Et velmenende, omsorgsfullt spørsmål vi fikk i butikken en gang vi var i Norge, har ofte vakt munterhet her: ”Får dere kjøpt vanlig mat der da, melk og brød, smør og ost og sånt?” For ingen slike matvarer finnes å få kjøpt i Okhaldhunga. Kanskje unntatt bøffelmelk, hvis en nabo har en bøffel. Brød må bakes, ost og smør evt. kjøpes fra Kathmandu.

Så hva lever folk av? Dere må jo vite det, alle dere som følger så levende med på livet her i Okhaldhunga. De fleste som har vært på besøk i Nepal vil ha svaret på rede hånd: ”Folk spiser ris”, vil de si. For utlendinger i Nepal gjør det, og rike nepalesere likeså. Men sannheten er at vanlige fattigfolk her i fjellene sjelden spiser ris, det er for dyrt. Det går mest i hirse, et gammelt kornslag som greier seg bedre enn risen i bratte fjellsider. Prisen er bare halvparten av hva risen koster. Og dere vet vel hva som er i ferd med å skje med risprisen på verdensmarkedet nå? Tryggest er den som kan dyrke sin egen mat.

Hirse er en kornsort som utgjør livsgrunnlaget i Nepal

Her lages det hirsestuing

Oktober er festmåneden i Nepal., med både Dashain og Tihar festivalene. Det har vært en festmåned for oss også, med mye godt besøk av gamle venner som klarte å ta seg fram til oss etter mange års planlegging. Det ble festmiddag med røkelaks i husfellesskapet og det ble en kulturkveld om samer og hvordan de søker å kle den kristne tro i sine egne klær. – Til ettertanke for raifolket her.

Husfellesskap i stua til Kristin og Erik Bøhler

Familievold
Familievold er et stort problem i Nepal. Det er det i mange land, men kanskje verre her, fordi kvinnens stilling tradisjonelt er så svak i dette landet. Vi har planer om at kampen mot familievold skal blir et hovedsatsningsområdet i fem år framover. Og da er det særlig kvinners situasjon vi tenker på. Men at dette ikke er bare et enveis-problem ble vi minnet på i forrige uke:En mann ble lagt inn med et stygt sår på underarmen, åpenbart alvorlig infisert. Kraftig hevelse og smerter, og ingen effekt av behandlingen han først fikk. Da vi åpnet og undersøkte armen viste det seg at han hadde utviklet det som på legespråk heter ”nekrotiserende fasciitt”, men som på mer fargerikt språk kalles ”infeksjon med kjøttetende bakterier”. All muskulatur på armen var død, og infeksjonen hadde spredt seg til hud og muskler på brystveggen. Eneste håp om overlevelse var umiddelbar amputasjon av armen rett ved skulderen, og fjerning av alt infisert vev på brystveggen.
Den eneste pårørende til stede var pasientens kone. Det kom fram at såret fikk han da hun slo ham med en stokk for noen dager siden, nærkamp i fuktig miljø. De har små barn. Først nektet hun oss å operere, hun ville jo ikke at mannen skulle miste armen. Men hun ville kanskje risikert mordanklage om han døde. Og hva med barna da? En nevø, full som en alke, men likevel mer fornuftig enn sin tante, kom innom og overtalte henne til å gi tillatelse til operasjon, for å redde mannens liv.
Så han ble lagt i narkose sent på kvelden, og fikk fjernet armen og mye av brystveggen ned til ribbena på den ene siden. Alt råttent vev må bort. Det var illeluktende og blodig, en operasjon som fulgte meg langt inn i drømmene etterpå. Deretter en dramatisk natt med blodtrykksproblemer, så noen dager med en alvorlig nyresvikt som ofte følger med. Men nå er mannen utenfor fare! Såret er kjempestort, men vil nok la seg lukke på en måte. Kampen mot familievold har mange sider.

En sommerfugl med to friere. Slikt blir det bråk av, også blant mennesker.

Kirken
Vi skrev at vi ikke skulle komme tilbake til personalkonflikten mer, men en gledesstund må dog deles.
Sist søndag var det nattverd i kirken, noe det er en fast søndag i måneden. Det gis ofte tid for ettertanke om eget liv i forkant. Det var tydelig en som hadde bestemt seg for å ta mot til seg. Han reiste seg å la fram all sin smerte fra møte med kirken, også i de dagene han hadde vært i nød, men ikke var blitt møtt.  Han la åpent fram alt og ba menigheten om tilgivelse for der han hadde sviktet. Alt det som var blitt snakket om i det skulte var plutselig åpent midt i blant oss. Presten ga et tilsvar i sin preken som omsluttet ham med nåde og tilgivelse og som satte alle oss skrøpelige på plass i ”Jesu legeme”, i hans tjeneste for det gode. Presten lot stillheten jobbe med oss, og vi kjente at den tok godt tak.
Da reiser damen seg, som har vært stridens kjerne. Hun legger alt åpent fram, erkjenner sin part i saken, og ber om tilgivelse. Presten møter henne som Jesus møtte en før ham, - heller ikke jeg fordømmer deg, du er tilgitt, lev i menigheten og synd ikke mer. Dette var øyeblikket vi trengte! Deretter reiser den ene part i det som har splittet vårt fellesskap og legger fram sin smerte og sinne og ber om tilgivelse, deretter den annen part, og de som hadde tatt avstand fra fellesskapet ender med å be oss alle hjem til seg for husfellesskap uken etter.
Det ble en formiddag på nådens dreieskive, som satte fri mennesker. Her i nåden rom fikk vi en ny start. Konflikten er vasket ut av kirken, men den er fremdeles på sykehuset og i landsbyen. Likevel er vi i stand til å takle så mye mer nå.

Takk til alle som har vært med oss!

Del på Twitter

Kommentarer: