Et lite Sene-gal juli

01 august 2017

REGNTID

I dette nyhetsbrevet kan du bli litt kjent med Marie, lese litt kort om hva vi driver med om dagen, høre hva Lene har å si, og tilslutt en uferdig refleksjon om hvorfor.. Les i vei 😊

Det er regntid i Senegal. Folk jobber på jordene, og på hvert eneste gatehjørne sitter det ei dame og selger grilla mais. Jordveiene er gjørmete og mer hullete enn vanlig. Når himmelen blir mørk mot øst, og det begynner å blåse – da flykter alle i hus og alle planene for de neste timene er avlyst. Det kommer regn. Dersom det tordner og lyner blir aggregatene som forsyner småbyen med strøm slått av, og vi sitter inne hos oss selv eller på et forlenget besøk hos en nabo – med lommelykter, nyter den kalde lufta og venter på at regnskyllet er over. Vi liker regntida! 

MARIE 

Det er mange barn som mister foreldrene tidlig her, mødredødeligheten er høy. Likevel gjør det å miste sin mor og far likevel ikke et barn «foreldreløs» i dette samfunnet på samme måte som hos oss. Her er storfamilien den minste byggesteinen i samfunnet, og ikke kjernefamilien som hos oss. Alle damer på tunet kalles som regel «mor», og barna er mer eller mindre felles oppgave og ansvar for alle de voksne i storfamilien. Svært mange damer har av ulike grunner «tatt til seg» flere barn. Kanskje ei søster hadde det vanskelig økonomisk da hun fikk et barn. Kanskje den biologiske mora ikke hadde mulighet til å ta seg av barnet på en god måte. Kanskje hun var syk, eller alene. Da vokser barnet opp hos ei «fostermor» i nær familie. På denne måten er det sjelden behov for barnehjem, og det er jo mye bedre for et barn å vokse opp i familien sin enn på et senter. De siste årene, etter at det blefunnet gull her i området, har likevel dette endret seg noe. Mange kommer til området fra nabolandene. De lever under svært vanskelige forhold – med dårlige boforhold i gullgraverlandsbyene, en hard hverdag og mye sykdom. De barna som mister foreldrene av disse, de har ingen storfamilie til å ta seg av dem – og det har tidligere ikke vært noe system som har kunnet hjelpe disse barna. 

Det er en stund siden vi hørte om Marie, men først for et par uker siden fikk vi mulighet til å møte henne. Hun så behovet hos disse barna, og har derfor startet «La Pouponnière Gallé Bobo», et sted for små barn som for kortere eller lengre tid ikke har noen familie som kan ta seg av dem. Hun har for tiden 4 barn som bor hos seg i alderen 0-1 ½ år. Det har vært en stor glede for oss å kunne være med å heie på ei flott dame med et stort hjerte for barna hun får hjelpe.
- Ett barn som må bo her fordi de ikke har noen familie er altfor mange. Alle barn skulle bo med familien sin, og et senter som dette skulle jeg ønske vi ikke hadde behov for. Likevel er det et behov for dette nå, og jeg vil gjøre mitt beste for at disse barna kan ha det godt,  var det første Marie fortalte oss da vi møtte henne. Det er flott å møte mennesker som Marie. Lokale initiativtakere som gjør en varmhjerta innsats for folk rundt seg. Vi har fått møte flere av disse den siste tiden fordi vi er i en kartleggingsfase av den sosiale situasjonen i område med tanke på vår rolle inn i dette. 

KORT OG GODT -  HVA VI DRIVER MED OM DAGEN

* Vi har lært mye om hvordan det er ha et handikap, og om hvilke utfordringer en møter i hverdagen her om en har en funksjonshemming. På litt sikt vurderer vi et diakonalt arbeid med fokus på funksjonshemmede og psykiskutviklingshemmede i regionen. Vi har fått møte enormt mange ressurssterke mennesker som lever med ulike handikap. Hovedinntrykket som sitter igjen er: «Wow, for noen sterke, flotte mennesker i en så utrolig vanskelig situasjon!» Vi får ta mer om det en annen gang.. 

* Møyfrid har hatt besøk av språkhjelperen fra landsbyen, og de har jobbet seg gjennom mange nye bibelhistorier. Det har vært en god ordning at hun kommer hit til byen, og blir her et par dager hver gang – da har Møyfrid og Jonkounda god tid til å jobbe sammen, og får mye god tid sammen siden Jonkounda da bor her hos oss. 

* Guttegjengen til Kristian stikker stadig innom og vil høre en ny bibelhistorie eller bare henge litt. 

* Huset til familien Amlie og leiligheten til ettåringene tar mye tid, og tiden begynner å renne ut. Snart kommer den ene etter den andre – men vi nærmer oss ferdige også.. selv om vi har litt å gjøre enda altså… 

 

* Det er utkledning og rollelek for alle penga her i huset om dagen. Oskar ordner gjerne kostymer til alle, og rundt bordet sitter gjerne Møyfrid med ei stor sil som ridderhjelm, Kristian er «underbuksebaditt» med en boxer på hodet og Lene har fått en sjørøverlapp på øyet. Oskar, Rakel og naboungenene veksler mellom sjørøvere, politi, dinosaurer, monster-mus, brannmenn, riddere, roboter, superhelter, kokker eller butikkeiere. 

* Juli har vært «Lene-måneden». Vi har vært så heldige at vi har hatt besøk av Lene Barkved fra Jørpeland her en hel måned. Vi er så takknemlige for at hun ville bruke så stor del av ferien sin på å være her sammen med oss, hjelpe til, passe barna våre, bli kjent med naboene våre og være til støtte for oss! Ungene har elsket å ha henne her, og vi er så takknemlige!! 

 

LENE HAR ORDET – (OBS! JØRPELENDINGER LIKER GODT IRONI.. ) 

«Nei, har du lyst på en storbyferie så hvorfor ikke besøke byen til Møyfrid og Kristian her i Øst-Senegal? En svært urban by, ifølge Kristian. Og på mange måter kan en si seg enig.. Som storbyer flest er det for eksempel masse trafikk. Lastebiler, busser, biler, motorsykler, sykler, mennesker, sauer og kyr – alt i et herlig kaos. Skulle det være noe du trenger finner du alltid en bod på et hjørne, du kan ta turen til markedet, eller gå innom den «blå butikken». Og har de ikke det du trenger der og da, så kan det være at de får det inn dagen etter. Byen kan også by på sportslige aktiviteter for noen og enhver. Fotball, basket eller for eksempel fitness. Møyfrid er jo blitt medlem i den blå fitnessgruppa, så der måtte vi ta turen noen ganger. Og som nordmann føler en seg jo litt ekstra velkommen når første sang som spilles over høyttaleren er Aqua`s hit «I´m a barbie girl», etterfølgt av andre slagere fra 90-tallet. 

Jeg er heldig som får lov til å komme på besøk til Møyfrid og Kristian, og bli med i hverdagen deres. En hverdag som på mange måter kan likne hverdagen hjemme, men som samtidig har en del andre utfordringer og problemstillinger. Med en annerledes kultur og språk, er det fint å ha noen som kan forklare meg hvordan ting fungerer. Det er da jeg ser hvor lite jeg egentlig vet og forstår av denne verden som vi er en del av. En ting er sikkert, og det er at familien Moskvil passer veldig godt inn her. Det er tydelig at de betyr mye for flere folk som bor her, og det blir spennende å se hvordan veien går videre. Gud i dem – håpet om herlighet.» 

LITT OM HVORFOR: EN UFERDIG REFLEKSJON – OG ET STORT BØNNEEMNE 

Hva er det som driver oss, oss alle sammen? Hva er motivasjonen for at vi gjør det vi gjør? 

Det er et temmelig dyptpløyende spørsmål, og siden vi får det spørsmålet forholdsvis ofte er det ikke så lett å ikke tenke over det. «HVORFOR ER DERE I SENEGAL EGENTLIG?» Eventyrlyst? Gud? Kall? Gjøre noe nyttig? Forandre verden? Rømme fra hverdagskarusellen i Norge? 

En av vennene våre her i Senegal, en ung jente fra USA, har med historie sin gjort inntrykk på oss. Hennes plan for noen år tilbake var at hun skulle dra ut med Fredskorpset. Hun ville gjøre noe godt og nyttig et par år. En dag satt hun på et møte og hørte om ei folkegruppe over grensa til Mali. De ville så gjerne høre mer om hvem Jesus er, men hadde ikke muligheten. Vennen vår forteller at hun fikk se seg selv og sin egen motivasjon som i et speil. Hun ville ut i verden, og bruke to år for å bygge seg et monument. En brønn, en grønnsakshage, redde verden bittelitt – for sin egen del, og muligens litt for andres, men mest for seg selv. Hun opplevde at Gud sa: «Hva med meg? Meg som drivkraft og motivasjon?» Nå er hun her – på ubestemt langtid. I et arbeid som ikke gir mye mulighet til å bygge synlige monumenter. Hun har gitt til Gud alle ting som handler om mann, barn, etablering, trygg økonomi og jobbkarriere – og er her så lenge det er her hun føler hun skal være. 

Hva driver oss? 

Dette blir en uferdig refleksjon, ei uferdig tankerekke, fra oss. Noe vi er midt i, og sikkert blir værende midt i alltid. Og jeg vet ikke helt hvorfor vi skriver om det her i dette nyhetsbrevet, for vi har ikke så mange svar. Hva er drivkraften i arbeidet her? Det er så lett å ville bygge monumenter – noe synlig, noe som er lett å fortelle om hjemme i Norge, noe som gir status.. 

2 KOR 4.18: VI HAR IKKE DET SYNLIGE FOR ØYE, MEN DET USYNLIGE. FOR DET SYNLIGE TAR SLUTT, DET USYNLIGE ER EVIG. 

Vi ønsker å ha Gud som drivkraft – og gjøre valg som ærer ham – ikke oss, ikke Normisjon, ikke velge det som givere i Norge gir mest økonomisk støtte til, ikke velge det som gir status og mest klapp på skulderen.. 

Så det største bønneemnet for arbeidet her er at Gud leder arbeidet, at han er drivkraften, og at vi som på ulike vis er en del av dette arbeidet: har ører til å høre, visdom til å forstå, mot til å våge og tro til å gjøre det han leder oss til. 

Tusen takk for all forbønn! 

Og så tilslutt til oss alle: så tror jeg verken vi skal se for mye på oss selv og vår flekkete motivasjon, eller la det hindre oss i å gjøre det gode. For motivasjonen vår kommer alltid til å være litt blandet: «som urent tøy» er det gode vi gjør (Jes. 64.5). Vi skal være ærlige og villige til å bli ledet, vi skal ikke være motløse, men glade og fulle av håp – Gud kan og vil bruk oss – og han kan og vil gjøre store ting! 

Fortsatt god sommer!! 

Masse hilsener fra
Møyfrid og Kristian Moskvil 

Mail: mkmoskvil@gmail.com //  Instagram: moskvils //  Normisjon.no 

Vi har tro på dette arbeidet -på viktigheten av å nå malinkeene med de gode nyhetene om Jesus, og å gi mennesker her litt bedre levekår. Om du vil være med å støtte er vi veldig takknemlige for det! Normisjons kontonr: 1503.02.13537 merk med «Pionerarbeid i Senegal» 

 

Et lite Sene-gal juni

30 juni 2017

Vi fikk med oss både snø, ski og vinter i Norge i midten av april, og sommerdager med sjøliv og bading i mai – og når vi i tillegg fikk litt blomstring og vår, og noen skikkelig grå, regntunge høstaktige dager, så syns vi at vi fikk med oss hele spekteret av årstider i løpet av de 6 ukene vi var i Norge. Rakel syntes sokker og parkettgulv var en veldig ny og strevsom kombinasjon de første ukene, og ville helst fortsette med barbeint og sandaler, og Oskar ville ikke ha bukser som var lengre enn knærne og brukte helst t-skjorte i allslags vær. Ellers har vi storkost oss med venner og familie disse ukene.

Nå er vi tilbake her i Senegal. Vi hadde gruet oss litt til å være alene disse 3 månedene før familien Amlie og ettåringen Kristine Lygre kommer, og at tomrommet uten familien Jøssang ville bli veldig tungt. Vi var særlig bekymret for ungene, som plutselig ikke hadde lekekameratene de hadde lekt og bodd med det siste halve året. Men Gud sier vi ikke skal bekymre oss, og han har svart på bønnene våre slik at det har vært godt å være tilbake både for store  og små. Dette brevet blir litt om bønnesvar og litt om hva vi bedriver dagene med denne måneden. Les videre om du vil høre mer..

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 1.Peter 5,7
Gud har flere ganger, slik vi har opplevd det, bedt oss om å gjøre noen endringer i livet de siste årene – velge litt annerledes enn vi i utgangspunktet hadde tenkt. Det har til og med vært å velge en levemåte som for oss opplevdes «mindre idealistisk». Han har brukt følelsene våre, andre mennesker og satt i gang prosesser i oss og rundt oss – og resultatet har alltid vært at vi har fått det bedre, gjerne at hverdagen har fått en bedre balanse. Omsorg!! Vi opplever at vi er slitne, han gir oss hviletid. Vi opplever at de tingene vi står i i hverdagen er tunge – han gir oss en ganske ny og annerledes hverdag. Vi opplever det er tungt å være alene, han sender allslags mennesker vi får lov å gå sammen med!!!

Disse månedene er det først Møyfrid sin far: Terje Alsvik som har vært med 3 uker. Elektriker og skikkelig praktiker, beste yndlings morfaren til ungene og alltid med full avspaseringskonto. Perfekt å ha han med for både store og små. Aupair og praktiker i en pakke! (Bilde: 3 klar til kappløp på Charles de Gaulle flyplass i Paris)

Når han nå akkurat har reist kommer en god venninne av hele familien om en liten uke: Lene Barkved. Lærer med lang ferie, og dette året en ledig måned hun lurte på om hun kanskje, tilfeldigvis, muligens skulle bruke i Senegal?? JAAA! Et skikkelig bønnesvar for oss! Ei flott dame som vi gleder oss til å ha her i huset i hele juli!

Så har vi jo fått en veldig bra ettåring: Kristine Lygre. Hun hadde mulighet til å komme i begynnelsen av august – og vi gleder oss stort til å ha henne her i året som kommer!! Og  januar blir de to ettåringer. Da kommer også Marianne Rygg. Fantastisk!
c

Vi opplever det som omsorg fra en himmelsk far som bryr seg om våre behov og kjenner oss!!

Tillit gir dybde, spenning i Bibelen, hus i fremmarsj og diakoni
Så hva skulle vi fokusere på disse 3 månedene før vi blir et større team her?? Her får dere en listeform av hva vi ønsker å prioritere denne tiden 😊

  • Vi er etter hvert i en del spennende relasjoner. Vi vil bruke tid på å bygge tillit inn i de relasjonene vi er i. Vi tror det er viktig for å få gode, nære relasjoner. På mange måter er naboene våre her veldig åpne og lette å bli kjent med. Samtidig tar det tid å få tillit, og når en skal snakke om ting som stikker litt dypere enn vind og vær så må vi ha vennskap og relasjoner med tillit.
  • Bibelen har rett og slett enormt mange spennende historier. Vi, voksne, er kanskje mer glad i historier enn vi ofte tenker?? I økende grad har TV tatt over som formidler av historiene. Det gjelder også her. I vår del av verden er vi også blitt vant med at sannheter presenteres i foredrag og artikler oppbygd med underpunkter og argumenter, men det å presentere sannhet i form av historier er jo mye mer spennende!!? Vi forbereder et opplegg som presenterer historiene i Bibelen fra de første til de siste. Vi ønsker å kunne fortelle disse på det lokale språket, og utfra hver historie kunne snakke om de sannhetene som historien formidler. Det er kjempe spennende å bruke dette både sammen med én person og i små grupper, og kanskje er det mer aktuelt også i Norge enn en gjerne tenker?
  • Det bygges hus. Dette er arbeid som tar både mye tid og krefter, men det er gøy å se at huset tar form. Det er imponerende å se hvor godt arbeid håndtverkerne her klarer å få til med såpass enkle redskaper. Nå om dagen er det pussing av alle murveggene. Murpussen blandes for hånd, kastes opp i taket, og pusses med hjemmelaget pussebrett. Etter endt arbeidsdag kommer murerne med sement i hele ansiktet, men resultatet i tak, vegger, karmer og kanter er veldig bra!
  • Diakonalt arbeid. Vi er i en prosess hvor vi ønsker å ta tak i hvordan den diakonale delen av arbeidet her kan se ut. Det er mange behov, og mange grøfter å falle i, så be om visdom og ledelse i dette. Vi er i samtaler med regionens og byens sosial arbeidere, og diverse andre ledere i samfunnet for å prøve å finne vår plass og rolle i et samfunn med mange behov og et virrvarr av bistandsmidler. Be om visdom til å danne grunnlag for et arbeid som formidler Guds omsorg og kjærlighet for mennesker på en god måte.

 

 
Nr. 3 -  Når beina liksom blir så langt nede, og magen stor

Eller så blir høsten litt annerledes enn vi egentlig hadde tenkt. Vi venter en liten gutt i begynnelsen av oktober, og derfor blir det et lite opphold i Norge for oss fra midten av september og litt ut i januar.


Bønneemner

Husk at vi er avhengige av bønn! Hver dag er det masse bønnesvar, og noen av dem får vi se tydelig! Tusen takk for bønnene deres!

  • Takk for de som bruker tid, penger og feriedager på å være her sammen med oss, og hjelpe til i arbeidet: Terje og Lene.
  • Takk for Kristine Lygre som kommer som ettåring i august, og Marianne Rygg som kommer i januar.
  • Be for prosessen med husbygging: takk for gode arbeidere, og be om at vi må komme i mål med et godt hjem til Amlie og en trivelig leilighet til volontørene før de kommer.
  • For Amlie som snart avslutter språkstudier i Frankrike, og skal ha noen uker med venner, familie, pakking og forberedelse– for en god ferie, nye krefter og alt de trenger i pakking og avskjeder.
  • For naboer, venner og nye relasjoner – at Gud møter mennesker, viser hvem han er og gir fremtid og håp! At mennesker opplever at de kan ha tillit til oss, og at vi får mulighet til å dele livet vårt, både på godt og vondt, med dem og de med oss.
  • For prosessen med å planlegge den diakonale delen av arbeidet. Gode relasjoner til lokale ledere, og ledelse i forhold til hva og hvordan vi skal hjelpe.

    Et særlig viktig bønneemne
    akkurat nå kommer fra nattevakten vår. Han har alvorlige plager i begge hendene. Det er infiserte sår som tærer bort fingertuppene og neglene, huden ser ut som den strammes og skrelles av og fingrene bøyes av den stramme huden. Han har veldig vondt, og legene aner ikke hva det kan være. Vi har fått lov å be for han, og han ville gjerne at dere som mottar nyhetsbrevene våre også skulle be. Selv tenker han at dette er sykdom av spirituell art. Han mener selv at noen ikke ønsker at han skal jobbe hos oss, og derfor har kastet denne sykdommen på han for at hendene hans skal lukkes og han ikke lenger skal kunne arbeide. Siden legene ikke har svar eller hjelp til plagene, opplever han at han nå må søke tradisjonell hjelp. Mye av denne spirituelle delen av livet, som er så selvfølgelig for de fleste her, føles ukjent for oss. Vi trenger visdom og trygghet i møte med dette. Be for sykdommen i hendene, om helbredelse i Jesu navn og frihet fra smertene og be om beskyttelse for vennen vår i møte med en åndelig verden som ikke vil hans beste. 

Be for oss, og særlig for barna! Be for malinkéene; for naboer og venner! Be om ledelse i arbeidet og i møte med hver ny dag vi er her!

Tusen takk!

Masse hilsener fra
Møyfrid og Kristian 

Vi har tro på dette arbeidet.
-på viktigheten av å nå malinkeene med de gode nyhetene om Jesus
-og å gi mennesker her litt bedre levekår.
Om du vil være med å støtte er vi veldig takknemlige for det!
Normisjons Kontonr: 1503.02.13537 Merk med prosjektnummer 401 007 «Pionerarbeid i Senegal»

Et lite Sene-gal mars

24 april 2017

Da er Jøssangs vel tilbake i kaldere strøk. Det føles ganske tomt her i huset – og det er ikke så rart når det stort sett har vært 5 barn under 4 år her de siste 6 månedene. Det blir jo liv i leiren da!! Jøssang-gjengen er virkelig savnet, både av oss og naboer og venner både i byen og i landsbyen! Det er ikke lenge siden kvinnedagen ble feiret her i byen – med opptog og markering – det er virkelig grunn til å heie på damene her i området og gjerne kjempe for deres rettigheter og verdi!! Ellers kan dere lese litt om hva Kari og Andres skriver i sitt siste «Jøssangs hjørne» for denne gang.

Damer med "tak" i
En ting tenker en ofte etter å ha brukt litt tid i landsbyen – der er det virkelig damer med «tak i». De snakker høyt og i klartekst, de tøyser og tuller og de jobber – høygravid, halvgravid eller med 3 småunger hengende på ryggen og rundt beina – fra morgen til kveld. De dyrker åkeren, de henter vann, de lager mat, de renser og stamper det som er dyrket på åkeren, de henter ved, de oppdrar barn, de danser og lager fest og de tar imot gjester. I tillegg er mange organisert i kvinnegrupper som har felles sparekasse og møtes en eller flere ganger i uken. Det er rett og slett imponerende. Og uten å idyllisere, for mange er trøtte og slitne i en hard hverdag, så er det ofte mye tøys, tull, humor og godt humør! Da vi for noen uker tilbake var på en barnerakingsfest (fest som er ei uke etter fødsel) hos noen venner i landsbyen avsluttet de festen med at presidenten for kvinnene gav alle beskjed om at nå var det kommet vann i brønnen i hagen. Alle familiene måtte ha minst en representant for å rydde den nye hagen, og gjøre den klar for dyrking. De har virkelig organisert og ordnet alt med hage selv, og de er flinke og motivert til å dyrke – da er det så veldig kjekt å få være med å støtte økonomisk at de får en god, bred brønn som skal ha vann hele året! Og neste gang Kari og Møyfrid var i landsbyen hadde de laget til en skikkelig kvinnefest/brønnfest. Det var dans og teater, sang og taler, tull, latter og humor i 4 timer i solsteik og 43 graders varme! Imponerende på alle måter!! Vi fikk snakket både på den regionale radioen og til alle kvinnene i landsbyen – om deres verdi, at de er sterke, intelligente, hardt arbeidende og viktige! Og at denne brønnen som de er så glade for – det er noe de, de flotte kvinnene i landsbyen, har klart!!!