, må alle legge sine foreløpige resultater fram for hele staben vår! 

Eirik og Mathilde, medisin-studenter fra Trondheim, studerte den smertestillende behandlingen vi ga til pasienter som ble operert gjennom én måned. Her legger de fram sine resultater, med dr. Anmol som tolk. De gjennomførte en studie her med samme metoder som tidligere har vært brukt på sykehus i Norge. Det var nyttig, både leger og sykepleiere fikk stoff til ettertanke ved at vår egen praksis ble systematisk analysert. Slik kan vi bli bedre. 

Pia, Hildegunn og Miriam er sykepleierstudenter fra Bergen. Her får de en praktisk innføring i en operasjons-sykepleiers jobb under et keisersnitt. 

Vi har annet, fint besøk også nå: Dr. Owen Lewis, professor i Family Medicine fra Australia, og med mange års praksis i Nepal bak seg, skal være med og hjelpe oss her i to måneder. I tillegg til å være en ressurs i det medisinske arbeidet er han en helt usedvanlig habil fiolinist. Her stemmer han opp på husfellesskap hjemme hos Direktør Tuk. 

Et sjumils-skritt

Rtg-undersøkelser er viktige på alle sykehus. Så også her hos oss. Vi tar bare enkle, «flate» rtg.-bilder. CT, MR og slike moderne ting er for dyrt og vanskelig for oss. Likevel er gode bilder ofte avgjørende for at vi skal kunne stille riktig diagnose. Det gjelder spesielt for alle bruddene (vi behandlet over 600 bruddskader siste år), men også for tuberkulose og mye annet. Røntgenbildene våre har til nå vært av ganske vekslende kvalitet, og det har skapt problemer. Så nå har vi gått et stort skritt: Vi har fått digitalt rtg.-utstyr! 

Da vi fikk et godt tilbud fra et firma på både anskaffelse av utstyret, vedlikehold av det og opplæring av staben vår, slo vi til. Dudu Lal Rai, vår rtg-tekniker, er kjempefornøyd. Nå kan han gi oss sylskarpe bilder, og slipper å søle med ulike bad for framkalling og fiksering etc. Jobben er lettere og morsommere, og resultatet blir mye bedre. Data-alderen tar over på stadig nye felt, også her i Okhaldhunga. 

Gjestfrihet 

Vi har mye å lære av våre naboer her. De bor under presenninger og bambus, likevel ønsker de alle sine slektninger velkommen hjem nå i festival-tiden. 

Man Kumari fikk besøk av sine døtre og barnebarn fra Kathmandu. Selv bor hun hos sin datter som har en familie på fire. I ti dager klarte de å campere sammen. - Og nettopp da ville de jo gjerne invitere alle studentene våre også, på middag! 

Vi fikk en hjertelig stund sammen. «-Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler på besøk uten å vite om det» Hebr.13. Men her er det englene som inviterer.. 

Vi tenker på dere i denne tiden der gjestfriheten blir utfordret i Norge. Kanskje er det engler iblant dem, som forteller videre hvordan de blir tatt imot? 

Tuberkulose

Chandra smiler! Hadde det vært før vi ble ferdige med Tuberkuloseavdelingen hadde han sittet i et stusselig trangt sykerom i Kathmandu for pasienter med resistent TB. (MDR- TB) Med den nye avdelingen har vi blitt godkjent som behandlings-institusjon for MDR-TB. Derfor kan han nå bo i nærheten av sin familie. Det er ikke bare TB han bærer på, det er diabetes og HIV også! Da er det et lite mirakel når han sitter foran meg på sosialkontoret og smiler.

 

 

 

 

Tuberkulose-søstrene våre. Alisha på 8 år er innlagt for TB. For tre år siden var storesøster innlagt for det samme. Nå passer hun sin lillesøster. De har fått besøk av sin mamma. Hun har to enda yngre barn hjemme, som må komme hit for forebyggende behandling. Likevel er dette en familie full av smil og omsorg for andre. Mor er kristen fra Shillong, der mannen traff henne da han arbeidet i gruvene der. Nå bor hun på hans hjemplass i nabodistriktet her. I deres landsby er det bare en annen familie de deler troen med. 

Velsignelser 

I kirken har vi hver uke anledning til å reise oss og fortelle en velsignelse fra sist uke. Slik får vi alle del i gledene. 

Ansana og mannen Bhim er en famile som er blitt velsignet. De er fra lav kaste og en fattig bakgrunn. De flyttet inn til sentrum her i Okhaldhunga for å skape seg en framtid. De ville være en del av kirken og kom fort inn i lederskapet der. De begynte sin butikk i en bambus-hytte, deretter ble det bølgeblikk-hytte, og nylig kunne de flytte butikken sin inn i et skikkelig hus. Men den største velsignelse har de ventet på i syv år! De fikk ikke barn. Men nå i november fikk de en nydelig datter! Vi har feiret i kirken og vi gleder oss med dem. 

Den største velsignelsen for kirken, er når noe nye kommer og ønsker å bekjenne sin tro på Jesus. Da gleder vi oss sammen med dem. Sist søndag var det to gamle enslige søstre som kom til tro. En nabo av dem, fra kirken, hadde hjulpet dem mye. Ganske unorsk, så blir de tatt fram i kirken og presentert, og så bekjenner de troen etter presten som leser noen ord fra trosbekjennelsen som de gjentar. På den måten blir de tatt inn i felleskapet. 

En stor velsignelse er også presten som tar oss inn i de store linjene i livet og lar oss se de store sammenhenger. Sist søndag viste han oss hvordan en god barneoppdragelse og en god familie kan være et speilbilde på himmelen, på en måte der også alle i menigheten ble inkludert, uansett alder og sivilstand. Familien ble løftet inn i det store mysteriet på en måte jeg aldri har hørt noen klare å beskrive tidligere. 

Vi nærmer oss jul. I to uker før jul legger kirken ut på en vandring til alle landsbyer der det bor kristne og har julesang-kvelder rundt bålet med dans og juledrama. 

God jul!
Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 

 

Okhaldhunga times - november

16 november 2015

Vi vil jo gjerne at dere skal vite hvordan det ser ut her. Derfor et oversiktsbilde: 

Bygningene som vises med røde piler er de som er bygd som ledd i den pågående sykehusutbyggingen. Vi har ennå ikke kunnet flytte inn i det store, røde bygget midt i bildet, det er det nærmeste målet vi ser fram mot nå! Det ser nok litt kaotisk ut, fremdeles. Mange av husene på bildet er det ikke piler på. Det er landsbyhus, sykehusets naboer. 

Livet etter jordskjelvet i hytte og skur 

Det ser ut som en idyllisk telttur på fjellet 2500 m.o.h., - når det er solskinn i Ragadip. Men det blåser en iskald vind gjennom presenninger og bambusmatter. Det duskregner gjennom en sliten presenning, og vannet stiger opp av grunnen inni teltet når det regner. Foto: Tina Ohlin (Masterstudent i International Community Health, UiO. Pt Okhaldhunga)

Her bor de ved siden av sine jordskjelvsskadde hus. Noen med sprekker, noen sammenraste. Men ingen våger å bo inne i sine steinhus om natten lenger. Til vinteren skal de bygge, men hvordan de skal klare det vet de ikke. De har fått 15 000 rupees (= 1 200 norske kroner) av myndighetene som erstatning, de er brukt opp for lenge siden. Mange har kjøpt noen bølgeblikkplater. Men noe hus blir det ikke av det. 

Her går livet videre for en familie på fem. De sover ute i sine skur av presenning, mens mange lager mat i sine gamle hus som de ikke lenger våger å sove i. Her oppdrar de sine barn, her blir og er de gravide, og her føder de sine barn - om de ikke kommer til sykehuset og Mødreventehjemmet. Foto: Tina Ohlin 

Mødreventehjemmet har blitt viktigere for mange nå, når det å føde under en presenning er alternativet. Men det er tilbake til disse skurene vi sender hjem de små nyfødte, vått og kaldt! En mor og far kom hit med et lite barn i kurven. Hun hadde ligget i kuvøse her 2 uker etter at hun ble født for tidlig. Etter at hun ble to kilo og spiste godt og var fin, fikk de gå hjem. Hun kom fra Rangadip. Etter tre uker kom de tilbake. Hun hadde sluttet å suge. Men da de nådde sykehuset etter fem timer, var barnet allerede dødt. Dette er ikke et sted for de svakeste.

Men noen blir plukket opp i tide. En masterstudent i Community Health ved Universitetet i Oslo, Tina Ohlin, besøker alle hjem med barn mellom 6 måneder og to år. Da finner hun de underernærte og sender dem til Ernæringssenteret. 

Lekebilen hjalp Sanu til å finne tilbake til lek, glede og appetitt. Hun bygger seg opp med noen pakker av sykehusets «Ready to Eat Food», før hun går over på mat hun kan spise hjemme.

Hun er 11 måneder og veide 6 kg. Hun hadde mistet vekt etter jordskjelvet, og var blitt alvorlig underernært. Nå er hun i gang igjen. 

Mødreventehjemmet og Ernæringssentret
- er mer nødvendig enn noen gang, en avlastning for livet i skur og kulde for gravide og for underernærte barn. Derfor er det så fullt. Vi har 14 mødre og ett barn fordelt på ti senger! I tillegg må jo alle ha med seg en venn, så det blir mange som skal sove sammen i to rom og lage mat sammen i store gryter på et trangt lite kjøkken. 

Til tross for Dashain, Nepals største høytid, var det 14 gravide med sine håpefulle menn som koker, og underernærte Laxmi, som leker med bilen. 

Håpet
Vi har i mange år håpet å kunne utvide Mødreventehjemmet / Ernæringssentret. 

Håpet kommer rett nedenfor der Mødreventehjemmet er i dag. Der har vi revet et gammelt hus og opp skal det komme et nytt Mødreventehjem og Ernæringssenter med til sammen 24 senger! Det skal kobles på biogassanlegget sammen med kantinen som ligger i øverste etasje i bakgrunnen.

Prislappen er kr. 2 352 000,-. Det er vårt håp å klare det sammen med dere. 

Mødreventehjemmet og Ernæringssentret er noe som gjør Okhaldhunga Sykehus forskjellig fra alle andre sykehus, og gjør oss i stand til betjene mange som bor så altfor langt borte til å kunne komme i tide og føde på sykehuset. De kommer fra alle fire omkringliggende fylker. Sist år bodde 390 mødre der før de fødte, og tallet blir høyere i år! 

Nå også fra Bojpur, fylket østenfor vårt nabofylke i øst:

Det var Isak som ble født! Pappa’n ga ham det navnet siden han selv var så gammel da han nå fikk sitt første barn. Kona var liten, og med klumpføtter og leddgikt. Derfor lette de etter det stedet de kunne få best fødselshjelp.

De kom til Mødreventehjemmet, og da tiden kom måtte kona forløses med keisersnitt. Pappa’n gikk rundt med sin lille Isak og takket Gud og oss.
Selv var han Abraham som hadde reist langt! 

En tøffing

Ram Chandra er 61 år gammel, og bor også i et annet distrikt, mer enn en dagsmarsj herfra. Han forteller:

«Jeg var ute og gikk alene en ettermiddag. Det var på kjente stier, og jeg var uforsiktig. Så falt jeg ned et stup, sju meter rett ned. Jeg hadde slått hodet og mistet bevisstheten, og kom ikke til meg selv før tidlig neste morgen. Da lå jeg i bunnen av stupet. Ingen hørte da jeg ropte. Broren min bor i nærheten, bare ti minutters rask gange unna. Men jeg kunne ikke gå, det var helt umulig å stå på bena. Jeg krabbet langsomt, og brukte hele dagen på å komme meg til min brors hus. Der ble jeg i én uke. Vi tenkte ikke på å dra til sykehuset, vi har ikke penger til slikt. Magen min ble svær og blå, jeg tisset ikke, og greide ikke å spise noen ting. Til slutt la sønnene og nevøene mine meg på en båre, og bar meg til dette sykehuset, som ingen av oss hadde vært på før.»

Han var i dårlig stand da han kom til oss. Bekkenbenet var brukket og hadde revet opp urinblæra, som hadde sprukket inn i bukhulen. Ingen sår utenpå, men buken var misfarget blå, og sprengfull av mange liter med blod og urin. Alt han hadde produsert av urin etter skaden hadde han simpelthen lekket inn i bukhulen. Blodprøvene viste skyhøy «kreatinin», som tegn på at kroppens hans ikke hadde kunnet kvitte seg med avfalls-stoffer på lenge (kreatinin på 10 mg / 100 ml, øvre normalgrense er 1,3). Han hadde akutt behov for kirurgisk behandling på et nivå som vi ikke har ambisjoner om å kunne gi. Så vi ba dem dra videre til Katmandu. Svaret var klart: «Vi har ingen penger, og kjenner ingen der. Enten opererer dere ham her, eller så tar vi ham med hjem igjen.»

Så vi lovet å prøve. Vi repeterte lærebokas kapittel om urinblæreskader, og åpnet. Under operasjonen fant vi en svær flenge i urinblæren, inn til bukhulen. Da den var lukket og vi inspiserte tarmene, så det ganske fredelig ut. Ingen bukhinnebetennelse og ingen sprukne tarmer. Vi lukket, ga antibiotika, og ba.

Og så kommer han seg! Andre postoperative dag, da jeg spurte hvordan han hadde det, var svaret fra tøffingen: «Jeg har omtrent ikke noe vondt lenger. Men jeg har litt dårlig matlyst!»

Nå også fra Bojpur, fylket østenfor vårt nabofylke i øst:

Det var Isak som ble født! Pappa’n ga ham det navnet siden han selv var så gammel da han nå fikk sitt første barn. Kona var liten, og med klumpføtter og leddgikt. Derfor lette de etter det stedet de kunne få best fødselshjelp.
De kom til Mødreventehjemmet, og da tiden kom måtte kona forløses med keisersnitt. Pappa’n gikk rundt med sin lille Isak og takket Gud og oss.
Selv var han Abraham som hadde reist langt!

Nyrene fungerer, mannen smiler, og nå spiser han også! Bekkenbruddet er slik at det vil kunne gro, så dette går rette veien.

Bittesmå, langveisfarne tvillinger

Hun er 26 år gammel og bor i et nabodistrikt til Okhaldhunga, helt nede mot det indiske slettelandet. Da hun fødte en sønn for 14 måneder siden, skjedde det på et sykehus i Katmandu. Det ble keisersnitt på tvilsom indikasjon, som det altfor ofte blir på sykehusene her.

Et halvt år senere ble hun gravid igjen, og så reiste mannen til Saudi Arabia for å jobbe i tre år, det var ikke jobb å få der de bodde. Men nå fikk hun rier, altfor tidlig. Det var ennå mer enn to måneder igjen til termin. Hun hadde hørt gode ord om Okhaldhunga Sykehus, og denne gangen ville hun hit. Så familie og naboer begynte å bære. Det var langt. De gikk en tidlig morgen, og først ved middagstid dagen etterpå kom de fram til bilvei. Derfra fikk de skyss hit.

Da hun kom fram var hun i full fødsel. Ettersom keisersnittet var gjort for bare 14 måneder siden, var det for risikabelt å la henne føde på naturlig måte nå. Da kan livmoren sprekke. Så det ble gjort øyeblikkelig keisersnitt som gikk fint. Ut kom to prikk like små jenter. Begge veide 1,7 kg, og var tydelig premature. 

Tvilling-jentene var så små at det var plass til begge på vårt ene gjenopplivingsbord for nyfødte. Begge ble umiddelbart lagt på «boble-CPAP», en slags pustestøtte som er enkel og billig å bruke, passer godt her. Her ligger begge med CPAP i nesa, og den sist ankomne er i ferd med å få en intravenøs kanyle. To dyktige sykepleiere i full konsentrasjon. 

Det fulgte noen spennende dager. Keisersnittet måtte gjøres så fort at det var ikke tid for den lunge-modnende medisinen (Dexametazon) til å virke. Men CPAP’en gjorde nytten! Da vi prøve å ta begge to av den etter to dager greide «storesøster» seg fint, men «lillesøster» fikk problemer med å puste, og trengte slik pustestøtte noen dager til. Vi har jo ikke respiratorer her, men dette er godt tilpasset teknologi.

Her har vi plassert kammeret med tube- enden under vann til «boble-CPAP’en» foran kuvøsen, for å vise hva som skjer. «Lillesøster» har CPAP i nesa, mate-sonde i munnen og navlevene-kateter. 

Saraswoti

Men det er ikke bare på kirurgi-siden vi har hatt gode opplevelser denne måneden. Her er en indremedisinsk solskinnshistorie også: Saraswoti er bare 28 år gammel. Hun har jobbet her på sykehuset som hjelpepleier siden hun var ferdig utdannet for ti år siden, en blid og dyktig pleier. Hun fikk barn for to måneder siden, og har etter det blitt gradvis mer tungpusten. Så en kveld ble det mye verre, hun ble innlagt, og kollaberte klokka ti under bilde av lungeødem og «kardial astma». Hun hadde svære pusteproblemer, var blå, bevisstløs og uten målbart blodtrykk.

Det er flere mulige årsaker til en slik kollaps. Ikke lett å stille riktig diagnose, og uten diagnose blir det ingen effektiv behandling. Mest sannsynlig var nok dette en akutt forverring av en «puerperal kardiomyopati», altså en svikt i hjertemuskelen som kan opptre i barseltiden. «Hele sykehuset» kjenner henne, og alle var samlet på vårt lille akutt-mottak utover natta. Mange gode krefter, men temmelig kaotisk. Medisiner, nåler, oksygen, urinkateter, bønner, flere medisiner, pulsoksymeter, blodprøver, røntgenapparat, EKG, sykepleiere, leger...
En lang stund trodde jeg vi var i ferd med å miste henne, og alle muligheter ble forsøkt. Og så snudde det! Fra klokka to om natten var det igjen et blodtrykk å registrere, og derfra har det bare gått framover. Da jeg gikk visitt til henne i dag sa hun gjennom tårer: «Så får jeg likevel sjansen til å jobbe på det nye sykehuset vi bygger. Det trodde jeg ikke den natten!» 

Vinnerteamet. Saraswoti neste dag omgitt av pleier- venner som kjempet sammen med henne hele natten, og berget henne gjennom.

Bønnemuren står ferdig!

Da det viste seg at platået som skal bære broer ut til den nye sykehusbygningen besto av bare løsmasser, så vi mørkt på det. Vi ba, og pengehjelpen kom fra Amerika! Da muren skulle bygges kom jordskjelvet. Bygningene sto på kanten av et stup vi selv hadde laget for å bygge muren. 

Muren har lenge vært i våre daglige bønner, og når vi nå ser den reist i full høyde, gir det tro på at Gud vil fullføre det Han har påbegynt. Kristin blir liten i forhold til denne støttemuren. Nå venter vi på stål- konstruksjonene for rampen mellom gammelt og nytt sykehus. 

Anita fra Khotang 


Anita er ti år gammel. Hun var syk med ikterus i to måneder hjemme i sin landsby. Behandlingen var råd fra naboer om ting hun ikke skulle spise. Det ble to måneder uten salt og grønnsaker. En stund ble hun bedre, men like etter ble hun igjen veldig syk, med høy feber.

Etter noen dager mistet foreldrene kontakten med henne. Da begynte de på en to dagers reise til Okhaldhunga Sykehus. 

De visste hvor de skulle dra. Deres eldste datter, Binita, og var innlagt her lenge med brukket lårbein tidligere. Senere var mor alvorlig syk og overlevde her. De har ingen jord og er avhengige av dagarbeid, men de visste de ville få hjelp selv om de ikke hadde penger.
Nå var det Anita. Hun hadde høy feber og var bevisstløs. Hun hadde sterke skjelvinger i kroppen hele tiden. Legene fant at hun hadde hjernebetennelse (encefalitt).

Hun fikk sterke medisiner intravenøst, men ble ikke raskt bedre. Det så ut til å være virus og da står en maktesløs. Så en dag slapp skjelvingene. Hun fikk hvile, hun kunne puste uten oksygen. Hun kunne begynne å få mat gjennom et rør i nesen. Etter noen dager kunne hun bli matet.

Nå er det spennende for hver dag. Hun reagerer på smerte, øynene følger med dem som snakker. En dag la hun hendene sammen for å hilse «Namaste» til doktoren. Vi venter fremdeles på ordene som kan fortelle oss at hun ikke har en varig hjerneskade. Gud har hørt vår bønn, hun lever. Nå ber vi om at hun må få leve med all sin forstand også.

Hilsen Kristin og Erik

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 


Okhaldhunga Times - oktober

23 oktober 2015

Kjære venner

Endelig, etter åtte år med kaotiske forhandlinger i den «grunnlov-givende forsamlingen», har Nepal nå fått en ny grunnlov, gyldig fra 20. september 2015. Ennå gjenstår mye usikkerhet, men tre ting av betydning for oss er fastslått:

  • Landet forblir en sekulær stat. En del kristne hadde fryktet at en økende hindu-nasjonalisme, med støtte fra India, skulle vinne fram. Det ser ikke ut til å ha skjedd.

  • Nepal blir en føderal stat, bestående av sju provinser. Grensene mellom disse er nå den største politiske konfliktsaken i landet. Denne konflikten har lammet hele sørbeltet i mange måneder, og stenger fremdeles for omtrent all import fra India. Og India følger opp med å boikotte all eksport til Nepal, deriblant diesel og bensin, fordi de ikke er fornøyde med den nye grunnloven. Dette er praktisk viktig for oss, fordi det har stoppet tilgangen på en del byggematerialer til det nye sykehuset nå i sluttfasen.

  • Provinsene får ansvar for landets helsetjenester. Det betyr at Okhaldhunga Sykehus må bygge nye relasjoner til myndighetene, men vi vet ennå ikke hvordan det vil bli. Og mange pasienter finner jo veien langveisfra til sykehuset vårt, ofte fra områder som nå vil tilhøre andre provinser. Vi håper det ikke blir det enda vanskeligere for dem nå. 

Lederne for de tre store partiene i landet, Sushil Koirala (Kongresspartiet), KP Sharma Oli («Forenede Marxist-Leninister») og Pushpa Kamal Dahal (Maoistpartiet). De har nå, etter åtte års krangling, blitt enige om en ny grunnlov. Men landet er fullt av protester. 

Byggeprosjekt i boikottens tid

Byggeprosjektet går stadig framover, men transportproblemene pga den indiske boikotten nevnt over, forsinker det mye. Diesel må importeres fra India, og nå som det har stoppet opp må bruken av diesel-generatorene, og bilene, begrenses. 

Men malerarbeid kan gjøres uten import av utstyr, så det pågår for fullt. Som vi ser på skjorta, har denne karen malt med mange farger før. Her blir inngangsdøra til kirurgisk avdeling fin. 

Selve det store sykehusbygget er i ferd med å bli ferdig. Vi kan ikke basere oss på bruk av sengeheis her, så det må lages et system med ramper utenfor huset. Her ser vi fundamentet til rampene nederst. Det krever stålkonstruksjoner. De er bestilt, men pga den politiske boikotten i sør får vi ikke hentet dem hit, så dette står i stampe. 

Den nye kantina ser innbydende og innflytningsklar ut... 

...men på kjøkkenet mangler de store stålbenkene til matlaging og oppvask. De er bestilt, men sitter fast i boikotten. 

Indisk nyresykdom 
Neida, sykdommen er ikke indisk, den finnes alle steder i verden. Men av en eller annen grunn ingen ennå har greid å finne ut av, er det mange flere barn som får «nefrotisk syndrom» her på det indiske subkontinent, enn andre steder. Det er en tilstand hvor nyrene plutselig begynner å skille ut altfor mye proteiner og for lite vann i urinen.

Tilak var sju år gammel da han kom til oss første gangen, for fem år siden. Hele kroppen var hoven som en ballong, han tisset nesten ikke, var slapp og lei seg. Det var faren hans også. De hadde vært rundt til mange helseposter og kjente shamaner i Udaypur, sitt eget distrikt. Så, etter flere uker, fikk de høre om et sykehus der fattigfolk kunne få behandling for mye rart. Det var flere dagers reise unna, men de hadde prøvd alt annet.

Så faren tok ham med seg hit, og laboratorieprøvene viste at han hadde nefrotisk syndrom. Vi begynte behandlingen vi pleier å bruke. Men den virket ikke, selv etter mange uker, antagelig fordi sykdommen hadde stått så lenge da de kom. Så til slutt ga vi ham en form for cellegift som også brukes i kreftbehandling. Da slapp sykdommen endelig taket, for en stund.

For nesten alle disse pasientene får tilbakefall noen ganger. Tilak har vært her mange ganger etter det, så vi har blitt godt kjent med dem. Alltid er det faren som kommer med ham, bærer,mater og trøster. Nå har de blitt flinke til å komme fort. Så da de kom denne gangen slapp sykdommen taket etter bare to ukers behandling. 

Hønseoppdrett

Urmila og hennes familie er av de aller fattigste vi har blitt kjent med her. De eier et bratt lite jordstykke i grøftekanten, akkurat stort nok til at de satte opp et lite skur å bo i for noen år siden. Det raste ut en regntid, og de bygde det opp igjen. Jordskjelvene i april og mai skadet neste hus så det ble ubeboelig for mennesker, men ikke mer enn at de fant noe å bruke det til: 

De lånte penger og kjøpte 300 kyllinger, og lot dem bo i det ødelagte huset! Selv bygde de et nytt bambus-skur, og flyttet inn der. Hvis kyllingene lever og vokser godt i to måneder, skal de kunne selges med god fortjeneste. En vei ut av fattigdommen? 

Raset gikk

Nå går regntiden mot slutten, og heldigvis har det ikke blitt så mange jordras som fryktet, etter at jordskjelvene gjorde grunnen ustabil. Men i Mamka, landsbyen der det lokale kraftverket ligger, gikk det et stort ras nå i september: 

Raset gikk midt gjennom en landsby. Det startet som et lite ras høyt oppe i åssiden, så ble det større og større som en snøball nedover fjellsiden og gjennom landsbyen. 


Totalt 75 husstander (= 359 mennesker) mistet sine hus og noe eller all jorda si.
To mennesker omkom. Husdyr mistet: 
Bøfler: 28, Kyr: 6.

Også det lokale kraftverket ble ødelagt. 

Søppelaksjonen fortsetter

En ting er å få nye og fine bygninger. Noe ganske annet er å holde det rent og pent rundt dem. Vi prøver å oppgradere avfallshåndteringen her. Ideen om kildesortering er ellers ikke helt kommet til Nepal, men nå skal vi i gang. Plast i de blå, kompost i de grønne (går rett i biogass-anlegget!), og resten i de røde. Nå skal hele sykehuset i gang med nye rutiner. 

Å få komme i kirken 

Folk som ber og lovsynger, er det noe å ta bilde av, da?

Ja, det er det, når vi kjenner historien bak: Helt til høyre sitter Tulasi, som gamle lesere av OT kanskje kjenner igjen: Hun falt ned et stup, brakk ryggen og ble lam for åtte år siden, da hun var 18 år gammel. Hun kom til tro den gangen. Nå er hun innlagt igjen her på sykehuset, og operert for blærestein m.m. Det er en stor opplevelse for henne å delta i gudstjenesten her, for hun har i mange år vært den eneste troende i sin avsidesliggende landsby. Med lammelser i bena kommer hun seg ikke ut av huset sitt selv, og bor alene med sin gamle mor.

Ved siden av henne står Apsara, den dyktige, unge lederen av landsbyhelsearbeidet vårt. Ingeniør Fred har på seg slips, i anledning av at det hans tur til å preke i dag. Dr. Keshab har med seg en ny doktor-kollega, som er i en kirke for første gang i sitt liv. Han lot seg ikke avskrekke av at gudstjenesten varte i vel tre timer, som den gjerne gjør når det er nattverd her. Når folk har gått i timevis for å komme fram, må de få noe skikkelig igjen for strevet.

Hilsen Kristin og Erik

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 

Okhaldhunga Times - september

14 september 2015

Kjære venner 

Vi har vært i Norge. Det er fint å være der. Men en ting slår oss stadig: Gud føles fjernere i det rike landet. Troen på ham føles mer skjør enn den gjør her i Nepal. Troen har på en måte trangere kår. Den kan føles irrelevant, eller unødvendig. Derfor vil vi gjerne dele med dere noen ord fra Nils Christie’s bok «Små ord for store spørsmål» (Universitetsforlaget 2009). Det er et ufødt tvillingpar som snakker sammen, i mors mage. Barn i mors mage har vi mange av her, og disse to minner oss på noe viktig:

-  Si meg, tror du egentlig på et liv etter fødselen? undrer den ene.
-  Ja, selvfølgelig gjør jeg det! Her inne vokser vi og blir sterke for det vi skal møte senere, der ute, svarer den andre.
-  Jeg tror ikke på alt det der, det er bare dumheter, sier den første. Det kan ikke finnes noe liv etter fødselen – hvordan i alle dager skulle det kunne være?
-  Ja, helt nøyaktig vet ikke jeg heller. Men det er sikkert mye lysere enn her. Kanskje kommer vi til å vandre omkring på våre ben, og til og med spise med vår munn?
-  Noe så dumt har jeg aldri hørt! Spise med munnen, for en idiotisk idé. Vi har jo navlestrengen som gir oss mat. Og hvordan tror du at du skal kunne gå omkring? Navlestrengen er aldeles for kort til det!!
-  Jo, men jeg tror likevel det skal være mulig på en eller annen måte. Alt kommer bare til å bli litt annerledes enn her inne.
-  Det er bare sludder. Det har aldri kommet noen tilbake fra livet etter fødselen. Med fødselen er livet slutt. Så enkelt er det! Punktum finale!
-  Jeg er enig i at ingen vet hvordan livet etter fødselen kommer til å være. Men det jeg vet, er at da vil vi kunne se vår mor, og hun kommer til å ta vare på oss!
-  Mor??? Du tror da vel ikke på en mor? Hvor i alle dager skulle hun være??
-  Her! Overalt! Omkring oss! Vi er til og lever gjennom henne. Uten henne skulle vi ikke engang eksistere!
-  Det er bare prat! Jeg har aldri merket noe til noen mor, altså finnes hun ikke!
-  Jo da, noen ganger når vi er helt stille, kan du høre henne synge og snakke. Bare kjenn hvordan hun har omsorg for den verden vi lever i... 

Morgenvisitt

Og nå er vi altså vel på plass her hjemme i Okhaldhunga. Dette skrives etter første dag på jobb, som var full av inntrykk. Med 59 innlagte pasienter er det mye å ta av på morgenvisitten: 

- Totalt ti nyfødte, hvorav en liten prematur i kuvøse, en med blodforgiftning som kommer seg, og en med store misdannelser av både øyne og hjerte og med unormalt bevegelsesmønster. Neppe forenlig med liv her over tid. 

- Flere fødende i ulike stadier, og et par gravide med komplikasjoner.
- Flere eldre med KOLS og hjertesvikt, og to med slag. 
- Mange bruddskader som må opereres, to er så kompliserte at vi må få sendt dem til et ortopedisk sykehus. En brakk ryggen da han falt, og er lam i bena.
-  Mange med tyfoidfeber og et par små med lungebetennelse. Flere er innlagt med feber nå enn ellers, antagelig fordi de fleste her fremdeles bor ute under presenninger, og jorda er fuktig.
-  Sju tuberkulose-pasienter, hvorav to «multiresistente» på langtidsbehandling.
-  To brannskader, en gammel mann og et lite barn. Den gamle vil trenge hudtransplantasjon i løpet av få dager, men er svært lite motivert for det.
-  Tre alkoholikere til avrusning, og et par med depresjon som trenger medikamentell behandling.
-  En gammel alkoholiker operert for sprukket magesår for tre dager siden, kommer seg.
-  En 2-åring er alvorlig syk med svær lever og svært avvikende blodprøver. Kan det være en merkelig infeksjon, eller er det ondartet?
-  En jente på 25 år som vi kjenner godt fra før. Hun er lam i bena etter et ryggbrudd for mange år siden. Nå innlagt pga blæresten som nå er vellykket operert. Men hun har et lite liggesår vi må behandle før hun kan sendes hjem.
-  En var innlagt med mistenkt blindtarmbetennelse, viste seg å være en kraftig urinveisinfeksjon.
-  En kvinne som ble operert for noen dager siden pga en blindtarm som var sprukket ti dager før hun kom til sykehuset. Det er en infeksjon i såret, men hun greier seg. Her sammen med operatøren, som med rette er stolt, og selv nettopp har tatt bilde av henne. 

- En diabetiker med dårlig blodsukker-kontroll
-  To med puss-ansamlinger (abcesser), en i et bryst og en i låret
-  En 2-åring som har puttet et maiskorn så langt opp i nesa at han må ha narkose for at vi skal greie å få det ut.
-  Og en del flere med mer eller mindre avklarte problemer. 

Dr. Erik tilbake i sirkusmanesjen!

Så dette er det bare å stupe inn i. Godt her er mange gode medarbeidere. Plutselig får vi beskjed om at en fødende har problemer. Fosterlyden er ekstremt langsom, og kommer ikke opp mellom riene. Det er tegn på at fosteret er i fare for å få for lite oksygen, så vi gjør akutt keisersnitt. Vi er et lite sykehus og dette har vi rutiner for, så barnet er ute på godt under 15 minutter. Det ser ut til å greie seg fint, og så er det lunsj...

Og da er det vel passende å fortelle en av historiene fra i sommer, som hushjelpa vår møtte oss med nå da vi kom hit: Vi er vant til å ha rotter i huset her. Vi holder bestanden i sjakk med ulike feller, og det er i en slags likevekt. Men i sommer skjedde det noe nytt: Det var Dr. Gary, den engelske legen som vikarierte her i sommer, som fant en slange i rottefella under en bokhylle i stua en morgen! Det var nok bare én.
Godt å komme på sosialkontoret igjen og møte mange pasienter som vi kjenner fra lang tid tilbake. Mange store smil som fortalte at de hadde overlevd denne sommeren. Men det var også noen som ikke smilte lenger. Hos noen har jordskjelvs-redselen satt seg fast i kroppen, en nabo ble tatt av elven da han skulle krysse en bro, og i en nabokommune gikk det nylig et jordras der to omkom og vannkraftverket ble ødelagt. Det fikk jo også følger for oss.

Elektriker
Vi er ikke de eneste norske her nå. Lars Berge er elektriker, og har allerede en 3-måneders periode bak seg med installasjonsarbeider til det nye sykehuset i fjor.

Nå er han tilbake igjen for et par måneder. Han jobber også med å få orden i kaoset av gamle ledninger og kontakter som ikke virker i de gamle bygningene. Her er det ledningene til sykepleiernes vaktrom som oppgraderes. Vedlikeholds-staben vår jobber mye sammen med Lars nå, mye praktisk viktig kunnskap blir lagt igjen her.

Ny tidsalder

En tur rundt i det nye sykehuset med de unge legene var inspirerende. Dette er en helt ny tidsalder som er kommet til Okhaldhunga! Vi er fulle av forventninger og vi gleder oss alle til å gå inn gjennom disse dørene sammen med pasienter. Det store nybygget er i ferd med å bli ferdig, og utstyret installeres. Der blir to gode operasjonsstuer, større og bedre enn den ene vi har nå. 

Her er fire nepali doktor-kolleger på befaring, meget fornøyde med det de ser. «En bro inn i framtiden», sa de.

Bønnemuren vokser opp! Det nærmer seg topp på den kolossale muren som skal holde sykehuset sammen. Den skal bære et stort rampesystem inn i nybygget, og forbindelsen til akuttmottaket som blir i den gamle bygningen til venstre. 

Etter jordskjelvet

Det vanskelige her nå er situasjonen for folk flest, selv om det er utrolig hvordan de har funnet seg til rette i sine telt og hytter. De bor jo under presenninger, tusenvis av dem, fremdeles. Og selv om de fleste av de presenningene var gode da de fikk dem, har de nå vært utsatt for avvekslende kraftig sol og kraftig regn i fire måneder. Svært mange er tynnslitte, lekk og ødelagte. Det er ganske ugreit, men ikke så lett å gjøre noe med. Vi deler ut nye til dem som trenger det aller mest, for eksempel får barselkvinner som bor under en presenning fremdeles med seg en ny hjem etter fødsel. Men her trengs jo mer varige løsninger. Det trengs sterkere hender enn våre. Vær gjerne med på å be om hjelp til dem. Og hjelp som når fram, det har allerede dukket opp saker i avisene her om korrupsjon i den nasjonale håndteringen av nødhjelp og presenninger.

Vi har mistet Bhoj
Noen som har lest Okhaldhunga Times lenge kan huske vi for noen år siden skrev om en liten gutt, Bhoj, som ble operert for en komplisert medfødt hjertefeil (TGA og en stor VSD ++, for dere som skjønner slikt. Han var lenge en liten vever og blå gutt på ernæringssenteret, før han ble stor nok for operasjon.

Det var den mest kompliserte hjerteoperasjonen de hadde gjort på hjertesykehuset i Kathmandu. Det var en stor seier for kirurgene, og en stor glede hos oss og familien. Foreldrene og søstrene ble kristne, men det varte ikke så lenge før foreldrene falt tilbake i gamle alkoholvaner. Moren døde av den grunn, og faren rømte etter en kriminell handling. 

Der var de tre barna igjen, to storesøstre og lille Bhoj. De siste årene har de bodd tett inntil en god familie i menigheten, og vært i deres varetekt, rett i nærheten her. Flere ganger har Bhoj måttet legges inn med livstruende kriser. Sist han skulle til kontroll i Kathmandu, sa legene at han måtte opereres igjen. Den operasjonen våknet han aldri opp etter. Etter 5 dager døde han. Det var i går. 

Bhoj sist gang han var lagt inn hos oss sammen med sin storesøster som nå går i 10. klasse. 

Bhoj med sitt lille liv, fikk bli til velsignelse for mange. Gjennom han fikk søstrene et nytt liv utenfor en familie som har vært alkoholisert i generasjoner. Bhoj var en øyesten for alle, og påkalte det gode i mange mennesker. Hans lille liv har bidratt mer en mange andre lange liv, - til det gode i blant mange.

Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! 
Benytt gavekonto 1503.02.13537. Merk: ”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 
eller gi med kort her! 

Okhaldhunga Times Juni

29 mai 2015

Kjære venner

Her kommer siste nytt fra Okhaldhunga. Bli med inn i livet her, nå som jordskjelvene blir sjeldnere og lengre mellom.

Takk for mange og store bidrag som har strømmet inn til arbeidet med nødhjelp og gjenoppbygging! Det har vært store oppmuntringer for oss og medarbeiderne våre, og for de mange som opplever å ha blitt sett da katastrofen rammet. Det arbeidet vil pågå gjennom sommeren.

Selv er vi på vei til Norge i det dette sendes, så dette blir siste Okhaldhunga Times på denne siden av sommeren. Men vi kommer igjen!

Som mange vel har fått med seg, fikk vi et nytt jordskjelv her to uker etter det første. Det var litt mindre, men til gjengjeld hadde det sitt episenter mye nærmere oss, så det fikk store følger i området her.

Vi har evakuert pasientene fra de dårligste av de gamle sykehusbygningene, fordi de også står utsatt til, selv om det foreløpig ikke er tegn til skade på dem. Rett etter jordskjelvet flyttet vi nesten alle pasientene ut av sykehusbygningene. Det er vanskelig å ha alvorlig syke pasienter innlagt under jordskjelv. Noen av dem som har kompliserte brudd og ligger i strekk etc., tar det tid å flytte på. De ligger heldigvis i en noe mer solid bygning. 

Her ligger de ute. Den ene er nyoperert for sprukket magesår. Han ligger med paraply i senga. Det er ikke mot regn, det var oppholdsvær den dagen, heldigvis. Det er mot sola, sengen hans ble plassert på et fint, åpent sted, men midt i sola. Han som ligger på verandaen rett bak behandles for tarmslyng. 

Fordi vi evakuerte de dårligste sykehusbygningene, måtte vi ta i bruk den gamle poliklinikken til å huse pasienter. Men før det måtte bæresøylene der forsterkes. Under Freds ledelse sto vedlikeholds- staben vår for det. Her kler de alle bæresøylene med stål. Pasientene kunne flyttes inn neste dag. 

 

Tar jordskjelvet slutt?

Når dette skrives er det gått en måned siden det første, store jordskjelvet som rammet Nepal, den 25. april 2015. Et par uker senere kom det ett stort et til, og etter dem mange mindre. Er det slutt nå? 

Svaret er «NEI», av mange grunner: 

  • For det første kommer det fremdeles etterskjelv, som kan være farlige. 

  • For det andre er mange av de over én million husene i Nepal som jordskjelvene gjorde ubeboelige, blitt omdannet til dødsfeller. Det er ikke mange dagene siden vi her på sykehuset fikk innlagt en kar som hadde våget seg inn i huset sitt for å hente ut noen saker som familien trengte til sitt liv under presenningen gjennom regntiden. Gulvet raste sammen og han fikk en svær stein i hodet. Han har nok et skallebrudd, men ser ikke ut til å ha noen indre blødning i hjernen. Godt for ham, men ikke alle som prøver å redde ut sine egne ting, er så heldige.

  • For det tredje er det mange som bor under bratte fjellsider med dype kløfter og steinblokker med sprekker i, som de venter kommer ned over seg når det regner om natten. Søvnen har forlatt dem, hodet verker og angsten dirrer i dem. De leter etter ny jord og etablere seg på. Innerst i vår egen landsby bor noen som lever slik. 

  • For det fjerde har disse jordskjelvene tatt bolig i hodene våre. Folk er blitt engstelige, vi er redde. Selv vi, som har et beboelig hus som har fått ganske små sprekker, tar oss iå tenke på fluktveier ut av huset mange ganger i dagens løp. Det er sesong for tordenvær nå. Hvis huset skjelver under et tordenbrak, spretter vi opp. Om natten, i egen seng, tar en seg i å ligge og kjenne etter rystelser. Rister gulvet, eller er det bare hjertet mitt som dunker? Må vi løpe ut? Når det virker slik på oss, hva da med alle de som virkelig har fått hus og hjem ødelagt?

  • For det femte har jordskjelvet ødelagt samholdet i mange landsbyer. Myndighetenes utdeling av presenninger og annen nødhjelp har vært preget av «altfor lite, altfor sent og altfor tilfeldig». Når alle bor ute og bare noen får hjelp, sprekker den solidariteten mellom naboer som er så verdifull, og så skjør. Dette vil det ta tid å bygge opp igjen.

Jordskjelvene i april og mai 2015 vil fortsette å prege Nepal i årevis framover. La oss ikke glemme det selv om verdens øyne nå vil rettes mot andre kriser, andre steder.

Presenninger er det viktigste! 

Over halvparten av distriktets hus er ubeboelige nå. Mange er helt sammenrast, og de fleste som står er farlige å gå inn i, for de har sprekker og hull og kan rase sammen når som helst. 

Derfor er fremdeles presenninger den viktigste nødhjelpen som kan gis. Her har vi delt ut til familier med spesielle behov. Til sammen har sykehuset nå delt ut fem tusen presenninger, og er i ferd med å fordele ytterligere fire tusen. 

Presenning som medisin

En kvinne kom inn etter å ha spist gift. Det viste seg å være en gammel depresjon som var blusset opp igjen. Hun hadde i mange år bodd under tak med sin svigermor, som alltid fortalte henne hele tiden hvor unyttig og udyktig hun var. Sammen med sin mann strevde hun lenge før de greide å bygge sitt eget hus og kunne flytte for seg selv. Hun nøt livet noen få måneder før jordskjelvet kom. 

Men både deres eget og svigerforeldrenes hus brøt sammen nå. Myndighetene ga i begynnelsen bare en presenning på deling mellom tre husstander. Det førte henne tilbake til et liv med svigermor under en presenning, og det ble verre en noen gang. Da mistet hun motet og glemte at hun var mor til to små barn som var avhengige av henne. Hun spiste gift og ble brakt inn til sykehuset. Men hun overlevde. Under samtalen på sosialkontoret kom dette fram. De fikk en presenning som bare hennes familie kunne bo under, og det ga henne livsmotet tilbake. De gikk hjem med en stor presenning under armen og med et nytt livsmot. 

Ingen ro før alle er under en presenning.


 

 

Hva sliter meg ut i et jordskjelv? Det er ikke det arbeidet vi gjør, men det arbeidet vi gjerne vil gjøre, men ikke får gjort. Vi må samarbeide med myndigheter og den sentrale ledelsen av redningsarbeidet, det er ikke lett. Men siste dag på jobb var jeg ute med lederen i en nabokommune og delte ut til alle de som var satt på vent eller hadde falt utenfor. Godt for dem og godt for meg. 

Et fattig sherpa-område i fjellene over oss. De lar ikke sin røst høres i kampen om presenninger. De opplever seg selv som annerledes, og andre sherpaer ser dem som en underklasse av sitt folk. De fikk ekstra forpleining der oppe i kulda med madrass til alle med barn under tre år, og til de gamle. - Og det varmet hjertet like mye som ryggen, å bli sett. 

Hun bærer med seg starten på et nytt hjem, for sin lille i kurven og for sin familie. 

Drømmen for mange. 

Ikke en drømmeferie på campingtur, men en drøm om en presenning å søke ly under gjennom regntiden. En regntid med stadige små skjelv og regn som løser opp restene av jord -og steinhusene så stein stedig faller raser ut, er en trussel. Regntiden kan utløse mange ras fra fjellene de bor under. En regntid med søle og vann og små barn de må holde rene og tørre for å unngå sykdommer. En god presenning er det første de trenger, så flettes det bambusmatter, og telt blir til hytter etter hvert. 

Et kjent ansikt til jordskjelvet 

Noen av dere som var på tur hit til Okhaldhunga for en tid siden, og fikk komme på besøk til Lila Maya. Hun bodde i et mørkt lite hus uten vinduer, men hun var glad over endelig å ha fått sitt eget hus. Nå hadde hun fred, og beskrev at hun hadde «liv i overflod». Hun hadde fastet og bedt for å få retten til dette uthuset. Her var blant annet Normisjon’s Landsstyret på besøk. Slik gikk det med hennes hus i jordskjelvet: 

Men en glede har hun fått: Hennes sorg var at de to sønnene hennes ikke aksepterte at hun er kristen, og derfor ikke ville ha noe med henne å gjøre. Nå var det en av sønnene som hjalp henne med å sette opp en hytte av bambusmatter og det de fant. 

Det er mange som har mistet huset sitt i Tekanpur, landsbyen der Lila Maya bor. Fremdeles bor alle under presenninger og bambusmatter. Angsten for nye jordskjelv er der, men enda mer for regn som gir steinras. Store steiner rullet ned fra fjellet, og mange flere ligger der oppe og vipper. Vanntanken ble ødelagt, så nå må de gå langt for å hente vann. De arbeider på spreng med reparasjoner. I hele Okhaldhunga distrikt er 18 000 av totalt 32 000 hus ødelagt. Lila Maya gir et ansikt til disse store tallene. 

 

 
 

 

Tekanpur, våre naboer i ruiner.

Nær halvparten av de ansatte på sykehuset bor i denne hardt rammede landsbyen. Samtlige der må rive sine hus å bygge opp igjen. Her er huset til en rengjører på sykehuset, han var så glad da han sist år kunne ferdigstille sitt nye hus for familien: 

 

 

Nå er han glad for å ha en presenning å kunne søke ly under, og for maisen som vokser så fort den kan for å gi dem en ny avling. 

 

 

 

Merket for livet

Under det første jordskjelvet var Mohan rett utenfor huset sitt da han fikk veggen av huset over seg. Han måtte graves fram. Han var bevistløs og brakt til sykehuset. Etter at han våknet viste et seg at han hadde brudd i ryggen, og var lam fra livet og ned. Han er 32 år og har kone og fem små barn under 8 år. Den minste er med, og har blitt vår ille maskot på sykehuset. De hadde ikke andre klær enn de gikk og sto i, så det var mange barn å kle opp. Han som var familiens styrke, og som skulle bygget opp huset igjen, ligger hjelpeløs i senga. 

Etter seks uker skal han til et rehabiliteringssenter utenfor Kathmandu, der mer enn 90 andre i hans situasjon etter jordskjelvet får gratis behandling og opptrening fra Nepali myndigheter. De har bestemt at all behandling av jordskjelvskader skal være gratis.
Familien vil for alltid ha en tidsregning , - før og etter jordskjelvet. 




Fremdeles har vi tre pasienter som innlagt med alvorlige jordskjelvskader. En av dem er Mohan Tamang. 

 

Sykehus-staben

 

Også staben på sykehuset har en tøff tid. Ca halvparten av dem har fått sine hus ødelagt. De har selv opprettet et «jordskjelv-fond», hvor alle har gitt fem dagslønner til. Det skal brukes til støtte til de som har mistet hus og hjem. Det er fint å være med på. 

Her, tvers over gårdsplassen, bor våre naboer og medarbeidere. De jobber på poliklinikken og i landsbyhelsearbeidet. De kan ikke bo inne lenger. Huset må rives. 

Første lunsj etter jordskjelvet spiste vi alle i det fri. Huset vårt, i bakgrunnen, er heldigvis lite skadet. 

Byggearbeidene går sin gang 

De gjør det, selv om alt her fremdeles er preget av jordskjelvene. Men arbeiderne er begynt å komme tilbake til byggeplassen. Og arbeidet med den store støttemuren mellom det gamle og det nye sykehuset, som må opp før regntiden begynner, er i god gang. Her viste det seg å ligge en enorm steinblokk. Sterke karer med slegge har banket av biter av den i mange dager, og nå er den overvunnet. Da vi dro var den borte! 

Andre skader

Det vanlige sykehusarbeidet går jo sin gang. De fleste som legges inn nå er «vanlige» pasienter: 

Hun er bare to år, men var uheldig da hun falt, og brakk lårbenet. Brudd gror fort og godt på slike små, og men hun må likevel finnes seg i å bli opphengt etter bena i dette stativet i tre uker. Da gror lårbenet rett.

Bamsen er en god venn å låne når det blir for kjedelig. Nå er det bare én uke igjen! 

Han falt ned fra et tre, og var helt lam fra skuldrene og ned da han ble bragt hit seks timer senere. Røntgenbildet viste et farlig brudd i nakken, så han ble lagt i skallestrekk umiddelbart. Her hjelper faren med armøvelser første dagen. Nå har det gått tre uker, og strekket har hjulpet fantastisk. Han har fått god kraft i høyre arm og ben, og venstre side kommer seg. Med et fantastisk humør og pågangsmot er han en oppmuntring for alle på «ortopedi-rommet». Men ennå gjenstår ytterligere tre uker i strekk. 

Hva trenger Nepal nå?

Dette er kanskje en situasjon nordmenn kan kjenne seg igjen i: En ung familie har jobbet hardt, spart penger og lånt penger, og nå bygger de hus! Det skal bli deres eget, her satser de bokstavelig talt alt de har. Stein på stein, slit og svette. Så en dag står huset der, og de kan flytte inn. Stolthet og glede. 

«Det hadde ikke engang gått et år, så kom jordskjelvene og slettet alt», kommer flere slike unge og forteller oss nå. Huset og håpet er knust. Alt kjennes usikkert. Grunnvollene i livet er rystet, helt bokstavelig talt. Hva er det Nepal trenger nå? 

Katastrofehjelp behøves, og den kommer. Og det er et skrikende behov for hjelp til gjenoppbygging på landsbygda. Men etter den siste måneden her føler vi at noe er enda viktigere: Landet trenger HÅP.

Frykten for fremtiden og for nye skjelv sitter dypt nå. Frykten for at hjelpen ikke vil nå fram, at den forsvinner i store, korrupte lommer. Frykten for at epidemier vil bre seg, nå som vannforsyningen er ødelagt, og folk må bo trangere enn noen gang. 

Her trengs en håpets lyskaster inn i livene. Ikke som en livsfjern himmel-lengsel som får folk til å vende ryggen til livet her. Men et håp som kan vekkes av at noen holdt løftet om å gi familien en presenning som er stor nok til alle, og solid nok til å vare gjennom regntiden. Et håp som tennes når også de som bodde i den mest bortgjemte og øverste fjell-landsbyen, blir husket og nådd. Og når sykehus og helseposter blir satt i stand til å behandle dem som livet nå farer hardt med. 

Det er tid for å snakke et slikt «håpets språk». Kirkene her kan det språket, og mange av dem har gitt sine omgivelser slike nye glimt av håp. I dette bildet hører det store Håpet også hjemme. Han trengs her nå, han som «skal tørke bort hver tåre av deres øyne». I det siste har vi lest sammen om det i Johannes’ Åpenbaring, kapittel 21. Les det gjerne sammen med oss. 

Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! 
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354” 

Nødhjelp fra Okhaldhunga

21 mai 2015

Vi har valgt å legge ut nyhetsartikkelen fra Okhaldhunga også her på bloggen: 


"Endelig" står det skrevet i smilet hans

18 000 av 32 000 hus i Okhaldhunga er ødelagt etter jordskjelvet. Det betyr at sykehuset ikke fungerer bare som sykehus. Det er også blitt et distribusjonssenter for nødhjelp.  

 

Endelig fikk sykehuset i Okhaldhunga de første 1000 presenningene fra Bombay

Det at så mange hus er ødelagt gjør at situasjonen er prekær for mange. Regnet høljer ned og sykehuset jobber på spreng. De har delt ut mange hundre presenninger til mennesker i nærområdet men etterhvert gikk de tom. I går kom endelig de første av 3000 presenninger som sykehuset har bestilt fra Bombay. Utsendinger Kristin og Erik Bøhler satte seg i bilen på en "fridag" for å bidra.  - I dag har vi hatt en fridag så vi fikk en aktiv dag utenfor sykehuset, forteller utsending Kristin Bøhler som jobber ved sykehuset øst i landet. Sykehuset er det eneste som er tilgjengelig for minst 200 000 mennesker. - Vi har kjørt på umulige veier innover i høyfjellet til en liten kommune vi arbeider i, men det er langt fra dit bilen kommer fram og der de bor. Vi ble advart mot å dra uten politieskorte for det har vært tilløp til mye slåssing under utdeling. Men vi viste hvem vi hadde kalt og vi viste vi hadde nok, forteller Bøhler. 

Endelig tak over hodet, godt når du bor 2500 moh

Menneskene som kom for å få en enkel presenning kommer fra fem områder der noen har gått 6 timer og de heldigste ikke mer enn tre timer. - Vi organiserte dem i sine områder og hadde en peptalk først, for når nøden er store er det ikke alltid de beste sidene I menneskene kommer fram. Men lettelsen var stor når de så at det var nok og det ble en fin stemming. Vårt håp er at det kan roe sinnene I landsbyen og hjelpe dem til å stå sammen. Det var 120 hushold som kom gående, noen barn, noen gamle, men alle kunne gå hjem med det de hadde drømt om. Denne gangen hadde vi bare presenninger med, for sikre oss at det ble nok . Det var ikke plass til mer i bilen, forteller hun. 


Kami Sherpa 13 år, henter presenning til sin familie på 7.

- I tillegg kunne vi sende 7 portere med 97 presenninger til et område som ikke var kommet fram. Godt, nå er den delen av området der de bor over 2000 moh dekket med en presenning til hvert hushold. Der er det kaldt også nå når det regner. Samtidig var Direktør Tuk på tur til en annen kommune der de må flytte to lokalsamfunn med ca. 500 husstander for jordskjelvet har laget en dyp kløft i en bratt fjellvegg bak dem. Den første gruppen på 85 hushold, begynte på denne prosessen idag og fikk med seg presenning og matpakke, dvs ris, linser olje og salt, sier Kristin Bøhler som har et tett program for å hjelpe så mange som mulig mens regnet strømmer ned og man har presenninger tilgjengelig.

En småbarns-mor på vei hjem for å bygge seg et telt som skal huse dem gjennom regntiden

- Tusen takk for alt hjelp fra gode naboer av Okhaldhunga i Norge!, avslutter Bøhler. 

 

STØTT ARBEIDET MED Å HJELPE JORDSKJELV-RAMMEDE: 
1. Send NEPAL til 2160 for å gi 200kr 
2. Benytt konto 1503 02 13537 og merk beløpet "Jordskjelv i Nepal"
3. Gi med kort her! 

 

Jordskjelvnytt

07 mai 2015

Kjære venner 

Her i Nepal er livet svært preget av jordskjelvet, og vi vil gi en liten oppdatering til alle dere som følger med: Fremdeles pågår nødhjelpsarbeidet med utdeling av presenninger, liggeunderlag etc til alle som ikke kan bo i sine hus. Mange har også fått sitt matvarelager ødelagt, så de er avhengige av forsyninger utenfra. Først når alt dette er på plass, vil det bli mulig å si noe om behovet for gjenoppbygging, som vil kreve enorme summer i et fattig land. Det anslås f.eks. at minst en halv million hus er ødelagt.  

Hun er enke, og det huset hun har bodd alene i de siste årene er nå så sprukkent at det er farlig å gå inn i. Huset står, men er mer en trussel enn en ressurs.

For et par dager siden fikk vi innlagt en kar som hadde fått en stor stein i hodet da han prøvde å gå inn i sitt eget hus for å redde ut noen ting. Han overlevde, men vi er redd det blir flere slike. 

Da er det det tryggere å bo i «telt» under en presenning. Disse gutta viste oss hvor de i nesten to uker har sovet sammen, flere familier, ute der ingenting farlig kan falle i hodet på dem.

 På sykehuset 

De akutte, rent helsemessige konsekvensene begynner en å få overblikk over. I Okhaldhunga distrikt har det vært 18 dødsfall pga jordskjelvet. Sykehuset har hatt 29 pasienter innlagt med slike skader. En av dem døde av svære hodeskader kort etter ankomst. To ble sendt til ortopedisk spesialbehandling etter at de var stabilisert her. Av de resterende er sju fremdeles innlagt: 

- Èn har en hodeskade og brudd i ryggen, men kan bevege bena 

- Èn har en svær hodeskade med skallebrudd og et stygt armbrudd, men kommer seg 

- Èn har brannskader, han sto over grytene og lagde mat da skjelvet kom 

- Èn har brudd i begge føttene 

- Èn har ryggbrudd og vil forbli lam fra livet og ned 

- Èn 85 år gammel kvinne ble halv begravd under skjelvet, og har skader i rygg og hofte 

- Èn har en knust fot, der vi har måttet amputere stortåen og muligens må ta mer 

De resterende nitten er skrevet ut og har reist hjem. 

I det dette skrives har vi 72 pasienter innlagt på sykehuset som jo har totalt 50 senger. Kapasiteten er sprengt. 

I distriktet 

Det betyr mye for en tid som denne at Okhaldhunga har en god nabo i Norge. 

Vi leter oss fram til hvordan vi best kan hjelpe. Men de som trenger hjelp leter også etter oss. Derfor har sosialkontoret vært fullt av naboer som klager sin nød. Vi har til nå gitt ut 120 presenninger, og en del tepper og madrasser, til naboer og pasienter som skal hjem til ødelagte hus. Det vokste oss over hodet, og vi bestemte oss for en besøksrunde i dag. Der traff vi både dem som hadde fått, og de som ennå ventet på hjelp. 


Bandana fra fra sykehus-administrasjonen og jeg, Kristin, er på fact-finding tur. Vi møter familien på et tun som ikke er som før. Vi noterer oss hvem som har fått ut sine eiendeler og mat, og hvem som trenger presenning som ly for natt og regn. 


Hos de kasteløse fant vi godt samhold under en presenning der 55 stuer seg sammen om natten. 

Pramilla Darjee er en av de mange som om natten søker til fellesteltet. Hun har et lite diebarn på en måned. Hennes mann er i Malaysia og kommer hjem om 2 . år. Å bygge seg en framtid under tak er ikke lett uten mann i huset. Hos de kasteløse fant vi veldig små matforråd. Det er de som er avhengige av å arbeide for andre hele tiden. En slik situasjon gjør de fattige enda fattigere, og de faller dypere ned i gjeldslaveriet.



 

At det ikke flere ble skadet er et under! Mina Baniya hadde nylig bygget nytt hus, og mannen er dratt til utlandet for å betale gjelden. Nå må de begynne på nytt. Men på deres kastenivå er det større matlagre, så de er ikke like utsatte for den daglige nød. 


En familie har fått presenning og madrass og strikketeppe for de minste fra «Mission», så de har kunnet bygget et eget midlertidig hjem for regntiden.

Etter vår fact-finding tur i dag, dro vi tilbake samme ettermiddag med lastet bil og kunne dele ut til de vi så trengte det. En lykkelig ung mor går hjem til familien sin med presenning, ullteppe og lappeteppe til sitt minste barn. Det var hagl og regn, lyn og torden, da er en presenning mye verdt!

I nabolandsbyen Duske har vi til sammen hjulpet 58 familier med det mest nødvendige for å skape seg en mulighet for å greie seg gjennom regntiden. 

Ansvarsområder gitt oss av myndighetene 

I samarbeid med lokale myndigheter er vi blitt gitt ansvar for to kommuner der vi arbeider med landsbyhelse utvikling. Den ene er den største, og den er helt uten veiforbindelse. Den ligger høyt oppe i rodrodendron-skogen der turistene går forbi i bedre tider. Patle. Nå tirsdag sendte vi ut en bil med 100 presenninger og tepper så langt bilen kommer. Derfra tar det en dag å gå til den delen som ligger lengst borte. Teamet er ikke kommet tilbake ennå, derfor er ikke alle planer lagt for hva vi skal bistå dem med videre. 

Vi har også fått ansvar for Srichaur. Det er den kommunen vi til nå har fått flest jordskjelv-skader fra. Våre folk har gått dit og har dannet en lokal komité. De har identifisert 96 husstander som trenger en «matpakke» i tillegg til presenning og tepper. Matpakken er en sekk ris, olje og linser. Akkurat nå er tradisjonelt den magreste sesongen her, rett førregntiden. I juli modner maisen og velsigner dem. 

Ragani kommune fikk vi tidlig høre at alle hus i to store områder var totalt ødelagt. Det er et område vi har arbeidet i fem år, og har en oppfølging av nå. Vår mann gikk dit med det samme vi fikk melding om tilstanden. Han har vært hos dem, saumfart alle butikker i store områder og kjøpt mat på krita for «Mission» til folket der mens de ventet på hjelp. Nå har de endelig fått et lass med ris og presenninger inn fra vestsiden altså Katmandu-siden, av en annen NGO som vi samarbeider med her i fylket. Det de trenger nå er et vannfilter til hver husstand, for vannledningen er ødelagt. Det er vi i ferd med å organisere inn fra vestsiden. 

- Be for alle de som sover ute, det er ikke bare stjernehimmel, det er lyn og torden og masse regn også. 

- Be om at nøden må bygge fellesskapet, og at de må greie å hjelpe hverandre til å bygge seg opp på nytt. Vi minner Gud om å høre de mange skrik fra Nepals indre gjennom hele regntiden som nå er på vei inn. 

- Og Han har hørt, Normisjon har sendt oss mye penger så vi kan komme folket i møte. Det har de kunnet gjøre på grunn av støtten fra gode naboer Okhaldhunga har i Norge. 

 

 

Når huset er rast sammen og farlig å gå inn i, er det godt at maisen gror. Men det er ennå over en måned til den er moden. 

Sykehusbygninger 

Vi har fått meldinger fra flere andre distrikter i Nepal om at sykehusbygningene der kollapset under jordskjelvet. Det er jo det verste som kan skje, det er jo nettopp rett etter en slik katastrofe behovet for et fungerende lokalt sykehus er størst. Heldigvis er det ikke antydning til sprekker i de nye sykehusbygningene her i Okhaldhunga. Det koster mye å bygge med så solid armering som det er brukt her, men nå ser vi at det svarer seg! 

Hilsen Kristin og Erik 

 

STØTT ARBEIDET MED Å HJELPE JORDSKJELV-RAMMEDE: 
1. Send NEPAL til 2160 for å gi 200kr 
2. Benytt konto 1503 02 13537 og merk beløpet "Jordskjelv i Nepal"
3. Gi med kort her! 

 

Drømmeland

14 april 2015

Jeg har vært i min barndoms drømmeland: Mange timer helt alene med kamera på en sommerfuglfarm i Thailand. Gnistrende fargeklatter flagret rundt i sola på alle kanter. Legg merke til han under her, som er i ferd med å lande på sin blomst. Er det ikke fint?

 

Et klokt skilt på sommerfuglfarmen opplyste om at: «Det finnes antagelig mellom 10 og 30 millioner insektarter i verden. Av disse kjenner vitenskapen til nå ca én million». Vitenskap er en fin ting, men den har bare tak i en liten flik av sannheten om verden. 

Giktfeber på hjernen? 

I begynnelsen av forrige århundre var giktfeber en fryktet sykdom i Europa. Det er en merkelig sykdom, som nå nesten er utryddet i rike land. En bakterieinfeksjon i halsen lurer kroppen til å lage antistoffer mot celler i pasientens eget hjerte. Vi har mange pasienter, flest barn, som har fått en alvorlig hjertesykdom på den måten. De må få medisiner gjennom mange år, og sykdommen har en høy dødelighet. 

Men denne sykdommen er enda rarere enn som så. Hos noen få av pasientene får disse bakteriene kroppen til å lage antistoffer ikke mot hjerteceller, men mot sine egne hjerneceller. Cellene midt i hjernen, i «basalgangliene», blir angrepet. 

Pudan Rai er sju år, og går i første klasse. Han var den flinkeste i klassen til å lese og skrive, fram til nå nylig. Men så begynte plutselig armene og bena hans å bevege seg helt av seg selv. Mest den høyre armen, men også den venstre, vred og vendte på seg uten at han ville det. Det ble umulig å skrive. Så ble det umulig å spise ved egen hjelp, og til slutt skjedde det samme med tungen, slik at han ikke greide å snakke så engang moren forsto hva han sa. Da ble hun redd, og tok ham med til sykehuset. 

Vi fant ut at han hadde «Sydenham’s chorea», som denne merkelige sykdommen heter. Etter noen dagers behandling ble han bedre, og de dro hjem med medisiner for noen uker. I dag kom han tilbake. 

Og her er beviset for at medisinene virker! 

Han skrev fort og greit, for å vise doktoren at han var blitt seg selv igjen, og som dere selv kan lese: «My name is Pudan Rai». 

Tablettene må han fortsette med i et halvt år, og han vil trenge månedlige sprøyter i to år framover, for å hindre at en ny infeksjon skal føre til at hjertecellene hans også blir angrepet. Men nå har han i alle fall full kontroll over egne armer og ben igjen! 

‘Bursdagsfeiring 

Okhaldhunga sykehus har en lang historie. Den begynte med at den skotske militærlegen dr. James Dick startet pasientbehandling i et landsbyhus han fikk leid her i 1962. Sykehuset feirer sin fødselsdag hvert år, den 15. mars. Også i år var det en stor markering med mange gjester. 

​Staben framførte et drama de hadde laget til dagen. En nepali versjon av Leo Tolstoy´s Papa Panov, han som fikk besøk av sin Herre uten å kjenne ham igjen i de fattige som kom til ham. 

 Den lokale politisjefen har blitt en ihuga støttespiller for sykehuset, gjennom samarbeidet vi har i alkoholiker-arbeidet. Her har han tale for dagen. 

Til neste år planlegger vi å feire at de nye sykehusbygningene er tatt i bruk. Det er ambisiøst, være gjerne med å be om at det må gå! 

Dr. Keshab 

Vi har fått en ny, ung doktor her som dere må bli kjent med: Keshab Sharma’s familie tilhører den høyeste kasten, men er lutfattig. Og verre ble det da faren hans døde, da Keshab selv var bare 11 år gammel. Men moren jobbet som en helt, så både han og fire søstre fikk gå på skolen. «Etter en stund var hun så heldig å få jobb på en fabrikk tre kilometer fra der vi bodde. Jeg husker da hun hadde spart penger til sykkel, så hun kunne komme seg fortere hjem fra jobb og lage mat til oss. Det var en stor dag!» 

Så ble Keshab syk. På helseposten i den lille landsbyen der han bodde på grensen mot India fant de ikke ut hva det var. Det tok over et år før han kom seg til et større sykehus, og det ble diagnostisert lungetuberkulose. Da var en lunge sprukket, og brystkassen full av puss. Vi hørte om denne alvorlig syke tuberkulosepasienten da vi jobbet på Patan sykehus i Katmandu for tolv år siden, han svevde mellom liv og død i måneder. Selv forteller han: 

«Det var den praktiske omsorgen jeg møtte på misjonssykehuset som gjorde inntrykk. Jeg så så mye godt arbeid der, dette ville jeg bli en del av!» 

Da han til slutt ble frisk hadde den gamle drømmen om å bli lege blitt enda sterkere. Han dro først hjem til landsbyen sin for å bli døpt i kirken der. Med sitt gode hode kom han seg gjennom et trangt nåløye av en opptakseksamen til medisinstudiet, og gjennomførte det med økonomisk støtte fra UMN, deriblant oss i Okhaldhunga. Derfor har han nå to års plikt-tjeneste her. 

Keshab er godt kvalifisert til å jobbe som lege for fattige. Han har kjent nøden på kroppen selv, både den som skyldtes at familien ikke hadde penger, og den han opplevde da sykdommen hadde overtaket gjennom lang tid. Han kjenner livet til pasientene våre, og har allerede blitt fokus-person for tb.-arbeidet her. Vi håper å få beholde ham her lenge.

Dr. Keshab går morgenvisitt til en av våre KOLS-pasienter som har vært innlagt mange ganger. Deretter er det å ordne dagens utskrivelser fra avdelingen, sammen med kollegene.

Blod, «livets saft» 

«Barnets venn» kalles den på nepali, morkaken. Herfra henter barnet oksygen og alle nødvendige næringsstoffer gjennom ni måneder i mors liv. Når barnet blir født, følger morkaken som regel etter i løpet av få minutter. Men noen ganger kommer den ikke. Det kan bli livsfarlig for mor, for da får ikke livmoren trukket seg sammen, og derfor stopper ikke blødningen som alltid kommer rett etter en fødsel. 

Hun fødte hjemme, som mange fremdeles gjør her. Men morkaken kom ikke, og den kraftige blødningen bare fortsatte. Reisen på båre og til slutt med bil hit til sykehuset tok 14 timer.

Da hun kom fram var hun bevisstløs og uten målbart blodtrykk. Før vi kunne begynne å ta ut morkaken måtte vi først gi henne blod.

Stabengir av seg selv. Apsara Sister hadde riktig blodtype og var en av dem som umiddelbart tilbød seg å gi.

 

Pasienten fikk to poser blod i full fart, og så begynte vi jobben, mens ytterligere blod ble presset inn i årene hennes.

Det gikk!

I full narkose ble morkaken hentet ut, og så stoppet blødningen. Familien hennes, leger, sykepleiere, kontorstab og vaskehjelper pustet lettet ut! 

Etter to dager og fem poser blod er det hyggelig å komme på morgenvisitt til en smilende mor med friskt barn. Og hyggeligere blir det:

Etter lange rådslagninger går mannen med på å la seg sterilisere. Til det har vi ingen ventetid, operasjonen skjer fem minutter etter at han har sagt «ja».

For dette må ikke skje igjen.

De tre litt større barna hennes, og den lille nyfødte, skal få vokse opp med en levende mor

Og så, dagen etter: En ny slik dramatisk historie: En ung kvinne fødte et dødfødt barn på vei til sykehuset. Svære blødninger kontinuerlig gjennom de seks timene som gjensto på vei hit. Hun var hvit og bevisstløs da hun kom. Vi fikk stoppet blødningen kort etter ankomst, og også hun fikk masse blod. Med hjerte-/lunge-redning kom hjertet i gang igjen, for noen timer. Men til slutt tapte vi. En mor som dør mellom hendene våre er det største nederlaget her. Hjernen hadde fått så store skader av tiden med blodtap at livet ikke sto til å redde. Jo flere som føder på sykehuset, jo sjeldnere vil dette skje i fremtiden. Det er den viktigste saken vår for tiden. 

Siste nytt: Vi skal få blodbank! Med hjelp fra det lokale Røde Kors har vi nå fått opplæring og utstyr til å starte en mini-blodbank her ved det lille sykehuset vårt. Vi tror vi skal få til å starte den allerede før vi flytter laboratoriet til nye lokaler. Da vil vi kunne gi raskere hjelp til pasienter som dem over. Så kanskje vi vinner neste gang? 

Kaffe fra Okhaldhunga? 

Det er en drøm som har ligget og ulmet i mange år. Mange her har en kaffebusk eller to. De er frodige og bærer masse frukt her i høyden, rett under frost-grensen. Vi er i akkurat riktig høyde for dyrking av kvalitets-kaffe. – Men det er en lang vei til butikkhyllene, har vi forstått. 

Så skjedde det plutselig noe: 

I februar var jeg med julestjerneklubben til et område helt nordøst i fylket, der vårt landsbyhelseprosjekt nettopp har startet sitt arbeid. De fortalte det var så masse kaffe rundt om, og ingen visste hva de skulle gjøre med den. De tok meg med til en veldig entusiastisk ung bonde på 21 år, som allerede hadde 15 svære, frodige kaffebusker han selv hadde plantet. 

Jeg fikk kontakt med kaffemiljøet i Kathmandu. Det viste seg at to som hadde jobbet for «Top of the World Coffee» nå var i ferd med å starte sin egen bedrift, Timothy og Taylor. De snudde seg rundt og rakk hit akkurat til kaffeinnhøstningen

Da kom hit, og kjørte så de fire timene ut til nordøst i Okhaldhunga fylke, traff vår entusiastiske unge kaffebonde, Jeetra. De bodde hos han i to dager og lærte han alt om kaffe. De ble gode venner og høstet, tørket og smakte på kaffe sammen.

Han hadde tørket etter beste evne etter den oppskriften han hadde fått før de kom. Noe var topp kvalitet, og han fikk solgt 26 kilo til beste kaffepris. Det var som himmelen åpnet seg for Jeetra! Det de nå høster og begynner å tørke, får han solgt til dem.

En relasjon er skapt og dette er en mann de vil satse på. Dette vil få følger for mange andre bønder i tre kommuner rundt Jeetra

Timothy og Taylor reiste også rundt i andre deler av Okhaldhunga fylke og fant masse kaffebusker. De vil satse på Okhaldhunga, og kanskje blir det her de setter opp sin kaffefarm med alt som skal til for en høystandard prosess «fra busk til butikk». De lærer bøndene å dyrke kaffe sammen med høye skyggetrær, slik som avokado, en hittil kjent frukt her, som dyrkes andre steder i Nepal. På bakken rundt kaffebusken, kan de dyrke peanøtter eller soya, som gir nitrogen til jorden. Det betyr produksjon på tre nivåer, og rikelig ernæring for mennesker over og under kaffebusken.

I Kathmandu, og senere også i Amerika, vil det finnes Manjari coffee i hyllene, fra Okhaldhunga!

Manjari er nepali for en knoppklase, slik som det er på kaffebusken. - Et ord som bærer i seg håp og forventning, noe Jeetra og flere andre har fått!

Timothy og Taylor bor i Nepal med sine familier og har som mål og tjene folk og gi Gud æren om noen kan reise seg ut av fattigdommen.

Det er også vårt håp. 

Hilsen Kristin og Erik 

Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 

Overføringen må merkes: ”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

 



 

 

Hva koster en nordmann?

03 februar 2015

Hva? Finnes det en pris på oss? På andre, innvandrere og slikt, ja. Men på oss?
Jada, det gjør det. Fødselen av en splitter ny, nyfødt nordmann koster gjennomsnittlig 35 000 kroner, i følge Aftenposten den 7. desember 2014. Det er standardprisen på en sykehusfødsel her i Norge. Vi blir nok dyrere utover i livet, men dette er inngangspengene.

Nyfødte nepalere har også en prislapp. Den er på 3 000 rupees, altså 200 kroner. Det er standardprisen på en sykehusfødsel her i Nepal. Man «får altså 175 nyfødte nepalere for en nyfødt nordmann». Vi har en vei igjen å gå, om vi vil fortsette å tro på en Gud som har like mye til overs for alle sine barn.


Akutt nyfødtomsorg i Norge,


…………………………og akutt nyfødtomsorg i Nepal.

Leddgikt
Ikke alle sykdommer er like dramatiske. Akutte sykdommer, fødsler og skader har lett for å få mest oppmerksomhet, i både fattige og rike land. Slik også i Okhaldhunga Times. Men alle de langsomme, kroniske sykdommene vi kjenner fra Norge finnes også her. Bare at de er vanskeligere å diagnostisere her, og vi mangler de de nye, dyre, «biologiske» behandlingsmetodene som er utviklet i den rike verden gjennom de siste tiårene.

Abishek er bare tre år gammel. Etter at han lærte å gå fór han rundt i full fart, som andre småtasser. Men så sluttet han langsomt med det. Han ble grinete og sur. Ville ikke leke mer, og spiste dårlig. På helseposten var det ingen hjelp å få. De er best på sykdommer som kommer fort, og går fort.

Mamma’n ville ta ham til Okhaldhunga Sykehus, men svigerforeldrene nektet. «Dit er det langt, og altfor dyrt for oss.» De visste ikke at behandlingen er gratis her, for så små barn. Men han ble bare verre, og til slutt fikk moren mast seg til å få ta ham med hit.

Han kunne blitt brukt direkte i en lærebok om barneleddgikt. Bildet var så typisk at selv vi, med våre begrensede midler, kunne stille en sikker diagnose.

Etter at vi begynte behandlingen gikk det noen dager, hvor han var sur og stille som før. Moren var redd, for hvis hun kom hjem til svigerforeldrene uten at gutten var bedre, visste hun at hun aldri ville få lov til å ta ham til sykehuset igjen.

Men så en dag løsnet det. Han oppdaget at han kunne røre på hender og føtter, og til og med gå, uten at det gjorde vondt lenger!


Kan du se en stolt mor i bakgrunnen?

I Norge behandles leddgikt, og flere sykdommer i samme gruppe, på egne reumatologiske avdelinger. Behandlingen skreddersys til den enkelte pasient, og en bruker potente legemidler som kan ha farlige bivirkninger. Abishek trenger noen av de medisinene. Nå har han vært under slik behandling i flere måneder, og har fortsatt god effekt av dem. Vi famler oss fram, og føler oss som amatører på dette spesialist-området, som på mange andre. Men nå har jeg nettopp lært hva ordet «amatør» betyr. Det betyr omtrent «en som elsker». Ikke noen dårlig tittel, for oss ikke-spesialister. Sammen med moren til Abishek skal vi fortsette amatør-arbeidet for ham, antagelig i årevis framover.

Pippi er tilbake!
Pippi, ordet betyr «bestemor» på lokal-språket her, ble påkjørt av en motorsykkel. Nå er hun tilbake etter intensiv og dyr behandling i Kathmandu.


Baburam som kjørte motorsykkelen sitter bak og støtter henne mens barnebarnet Pabita mater henne. Hun smaker mat i munnen for første gang etter at hun har blitt matet gjennom tube inntil nå. Kirke og landsby deler nattevaktene for henne mellom seg!

- mens mor arbeider for å betale gjelden
Baburam’s mor arbeider hardt på sykehusbygget for å kunne betale gjelden fra behandlingen i Kathmandu.


Hun smiler, for nå som gamlemor lever slipper sønnen å sone for drap. Men gjelden er større enn hun noen gang kan arbeide inn. Hun har fått støtte fra kirke og andre venner, hus og jord er pantsatt. Men ennå er det ikke nok….

Et landsens sykehus
Nytt sykehus reiser seg og tar form.


Men fremdeles er vi et typisk landsbysykehus. Rundt oss dyrkes jorda i bratte terasser:  Foto: Kristina Melling Grøthe.

En stor gave
Men også et landsens sykehus trenger skikkelig utstyr. Vi er ikke noe høyteknologisk sted, men vi kommer oss. Svært mange av pasientene våre, særlig nå utover i den tørre årstiden, kommer med bruddskader. Oftest er det etter at de har falt ned fra trær eller stup, hvor de har samlet fór til familiens husdyr. For et drøyt år siden fikk vi i gave et «gjennomlysnings-apparat», så vi kan nå se «levende røntgenbilder» på en skjerm mens vi drar bruddene på plass. Vi har fortalt om det før, men har lyst til å gjenta det. Fint utstyr, og vi synes vi blir stadig flinkere til å bruke det!

Lille Prabin er en av dem som har nytt godt av dette utstyret. Han falt ned et stup og fikk et stygt, ustabilt brudd i håndleddet. Takket være gjennomlysningsapparatet kunne vi dra det på plass og stabilisere med stålpinner her. Han slapp åpen operasjon, og slapp å reise langt for behandling på et dyrt sted i Katmandu. Billig og rask behandling, og han kan reise hjem om en dag eller to. Han er like fornøyd som oss! Takk til Operasjonsavdelingen på Uddevalla Sykehus, og noen private givere.

Poliklinikken
Nå er det over en måned siden vi flyttet inn i det nye, fine poliklinikk-bygget, og vi har hatt evaluering med alle som jobber der. Det kom konstruktive forslag til endringer i arbeidsrutinene, ikke minst til hvordan vi kan hjelpe pasienter til ikke å rote seg bort på veien til laboratoriet, røntgen etc.


Her holder det ikke med skilting: Nå går det et kontinuerlig, farget bånd fra registreringskontoret til dit man skal. Rødt, blodfarget, bånd går til laboratoriet. Hold i det, så når du fram!

Et misjonssykehus får holde seg til Skriftens ord: «Ikke engang dåren skal fare vill».


Kø foran luka dert pasientene registreres, sett fra utsiden.


...og innsiden. Den nye bygningen er en velsignelse, både for pasienter og stab.

Karna Rai har vært kasserer på Okhaldhunga Sykehus i 34 år. Egentlig skulle han gått av med pensjon i høst, men han hadde så lyst til å få jobbe litt i det nye, fine bygget. Det fikk han lov til. Her er han i sving.


Han bruker sykehusets prisliste når han, som her, skriver regning til pasientene. Jeg skal være med på å revidere den listen nå, og oppdaget nettopp at den er på 19 tettskrevne sider! Alt koster noe.

De usynlige, men nødvendige
Men de innlagte pasientene holder fremdeles til i de gamle bygningene. Og det er noen av de som har sin arbeidsplass der som har kommet for lite fram i lyset, også her i Okhaldhunga Times. «Sweepere», heter de her. Vaskehjelper i Norge. Uten dem ville det vært farligere å bli innlagt på sykehus, ennå være syk hjemme.


Parbati vasker gummibelegget vi har under lakenet for å beskytte madrassene pasientene ligger på. Her trengs kraftige hender og gode skrubber!


Surya bruker gamlemåten til gulvvask. De gamle sementgulvene her kan ikke moppes, slik det skal gjøres i det nye bygget. Her får pasienter og pårørende beskjed om å redde seg opp i sengene, og så spyles gulvet med store mengder vann, som til slutt skyfles ut.

Med broen kom Vaskemaskinen!
I 53 år har alt sengetøy for pasienter, operasjoner og fødsler blitt vasket og skrubbet for hånd. Vi har ventet, lengtet og drømt om en stor vaskemaskin, og jammen var den stor. En gravemaskin måtte til for å kunne bære den på plass! Den vasker 50 kg tøy i en omgang. I tillegg har vi fått en sentrifuge som vil hjelpe oss å få tørket i regntiden, når solgløttene er på det korteste.


Spenningen var stor mens gravemaskinen manøvrerte «den nye tiden» inn i vaskeriet.


Her er vi på vei inn i lokalene der medisinlageret var før.

Stor er gleden når de nå kan kjøre en svær vask med 50 kg sengetøy på en gang, noe de før brukte timer på å skrubbe! Bare tenk hvor mye vask det blir etter 800 fødsler..


Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Julestjerneklubbben på oppdrag
Skolesjefen i fylket har bedt julestjerneklubben ha møter på alle skolene, fordi det er så mange lærere som har alkoholproblemer.

Nå er vi i gang, tre skoler har vi besøkt. Vi inviterer både foreldre og kvinnegrupper. I Kunta Devi Fortalte lederen i kvinnegruppen at de hadde besøk av politiet en gang i uken pga fyll, krangel og vold i hjemmene. De var fattige og mennene fordrukne.

De tre første menn derfra er nå lagt inn til avrusing og ønsker og forandre seg selv og den negative kulturen de har i landsbyen. Julestjernene blomstrer!


På skoletur til Kunta Devi

Fra pest og plage til yndling
Fylkesmyndighetene omfavner de gamle alkoholikerne, og inviterte Julestjerneklubben med på rundtur i distriktet.


Her taler Tilak, selve Julestjerne- sjefen, for 300 landsbyfolk og alle fylkets store menn.

Vårt budskap er: Kom til oss sammen med dem dere ser på som en pest og en plage, og vi vil hjelpe dem tilbake som noen som forvandler landsbyen til det gode.


Tej er avruset for andre gang. Vi besøkte ham hjemme to måneder etter avrusning. Da var det bryllup i landsbyen og han kunne stolt fortelle at alkohol ikke fristet ham lenger.

Han har vært en fordrukken lærer. Nå skal vi ha møte på hans egen skole, og hans historie vil de høre på. Den kan gi mange et håp om en forvandling.

Hilsen Kristin og Erik

Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

Broa er åpnet!!

06 januar 2015

For lenge siden, hver gang det var uvær i den engelske kanal så fergeforbindelsen var brutt, sa engelskmennene: «The continent is isolated!» Stakkars verden, som hadde mistet sin forbindelse med Mor England. Vi har følt med dere der ute i verden, som har vært isolert uten fast broforbindelse til Okhaldhunga så lenge. Men fatt mot, nå er problemet løst!


Mandag 22. desember kjørte bilene for første gang på en permanent bro over elva Sun Koshi. Selveste statsministeren kom i helikopter for å klippe snora, så åpningen forgikk i standsmessige former. Her er det lang bilkø på begge sider, til åpningen. Nå i tørketiden er elva liten, men i regntiden blir elveløpet fullt. Foto: Fred og Cyndi Langworthy, som fikk æren av å passere over broa på den historiske åpningsdagen.


Dermed kan byggearbeidene skyte fart igjen også. Nå blir det mulig å transportere inn slikt som de store elementene som trengs til rampene opp til andre og tredje etasje i denne hovedbygningen.
 
Pasienter som må transporteres i seng eller på båre er avhengig av det, her som strømtilførselen er for usikker til at en kan satse på heis.

Mental helse for alle
På sykehus er vi opptatt av kropper. At de skal blir friske. Og det er jo viktig, men det er ikke nok. Kropp og sjel henger tett sammen, og mange av dem som kommer hit, kommer pga et psykisk problem, som depresjon, angst, eller det som verre er. Dette er noe det er lett å miste av syne i en travel hverdag. Derfor har vi en avtale om å få besøk to ganger i året fra en organisasjon i Katmandu, som løfter opp dette temaet for oss. Nå har de vært her igjen:


Dr. VD Sharma er en av Nepals ledende psykiatere. Vi innkalte helse sykehus-staben til et møte med ham. Så her sitter direktør, kontorstab, kasserere, sjåfør og vaskehjelper sammen med leger og sykepleiere. Alle fikk en humørfylt påminning om hva mental helse er, og hva som trengs i møte med slike pasienter.


«Et menneskesinn er som denne trykk-kokeren. Når presset blir for stort, trenger alle en sikkerhetsventil som virker. Er det slik med dere selv også?»

Å være pasient her om natten
Dudu Lal Rai er en glad gutt, til vanlig. Han er 36 år gammel, og sykehuset har vært hans arbeidsplass i nøyaktig halve livet. Først var han han sykehusets postbud, den gang det ikke fantes veier her og nærmeste flyplass var langt unna. Så jobbet han på «sterilsentralen», før han fikk som jobb å ta røntgenbilder. Men i forrige uke fikk han prøve en annen rolle her.

Han ble innlagt med kraftige smerte gjentatte ganger, pga nyrestein. Neste søndag fortalte han om dette under gudstjenesten i kirken (Det er en helt naturlig ting å gjøre etter en slik opplevelse her. Et tips til den norske kirke?). Han sa den hendelsen hadde lært ham nyttige ting til jobben sin. OT’s utsendte medarbeider ble nysjerrig, og ba ham forklare hva han mente.

Han forklarte:
«Jeg hadde så vondt at jeg stadig måtte røre på meg. Derfor kunne jeg ikke dele teppe med den som var hos meg. Kona mi måtte sitte på en krakk hele natta. Det var kaldt for henne. Sykehuset trenger flere tepper! Og mens jeg lå og hadde vondt var det en liten gutt med beinbrudd som lå og gråt hele natta i naborommet. Det var liksom bare oss to hele natta. Jeg levde meg inn i hvordan han hadde det. Sykepleierne ga smertestillende, men ikke nok trøst.

Så ble jeg kjent med en gammel kar som var innlagt for pustevansker, og hadde vært her mange ganger før. Han sa han ville vært død for mange år siden, hvis det ikke var for dette sykehuset. Det var ganske fint å høre, når jeg selv jobber her.»


For et par uker siden var Dudu Lal på den årlige konferansen til «Kristne Helsearbeidere i Nepal», kalt HCF. Han hadde mye å fortelle derfra også.

«Da jeg kom tilbake derfra følte jeg meg som en motorsykkel som har vært på service! Jeg fikk nye krefter, og en ny forståelse av hva oppgaven min her er. Vi er en del av noe stort, det var over hundre kristne nepalske helsearbeidere samlet der. En helt konkret ting fikk jeg med meg også: Jeg skal slutte å komme for seint på jobben! Der har jeg hatt en svakhet.

Om to år vil vi arrangere en slik konferanse her i Okhaldhunga med enda flere deltagere, for da er de nye sykehusbygningene ferdige!»



«Og så vant vi! Vi fire fra Okhaldhunga framførte et drama på konferansen, og som førstepremie fikk vi denne fine veska.» Her viser han den fram på et møte for Okhaldhunga HCF hjemme i stua vår.

Julesang på grønt sykehus
Også i år kom det besøk fra kirken for å synge julen inn på sykehuset. Det ble en lengre runde enn før, vi har vokst!


Her er det pasientene på den nye tuberkuloseavdelingen som får besøk. Selve det nye, store sykehusbygget er ikke innflytningsklart ennå. Det sees i bakgrunnen, hele taket er dekket av alle solcellepanelene vi har fått av den sveitsiske ambassaden i Nepal. Å være selvforsynt med strøm er bra både for økonomi og klima.

På gamle trakter
To av de som kom fra kirken for å synge julen inn på sykehuset tok en tur innom kuvøse-rommet for å gjenoppleve gamle minner.


Ram er tre år, og sitter på mammas arm med en kjærlighet-på-pinne han har fått til jul. For tre år siden var han bitteliten prematur, i en av våre kuvøser. Tvillingbroren døde andre levedøgn, men Ram greide seg. Nå er mamma blitt sytten år, og har funnet plass for seg og gutten sin i kirka.

Også to andre gamle kjenninger var nylig innom hos oss. Det var full fart her for åtte måneder siden, da hun ble innlagt med svangerskaps-forgiftning og kramper over to måneder før termin. Det er farlig for mor og barn. Krampene ble behandlet, hun fikk medisin for å modne barnets lunger, og to døgn senere tok vi ut en liten tass på 1 200 gram med keisersnitt. Etter én måned i kuvøse dro de hjem.

Nå var han innlagt et par dager med en bronkiolitt som gikk greit over. Her med mors mobiltelefon.

Karen endelig mett
Mange vil kjenne igjen Karen fra Normisjon sin kampanje i høst. Han kom nettopp tilbake for å få mer medisiner for sin uvanlige form for diabetes (diabetes insipidus = «ustoppelig tissing»!) som gjorde at han drakk tre liter vann om dagen, og omtrent ikke fikk spist. Med medisiner drikker og tisser han mye mindre og spiser mer normalt. Nå var han endelig mett, og har fylt ut seg selv.


Morens ansikt forteller at Karen har fått tilbake kreftene.


Når enden er god er allting godt! Er den ikke fin? Den var bare som en skinnfille før.

Medisinene er dyre og de ville ikke kunnet gi ham slike medisiner av egen inntekt. Men pasientstøttefondet holder ham med medisiner som vi bestiller kun for ham.

Lykke i ulykken
Husker der vi skrev om ulykken der gamlemor til mange i kirken ble påkjørt av en ung gutt i kirken? Midt i tragedien der familien til gutten har pantsatt alt for betale for hennes behandling i Kathmandu, dukket plutselig søsteren hans opp. Den fortapte datter!

For 7 år siden ble familiens 13-årige datter sporløst borte mens bodde i Kathmandu. Det ble søkt på alle vis. Slikt skjer i Nepal og mange jenter ender opp i Bombay. Det har vært en stor sorg i familien og hun har alltid vært i deres bønner. Rett før jul fikk de høre fra slekta i Kathmandu at jenta var dukket opp igjen. Og rett før jul kom hun endelig hjem. En nydelig, forsiktig jente. Hun hadde lært seg sherpaspråket! Hva hadde skjedd?

En rik sherpafamilie hadde snappet henne med seg og brukt henne som hus-slave, mesteparten av tiden på Filipinene. Hun har passet deres barn og tilsynelatende blitt pent behandlet. Nå har gutten sluppet ut av fengslet, mot meldeplikt og mot at de betaler kostnadene for behandlingen av gamlemor. Hun er nå av respiratoren, og ventes hjem til Okhaldhunga sykehus om en drøy uke. En lykke i ulykken er også at en av Okhaldhunga Times’ lesere har strukket seg og sine venner langt for å hjelpe dem i ulykken.


Den fortapte datter hjemme hos mor etter syv år!

Pratima reiser «hjemmefra»
Hun har vært innlagt på Okhaldhunga sykehus i 1 ½ år, etter at politiet kom hit med henne. Da var hun forvirret, hadde epilepsi og var mentalt tilbakestående. Vi har blitt hennes hjem og familie.

 Pratima hadde vært på vandring så lenge at hun ikke visste veien hjem.

Ikke visste hun sin egen adresse, ikke sitt etternavn og ikke hva foreldrene het.
Tross intenst arbeid har det ikke lyktes hverken politiet eller andre organisasjoner å finne hennes hjemsted.

Hennes adresse ble: «Bed 33, Mission Hospital» Men det var ingen framtid for henne i å bli på sykehuset. Dette kunne aldri bli hennes hjemsted.


En dag måtte Pratima flytte «hjemmefra» og ta avskjed med sin familie på sosialkontoret.

Hun var med til politisjefen og fylkesmannen og fikk drikke te med de store for å få dokumentet som ga henne reisetillatelse ut av Okhadhunga Distrikt. Etter halvannet år fikk hun en sykehusregning på 30 500 rupees (kr. 2.000,-), som pasientstøttefondet betalte.

Men hvor skulle hun dra?

 Det lurte Pratima også på. Det var stas å kjøpe reiseklær og gjøre seg klar, men da vi satt i bilen var hun ikke så sikker lenger, hvor bar det hen?


Kathmandu? Er vi der snart? Etter to timer syntes hun det var nok. Da var det bare åtte timer igjen.

Vi hadde fått kontakt med et hjem som tar imot kvinner over 15 år som er multihandikappede.
Sent om kvelden kom vi fram til «Relief Assistence Home, Down Syndrom Society». Hun stupte i seng og sovent. Men våknet opp til en helt ny tilværelse!

Her var det morgendusj i varmt vann, fine senger, spise mat ved bord.

Her skal hun lære å lage mat. Lære å leve, danse, lage noe, En himmelsk tilværelse i forhold til der hun kom fra.

Men da jeg kom på besøk dagen etter, var hun fast bestemt på å bli med meg tilbake til Okhaldhunga…

Shila Thapa, hennes nye mor, vil nok snart la henne kjenne seg hjemme, håper jeg! Pratima er heldig som har fått noen gode venner i Norge til å betale for seg. Vi tror hun vil finne seg til rette når forvirringen legger seg. De vil ta imot fem jenter over 15 år som kan bo sammen her. De har også et dagsenter knyttet til hjemmet.

Skattefri varme!
Helt siden juli har postvesenet i Nepal stoppet alle pakker og krevd toll eller en tollfri-avtale med myndighetene. Det tok et halvt års forhandlinger, men nå har vi fått godkjent avtale, og mye varme har strømmet opp til oss.

Et tips fra myndighetene: Skriv «Kr. 0,-» i verdifeltet, og at det er en gave! 


Og et ullteppe fra Norge er en stor gave til mange små som begynner sine liv på Okhaldhunga sykehus.

Hilsen Kristin og Erik
Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes: ”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

Bhutanersene sprer endelig Godt nytt til sine egne

01 desember 2014

Vi har vært på langtur siden sist. Vi ville prøve å «sette sammen» livene vi har hatt i Bhutan og Nepal, så vi kjørte bil fra Okhaldhunga til Bhutan. Det var 25 timers effektiv bilkjøring hver vei, minus alle pauser, på alle slags veier.

Vi kom til grensebyen mot Bhutan, og der møtte vi gode gamle indiske venner fra 25 år tilbake. Det var stort. Og ble større av at vi nå kunne snakke nepali med dem.


Men inn i Bhutan kom vi ikke. Her er grenseporten, «Bhutan Gate». Det ble med et blikk inn i det lille landet som for alltid har en stor plass i hjertet. En rar følelse å måtte stå utenfor, uten visum.

Men så kom turens egentlige mål: Vi fikk være med på innvielsesfesten for Det Nye Testamentet på Tshangla, språket de snakker i Øst Bhutan. I 33 år, fram til år 2000, gjorde misjonærer i Santalmisjon tjeneste i Bhutan på sykehus og blindeskole. Spedalske ble renset, blinde fikk synet igjen og mange ble friske. Men det var et tegn på Guds rike vi ikke fullførte den gang: «Godt nytt til de fattige». Nå er det fullført:


I dag, etter 22 års arbeid, ligger Tshangla-språkets grammatikk og Det Nye testamente på bordet. Også en felles sangbok for de tre språkene er ferdig. Det forener kirken i landet.

De 170 000 menneskene som har Tshangla som sitt morsmål kan nå lese Guds Ord på sitt eget språk. Det gir både innsikt og selvtillit.
En stor fest ble arrangert for å feire dette, ledet av landets egne kirkeledere. Nå sprer de Godt Nytt til sine egne.

Mor Okhaldhunga
Tittelen er ment som en hedersbevisning, lik den som ble den norske misjonæren Ingeborg Skjervheim til del da hun ble kalt Mor Tansen, etter flere tiårs tjeneste der. «Sister» Bishnu Sunuwar har gjort seg fortjent til en tilsvarende ære her.

Hun er født her i Okhaldhunga, og har bodd her hele sitt liv. Det er et liv som avspeiler distriktets historie: Moren og faren hadde femten barn sammen. Bishnu vet ikke engang hvilket nummer i rekken av barn hun selv er: «De bare kom og kom. Det fantes jo ikke familieplanlegging den gangen. Og en gang døde fem av søsknene mine i løpet av en uke. Det var en smittsom sykdom med utslett, kanskje meslinger?» Faren hadde vært gift to ganger før, men begge de tidligere konene, og barna deres, døde i barsel.

Tre ganger har hun vært utenfor distriktet: Først hjelpepleierskole, deretter sykepleier- og jordmor-utdanning, og så, for få år siden, videreutdanning som anestesi-sykepleier.

Hun begynte å jobbe på sykehuset her for 39 år siden, som ufaglært etter tiende klasse. En kristen venninne tok henne med på husfellesskaps-samlingene her, som den gang som nå var hver torsdag kveld. Det hun hørte der gjorde inntrykk på henne. Å lese selv fikk hun den gang ikke så mye ut av. Så dro hun til Katmandu på hjelpepleierskole, og ble døpt i 1980. Hun fant en kristen mann, som ble satt i fengsel for sin tro da datteren deres var to år gammel. Det var en bekymringsfull tid, men hun gjør lite ut av det. «Han kom snart ut igjen, men vi måtte betale en svær bot.»

På et lite sykehus som vårt er det kort mellom krisene, og de kan være av mange slag. Trafikkulykker med mange ofre som vi ikke vet om før de bæres inn gjennom porten, fødende som plutselig trenger «katastrofe-keisersnitt», dårlige pasienter som plutselig ikke får den oksygentilførselen de er avhengige av, eller akutt psykotisk, voldelige pasienter. Bishnu står som en søyle i slike situasjoner, og sørger for at det viktigste blir gjort først. Først med skingrende kommandorøst og kjefting og smelling, så med et smil.


Hun er nesten alltid blid som en sol. Nesten:

Under borgerkrigen kom det en gang en gjeng maoist-soldater hit. De forlangte gratis behandling, og utenom køen. Da var det Bishnu som kjeftet dem huden full, truet maoistlederen med en murstein, og sørget for at soldatene ikke forstyrret arbeidet for pasienter som trengte det mer. Den historien lever ennå på folkemunne her i distriktet.

Ettersom sykehuset nå gjør flere operasjoner enn før, går stadig mer av hennes tid til å gi anestesi. Det betyr mye nattarbeid, «men det går fint, så lenge jeg er frisk», sier hun.


Her justerer hun dråpetakten på intravenøs væske under en operasjon.

I Norge styres slikt elektronisk, her går det på gravitasjonskraft og håndlag. I tillegg til sine mange funksjoner på sykehuset, er hun en viktig støttespiller i kirken.

Vi har ikke mange slike som henne. Så det gir grunn til uro at hun nå med sine 56 år raskt nærmer seg pensjonsalderen, som her er allerede ved 60 år. Vi håper at hun blir litt til, mens vi leter etter noen som kan fylle i alle fall noen av hullene etter henne.

Og så forteller hun som en ettertanke i det vi avslutter vårt lille intervju:
- Jeg har blitt intervjuet en gang før. Det var rett etter at jeg begynte å jobbe på sykehuset her. Da jeg ble spurt om jeg hadde en drøm for fremtiden sa jeg som sant var: «Jeg vil se dette sykehuset vokse seg stort og sterkt, så det blir plass til femti innlagte pasienter her.» Og nå opplever jeg jo nettopp det!

Fred på fødeavdelingen


Fred ingenør, midt i den nye fødeavdelingen.

Nå begynner den store hovedbygningen å ta form innvendig. Stålrammer er på vei opp, og så skal det smettes på plass plater som danner innerveggene. Sist måned var det 90 fødsler, og da blir det trangt om plassen i det gamle bygget. Her blir det tre fødesenger og flere ventesenger. Da blir vi stand til å ta imot langt flere på en god måte. Stort og nytt er også at det vil bli oppvarming innvendig, på føde- barne- og operasjons-avdelingen!

Men ennå venter vi på broen. Det er mange som motarbeider den, særlig blant handelsmenn og arbeidere som tjener på at alt nå må lastes av, bæres over elven, og lastes på igjen. Vær med og be for en bro som knytter tre fylker til resten av verden! Når broen åpner, vil byggearbeidet skyte fart.

Fra legevisitten
Hun fødte i natt. Sover når vi kommer, så vi har ikke hjerte til å vekke henne. Det var en stri tørn. Det er kaldt om natten her nå, så mor og barn er godt pakket inn i sykehussengen.


Men selv i søvne må en hånd holde om det nye barnet, og kjenne at det er der, og puster. Noen som kjenner seg igjen?

Ultralyd som bonus
Vi har jo fortalt at Fred Langworthy, amerikansk bygningsingeniør, leder sykehusutbyggingen nå etter at Magne Vestøl avsluttet sin tid her i mars. Men vi har fortalt for lite om Fred’s kone:
Cyndi er røntgentekniker, med spesialkompetanse i ultralyd, og har de siste omtrent femten årene undervist leger i Nepal og i USA i bruk av ultralyd. Det har vist seg å være en utrolig nyttig bakgrunn her. Og så fikk vi henne «gratis, på kjøpet», da Fred tok jobben! Hun har nå regelmessige undervisningstimer for legene her, og i tillegg veileder hun oss enkeltvis i praktisk ultralyd-teknikk etter legevisitten hver dag.


Cyndi veileder dr. Madan, en av spesialist-kandidatene våre, i å bruke vårt bærbare ulytralydapparat på denne pasientens lever, galleblære og bukspyttkjertel.

Hun har vist oss at metoden kan brukes innen overraskende mange medisinske områder. Dette er en fantastisk nyttig, forholdsvis billig og helt ufarlig undersøkelses-metode, som skreddersydd for Okhaldhunga-medisin!

To til overs ble dobbel glede
I oktober kunne dere lese i OT om to tvillinger født etter en voldtekt. De var ikke ønsket til denne verden. Nå, to måneder senere, kom noen og hentet dem som hadde ventet på barn i 30 år. Gleden var stor!

Den biologiske moren er døvstum og uten fast bolig. Hun og hennes mor bor på lægd hos slektninger. Slektningene ga klar beskjed om at de ikke fikk bo hos dem hvis de hadde med seg barna. Så de ble på sykehuset etter fødselen, helt fram til adopsjonen var i orden.
Vi håpet på hjelp fra et nasjonalt adopsjonsfirma, men derfra skjedde ingenting. Det ble Nirmala, vår ansatte på Mødreventehjemmet, som fant løsningen. Hun kjente en i Katmandu som hadde ventet på barn i 30 år. Og tenk nå fikk hun både en gutt og jente, full familie på én dag! Hun kom fra Katmandu sammen med sin svigermor for å hente sine nye barn. Men før det var alle papirene sendt og mye arbeid gjort ved offentlige kontorer her i Okhaldhunga.


