Aktuelt synspunkt av Rolf Kjøde, generalsekretær i Normisjon.
Hentet fra Agenda 3:16 nr. 4/2012.
Den norske kirkes kirkemøte har dette året behandlet misjon som tema. Grunnlagsdokumentet inneholder mye bra, samtidig som det taper noe profil ved at veldig mye skal defineres innenfor. Debatten i kirkemøtet fikk fram veldig viktige stemmer. Tidligere lærer ved Bibelskolen i Grimstad, Geir Ivar Bjerkestrand, etterlyste fokuset på at mennesker må bli frelst som hovedsak for kristen misjon, og teologistudent Torstein Nordal utfordret en tydeligere frimodighet til å dele evangeliet ved å erklære at “Kirken overlever ved å overlevere”. Dette er veldig viktige og positive signaler, selv om vi i misjonsorganisasjonene holder dem som selvsagte.
Kirkas misjonsforståelse utfordres fra ulike kanter. Evangelikale og kirkeøkumeniske impulser er ganske ulike, i alle fall i vektlegging. Rett nok ser vi et positivt teologisk tilsig fra og en økt selvbevissthet hos de voksende sørlige kirkene i organer som Kirkenes Verdensråd (KV), slik at evangeliseringsoppdraget blir mye sterkere uttrykt nå enn for en generasjon siden. Om dette vil endre KVs profil fra bibelkritisk til klassisk, eller om nye impulser bare legges til som en del av mangfoldet, gjenstår å se. Også evangelikale nettverk som Lausannebevegelsen har endret seg ved å åpne opp for større sosialt engasjement i misjonsarbeidet. Refleksjonen rundt dette har blitt klarere, slik vi ser det i Cape Town-erklæringen. Selv om evangelisk misjon alltid har hatt sterkt sosialt engasjement slik vi kjenner det fra Norge, har de voksende kirkene i sør lært oss mye de seinere år om å arbeide troverdig mot urett i samfunnet, ikke minst på områder der det treffer oss rike djupest.
En viktig premissleverandør i kirkens arbeid med misjon har vært Det lutherske verdensforbund (LVF) og deres hefte “Misjon i kontekst”. Også her er det mye som vi lett kan slutte oss til, selv om impulsene fra det evangelikale sør er mindre tydelige enn i KV. Samtidig er det grunn til å stille noen vesentlige spørsmål ved den misjonsforståelsen som heftet presenterer. For det første legges trykket i misjon på at vi skal forandre og helbrede verden. Evighetsperspektivet er ganske svakt. I noen grad blir det kritisert. Dette er en tyngdpunktforskyvning som ikke har bærekraft og lett kan lede til en ytterligere politisert kirke som ikke drives av nøden for den ufrelste verden. Når det tales om misjon i lys av endetid og Jesu gjenkomst, brukes et inkluderende språk vel skjermet for å si noe om å frelses fra Guds dom.
Dernest mangler det bibelske perspektivet av evangeliet til folkeslagene. De unådde nevnes ikke, verken unådde folkeslag eller unådde generasjoner. Å dele evangeliet tverrkulturelt er marginalt. Misjonens internasjonale formspråk er primært kontakt mellom kirkene og solidaritet over landegrensene. Heftet er i tråd med dette kritisk til misjonsorganisasjonenes rolle og vil at misjonen skal forankres i det mellomkirkelige. Historien har vist at taperen, dersom dette skjer, er drivet for å nå nye med evangeliet. Fordi dette perspektivet er så svakt i LVFs misjonspresentasjon, blir misjonens handling henvist til det lokale rom, og alt som skjer der får stempelet misjon.
Det er viktig at Den norske kirke mottar slike impulser kritisk dersom det ønskes at de troende i kirka skal ta et økt misjonsansvar. Når alt er misjon, blir til slutt ingen ting misjon. I stedet trenger vi å minne hverandre på at misjon er en åndelig kamp der Guds rike står mot Satans rike. Bibelen legger vekt på at syndstilgivelse og omvendelse skal forkynnes for alle folkeslag. Den kristne kirke er til for det større oppdraget, Guds egen misjon. Han sendte Jesus til verdens frelse og han sendte Ånden for å kalle til tro og skape nytt liv. Slik sender han sitt folk. For troens folk handler egentlig alt om misjon, om at flere må bli frelst, om at alle skal få evangeliet tilgjengelig på et språk de forstår og i relasjoner av kjærlighet. Det er den Guds misjon vi kalles til å følge.
Del på Twitter
Kommentarer:
