I marsutgaven av Okhaldhunga Times forteller Normisjons utsendinger om en krevende reise fra Okhaldhunga til Thailand, om et røntgenapparat som endelig er reparert, om babyboom og mye mer.

Det er tidlig morgen klokka fem, men de ivrige sjefsredaktørene av Okhaldhunga Times er i full gang. For plutselig bød det seg en sjelden anledning: Strømmen kom på! Så det gjelder å bruke sjansen, her skal det bli nytt nummer av Times.

Dette er elven som skiller verdens veinett fra Okhaldhungas veinett.

Dramatisk tur
Vi har vært borte fra Okhaldhunga halve den siste måneden, på kurs for misjonsleger i Thailand.
Derfra kom vi til Kartari som er første store stedet. Der traff vi igjen våre venner Bimala og Ang Doma som hadde reist dagen før oss. De hadde nettopp blitt sendt tilbake fra hovedveien. Den var stengt, - Bandha, - streik. Bussen ville prøve igjen, for ryktene sa vi ville slippe igjennom om natten. Vi kjørte et par timer, men dermed var det bom stopp og der sto vi sammen med et hav av lastebiler og busser. Det ble en uforglemmelig natt i en trang buss. Erik fikk gnagsår på knærne og en skrikende unge ved sin side i baksetet hele natta. Utover neste dag ble det klart at det ville bli en langvarig streik. De fleste tok beina fatt for å krysse området ved å gå gjennom jungelen i tre timer og håpe på buss på den andre siden. Vi hadde jo i følge med Bimala og Ang Doma. Ang Doma er den jenta vi plukket opp for tre år siden som krabbet med sandaler på hendene. En jungeltur ville være håpløst for henne. Vi dro tilbake til Kartari.

Noen husker kanskje Ang Doma som krabbet med sandaler på hendene etter å ha hatt polio? Etter mange opersjoner går hun med gå-ramme. Her i kirken i Okhaldhunga.

Over sanddyner
 Der fant vi en privat ambulanse i en medisinsjappe. På grunn av Ang Dema kunne vi få leie den. Hvis de streikende ser at ambulansen blir misbrukt, blir det bråk. Men vi måtte kjøre østover til Biratnaghar i stedet, der var det mindre farlig. Det var en seks timers biltur. Der er et svært område som en sandørken som biler ikke har kommet over siden i sommer etter den store flommen. Ambulansen hoppet over sanddyner som om vi var en båt på bølger. Den greide det, og ny bil ventet oss på andre siden. Vi kom fram til Biratnaghar klokka 23 om natta. En venn av fetteren til svogeren til han som eide medisinsjappa i Kartari hadde også fikset fire flybilletter for oss fra Biratnaghar neste dag. Det kjentes utrolig å sitte på et fint fly til Kathmandu neste kveld, så vi rakk det store flyet til Thailand.
Ang Dema ble kristen mens hun bodde i Kathmandu og nå bodde hun i kirken i Okhaldhunga i noen dager før hun igjen reiste til Kathmandu. Der skal hun gå på et halvt års skredderkurs for å kunne livnære seg på å sy skoleuniformer hjemme i landsbyen sin. Hun er blitt en bevisst og tydelig jente som vet hva hun vil. Hun er alene som kristen i sin landsby, men det har hun styrke til å greie.
- Og takket være Ang Doma kom vi oss til Kathmandu i tide med ambulansen!

Thailand
Fra Kathmandu til konferansen i Thailand reiste vi sammen med to gode nepalesiske legevenner. Vi har fått midler fra Oslo Kristelige Legeforening til dem så de kunne få være med på denne flotte samlingen. Det er nesten fire hundre misjonsleger fra hele verden som samles til intens faglig oppdatering, fellesskap og oppmuntring. Kollegene Indra Napit (leder i Nepals Kristelige Legeforening) og Tul Pun som har jobbet hos oss i Okhaldhunga det siste året, fikk møte et sjeldent fellesskap over landegrensene, fra 43 ulike land, og nesten like mange konfesjoner og medisinske fagfelt.

Kollega Indra Napit hadde med familien til konferansen i Thailand. Doktor Pul Tun bak sammen med Kristin og Erik Bøhler.

 
Røntgen
Nå har vi fått reparert røntgenapparatet etter en måned uten. Det var en stor lettelse, og alle som har ligget i strekk med brukne ben får vite hvordan de ”ser ut inni”.

Etter en måned uten røntgenapparat ved sykehuset i Okhaldhunga er det reparert.

Babyboom
Vi er inne i en skikkelig baby-boom her nå. Antall som føder på sykehuset stiger bratt, antagelig mye fordi myndighetene nå betaler en stor del av sykehusregningen for alle fødende. Så det betyr at færre føder hjemme av økonomiske grunner, og det er flott. Faktisk det første virkelig gode resultat vi har merket av det nye maoist-styret her i landet. Det betyr en god del mer arbeid på sykehuset, men det er jo av det mest livsvennlige vi gjør, så vi gleder oss.

Syv barn født på sykehuset i Okhaldhunga på en og samme dag. To tvillingpar i første rekke.

 

Gjesteboom

På en uke var tyve gjester fra Norge på besøk i Okhaldhunga.

Flere gjester fra Norge

Ny Bærumslege til Okhaldhunga
Bærum er ikke den kommunen som har sendt ut flest misjonærer. Men nå har det seg slik at de samler seg i Okhaldhunga. 2. mars landet Lars Even Øvergård, barnelege fra Tanum i Bærum, i Kathmandu sammen med sin svenske kone Amanda (også lege) og deres sønn Samuel. De kommer hit midt i mars og skal gjøre tjeneste her i seks måneder og dekker opp for oss store deler av den tiden vi er i Norge i sommer. Følg med i neste nummer, da vil Okhaldhunga Times la dere få møte dem.

Be om regn
Det er tid for å så maisen her nå. For at de små spirene skal klare seg trengs den lille vintermonsunen som pleier å komme på denne tiden. Men været er fullstendig tørt. I kirken ber vi om regn. Vær gjerne med oss og be om det.

 

 

Del på Twitter

Kommentarer: