er I forrige nummer skrev vi om mange ting herfra. Men det er særlig en ting vi har fått massevis av respons på, og det er den personalkonflikten vi nevnte.

Kjære venner

I forrige nummer skrev vi om mange ting herfra. Men det er særlig en ting vi har fått massevis av respons på, og det er den personalkonflikten vi nevnte. Det var bare en liten notis, men det er tydelig at mange av dere følger levende med i alt som skjer her, og takk skal dere ha for det. Slike konflikter er jo alltid vanskelige. Når de utvikler seg i et miljø der det gjennom århundrer har vært store motsetninger mellom ulike kaster, og økonomiske og religiøse grupper, så blir de lett betente. Hele folkegrupper kan bli involvert. Det har skjedd her. I korthet dreide saken seg om et mulig overgrep fra en rik, høykaste hindu mann mot en fattig, kastløs kristen kvinne. Det har blitt en komplisert farskapssak.
Nå har saken gått over i en roligere fase. Men den er fremdeles svært vond for de som har vært mest involvert, og det har ikke kommet til noen endelig løsning. Takk til de av dere som fortsetter å be for dette, selv om vi neppe kommer til å gi noen videre oppdateringer her i ”bladet”.

 

Kolleger
Som vi har skrevet tidligere, er nesten hele staben på sykehuset fra landsbyene omkring her. Det gir styrke og stabilitet, men gjør oss også sårbare for slike konflikter som den vi nå står i. Unntaket er legebemanningen, den er ikke stabil. I de fire og et halvt årene vi har vært her nå, har det jobbet totalt 36 nepali leger her.  Alle har vært utdannede leger, og nesten alle har vært plassert her av sine universiteter som ledd i en videreutdanning som skal gjøre dem fullt skikket til å lede et distrikts-sykehus. De plasseres her i det siste halvåret av en slik treårig videreutdannelse, for å få praktisk erfaring i slikt arbeid, for første gang utenfor universitetssykehusene. Min jobb er å være veileder for dem. Det er en fantastisk flott utfordring, de skal gå inn i de viktigste oppgavene Nepals helsevesen står overfor. Heldigvis har de fleste solid medisinsk kunnskap, her skal de omsette den i praktisk problemløsning. Dere må få hilse på de fire som er her akkurat nå:

Dr. Amit og dr. Sangita har vært kjærester i flere år, men har ennå ikke fått lov av hennes bestefar å gifte seg, fordi hun er høykaste og han lavkaste. - Amit er nok en av de dyktigste kollegaene jeg har hatt noen gang, noe sted (og det sier ikke lite!).

Dr. Sailesh i samtale med en tradisjonell medisinmann med alkohol-abstinenser.

Dr. Tul undersøker en nyfødt

Norsk blod
For tiden har vi seks norske studenter som gjør feltarbeider til små studier her i Okhaldhunga. To medisinerstudenter ser på barneernæring, tre jordmorstudenter ser på omsorg for gravide, og en lærerstudent ser på to skoler her. Det er spennende å følge prosjektene deres. Men norske studenter er nyttige til så mangt. Her for et par dager siden var det igjen krise på sykehuset: En gravid trengte keisersnitt raskt.  Men hun hadde Rhesus negativt blod. Det er svært sjelden i Nepal, mye sjeldnere enn i Norge. Vi har jo ingen blodbank på sykehuset vårt, men i tillegg til pasientenes egne pårørende som blodgivere bruker vi et stort register med blodtyper for sykehusstab, naboer og andre. Før en slik operasjon sørger vi alltid for å ha minst to potensielle givere med riktig blodtype sittende klare, så de kan tappes av om det trengs. Men i hele det registeret har vi bare to med slikt blod. Den ene var bortreist, og den andre brukte vi i en annen krisesituasjon for kort tid siden. Hva gjør man da? Da blodtyper man de norske studentene. Og to av dem hadde faktisk blodtype A Rhesus Minus, akkurat som pasienten! Slik kunne keisersnittet gå sin gang, med de potensielle blodgiverne som tilskuere i en krok på operasjonsstua. Og heldigvis gikk det ukomplisert, blodoverføring ble ikke nødvendig.

For to dager siden ble jenta tatt med keisersnitt. Det gikk an, fordi Liv og Kristin, studenter med Rhesus negativt blod fra Norge, var på besøk. Det var som en blodbank på verdensomseiling.

Mot mine minste små
Lille Anmol Rai må være en dem. Han bor på ernæringssentret nå. Han er 20 måneder gammel, men veier ikke mer enn 6 1/2 kg. Han har hatt diaré og forskjellige problemer siden han var sju måneder. Han har kunnet gå, men etter at han ble svært underernært sluttet han med det. Mor bor to dager borte fra sykehuset og har vært fast gjest hos den lokale medisinmann lenge, før hun kom hit for snart to uker siden.  Ingen spesiell sykdom er funnet, men tarmene er tydeligvis slitne etter en så langvarig diaré. Først ble han sondeforet. Etterpå kom han til ernæringssentret, men oppkast og diare kommer og går. Mor har vært redd lenge for sin lille og kom en dag og spurte om vi kunne be for barnet. På søndag tok hun også barnet med seg til kirken for å få forbønn. Hun kuttet alle tråder rundt halsen til barnet som medisinmannen hadde gitt henne i dag. Hun ville sette alt sitt håp til Livets opphaver og Far i himmelen.  Vi håper og ber sammen med henne!

I dag har lille Anmol hatt en dag uten diare og oppkast og kost seg med en eske rosiner som vi har fått av noen av dere som så trofast er med og ser noen av Hans minste små her.

Flom
Det går mot slutten av regntiden her. Det betyr at alt vannet som har vasket nedover fjellene her de siste månedene nå skyller gjennom elvene og utover slettelandet sør i Nepal, og videre utover lavlandet i India. I sørøst Nepal det har blitt for mye i år, så nå er alle demninger og diker brutt, og flodene har funnet nye leier. Det gjelder ikke her i Okhaldhunga, men i nabodistrikter mot sør. Hører dere om dette på nyhetene i Norge? Hører dere at titusener i Nepal og hundretusener i India mister husene sine i flommen, og at med husene går åkre og avlinger som folk skulle levd av i månedene som kommer?

Et stort hjelpearbeid er satt i gang.

 Hilsen Kristin og Erik

Del på Twitter

Kommentarer: