«Forening maa være, skal Huset bestå»

6. januar 1860 møttes 22 lokale ledere til samling på gården Filtvet i Rakkestad. Møtet endte med at Felles-foreningen for den indre misjon ble stiftet som den første organisering av indremisjonsarbeidet i landet. Hver for seg representerte lederne foreninger eller uorganiserte fellesskap fra de østre delene av Smaalenenes Amt (senere Østfold fylke).

Ytre misjon
Før de første indremisjonsforeninger ble stiftet, fantes det foreninger for ytre misjon mange steder i landet. For disse foreningene var formålet først og fremst å støtte misjonsarbeidet og misjonærene. Så fort misjonstanken får sin gjenfødelse i Norge, etableres foreninger og landsammen-slutninger eller selskap (Misjons-selskapet 1841 og Israels-misjonen 1844) uten sterke motfore-stillinger fra presteskapet. Ofte er presten selv eller helst prestekona, leder i misjons-foreningen.

Annet sikte
Indremisjonsforeningene hadde et annet formål, nemlig oppbyggelse av de troende på stedet. Senere fikk også indremisjonsforeningene et utvidet formål: å støtte evangeliserende, diakonale og undervisende tiltak, som å lønne reisepredikanter, å etablere barnehjem, skoler og leirsteder osv.

Man hadde lært av pietistene og haugianerne at levende tro og kirkemedlemskap ikke alltid var samme sak. Derfor kom foreningene også til å være sentra for vekkelser i svært mange år. Folk kunne nok sies å ha levd ved dåp og tro i sine yngre år, men nå måtte de fødes på ny eller vekkes opp fra de døde, åndelig talt. Det lå ikke rent lite kirke- og prestekritikk i dette. Det var frykt for at denne kritikken skulle føre lekfolket ut i svermeri og sekterisme som var argumentet for innføringen av den såkalte Konventikkelplakaten, forbudet mot lekmannsforkynnelse utover husandakten.

Nærhet og omsorg
Til grunn for foreningstanken ligger ideen om at kirken ikke bare er forvaltningen av Ord og Sakrament, men i like stor grad fellesskapet av de troende. Noen mente seg å kunne peke ut hvilke som var «levende» og hvilke som var «døde» i troen, mens andre overlot det spørsmålet til Gud; bare han kjente hjertene. Det var ikke vanskelig å finne bibelske forbilder på menighetsfellesskap som på vesentlige punkter avvek fra praksisen i kirken. Stadig flere kunne referere til erfaringer fra mindre fellesskap preget av nærhet og omsorg. Hans Nielsen Hauge sies å ha vært i kontakt med brødrevenner eller herrnhutere og deres fellesskap og fromhet. Hauges egen sokneprest, Gerhard Seeberg i Tune, var brødrevenn.

Frihet
De nye fellesskap som vokste fram representerte en frihet for lekfolk som var ny. Dessuten forutsatte vennesamfunnet at flere enn presten eller predikanten deltok. Her skulle ulike oppgaver ivaretas. Kvalifikasjonene til dette fant folk i Bibelens tale om nådegaveutrustning. Flere av lederne fra møtet på Filtvet i 1860 var klokkere og altså prestenes hjelpere. Likevel viser tidlige møtereferater at de var klare i sin oppfatning om at lekfolk ikke bare hadde juridisk rett til å forkynne. De hadde også Guds kall til denne tjenesten. Denne holdningen var en av grunnene til at Fellesforeningen nølte noen år med å melde seg inn i Lutherstiftelsen (senere Indremisjonsselskapet) fordi Stiftelsens formann, professor Gisle Johnsson, mente lekfolks rett til å forkynne måtte begrunnes i den kirkelige nød, det være seg vranglærende prester eller rett og slett lange avstander og få gudstjenester på bygdene.

Likhet
I hovedsak var det selveiende bønder og huseiere som hadde mulighet til å ta imot venneflokken når de møttes til samling. Husmenn og annet småkårsfolk kunne knapt huse andre enn sine egne. Likevel ga framveksten av venneflokkene nye muligheter for andre grupper enn de som tidligere hadde vært toneangivende. Nå fikk bønder, kjøpmenn, håndverkere og husmenn sjanser som godseiere og embetsmenn tidligere hadde vært alene om å ha. Sånn sett virker framveksten av vennesamfunnet utjevnende. Det fremmet større likhet i et tidligere nærmest totalt klassedelt samfunn.

Likemenn
Modellen var ikke lengre hersker og tjenere eller bonde og husmenn, men brødre og søstre i troen. Det fins gripende historier om svært fattige husmenn som gjennom vennesamfunnet og den nådegaveutrustning de hadde, framstår som likemenn med bønder og andre selveiende.
Fra vår egen historie kjenner vi for eksempel fortellingen om Olai Veinemo, en av stifterne av Fellesforeningen i 1860. Han levde i stor nød under de usleste kår som husmann, men nøt likevel vennenes tillit som leder og forkynner - også gårdfolkets. I venneflokken var rollene snudd opp ned. Olai Veinemo gikk under tilnavnet «kølabrenner´n» fordi bonden på Krok i Rødenes hvor Olai tjente som husmann, hadde gitt ham tillatelse til å brenne trekull fra virke i bondens skog. Kullbrenneriet ga et lite ekstra tilskudd, og var det som i perioder holdt liv i Olai og hans vesle familie.

Ulike strømninger
Det er interessant å registrere at vennesamfunnet kan beskrives med de samme honnørord som de som drev fram den franske revolusjon snaut ett hundre år tidligere: frihet, likhet og brorskap. Kanskje er det ikke så merkelig, for på attenhundretallet bidrar ulike åndsretninger sammen i å endre det gamle klassedelte samfunnet. Sånn sett kommer Hauge og haugebevegelsen i rette tid.
Parallelt med påvirkning fra revolusjonære ideer fra Sør-Europa, smitter gløden og varmen fra tysk 1700-tallspietisme og engelsk metodisme. Med pietismen kom tanker om vennesamfunn og nådegaveutrustning så vel som den enkelte kristnes ansvar for medmenneskers liv og salighet. Det er derfor mange grunner til at vi midt på 1800-tallet opplever en sterk framvekst av foreningsaktivitet, indre og ytre misjon og diakonale og sosiale tiltak som bl.a. barnehjem og alders- og sykehjem.

Ny fromhet
Nå var det for alvor slik at den menneskelig og åndelige nød man var vitne til, den gjorde man noe med. Der presten tidligere hadde dosert og dirigert, der satt man nå sammen i venneflokken og samtalte og lyttet til hverandres nød og erfaringer. Typisk for denne nye fromheten kan være følgende to vers fra en sang skrevet av en av de evangeliske haugianere, Erik Venjum fra Hafslo i Sogn:


Du min Flok, usynlig Kirke,
I indbyrdes Broderskap!
Pligt det er for hver at virke,
Hvert et Lem sit Pund han gav.
Enhver har sin Gjerning som Foden og Haanden,
Forskjellig er Gaven, den samme en Aanden;
Misund ei de store, foragt ei de smaa,
Forening maa være, skal Huset bestå.

Hvilket Middel skal da skynde
Bedst at faa vort Hus i stand?
Jo at samles, bede, synge
Tænder vore Hjerter an.
Jo nærmere Vennerne tyr sig til sammen,
Desmere i tro voxer Kjærlighetsflammen,
Desmere opmuntres, oplives vort Sind,
Desmindre slipper Kulde og Mistanke ind.

Runo Lilleaasen

Del på Twitter