Den store overrekkelsen ble gjort på sosialkontoret. Den ene bestemoren overrekker en tvilling til den nye bestemoren, og til venstre sitter den nye mammaen med den andre. Hun har sitt eget barn i armene for første gang. Bak står en meget fornøyd Nirmala, som har drevet fram hele prosessen fra start til mål.

Men den døvstumme moren imponerte. I to måneder stelte hun barna selv. Hun ville ikke amme, men melket seg og matet barna med sin egen melk fra skje natt og dag, vasket og stelte dem. Men var hele tiden klar på at hun ikke ville ha dem. Hun var lettet og glad på barnas vegne da de reiste til sitt nye hjem i Katmandu. Selv gikk hun hjem med nye klær og 4000 rupees (250 kroner) i lommen, mer enn hun noen gang hadde eid selv.

Ulykke
Søndag etter kirketid kjører en ung kristen gutt hjem på sin motorsykkel. Rett ovenfor sykehuset oppstår det en forvirret trafikksituasjon med en bil, mange skolebarn og en gammel dame. Alle virrer hit og dit, og motorsykkelen treffer den gamle damen i benet så hun faller. Hun slår hodet i en stein, det blir brudd på hjerneskallen og blødninger inne i hodet. Hun blir brakt ned på sykehuset med det samme.

De prøver å få tak i et helikopter, men mørket senker seg og de må operere her.


Mange rundt operasjonsbordet har et slektskap eller en nær relasjon til henne eller hennes barn. Resten er samlet på sosialkontoret i bønn gjennom operasjonen.

Erik måtte borre opp og fjernet masse koagler, men det var vanskelig å stoppe blødningen. Med kompresser presset inn, lukket de. Dagen etter, da de tok ut kompressene, hadde blødningen stoppet. Etter noen dager var hun stabil nok til å tas til Kathmandu i helikopter. Der har de åpnet igjen og renset opp, men fremdeles er hun ikke ved bevissthet.

Den gamle damen er mor til fire ledere i kirken, og svigermor til presten. Hun er den eneste ikke-kristne i familien og hennes barn har i alle år bedt for henne. Hennes datter arbeider i huset vårt, Maili, som noen vil kjenne.

Gutten på motorsykkelen sitter nå i fengsel. Hvis hun dør kan han bli sittende der lenge. Hans store feil var at han etter å ha kjøpt motorsykkel i Kathmandu, ikke hadde registrert den her i Okhaldhunga, og ikke forsikret seg. Det betyr at han og foreldrene må betale alle utgifter til behandling og helikopter. For dem er det veldig viktig at hun overlever, ellers blir sønnen sittende inne. Nå har de pantsatt hele eiendommen og huset i jordbruksbanken for å betale turen til Kathmandu, men ennå må de ta opp mer lån for behandlingen.

Det ble en ulykke midt i kirken. Hans foreldre er også aktive der. Søndagen etter ble en tung gudstjeneste, men det er godt å kjenne at alle ber samtidig for gamlemor og den unge gutten.
Mor og far til gutten begynner begge i jobb på sykehusets byggeprosjekt. De trenger all den inntekt de kan få i tiden framover. Noen ganger må foreldre betale dyrt for sine unges feilgrep. Be sammen med oss om at gamlemor må våkne opp og at gutten får et liv utenfor murene!

Siste: Innflytting i ny Poliklinikk!
Endelig, etter mange måneder med forsinkelser av alle slag, ser det nå ut til at vi kan ta i bruk den nye poliklinikken. Planen er å bruke fridagen på onsdag 3. desember til flytte-dugnad, og så kunne ta imot pasienter der i splitter nye, store, pene rom dagen etter. Rapport om dette i neste nummer!

Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

Okhaldhunga Times vekket stortinget

03 november 2014

Vi vil jo gjerne at Okhaldhunga Times skal bidra til at stemmen fra verdens fattigfolk høres også i verdens rikeste land. Og nå har det skjedd på en ny måte: Under selveste trontaledebatten i Stortinget mandag 6. oktober lot Knut Arild Hareide ganske andre stemmer enn sin egen innlede talen:

Avisen Vårt Land skriver:

Vekket Stortinget med misjonær-brev:

- Hareide overrasket kolleger med tanker fra to misjonærer – fra et land langt borte. For å demonstrere det store gapet mellom norsk politisk kronekamp og verdens fattigdom, leste han fra et brev …. Det var stilet til misjonærenes naboer i fattige Nepal.



Og Vårt Land fortsetter:

Varmt og godt
Hareide siterte: «Det finnes et land der de har elektrisk strøm. Ikke bare av og til, og kanskje nok til lyspærene, slik som i byene her i Nepal. Nei, der kan man skru på strømmen når man vil! Det er så mye av den at vanlige folk bruker den til oppvarming og matlaging... Det kan bli så varmt inne at de må ta av seg genseren, selv om det er iskaldt ute. Det er sant!»

Kaster mat
Hareide fortsatte den kontrastfulle fortellingen om et land her i nord, der det utrolige er at vanlige mennesker har nok mat. Hver dag:

– Mange av familiene der har til og med mat til overs. Den blir ofte kastet, for de vet ikke hvor de skal gjøre av den, siterte Hareide.

Takket etterpå
I landet som misjonærene fortalte om, hadde det vært fred siden de var født. Aldri portforbud og soldater. Sykehus var gratis. Skoler likeså. Og attpåtil hadde landet stengt grensene sine, så folk utenfra ikke kunne flytte inn.

Hareide sa til salen at innholdet i brevet han leste fra, tydelig formidlet hvor urettferdig verden nå er blitt. I replikkordskiftet etterpå fikk Hareide takk fra kolleger.

– Jeg vil takke Hareide for et perspektivfullt innlegg, sa lederen av Stortingets utenrikskomité, Anniken Huitfeldt.

Det er en stund siden vi skrev dette «brevet til naboene», det var i januar 2006. Men vi gleder oss stort over at en slik stemme fra de stemmeløse ble båret fram fra landets fornemste talerstol, under årets fornemste debatt. Det fortjener naboene våre.

Gravid på feil sted
Problemet var ikke at hun hadde vært «på feil sted til feil tid». Nei, det var fosteret som hadde tatt feil av veien, svært tidlig i livet.
 
Kvinnen kom til sykehuset med smerter i underlivet og økende bukomfang. Urinprøven viste at hun var gravid, men på ultralyd fant vi en tom livmorhule. Så fant vi blod i bukhulen, og skjønte at det hastet å operere. Et befruktet egg skal jo vandre til livmorhulen og feste seg til veggen der, for så langsomt å vokse til et fullbårent foster.


Men dette egget hadde tatt feil av veien. Det satte seg fast i egglederen, og vokste der. Da sprekker egglederen, egget selv dør, og det blør voldsomt.

Da vi åpnet magen og skylte ut blodet, fant vi dette. Det lille fosteret har vokst og sprengt vevet omkring seg. Slik tok det livet av seg selv, og nesten av mor.

Her har vi stoppet blødningen med en tang på hver side. Så knyter vi rundt, og problemet er løst. Denne gangen var det heldigvis enkelt å finne fram, og mor kunne reise hjem få dager senere.

Mer vondt i magen
De hadde brukt to dager på veien hit, fra Sollu Khumbu, nabodistriktet i nord der selve Mt. Everest er det mest kjente punktet. Den spinkle jenta på elleve år hadde hatt murrende magesmerter en stund, mye verre de siste dagene.

Ultralyd viste en «invaginasjon», altså at tarmen hadde «spist seg selv». Tynntarmen hadde forsvunnet inn i tykktarmen, og det så langt at hele klumpen av tarmer lå på høyre side av magen, i stedet for venstre, som det pleier. En ikke-kirurg går til operasjonsrommet med én tanke i hodet da: «Må vi legge ut tarmen? Det har jeg aldri gjort. Vil vi greie det?»


Det ble ikke nødvendig å gi henne utlagt tarm. Vi fikk med nød og neppe skvist tynntarmen på plass uten at tykktarmen sprakk. Noen rifter ble det, men de kunne sys. Den lille magen fikk et kjempesvært operasjonsarr, men ellers gikk det fint.

Det er godt å ha store, sterke brødre når man er syk. De bar henne til sykehuset, og her passer de på henne mens hun kommer seg etter operasjonen. Nå har de tatt henne med seg hjem igjen.

Gjester
Vi liker å påstå at folk strømmer hit til Verdens Navle fra alle kanter. For det er det de gjør:


Her er Jakob Altgärde, ferdig turnuslege på besøk i en måned fra Sverige, i ferd med å feste en nakkekrage på Ethan Ling, medisinerstudent på besøk her i to måneder fra New Zealand.

Slike krager er viktige for å beskytte pasienter med mistenkt nakkeskade, og de er vanskelige å få fatt i her. Mange takk til Jakob, som hadde med mange av dem fra Sverige, som gave til sykehuset her.
Jakob har med kona Terese og lille Ester på 2 år hit, så vi ikke helt skal glemme våre besteforeldre-kunster.


Maria Handeland studerer medisin i Bergen, og er her for å bli kjent med liv og arbeid på et misjons-sykehus.
Her samler hun data på sykepleiernes vaktrom, til sin hovedoppgave som dødsfall ved sykehuset. Hun registrerer systematisk data om alle de ca. femti pasientene som har dødd på sykehuset i løpet av ett år, for å se om det er rutiner vi bør endre, eller annet vi kan lære.



Anna Virén er finsk lege, på vei til å bli pediater. Hun var her som student for noen år siden. Nå tok hun med seg sin søster Elina som også studerer medisin, for å vise henne liv og arbeid på et misjonssykehus i noen dager. Her er de med på en travel og full legevisitt en morgen.


I det siste har vi også hatt besøk fra to folkehøyskoler, Øytun og Nordfjord. Begge skolene har tidligere samlet inn store pengesummer til sykehuset, og planlegger å gjøre det samme i år. De var her for å samle inspirasjon, og inspirerte oss med det samme. Her er to ivrige representanter for «Bistandskommitèene» i ferd med å rengjøre poliklinikken før innflytting.

En lang kamp
Noen svangerskap er tøffere enn andre. Til Maya opplevde det:
Da hun var 14 uker på vei, begynte hun å blø kraftig. Fosteret levde fremdeles, men med så stor blødning var det fare for at hun kunne abortere, eller det som verre er, så hun ble innlagt hos oss. Blødningene kom og gikk i mange uker, før de endelig lot til å avta da hun var fem måneder gravid.

Akkurat da gikk vannet. På denne tiden skal jo fosteret normalt ligge og svømme omgitt fostervann, mens det ennå er god plass i livmorhulen midt i svangerskapet. Men hos Til Maya rant alt fostervannet ut. Det rant i strie strømmer hver eneste dag. På ultralyd så vi at fosteret lå i en tørr livmorhule helt uten vann. Til å begynne med lå morkaken helt ned mot fødselskanalen, altså «placenta previa», men den trakk seg oppover og ut av fare-området etterhvert. Slik kronisk lekkasje av fostervann gir infeksjonsfare for mor, og er ofte forbundet med lungeskade eller andre problemer hos barnet. Så det beste er om fødselen kan settes i gang. Men det var jo ikke mulig her, hele fire måneder før termin.

Gjennom to måneder fikk hun infeksjonsforebyggende medisin og bodde på Mødreventehjemmet, mens hun ventet tålmodig. (Vi tror det var riktig. Fant ingen sikre retningslinjer i litteraturen. Er det noen som har noen?) Så gikk hun i spontant fødsel, vel åtte uker før termin. En liten jente på 1 100 gram ble født i seteleie. Det var spennende. Hadde hun den lungeskaden vi fryktet, så det ble vanskelig å puste? Eller hadde hun tatt skade av blødningene?

Hun var dårlig den første tiden. Fikk navlevenekateter med væske, glukose og antibiotika, ble lagt på CPAP med ekstra oksygen, og ble lagt i vår utmerkede, «hjemmelagde» kuvøse. Der bodde hun så den første måneden av sitt liv.


Her har den lille jenta nettopp sovnet etter et godt måltid, en av de første gangene mor kunne ta henne ut av kuvøsen. I dag som dette skrives, har hun nådd en vekt på 2,000 gram, og skrives ut. Til Maya har grunn til å være stolt over en sterk liten jente som overlevde et tøft svangerskap!

Fra vin til vann, - et større under?
En dag var jeg sammen med vår «Julestjerneklubb»-sjef på politisjefens kontor for å forsvare et klubbmedlem. Da spurte vi hva landets nye alkohollovgivning innebar, særlig med tanke på salg i nærheten av sykehus. Han forklarte at det nå er forbudt å selge alkohol nærmere enn 200 meter fra sykehus og skoler. Dette ikke har vært allment kjent, så han foreslo at vi skulle arrangere et møte med alle sykehusets naboer, fylkessjefen og ham selv, for å informere om loven og høres deres tanker før de håndhever loven. Det ble et flott møte der vår lokale landsby, Sobru, besluttet at det skulle være slutt på alt salg av brennevin og øl i fra neste dag!


«Alkohol er ikke til salgs i dette området». Tre plakater som julestjerne-klubben har satt opp for å markere området der det ikke lenger er alkoholsalg.

Oppfølgingsmøte
Den 29. oktober kalte Julestjerneklubben landsby, sykehus og distriktets øverste ledere, Røde Kors og politisjef til oppfølgingsmøte. Nå var det alvor. Det ble holdt taler, men også alle julestjernene fikk presentert seg. Nå sto de fram som ledere av møtet og for utvikling av landsbyen, mens noen av de høye herrer fortalte forsamlingen hvordan de hadde vært før.


Det mest rørende øyeblikket var da politisjefen fikk hilse på Bisal som han hadde lagt inn hos oss med håndjern og en hel politistyrke som holdt han nede, for to uker siden. Nå var håndjernene av, han var forenet med sine slektninger som han hadde slått, og kom på egen hånd til møtet, blid som en sol. Det var et øyeblikk som overbeviste alle store menn om at det er håp for alle.


Deretter gikk vi i flokk til alle de ni hoteller og skjenkesteder nær sykehuset og overrakte et skilt som eierne selv hang opp sammen med politi -og distriktssjefen, «Her Selges Ikke Øl Eller Brennevin».


Vin blir til vann! Leder av Julestjerneklubben, Tilak Rai, nr to fra venstre, gleder seg over at det utenkelige har skjedd for første gang i Nepal, i hans egen landsby, etter hans utrettelige innsats. Mens hotelleier Dowari takker glad for den fine gaven han fikk fra Politisjefen.

Nye kirkedører åpnes
Presten Dig Lal har utrettelig holdt i byggearbeidet i gang. Og han har ledet det fram i bønn, når det så ut til å stoppe opp.


Resultatet er mye bedre enn noen av de mange planer som har vært lagt!

Vi har lenge hatt håp om at julen 2014 skulle kunne feires i den nye kirken. Og så ble den ferdig før tiden! Innvielsen kunne skje allerede 1.oktober! Kirkebygget har kostet 3 300 000 rupees, dvs vel 200 000 kroner. Pengene er reist ved ofringer i kirken her, gaver fra 77 enkeltpersoner i menigheten, støtte fra elleve andre kirker i Nepal, og noen gaver utenfra. Det er tatt opp lån på bare 300 000 rupees, ca 20 000 kroner. Det er imponerende, og alle takker Gud! Normisjon gir ikke noen økonomisk støtte til denne menigheten. Men de gir selv trofast tiende, og mange har i tillegg strukket seg langt utover det, for å gi penger til byggearbeidet.


Et stort kirkerom der vi nå kan strekke ut bena, og ønske mange nye velkommen.

- Og nye kommer
Sist lørdag var det tur til elven, og ni gamle og unge kom opp fra vannet til et nytt liv. Noen dager tidligere ble ni døpt i nabokirken i nord. Kirken i Nepal vokser. Fra 1950 og til nå har den vokst fra 0 til 7 % av befolkningen i Nepal, i følge siste folketelling.

Kirken vokser når den deler gleden i troen. De ønsker velkommen en Gud som ikke gjør forskjell på folk, og som ser den fattige og løfter ham opp. Den vokser når omgivelsene ser hvordan troen forandrer liv.


Den gamle i vannet bak henne som nettopp er døpt, er en vandrer som har levd uten noe hjem å kalle sitt eget i mange år. Nå har han funnet sitt hjem i kirken, der han får bo, og i Guds rike. Den unge har hatt sin egen kamp, men har nå et fellesskap i ungdomsgruppa som styrker henne.

Be for broa
I forrige nummer fortalte vi om alle byggematerialer og maskiner som fremdeles ligger i Katmandu og venter på at bilbroa hit til Okhaldhunga skal åpne.


Fremdeles er vi avhengige av denne lange gangbroa over den store elva.                    Foto: Jakob Altgärde

Ryktene sier nå at en permanent bro for biler vil kunne åpnes den 21. november. Vær gjerne med oss og be om at så må skje!

Bilulykke
Få dager før OT «gikk i trykken» skjedde Okhaldhunga’s største ulykke på mange år: En jeep med 26 passasjerer (den var registrert for omtrent en tredel av det) rullet utfor et stup. Det er jo umulig å ha full kontroll over en bil som er så overlastet. Åtte mennesker døde på stedet. To til døde underveis til sykehuset.

Av de seksten overlevende som kom til sykehuset døde en av hodeskader kort tid etter ankomst.
En av de hardest skadde var en slektning av fylkesmannen. Hun hadde en stor indre blødning. Etter at hun var stabilisert rekvirerte han et militærhelikopter som tok henne til et stort sykehus i Katmandu, sammen med noen av de andre.


Vi endte derfor opp med elleve pasienter her hos oss. Alle er nå i bedring. Denne lille jenta som møtte oss med blomst i hår og et begynnende smil om munn på visitten neste dag, er en av dem.

Farlig vakkert


Mt. Everest sett fra Okhaldhunga. Det er mange turister som kommer for å oppleve Himalaya under en blå himmel, - men himmelen er ikke alltid blå! Foto: Jacob Altgärde.

Syklonen «Hudhud» i India klarte å komme helt opp i våre fjell, og ga en forferdelig snøstorm på en tid da det forventes blå himmel. Foreløpig er 39 funnet døde og mer enn 80 er savnet. Det er turister og mange portere som måtte gi tapt i kampen. Flere av bærerne var fra vårt område. Men også modne risåkre ble slått ned av uværet. En ulykke som dette sender enda flere unge gutter ut på leting etter arbeid andre steder, ofte langt hjemmefra.

Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Her kan du gi en gave

Sykehuset har fått nye venner

01 oktober 2014

Først må vi fortelle at Okhaldhunga Sykehus har fått flere nye venner det siste året:

I desember i fjor ble plutselig fire forkomne utlendinger bragt hit, en engelskmann, en israeler, en franskmann og en ire. På vei tilbake fra et klatre-eventyr opp mot Mt. Everest hadde jeepen de satt i veltet og rullet utfor veien midt på natten. Sjåføren og hans hjelpemann stakk av, og overlot de sårede utlendingene til seg selv. Noen landsbyboere i nærheten bragte dem hit til sykehuset, hvor de fikk behandling for sine skader.

De ble så begeistret for det de opplevde her at de lovet å arrangere en innsamlingsaksjon til inntekt for sykehuset i Okhaldhunga. Nå har de gjort det. De er erfarne fjellklatrere, og arrangerer nå en ekspedisjon til Mt. Blanc, EUs høyeste fjell på 4 810 moh, for å skape blest om Okhaldhunga Sykehus, og for å reise pengestøtte! Les om aksjonen deres på:
http://www.umn.org.np/page/mont-blanc

Grønt kloakkanlegg
Vårt nye sykehus trenger nytt kloakkanlegg, og ny kantine. Kan det kombineres??


Ja! Her ser vi toppen på vårt nye «biogass-anlegg», med vårt hus i bakgrunnen. Under kuppelen ligger et kloakkanlegg. Her vil metangass samle seg, og så føres i rør til kjøkkenet på sykehus-kantina like ved. Nå skal vi kunne koke mat uten å måtte transportere gass eller diesel langveisfra. Den sveitsiske ambassaden betaler for byggingen, et nepali byggefirma utfører jobben, og sykehuset får gratis, lokalt produsert brennstoff i årevis framover! Lurt?

Budsjettet sprakk
Det er vanskelig å beregne hvor mye det vil koste å bygge. I sommer ble det klart at beregningene ikke holdt. Det vil koste mer enn vi trodde å sette opp nye sykehusbygninger i Okhaldhunga, hvis de skal ha det minimum av standard som trengs. Som for eksempel jordskjelvsikring, forsvarlig sanitæranlegg, mulighet for oppvarming av barne-/ og føde-rom og kantine med skikkelig mat til pasientene, m.m.

Etter at det ble klart, har det vært jobbet mye med å sette opp et nytt, realistisk budsjett. Både den sveitsiske ambassaden i Nepal og en svensk kristen organisasjon har lovet å bidra med ekstra midler. Men for at det hele skulle gå i balanse ble det tidlig klart at vi var avhengige av en stor ekstrabevilgning fra Normisjon. Og for kort tid siden var svaret klart: Normisjon har innvilget en ekstrabevilgning på 3,6 millioner kroner til dette i 2015!

Dette er en fantastisk god nyhet for oss, og for alle de som er avhengige av Okhaldhunga Sykehus for nødvendige helsetjenester. Vi skriver dette for å dele gleden med dere. Men også av en annen grunn:
Normisjon har bevilget pengene, men det betyr ikke at de har dem klare på bok. Mye er samlet inn allerede, men langt fra alt. Takk til alle dere som vil være med på å sette Normisjon i stand til å bære det store ansvaret.

Det livgivende åndedraget
Lungebetennelse er småbarns største fiende. Det livgivende ekstra oksygenet har de fått fra gode faddere i Norge.


Alle prøver og behandling, og dyre opphold i kuvøsen, kan de takke sine faddere for.

I år har 2 886 barn under 12 kg fått gratis behandling her, bare medisiner har de måttet betale selv. En liten prematur gutt på 1 200 gram reiste nettopp hjem etter 4 uker i kuvøse. Regning ble på 72 000 rupees, men foreldre betalte bare 3 000 rupees. Mange liv og familier kan takke for denne eksklusive ordningen de bare får på Okhaldhunga sykehus for barn under 12 kg.

God morgen, mitt navn er Mirakelungen
Han kom inn 16 dager gammel med full sepsis, en dramatisk infeksjon i hele kroppen. Det ble startet kunstig ventilasjon, og etter hvert full hjerte-/lunge – redning.


Etter en stund klarte han å puste selv.

Han sluttet å tisse, og alle livsfunksjoner var på et lavnivå. I en periode kunne han ikke røre verken armer eller ben. Både lever og nyrefunksjoner hadde problemer. Hver dag var vi overrasket over at han fortsatt levde. Plutselig en dag, kikket han opp på oss da legevisitten åpnet glasset på kuvøsen. «Hei, god dag, mitt navn er Mirakelungen» var det som han sa. Den dagen begynte han å bevege på armer og ben igjen. De norske studentene her døpte ham Mirakelungen.


Etter noen dager kunne mor få ham på fanget, hun som hadde grått sine avskjedstårer for ham.
Han kom i gang med å suge og bevege seg, og etter vel to uker kunne han bli skrevet ut!
En angst ligger fremdeles der: Kan han ha fått en hjerneskade som vi ikke ser ennå?


Ved utskrivelsen så vi ingen tegn til det, og vi velger å glede os sammen med mor og familie som fikk tilbake et barn som både de selv og doktorene hadde mistet alt håp for.


Etter en uke kom mor tilbake med ham for en kontroll. Hun hadde med seg en kjekk liten tass, som hadde tydelig øyekontakt med sin mamma! Vi kan i dag fremdeles ikke se tegn til hjerneskade, så la oss fortsette å håpe og be!

Å kunne svelge
For noen måneder siden kom det en kar hit med svære lymfeknuter på halsen. Vi mistenkte kreft, så han lånte penger av sine naboer og dro til et kreftsykehus i Katmandu. Men der gjorde de dessverre en slett jobb. De tok prøver uten å få representativt materiale fra svulsten, sa at han hadde tuberkulose, og sendte ham hjem med medisiner mot det.

Nå kom de hit med ham på båre. Han hadde en monstrøs hevelse på halsen, kunne så vidt puste og omtrent ikke svelge. Ut fra våre undersøkelser er det klart at han har kreft, antagelig et lymfom. Han har barn hjemme, i førskolealder. Han har store lån og ingen penger, og verken mulighet eller vilje til å reise tilbake til kreftsykehuset.

Vi kan ikke kurere kreftsykdommen hans. Men vi bestemte oss for å gjøre et forsøk med en behandling som kan redusere symptomene en stund, og muligens forlenge livet. Det heter «metronomisk behandling», og er noe vi ikke har gjort her før. Det er langvarig, daglig behandling med prednison og små doser cellegift, som brukes i den vestlige verden mest til pasienter man har gitt opp å kurere, men håper å kunne gi lindring en stund.


Han kunne snaut svelge da han kom. Kort etter at behandlingen ble påbegynt åpnet det seg i halsen igjen! Det var en fantastisk følelse for ham, og de neste dagene drakk han store mengder mango-juice, og nøt å kunne få det gjennom halsen.

Han var her en uke. Tålte behandlingen godt, hevelsen gikk noe ned, og det ble klart lettere å puste. Nå reiser han hjem til familien for en måned, og så blir det spennende når han kommer tilbake hit.

Under legevisitten:
For en uke siden ble denne sju år gamle jenta innlagt hos oss.


Hun hadde alvorlige pusteproblemer, og viste seg å ha et svært pleura-empyem, over en liter puss i lungesekken. Hun kunne bare så vidt puste, fordi pusset klemte sammen lungene. Hun var pjusk og lei seg.

Nå har lungen vært drenert i en uke, og hun får antibiotika. Da legevisitten kom i dag spiste hele familien frokost på senga, og stemningen var høy. Nå går det framover!


Også i denne senga var det fullt, og stor stemning. Her ligger den nybakte mammaen og hennes mor, med babyen som ble født i natt mellom seg. De var så fornøyde med fødselen, og med samarbeidet sitt, at det var en fryd.

Etter legevisitten:
Vi ser mange flere diabetes-pasienter nå enn før. Det er en utvikling på linje med alle andre fattige land i verden, der levestandarden har begynt å øke.


Denne kvinnen hadde vært gravid med en uoppdaget diabetes, og mistet barnet. Her lærer hun å sette insulinsprøyter selv, mens mannen følger nøye med. Dette er viktig, også fordi med god blodsukker-kontroll vil neste svangerskap kunne gi dem et levende barn.

To for mye?
Mor er døvstum, og derfor ekstra sårbar, så en ukjent mann tok seg til rette. Hun bor alene sammen med sin gamle mor. Nyheten om at det var tvillinger hun bar, var ikke god.


Hun har kjempet seg igjennom en fødsel, men nå vil hun ikke kjempe lenger for disse små. Hun vil gi dem bort til foreldre som kan gi dem det hun ikke kan.

Vi leter etter nye foreldre. Det har vært vanskelig å finne lokalt, men nå finnes det en kristen organisasjon, «Voice of the Fetus», som formidler adopsjon i Nepal. Det har blitt omtrent umulig å adoptere ut av landet, men innenfor Nepal er det mulig. De leter og vi leter fremdeles lokalt. Be om at disse to kan bli til glede for nye foreldre, og til ære for sin skaper.

Alkoholtur
En regntung søndag var «Julestjerne klubben» på landsbytur med «street drama»!


Julestjerneklubben, vår AA klubb, var blitt invitert til en landsby for å hjelpe dem med å håndtere de store alkoholproblemene der.

Kvinnegruppen blir ofte tilkalt når det er husbråk, men de står maktesløse over for en alkoholiker. Vårt bidrag er å fortelle at en alkoholiker er syk, men at det er håp og at det er en mulig vei ut av alkoholisme. Den beste måten de lærte det på var da de gjenkjente en i klubben som tidligere hadde jobbet med drikkevannsforsyning i landsbyen. Da hadde de aldri sett ham edru. Nå var det vanskelig å kjenne ham igjen, etter at han hadde vært tørrlagt i fem år! En annen reiste seg opp og sa tydelig ifra at han fra denne dagen ville slutte å drikke, for første gang på 50 år!
Gir vi pasientstøtte til de rette?

I løpet av det siste året har vi forvaltet 215 000 kr i støtte, til nesten 3 000 pasienter. Men er det de fattigste som får støtte, eller blir vi lurt? For å finne svar på det, gjorde vi sist vår en undersøkelse i en kommune, med hjemmebesøk til alle som hadde fått støtte. Etter at vi var tilbake i sommer ble den samme undersøkelsen gjort i en kommune i nabodistriktet der det kommer mange pasienter fra.


Statistikk fra undersøkelsen.

Vi ønsket ikke bare å komme som en kontroll, men også å styrke relasjonen til våre pasienter og lære å forstå de fattiges livsvilkår bedre.


Matfatet der vi kom besto av hirse-stappe med potetbiter kokt i vann, hos dem som levde etter evne. Der lån tårnet seg opp hadde de ris, men til uforsvarlig høy rente.

De hjemmene vi besøkte, fikk grønnsaksfrø som et bidrag til kostholdet.

Det har vært moro når de nå etter sommeren kommer tilbake med en pose grønnsaker som gave til våre inne-pasienter!

En lykkelig blanding!
Noen husker den store kampen disse to måtte kjempe for å kunne gifte seg. Jenta som er lavkaste og en rai-gutt fra fjellene her. Noe slikt har aldri skjedd før, mente landsbyen. Vel, andre steder har det nok skjedd, men de var førstepar ut i sin landsby. Kirken sto fram som kirke og viet dem i tråd med bibelens ord om likhet.


Nå kunne de komme til kirken med en liten vakker nyfødt pike som ble omsluttet av menighetens forbønn.

På fluejakt
Gekkoer, en type små øgler, er blant våre gode venner her. Denne typen bor i huset vårt, og bidrar til å holde det rimelig fritt for fluer og mygg.


Her er han på fluejakt, og kryper stille og lett på den vertikale vinduskarmen.

Han glir ikke, fordi undersiden av tærne er dekket av tusener av skiver med små hår som fester seg til underlaget med «Van der Waalske krefter». Det er ikke sugekopper, men noe mye mer avansert. Prøv å slå det opp hvis du lurer!

Byggestatus
Noen i redaksjons-kommitèen mente dette ble så langt at det ble kjedelig, derfor kommer det her til slutt. Det er nemlig så mange ting som foregår i byggeprosjektet at det kan være på sin plass med en liten oppsummering om situasjonen for spesielt interesserte:

Tuberkuloseavdelingen er jo i bruk som dere vet. Pasientene liker å bo der! Til nå har de bare hatt et skur å koke mat i. Nytt kjøkken er under oppføring og gulvet er støpt.

Poliklinikken er så godt som ferdig, mangler bare tilkobling til biogass-anlegget så snart det er klart. Vi regner med å flytte inn i løpet av to uker.

Broer og ramper er såpass kompliser at de må nevnes spesielt. En rampe trengs til 2. etasje i Poliklinikken, der det er «bussulykke-sal». En rampe til Hovedbygningen for å komme over i 2. og 3. etasje. En rampe til kantina. Alle broene er stålkonstruksjoner, og de er nå ferdig laget, men de ligger i Katmandu. For de er så store at vi får dem ikke transportert hit før vi har en skikkelig bil-bro over elva. En måned eller to?

Sykehusets Hovedbygning: Alle ytterveggene er på plass, og innervegger monteres etter festivalen, Dashain. Da vil barnerom, operasjonsavdeling, fødeavdeling og «ICU» vil kunne isoleres skikkelig for varme, og vil kunne holdes varme om vinteren. Denne bygningen er jo den store, og er beregnet ferdigstilt i juli 2015.

Vedlikeholds-/ og kantine-bygg. Her kom vinduene nettopp på plass. Hele bygget skulle vært ferdig nå, men noe gjenstår pga transportproblemene nevnt over.

Biogassanlegg, vann og kloakk. Er under bygging fra morgen til kveld.

Renovering av gamle bygninger. Så snart noen funksjoner er flyttet over i de nye bygningene, må vi oppgradere de gamle, så de kan tas i bruk til andre funksjoner. På en skisse ser renoveringsplanene slik ut:



Nylig hadde vi 64 pasienter innlagt samtidig. Da er alt sprengt. Så umiddelbart etter at poliklinikken er flyttet, vil vi starte ombyggingen av den gamle poliklinikken til ny liten sengepost for Mental Helse og Alkohol.


Brospennet over den store elva er ferdig, men ennå mangler sement-arbeider. Mye av byggearbeidene våre står i stampe inntil denne broa blir kjørbar. Dette er faktisk vårt største problem akkurat nå.

På den andre siden av broen ligger tak, ramper, søppel-forbrenningsovn og en stor vaskemaskin til vaskeriet. Be om at broen ferdigstilles snart!

Her kan du støtte fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.

En omvendelse til Takk

02 september 2014

Så måtte jeg tilbake til Nepal for å lære å takke. Kanskje skulle en tro at Norge, der jeg hadde overflod av alt, takket mer?

I Nepal er det flaut å bruke ordet takk. Det er høytidelig og brukes ikke mellom ektefeller og andre nære relasjoner. Det er et stort ord. Men så møter jeg i kirken noen som har lært å takke sin Gud! I deres gudstjeneste bruker de minst 20 minutter til fritt og takke og lovprise Gud. Alle ber høyt og jeg lytter og lærer. Jeg lærer alt jeg kan takke Gud for. Jeg lærer alt jeg kan lovprise Gud for. Jeg møter mennesker som har vendt seg mot Gud og gir Ham den takken han fortjener.

Så er de kanskje på vei i riktig retting? Om vi selv tar æren og takken, er vi mer på vei inn i oss selv. Når de nå vender sine ansikt mot ham i takk og lovprisning, åpner de opp for et liv der de midt i sin fattigdom kan si de har liv i overflod. Ved å lytte til deres takk og lov, får jeg så mange vakre ord om Gud at Gud vokser seg stor og vakker for midt indre og min lengsel etter hans vilje vokser i meg. Det er godt å være i en takkens kirke, ikke bare i en meningens kirke.

Jeg lurer på om jeg kan så mange vakre ord om Gud på norsk? Kanskje jeg må øve meg? En effekt av å begynne å takke Gud, er at de kristne har begynt å takke hverandre også. Det åpner våre øyne for hverandre, slik vår øyne blir åpnet mot Gud.


Solsikken vender seg mot solen og slikker i seg varmen. Takken vender våre ansikter mot Guds varme og glede.


Hari Maya takker for seg. Etter to uker på ventehjemmet kan hun reise hjem etter en vellykket fødsel med et levende barn.
Ved forrige fødsel ble hun båret bevistløs inn og måtte forløses med keisersnitt, men barnet døde. Sammen med henne var det 42 kvinner fra ventehjemmet som fødte i løpet av juli måned.


Kuvøser
I dag begynner vi med de minste:

Nyfødte som er født altfor tidlig og andre svært syke nyfødte, trenger å være i kuvøse de første dagene eller ukene av livet. Behandlingen av slike bittesmå krever mye arbeid, og kunnskap og ferdigheter fra leger og sykepleiere. Derfor er det dyrt. Det fører til at mange slike barn i Nepal ikke får den behandlingen de trenger. Og vi hører faktisk stadig om fortvilte foreldre med barn i kuvøse på de store sykehusene i Katmandu som ender opp med å rømme fra en regning som kan komme opp i flere årslønner, og lar barnet bli liggende igjen, fordi de ikke kan betale. Hjerteskjærende, men egentlig bare en logisk konsekvens av det brutale møte mellom teknologisk medisin og rå fattigdom.

Slikt skjer ikke i Okhaldhunga. For fremdeles er det slik at vi har anledning til å gi gratis behandling til alle barn som veier mindre enn tolv kg. Og det gjør disse! Det er gaver fra OT’s lesere, og mange andre, som gjør det mulig. Derfor kan nyfødte som er premature eller svært syke få «bo» i våre enkle, lokalt produserte kuvøser så lenge de trenger det, selv om foreldrene er utfattige. Her kan dere møte et par av dem som bebor våre kuvøser akkurat nå:


Denne lille gutten heter “Erik”. Han ble født seks uker før termin, på vei til en lokal helsepost. Etter fødselen fortsatte de like godt rett til sykehuset her.

Han veide bare 1,8 kg, hadde nok en infeksjon og var for svak til å suge. Her får han morsmelk rett i magen gjennom en sonde i nesa. Han tålte melken godt, og kunne snart komme ut av kuvøsen for å være hos mor mens han fikk resten av antibiotika-kuren.


Her er lille Erik endelig sluppet ut i livet. I takknemlighet for en god start i kuvøsen, fikk han navnet til doktoren som hadde sett til han hver dag mens han lå der. Nå har han kommet hjem til sin familie med et litt uvanlig navn.

I nabo-kuvøsen sover lille Sudip, som ble født i går. Moren var innlagt med alvorlig svangerskapsforgiftning, og så gikk hun i spontant fødsel ni uker før termin. Heldigvis hadde vi rukket å gi henne en medisin som modner barnets lunger i tide før fødselen.


Her ligger han på «CPAP», en slags enkel puste-støtte, og foreløpig puster han godt. Han veier bare 1,2 kg, og vil nok ha behov for å bo i kuvøsen i en del uker. Der får han fred, varme, oksygen, intravenøs væske, antibiotika og morsmelk, så det blir en god start i livet.

Flyplassen er åpen!

Etter å ha vært stengt for «oppgraderingsarbeid» i to og et halvt år, åpnet plutselig flyplassen igjen. Og nå med asfaltdekke på landingsstripa! Så velkommen på besøk, nå er det enda lettere enn før å komme til Verdens Navle! En halvtime i lufta kan erstatte fjorten timer på veien.

Grønt Sykehus

Vi fortsetter serien om det grønne sykehuset: Her er Fred, sjefen for byggeprosjektet, i lattermild feiring av at alle batteriene til solcellene nå er på plass. Rommet som nå er batteri-bank huset tidligere tuberkulose-pasienter, men de har nå flyttet til bedre lokaler.

Nøkkeloverrekkelse!

Den 7. august kunne entreprenøren som har arbeidet her i nesten 3 år, overrekke nøkkelen til det andre bygget som er fullført, - poliklinisk avdeling. Mr. Murari fra Tundi entreprenør firma overrekker en liten nøkkel til et stort flott bygg, til Fred som skal legge siste hånd på verket før vi kan flytte inn.

Grøftegraving i regntiden

Til de nye sykehusbygningene hører det nytt vann-/ og sanitær- opplegg, og det betyr mye grøftegraving. Da er en gravemaskin nyttig. Men maskiner har det vanskelig i regntiden, når grunnen forandrer seg til flytende gjørme. Her har den halvveis sklidd ned i sin egen grøft, og mistet et belte.

Fødsler og keisersnitt

Igjen har vi besøk av norske medisinerstudenter her. Live og Kristina skriver oppgave om et viktig tema: Indikasjoner for keisersnitt i praksis. Her diskuterer de gårsdagens fødsler med sykepleiersjef Chochara.

Frynsegoder:

Siden denne studien er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Okhaldhunga Sykehus, overrekker Live en gave fra universitetet til sykehuset: En splitter ny laptop!


Her betrakter sykehus-direktør Tuk statistikken over antall fødsler og keisersnitt på Okhaldhunga Sykehus de siste 13 årene. Vi er inne i en svær økning i antall fødsler, mens keisersnittene nå utgjør ca 10 %. Det er vi godt fornød med.


Ny behandling for pylorusstenose
Fortvilet mamma. Gutten er en måned gammel, men han veier mindre enn da han ble født og kaster opp så snart han får noe i magen. Han er uttørret og underernært. På ultralyd ser vi at gutten har pylorusstenose, altså at utløpet fra magesekken til tynntarmen er forsnevret.


Melken når ikke fram til tarmen, så gutten er sulten og sint, mammaen redd. Tidligere ville vi forsøkt å operere, selv om nyfødt-operasjoner hos oss er risikable. Da han ikke ble frisk dagen etter ankomst her, ville hun ta ham hjem igjen til ny runde hos shamanen hjemme.

Men nå prøvde vi en ny metode, etter å ha lest i et medisinsk tidsskrift. Gutten fikk atropin-sprøyter og gradvis økende melkemengde hver tredje time døgnet gjennom i en uke. Da sluttet han å kaste opp. Så reiste de hjem, og mor ga medisinen i munnen døgnet rundt.

Det virket!
Etter ytterligere en uke kom en stolt mamma tilbake med en fornøyd baby som hadde begynt å legge på seg!


Hun har grunn til å være stolt. Det er litt av en innsats å blande medisin riktig og gi den hver tredje time dag og natt, når man bor i et enkelt landsbyhus og jobber hardt.

Ang Doma med mann og barn
Husker dere Ang Doma Sherpa som krabbet fra oss i skogen?
Åtte år har gått, mange operasjoner og mye opptrening og smerter, men det var verdt det sier hun. I dag går hun med en stokk, har møtt kjærligheten, giftet seg med herr Dahal, som sitter i rullestol, men er spretten som få.


Livet har smilt til dem og Gud har velsignet dem med en datter! De som ingenting var i andres øyne, er blitt en lykkelig familie og stab på Sathi Sewa, vår forbindelse i Kathmandu.

«Hjem til Mission»
Okhaldhunga Times lesere kjenner Shanti. Den nygifte, vakre piken som fikk japansk encefalitt B, og deretter brukte fem år på å lære å gå igjen ved hjelp av en utrettelig far som følger henne, endog ned i dåpsdemningen da Shanti ble døpt.

Når hun er lei og sint hjemme lurer de henne med at de skal gå til «Mission», (som folk her kaller sykehuset). Da blir hun straks blid.
Denne gangen måtte de ta turen, ingen ting kunne få Shanti til å spise,- men hun var strålende fornøyd med å komme «hjem til Mission» igjen.


Shanti kom med magesmerter og oppkast. På ultralyd fant vi en stor, betent galleblære med steiner i. Nå får hun behandling, og i dag har hun holdt på maten hun har spist. Smilet vokser for hver dag. Så får vi se om det blir aktuelt med operasjon senere en gang.

Andre kommer forskremt fram til «Mission»
Bahadur Bhujel, 10 år, er like forskremt som sin far når han blir lagt inn på et slikt stort og skummelt sykehus.

Bahadur er oppsvulmet i hele kroppen og har nyrebekkenbetennelse. Han vært en skikkelig arbeidskar, ved siden av å gå på skole. Han har nok ikke lekt med annet enn stein og det dagen måtte ha igjen av tid.


For å tine opp et angstfullt ansikt, fikk han en boks med små lego. Dagen etter møtte vi han på legerunden, fullt opptatt med masse avanserte små byggverk! Det bor noe i den gutten, fikk jeg en mistanke om.

Skrekken for en stor regning kan leses i farens ansikt. Da han fikk rekvisisjoner på mange prøver som skulle betales, ble forvirringen stor. Han ble sendt til sosialkontoret der han kunne fortelle sin historie, og fikk trygghet for at gutten ville få behandling selv om han ikke kunne betale for seg.

Faren selv hadde mistet sine foreldre og all jord da han var 12 år. Deretter måtte han gjøre tjeneste rundt omkring. Et sted fikk han ansvar for hus og jord, mens husfolket flyttet til Kathmandu. De ga ham en døv jente til kone, som ikke kunne giftes bort til andre. Der har de bodd og drevet jorda, og måttet sende halve avlingen til Kathmandu. Det de sto igjen med ga dem mat i to måneder. Deres eldste sønn var deres håp, han skulle ut i den store verden for å tjene penger. Med friskt mot tok de et stort lån for å sende gutten ut. Men de svakeste blir ofte lurt. Mellom-menn stakk av med alle pengene, mens familien ble bundet til fattigdommen for generasjoner.

– Men kanskje lille Bahadur er en som kan finne nye veier for familien?

Glade selgere

Sist søndag hadde ungdomsgruppa og søndagsskolen laget masse snacksmat som de solgte etter gudstjenesten. De skulle samle inn penger til å kjøpe maling for så de kunne male kirken innvendig!

De klarte å samle inn 6 420 rupees! De gir seg ikke, og vil lage mer mat neste søndag. Den gjengen kan klare å lage en fargerik kirke både i sjel og sement!

Hilsen Kristin og Erik
Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus ved å aktivere denne linken.

Du kan også bruke Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes: ”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

Kjære naboer i Okhaldhunga

11 august 2014

Vi har jo nettopp kommet tilbake hit til Nepal, og dere lurer kanskje på hvordan det står til i det landet der vi var i sommer. Her er noen eksempler på ting vi la merke til:

Sykehus er viktig der også. Beredskap med helikopter gjør at de fleste i landet kan rekke fram til sykehus innen 45 minutter. Nå kreves det at dette må gjelde alle. De regner ofte i minutter der, når vi i Nepal teller timer eller dager. Tenk om alle her kunne nå fram til sykehus innen 24 timer ved akutt sykdom! Det er en god målsetting, og kanskje realistisk om noen år. Men minutter…

«Så er det kanskje et lite, tett befolket land?» - tenker kanskje de av dere som husker fødende hos oss, her mange må bæres over fjell og dal i dagevis, og opplever at barnet dør og kanskje moren dør på veien. Feil. Landet vi har vært i har det dobbelte av Nepals flateinnhold, og bare femteparten av folketallet. Men folk der tas godt vare på. Vi kunne ha lyst til å fortelle dem hvor heldige de er.

Nesten alle som vil jobbe, har en jobb. Og unge mennesker kan velge hva slags utdannelse de vil ha, og mange kan velge mellom flere jobber. Skolene er gratis. Derfor kan selv fattige barn gå på gode skoler. For skolene blir ikke eid av rike mennesker som skal tjene penger på dem som her, men av staten.
Nei, skolene er ikke korrupte, selv om de er offentlige. Det er sjelden noen må betale penger «under bordet» for å få en jobb, eller en studieplass.
Nei, de tar ikke inn nepali-barn.

Folk i det landet «handler» mye, mange nesten hele tiden. Tidligere betydde ordet «å handle» det samme som «å gjøre». Men nå bruker de det bare i betydningen «å kjøpe», som om det er det viktigste de gjør. Det kan bli som en sykdom. De «handler» hele tiden. Og den sykdommen er smittsom, det merket vi på oss selv. Vi begynte å tro at vi trengte å kjøpe en masse ting, som vi lever godt uten her.

De kan velge mens de «handler» også. I lokalbutikken vår talte jeg en dag at de hadde nøyaktig 47 ulike frokostblandinger, og 50 ulike typer brød i hyllene. Spørsmålet er ikke, som her, om du har brød. Spørsmålet er hvilket brød du vil ha. Mange der tror at valgfrihet er det aller viktigste i livet. Her vet vi at en kan være fri hvis en har nok brød.

Noen som har reist mellom landene våre og sett de store forskjellene, sier at «det er som to forskjellige verdener». Og så tror de at de hører til bare i den ene av dem. Så feil kan man ta. Det finnes ikke to verdener, bare én. Det som skjer der, påvirker livet her. Når breene nå smelter her rett over oss i Himalaya, så har det å gjøre med høy oljeutvinning der. Pengegaver derfra er i ferd med å skape et nytt sykehus her. Epidemier, varer og vær krysser landegrenser hele tiden. Vi hører sammen.

Grønt sykehus

11 august 2014

De nye bygningene kommer seg, blir det ikke fint?



Vi vil ha et grønt og miljøvennlig sykehus, og det ser det ut til å bli:

Strømforsyningen fra det nasjonale strømnettet er mangelfull og ustabil, og diesel til generatorene er dyrt og lite miljøvennlig. Men solceller er tingen!

Vi har fått støtte av den sveitsiske ambassaden i Nepal til å sette opp et stort solcelleanlegg. Hele taket på den nye sykehusbygningen skal dekkes av solceller. Dette blir miljøvennlig.


Første dag på jobb…

…. etter Norges-ferie var en oppvåkning til virkeligheten igjen. Jeg ble tatt av fattigdommen. Spørsmålet kom til meg, hvordan i all verden kan de klare å overleve selv og endog bringe opp barn i slike liv? Det er beundringsverdig.


Dawa var en av dem som møtte meg. Han er 11 år, og hadde falt ned fra et tre og brukket lårbeinet stygt, med en løs bit. Det var det ikke sikkert han ville bli frisk bare ved å ligge i strekk. Derfor anbefalte legene dem å ta han til Katmandu.


Faren ble helt fortvilet og klarte knapt å tenke. Da må vi fra sosialkontoret inn for å finne muligheter sammen med dem. Faren så bare for seg at gjelden steg så de helt mistet kontrollen over eget liv. En forståelig tanke. Foreldrene har ingen jord selv og bor i et meget enkelt ett roms hus på andres land, som de må betale med arbeid for å bo på. De lever av hva mor og far klarer å arbeide inn som dag-arbeidere.

Far jobber med stein og husbygging. Ikke dårlig, men det er jo ikke hver dag han får jobb. Er han heldig kan han tjene 400 rupi dagen. Moren kan tjene 100 rupi om dagen på jordene. Men de har et lån på 250 000 rupi, til 3 % månedlig rente. (Regn litt på det:) Hvis begge to får jobb hver dag og ingen barn er syke en måned, kan de betale halvparten av rentene, mens resten legger seg på gjelda, - og slik vokser gjelda dag for dag. De har ingen jord. Hva er så lånets sikkerhet? Jo det er de tre sønnene som en dag vokser til, de må reise utenlands og tjene inn gjelda de fikk for å kunne vokse opp.

Vi skjønner farens panikk. Men det ble en vei. Vårt vennskapssykehus, Anandaban, ville ta imot ham. Vi fikk det til uten at familien selv måtte betale noe, og gutten fikk et stålrør i lårbenet som sikrer en arbeidsfør framtid.


Tre dager med mor på ryggen.

En gammel mor, 58 år, bor nordøst i nabofylket i nord. Hun hadde vært syk i 4 måneder, men det var ikke før magen var like stor som ved en graviditet at de la ut på den lange ferden til sykehuset. Sønnen tar opp et lån, og bærer sin mor i en kurv på ryggen i tre dager til bilveien. Da er det en lang dagstur igjen i bil. Når hun kommer fram til sykehuset blir hun operert, og legene kan ta ut en godartet svulst fra eggstokken, på 4,7 kg! Ikke rart hun er lettet og glad når hun kunne reise hjem frisk og slank!


Lånet sønnen hadde tatt før avreise, strakk ikke til, men pasientstøttefondet kunne hjelpe dem med halvparten av regningen. Et stort smil og mye takknemlighet fylte sosialkontoret!


Regntid

Det er sommer her i Nepal også, med «godt og tjenlig vær». Ikke for turister og soltilbedere, men for landsbyfolket. Regnet strømmer ned mange ganger om dagen. Og selv når det er oppholdsvær kjennes det at luftfuktigheten holder seg nær 100 %.


Det er nå risen må plantes, for at den skal kunne stå i vann gjennom de månedene den vokser. Nær bunnen av dalen er terrassene brede og fine, som her. Den nærmeste terrassen pløyes med okser, mens den litt bortenfor er ferdig pløyd så risen kan plantes. Alt gjøres for hånd.




Regntidens gleder og sorger for oss som ikke dyrker ris selv:
Noe av det beste med sommeren, er at det er mangosesong. Det må være verdens beste frukt. Vi gledet oss til denne en ettermiddag. Men snutebillen hadde funnet den først, og hadde bodd i den gjennom hele sin barndom. Nedtur.



Hull i magen

Det er alltid spennende med folk som kommer hit til sykehuset med vondt i magen. Riktignok har over 90 % av dem sykdommer som kan behandles med enkle medisiner og gode råd, men noen må opereres. For noen dager siden kom det inn en kar som hadde fryktelig vondt. Og det var en historie som tatt rett fra en medisinsk lærebok:


Røntgenbildet viste «fri luft i bukhulen», her ser vi den over leveren. Da har det gått hull på magesekk eller tarm, og må opereres.


Ved operasjonen fant vi et hull på magesekken. Derfra hadde syre og luft lekket ut i bukhulen. Heldigvis hadde det bare vært åpent i noen timer, så det gikk greit å lukke.

Mannen kom seg etter noen dager, og kunne reise frisk hjem. Heldigvis var han en av dem som bor bare noen timers bilkjøring fra sykehuset.


Tuberkulose-familien

Tuberkulose igjen, blir vi aldri ferdige med å skrive om det? Nei, det kan jeg love. Denne feige fienden, som alltid ligger i bakhold for å ta samfunnets svakeste og fattigste når de er på det mest sårbare, skal vi fortsette å avsløre så lenge vi er her.

Den unge moren hadde skrantet helt siden hun var gravid med sin yngste datter for et år siden. De bor i Sindhuli, et distrikt langt herfra. Sykehuset og helsepostene der hadde de vært på, men ikke fått hjelp. Til slutt foreslo noen at de skulle dra til Okhaldhunga, «for der er det et sykehus hvor de behandler fattigfolk». De kom hit for to måneder siden, mens vi var i Norge. Folk her forteller at moren var utmagret, veide 25 kg og kunne ikke gå. Hun kom med mann og tre barn. Det viste seg at hun hadde lungetuberkulose, og hadde smittet barna sine. De to litt eldre barna var ikke så alvorlig syke, ennå.
Men den yngste datteren var underernært og apatisk, slik så hun ut da hun kom.

De mange amulettene forteller om gjentatte besøk til shamaner. Hun var ett år gammel, og veide 3,5 kg. I dag, etter to måneder med melk, egg, supermel, og medisiner, veier hun 5,7 kg.


I år blir det jul i ny kirke!

Det har lenge vært en drøm om at vi skal kunne feire julen 2014 i egen kirke. Nå tror vi på det. Et stort kirkerom! Alle er begeistret, og det vokser i takt med gaver fra menighetens egne medlemmer.


Det var moro å komme tilbake til kirken i Okhaldhunga, som har vokst på flere måter i sommer.


Sherpaene har nådd toppen!

I 40 år har ildsjeler arbeidet for at det Nye testamentet kunne bli lest på sherpaenes eget språk. Endelig, den 29. april i år, var det en stor samling med flere hundre sherpaer og mange gjester som kunne ta imot det Nye Testamente på sherpa språket. De siste 15 årene har sherpaene selv mer og mer vært drivkraften i oversettelsesarbeidet. Der har Caleb Sherpa, som mange av leserne kjenner, spilt en viktig rolle.

Åse Vendel var med på den store festen. Sammen med sin mann, Dag, var blant de første som arbeidet med språket. Dag fikk ikke se fullførelsen, men datteren Liv fikk være med. På sommer i sør kunne hun overrekke Sherpa NT og en takkepalett til Normisjon som har støttet sherpakirkens bidrag til oversettelsen de siste ti årene.


Liv bærer historien videre


Liv Vendel overrakte Sherpaenes Nye Testamente til Normisjon, sammen med takken fra Sherpakirken.


Samtidig har Liv sagt ja til Nepal selv, og reiser ut i tjeneste for Normisjon i UMN, helt vest i landet. Der skal hun arbeide med kvinne-tradisjoner.
Liv er jordmor og kan bli til god hjelp for kvinner som ønsker et bedre liv, færre barn og sikre barnefødsler.

De ønsker hjelp til å kunne forme sine liv selv. Det er langt flere regler og tradisjoner som kvinnene lider under i vest enn her i øst.
Hun ventes til Nepal i januar. Vi gleder oss!


Student-inntrykk

I Okhaldhunga Times før sommeren spurte vi om noen av medisinerstudentene som har vært her ville dele noen inntrykk herfra. Det ville de. Under forteller Fredrik Skår om en opplevelse her:

«Mitt opphold ved Okhaldhunga Sykehus:
Som norsk medisinstudent på et sykehus i Nepal er det mange situasjoner man kommer opp i som gir rom for sterke følelser. Det er en setting helt utenom det normale, ikke bare fordi forholdene på sykehuset er annerledes enn i Norge, men også fordi personene man møter kommer med et vidt forskjellig utgangspunkt og forventning.

Selv var jeg i Nepal for å se fødselsrutinene ved sykehuset, men historien jeg vil dele er fra et annet fagfelt. Hud.
Vi møter en 18 år gammel gutt på en av morgenrundene. Han bruker caps og en buff ganske langt opp over ansiktet. Han har en sykdom kalt Xeroderma Pigmentosum. Det er en genetisk sykdom hvor UV-strålenes skade av DNA ikke kan rettes opp på normal måte. Man får blemmer, blir lett solbrent og får åpne sår i huden helt fra barneårene. Behandling er egentlig å unngå sollys, men dette er ganske uunngåelig for de fleste mennesker. Denne gutten er godt kjent ved sykehuset og kommer denne gang innom på grunn av en infeksjon på øyet. Behandlingen for dette går greit, men sykehuset
velger å holde på gutten for observasjon.

I kulissene er historien noe annerledes. Hans 13 år gamle bror har samme sykdom, og hans mor er nå i Kathmandu for å se en spesialist der. Det viser seg etter hvert at moren i stedet har dratt til en heksedoktor. Far er alkoholiker. Vi vil ikke sende 18-åringen noen av stedene. Det kommer over meg hvor forferdelig denne situasjonen er.

Forståelsen for sykdommen er lav, og gutten sitter foran oss med dårlige utsikter. De fleste som har denne tilstanden får kreft i svært ung alder. Han blir stirret på det meste av tiden, og når sårene står lenge nok begynner de å lukte. På sykehuset behandler folk ham mer normalt, og det virker som han liker seg der. Jeg setter meg litt ved siden av ham, og i mangel på språk tar jeg opp en iPhone og begynner å spille. Han sitter ved siden av og ser på. Han smiler.
For meg er dette et sterkt minne. Den sårbare gutten med de dårlige utsiktene.

En familie med to sønner som ikke kan være ute i solen. For en familie på landsbygda i Nepal betyr disse to sønnene mest sannsynlig at man ikke får ført familien videre. Dette vet foreldrene og det vet barna. Jeg føler da at man tydelig ser at man må behandle mennesket og ikke sykdommen. Dette er kanskje det eneste stedet denne pasienten blir sett på som det han er, en 18 år gammel gutt.»
Fredrik Skår, april 2014


Hilsen Kristin og Erik
Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”

Okhaldhunga Times Mars 2014

31 mars 2014

Endelig. Etter masse arbeid og mange og lange forsinkelser, står nå tuberkuloseavdelingen ferdig, og ble formelt overgitt til sykehuset fredag 14. februar 2014. Nå har vi et godt og avskjermet sted å legge inn pasienter med denne farlige, smittsomme sykdommen, også de som trenger å være innlagt lenge. Det er fint for dem, og vil gjøre at presset på de øvrige sykehussengene våre blir noe mindre i tiden framover.


Her er Magne Vestøl sammen med noen av sine nærmeste medarbeidere, de som har mye av æren for at tuberkulosebygget nå står ferdig.

Tomta var en bratt skråning, som nesten alt her. Men etter utgravinger i overkant og støttemurer i nedkant, omtrent alt gjort for hånd, ligger huset der nå som en innbydende perle. Det er allerede flere i staben som sier at «skulle nesten ønske jeg hadde tuberkulose, så fint har aldri jeg bodd»!

Selve den høytidelige innvielsen av bygget, med formell snorklipping, var det Direktør Tuk som sto for. En fornøyd representant for entreprenøren smiler og klapper.
Men det er flere bygg som skal opp. Poliklinikkbygget er under tak, og selve hovedbygget til det nye sykehuset har fått vegger helt opp til tredje etasje. Da er det fint med besøk av unge, topp motiverte støttespillere som gjerne bidrar.


Stadig flere gravide i området her velger å komme til sykehuset for å føde. For tiden har vi gjennomsnittlig mellom to og tre fødsler per dag. Men noen dager er annerledes:
Forleden dag hadde vi elleve fødsler på et døgn! Det var travelt, sykepleierne som hadde «fødselsvakt» jobbet på spreng hele natten. Heldigvis gikk ni av fødslene helt normalt for seg. Men en fødsel trakk i langdrag så barnet måtte tas med vakuum, og den siste fødselen stoppet helt opp så keisersnitt ble nødvendig. Her er ti barn, ni slitne men glade mødre og en stolt pappa, samlet utenfor barselrommet neste dag. Bare keisersnitt-familien mangler på bildet, men det gikk fint med dem også.

«Måtte du fremme våre henders verk»

Familien på fire bor langt nord i landet. Faren døde for mange år siden, så det er bare mor, to sønner og to døtre. De har en liten jordlapp som de dyrker. Ved siden av det er eldstesønnen, Megh på 20 år, den eneste som er sterk nok til å få inntekt som dagarbeider. En slik families økonomi balanserer på kanten av en avgrunn. Men den balanserer, så lenge alt fungerer.
En dag fungerer det ikke lenger: Grytidlig en morgen får Megh akutte magesmerter. Det er vanvittig vondt, og går ikke over. De arrangerer naboer til bærehjelp fram til bilvei, og låner penger til biltransport til distrikts-sykehuset. Skjønt «sykehus». Det er ingen kvalifisert lege der nå. Ingen hjelp å få. De må videre til Okhaldhunga. De må låne mer penger, skaffe bilskyss, og humpe av gårde mange timer igjen.

Når han kommer til oss er det gått 50 timer siden magesåret sprakk. Magen er bretthard, gutten uttørret og i sjokk. Prognosen dårlig. Og enda dårligere her som vi ikke er «ordentlige» kirurger. Men uten operasjon og lukking av såret har han ingen sjanse. Han får masse intravenøs væske, vi åpner magen og finner et åpent sår på tolvfingertarmen hvorfra magesyre har spredd seg i hele bukhulen. Vi lukker såret etter oppskriften, og skyller tarmene som er betente pga magesyren med mange liter lunkent saltvann.
Det gikk bedre i tre-fire dager. Så ble han plutselig verre, tarminnhold tømte seg fra såret. Da har noe sprukket igjen. Han gråt da vi sa at eneste mulighet var å åpne såret igjen.
Denne gangen hadde det gått hull på en annen del av tarmen, nærmest etset hull av magesyren som hadde lekket ut tidligere. Vi klippet til friske sår-render, lukket hullet, la inn svære dren på begge sider, skylte og lukket magen igjen.
Han hadde ikke spist på mange dager. Og tarmene var nå vokst sammen som en betent, infisert klump. Kunne dette gro?

Dette er en situasjon ingen av oss her er gode på. I Salme 90 står det en bønn vi har bedt mange ganger, om at Gud må «fremme våre henders verk». Det ba vi om, igjen. For våre hender er ikke gode nok. Og så spurte vi om råd for oppfølgingen, for vi visste det ville komme nye problemer.

Da er det godt å ha en sønn som er i ferd med å bli mage-kirurg i Kristiansand. Han og en kollega ga en god blanding av realitetsorientering og praktiske tips som kom til nytte i dagene etter.
Det ble noen spennende dager. Men han var ung og sterk. Langsom begynte kroppen å fungere igjen. Nesesonden kunne fjernes, så kunne han drikke, og så spise litt. Ett dren ble fjernet, så et til. Det er mange små seire, og mye angst, på en slik vei.
Mor har endelig fått sønnen sin tilbake!

Hilsen Kristin og Erik

Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”