Glad gjenforening etter 45 år: Elisabeth Dørdal, tidligere India-misjonær, sammen med Mose Murmu i Assam i India i februar i år. I bakgrunnen ruinene av kirken hvor Mose har vært sognediakon helt til krigen mellom boroer og santaler satte en stopper for arbeidet og tvang hele menigheten inn i flyktningeleir.
Lillian Dombestein 06.07.06Mose Murmu bærer sitt navn med rette. Som barn ble han funnet i en kurv i skogen. I dag leder han en stor menighet.
Kvinnen som fødte Mose tidlig på 1940-tallet døde under fødselen. I fortvilelsen satte faren gutten ut i skogen for å dø. Santalpresten Arjun hørte om den triste hendelsen. Han dro hjem til sin kone som selv nettopp hadde født, og spurte henne om hun trodde hun hadde melk nok til et barn til. Jo, det trodde hun. Tidlig neste morgen dro Arjun ut i skogen og fant kurven med den lille gutten. Han levde, kanskje fordi morkaken var intakt og navlestrengen ikke var kuttet.
På presteskole i Benagaria
Gutten ble døpt og fikk navnet Moses eller Mose som er santalenes skrivemåte. Han vokste opp hos Arjun og hans familie i Joema i delstaten Assam nord i India. I 1950 kom Elisabeth og Ole Dørdal til Joema som misjonærer for Santalmisjonen. Arjun ble en god venn og samarbeidspartner, og de ble kjent med ti år gamle Mose. Etter et opphold i Norge ble misjonærparet ti år senere lærere ved misjonens presteskole i Benagaria. Der møtte de Mose igjen. Han hadde giftet seg med Durgi Kisku og begge var studenter ved skolen. Paret ønsket å arbeide fulltid for kirken og misjonen. I 1962 flyttet familien Dørdal hjem til Norge for godt, og hadde ikke videre kontakt med Mose. Stor var derfor overraskelsen da Elisabeth på sensommeren i fjor fikk brev fra ham.
 |
|
Durgi og Mose som studenter ved presteskolen i Benagaria i 1962.
|
I flyktningeleir
- Jeg ble helt målløs, sier 83 år gamle Elisabeth som nå er enke.
Mose skrev at han ikke hadde glemt henne og familien, men lenge hadde han ikke hatt noen adresse. Han, Durgi og deres tre barn med familier befant seg i en flyktningeleir i Assam. Det hadde vært vanskelige tider etter krigen mellom boroer og santaler som startet i 1996. Mose hadde i mange år vært ”en eldste” eller en sognediakon, i en santalmenighet i Upendropur i Assam. Hele menigheten havnet i samme flyktningeleir, og under ledelse av Mose fikk de på dugnad reist et enkelt kirkebygg. Mose og Durgi har holdt menigheten samlet gjennom vanskelige år. De har drevet både kvinneforening, søndagsskole og annet menighetsarbeid.
Gjenforening
I flere år har Elisabeth Dørdal reist på årlige India-turer sammen med familie og venner.
Da hun på etterjulsvinteren i år dro til Assam, bestemte hun seg for å finne Mose. Det ble en fin gjenforening. Nå er det fred mellom boroer og santaler, og myndighetene har begynt å sende flyktningene tilbake til landsbyene de kommer fra. Myndighetene gir hver familie et beløp som tilsvarer 1800 norske kroner i startkapital. Resten må de klare selv når de begynner helt på nytt i ramponerte landsbyer.
 |
|
Endelig fred etter ti år med krig: En santalkvinne vasker føttene til en boro. Durgi som er kona til kirkelederen Mose står bak.
|
Ny kirke
Tidligere stod det en kirke i Upendropur. Der er det bare ruiner tilbake etter krigen mellom boroer og santaler. Men Mose ser lyst på tilværelsen. Menigheten bygger nå et enkelt forsamlingshus av leire og strå på kirketomten. Der vil de feire gudstjenester mens de bygger opp igjen den ødelagte kirken.
Elisabeth Dørdal sier historien forteller hvor viktig det er at Normisjon satser på ledertrening og teologisk utdannelse i samarbeidslandene.
- Den lille investeringen misjonen gjorde ved å gi utdannelse til disse to, har berget en hel menighet gjennom en tøff tid. Tenk om vi nå kunne stå sammen med dem og støtte gjenreisingen av kirken.
Artikkelen er først publisert i Agenda 3:16 nr 5 / 2006.
Del på Facebook
Del på Twitter
