Gledens dag på Merdekan

Ingrid Rasmussen 29.10.04

Kjære misjonsvenner!

Det er tid for en ny hilsen fra oss i Baku. Høsten har begynt sitt inntog også her hos oss, men det er nydelig vær med sol og ca. 18 grader idag. Det har vært fint hele uken og det hjelper utrolig godt.

Amalies historie
Denne gangen vil vi fortelle om en stor gledens dag på Merdekan, onsdag 13. oktober. Som vi har skrevet tidligere, har vi jobbet ganske mye med å finne et hjem til Amalie som er 26 år, og således skulle ha vært ute fra internatet for mange år siden. I august var det klart at en ny familie i Sheki ville ta ansvaret for henne. Det ble ordnet med klarsignal fra direktør og alle var glade og spente på denne nye muligheten, og vel den siste hun kunne få. Ellers ville det bli institusjon for voksne psykisk syke mennesker. Direktøren gav frist til 8.oktober med å få alle papirer i orden.Tiden har gått, og fristen nærmet seg. Torsdag 7. oktober om kvelden kom resten av papirene fra Sheki, og da regnet vi med at de ville bli levert direktøren som avtalt 8. oktober. Mandag morgen da vi kom til internatet, ble vi innkalt til direktøren, og der fikk vi beskjed om at ingen ting var ordnet, advokaten hadde ikke kommet med papirene og ei heller var Amalie kommet. Vi fikk frist til tirsdag morgen med å hente Amalie til internatet.

Stor spenning
Her var gode råd dyre, vi måtte få fatt i advokaten. Han stilte opp på kontoret til NHE og der fikk vi vite at noen papirer manglet, og at han hadde ringt direktøren 8. oktober uten å få snakke med han. Vi ringte Sheki for å be dem komme til Baku neste morgen. Der i huset var en nyfødt baby ankommet, de kunne ikke komme før onsdag. Javel, advokaten vår måtte ringe direktør og anmode om en ekstra dag, det fikk vi. Så måtte vår gode kollega Arne bes om å kjøre dem til Baku for at vi skulle være sikker på at de kom. Denne onsdagen hadde fru ambassadør Gil og fru utenriksminister Pettersen tilsagt sitt nærvær på Merdekan. Det var en stor ære og glede for oss at de ville ta tid til å besøke vårt arbeid i et stramt program. To dager var utenriksministerfølget i Baku.


Det var med veldig stor spenning vi dro til Merdekan denne dagen. Ville det by på problemer å få Amalie ut slik at ansvaret ble flyttet fra internatet til den nye familien? En spent Amalie med følge ankom ca. 11.00. Det ble servert te til alle i Det norske rommet. Her skjedde det store, advokaten fikk presentert seg og fortalt hvorfor han var der, og han bad Amalie om å vise sitt nye interne pass med ny adresse, og dermed ikke stemplet som en som bor på institusjon. Departementsråden så på dette og alt var fint og bra.
I møtet med direktøren gikk alt helt fint, ingen problemer. Alle papirer var ok, den nye familiefaren til Amalie fikk endel spørsmål som seg hør og bør, hvorfor de ville ta Amalie til seg. Fortsatt ingen problemer, Amalie kom inn og signerte at hun ville dette selv. Nå kunne hun strålende forlate internatet som en selvstendig og uavhengig person. Jeg tror vi alle følte der og da at dette måtte feires. Vi dro av gårde til en restaurant i nærheten, med direktøren i spissen. Her fikk vi takket og stadfestet at dette var en stor dag.


Første gang i Aserbajdsjan
For NHE, og for oss som arbeider ved internatet var dette fantastisk. Vi har brukt mye ressurser, penger og frustrasjoner i disse 8 mnd. siden vi startet det hele.
Hayat, vår psykiater, sier at dette er første gang i Aserbadsjan at noen er plassert i en vanlig familie fra internat. Dette sammentreffet på onsdag, og hele historien, tror vi er et svar på alle foldedede hender, og ord og tanker som er båret fram.

Som en liten kuriositet må nevnes at i dag fikk Hayat telefon fra en lokal organisasjon, Disabled Women, om at de hadde funnet en gutt, 24 år, som kunne passe som ektemann for Amalie. Han var i samme kategori som henne, og han hadde jobb, hus og pensjon. Han var i Baku og kunne gjerne tenke seg å møte henne. Hayat hadde tatt kontakt med denne organisasjonen for knapt et år siden og spurt om de kunne hjelpe Amalie. Litt for sent, måtte Hayat fortelle, Amalie hadde startet et nytt liv nå utenfor institusjon. Men kanskje noen andre fra internatet kan få tilbudet?

Denne historiens ende er det litt viktig å få formidlet. Vi opplever så mye trist og under enhver verdighet at ethvert lysglimt som gjelder enkeltmennesker er en stor glede. Vi ønsker dere alt godt og takker for omtanke og forbønn!


Mange gode hilsener
Ingrid og Alf Henry

Noen av barna på barnehjemmet på Merdekan en fin høstdag 2004

Del på Facebook Del på Twitter

Støtt Normisjon: