Livstegn i februar

09 mars 2017

Jeg skriver til dere fra Kathmandu. Her har jeg fulgt storøyd med på nyhetene i verden og det kan jo nesten ta motet fra en. Men dette gjelder:  "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det." Joh 1:5 

Jeg vil prøve å gi dere noen andre nyheter fra et hjørne av verden man ellers ikke hører så mye om. Sist jeg skrev var før jeg dro til Bajhang i november. Denne gangen reiste jeg med to fra Normisjon som var på reportasjereise, Sunniva og Lars. Deres begeistring og interesse for smått og stort var til mye glede for alle de møtte. Nå blir det spennende å se hvordan de bruker alle bildene og materialet de samlet. De dro tilbake til Norge etter noen dager. Jeg ble værende i Bajhang sju uker denne gangen, og det er mye oppmuntrende å se.  Det føles som vi har fått en mulighet mellom hendene med dette prosjektet, at tida er rett, folk ønsker forandring og er klare for å la det skje bare muligheten blir gitt. Så forandringene er større enn jeg hadde våget håpe på for ett og et halvt år siden. Flere jenter har begynt å sove inne i husene og ikke ute i chau-shedene når de har menstruasjon. Ingen har blitt syke eller gale av den grunn. Noen har begynt å drikke melk, uten at noe galt har skjedd med kuene deres. I en landsby som tidligere var avstengt for de med menstruasjon, har damene nå begynt å entre uavhengig av tida i måneden. Flere av stedene har de innført alkoholrestriksjoner i samarbeid med det lokale politiet. Og mange forteller om mindre vold og bråk som resultat. Det er bare å ta av seg hatten.

Noe av det vi fokuserte på denne gangen var mannsgruppene. De har ikke fungert så veldig bra egentlig, mye fordi de er så ustabile – mange reiser for kortere eller lengre tid til India. Men jeg tror virkelig det er en nøkkel om vi klarer involvere dem mer i dette forandringsarbeidet. Når vi utfordrer stereotypiene om hva det er å være jente, må vi også utfordre stereotypiene om å være gutt og mann. Så vi hadde ‘manns-kurs’. Himmel og hav, tenkte jeg mens jeg forberedte meg, hva i hele verden holder jeg på med. Komme der som norsk jente og snakke med mennene om å være menn. Det var litt surrealistisk å forberede. Men. På et merkelig vis var det kanskje ikke så dumt at en helt utenfra kom og snakket med dem om hva de opplever samfunnet forventer av dem, hva det vil si å være en ‘ordentlig mann’, hva de tenker er å være en god far, hva barn trenger for å ha det bra og hvordan man kan løse konflikter uten å gjøre noe man anger på seinere. Det var veldig interessant. De fleste snakket om å være forsørger som det viktigste med å være mann og far. Men når det er vanskelig å tjene nok, blir mange motløse og klarer ikke se hva de kan gjøre.  

Dette var jo ved juletid, og mens jeg leste juletekstene oppdaget noe som jeg ikke har sett før i teksten:  ‘… han skal vende fedrenes hjerter til barna …’  Amen! La det skje.  Jeg legger frimodig til: Og til konene sine.  

Jula ja, den feira jeg i Chainpur – hovedstaden i Bajhang, sammen med min gode nabo og venn i te-butikken. Vi fyrte opp bål utenfor butikken hennes, og lagde potetlefser. Det var en fin julekveld, sammen med offiserene og mange i gata. Juledagen ble feiret i den lille kirka med stor bursdagsfest, ballonger og sang og dans og festmat. Det er den kaldeste juledagen jeg har vært med om, men gøy og glitrende. Det er så fylt av mening og håp, at Gud er hos menneskene.  

Vel tilbake i byen i begynnelsen av januar var jeg så heldig å få være med på Local Capacity for Peace sin Youth Convention. Som reporter. Det var jammen litt av en forsamling; ungdom fra Pakistan, India, Bangladesh og Nepal. Og snakk om håp, så gir de meg det! Ungdommer som har opplevd så mye vold og konflikt at det var nesten vanskelig å høre på. Men de skaper fred med fiender som har drept foreldrene deres, og ser muligheter og gjør ting som egentlig er umulige. Reporter-skiltet så ut som en stor prisgevinst, og det føltes igrunn slik. At jeg var heldig som fikk det med meg.  

Noe annet jeg føler meg heldig med og er veldig glad for er at jeg har blitt student! Har nettopp begynt på et masterstudie i ‘transformational development’ som jo er det vi jobber med i UMN. Gleder meg til å lære mer om det og ikke minst lære fra lignende arbeid andre steder. Så det skal jeg holde på med på morgenene og kveldene når det ikke er så mye annet som skjer.  

Det er tørt og ekstremt støvete for tida. De fleste veiene er gravd opp for å legge rør til vannledninger. Det svir i øynene, klør i halsen, og knaser i tastaturet. Men det blir jo bra om folk får vann til husene sine. Det blir veldig bra.  

Ønsker dere det beste: Guds velsignelse og nåde over dagene.  Takk for at dere er med på dette arbeidet. Det oppmuntrer meg!!  
Varm hilsen fra Liv  

Ny direktør, retreat og god driv på prosjektene

12 juli 2016

Kjære venner, 

Det er langt inne i monsonen allerede. Det regner av og til så det siler, av og til så det drønner og det er varmt og svett. Jeg har begynt å pakke kofferten for en sommer i Norge, og gleder meg veldig til det. Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal skrive hjem om. Men her er litt av livet slik det er. 

Jeg har vært mye i Kathmandu siden sist, mer enn planlagt – og det har i grunn vært bra. Det har vært en sesong av mange farvel for alle de som reiser til sine egne pass-land. Dessuten har ho jeg bodde med funnet den store kjærligheten, gifta seg og flytta ut (men ikke så langt av sted heldigvis). Her er det i alle fall god plass til besøk nå! Det har også vært den tørreste våren i manns minne, og mange avlinger og husdyr stod på spill og en del gikk også tapt. (Se gjerne UMNs video fra Mugu, som nesten er nabo-distrikt med Bajhang ‘Climate change is real’: http://www.umn.org.np/videos/634) 

Jeg var en tur i Bajhang i april-mai, for oppfølging av offiseren og partnerne våre der. Da hadde vi nettopp fått beskjed om ganske store kutt i budsjettet pga lav kronekurs og mindre penger fra Digni, så vi jobbet en del med hvordan vi kunne kutte det mindre viktige og få til mest mulig av det vi ser som viktigst. Deb (offiseren vår) virker fornøyd og er i godt driv. Partnerne er også fornøyde med hvordan arbeidet går. Vi satser mye på gruppene som er blitt startet, slik at de kan fungere godt. Hovedutfordringen er mannsgruppene som er veldig ustabile fordi mange emigrerer til India for arbeid. Noen grupper har blitt blanda grupper i stedet, med både kvinner og menn. Og noen fortsetter som mannsgrupper, men med færre menn. Det er så viktig å engasjere mennene, om det skal kunne bli forandring. Det er ikke bare kvinnene som vil få det bedre om strikte kjønnsroller blir friere. Menn vil også det. Dessuten er det først og fremst menn som er i maktposisjoner og som blir hørt. Og det er først og fremst menn som slår - vold mot kvinner er ikke et kvinne-problem. Så vi trenger å engasjere mennene, og vi jobber med å finne ut hvordan vi best kan gjøre det. 

Så har vi fullført baseline-rapporten! Endelig!! Den tok utrolig mye mer tid enn jeg hadde trodd. Men vi har lært mye i prosessen. Både mye excel-ting som jeg aldri trodde jeg skulle behøve å vite noe om. Men også mye om Bajhang. Som for eksempel hvor utrolig tidlig de fleste blir gift (i surveyen av de voksne hadde over 60% av kvinnene blitt gift mellom 12-18 år, og 90% før de fylte 20), Og hvor mange som ikke kan lese og skrive (85% av kvinnene kan ikke lese eller skrive, eller bare skrive navnet sitt, mot 33% av mennene), hvor stort alkohol-problemet oppleves som, hvor ekstremt skjevfordelt arbeidsmengden er mellom menn og kvinner er. Blant anna. 

For noen dager siden fikk vi kontakt med en som jobber i INF (UMN’s tvilling-organisasjon). Han jobbet tidligere mye med menn med alkohol-problem og vold i Australia. Føltes som nettopp den riktige personen å treffe på nå. Vi leter oss fram til hvordan vi best kan bevege oss i en god retning ut av de store alkohol og volds-problemene som finnes. Så dukket altså Nil opp. Han og kona skal jobbe i Surkhet, som også er vest i landet, og han er villig til å hjelpe oss ut med frivillig arbeid. Be gjerne for fortsettelsen av det samarbeidet! 

Siden sist har det også vært generalforsamling i UMN – og den store begivenheten der var at den nye direktøren ble innviet (eller hva man sier); Joel Hafvenstein. Både han og kona vokste opp i Nepal og UMN, så de er allerede en del av historien. Barna deres har blitt mine to nye ‘tante-barn’ og det gjør godt for en moster som er for langt borte fra mine egne. 


Den nye og gamle direktøren. Mark Galpin og familien reiste nettopp til England – og Joel Hafvenstein tar over. Tønna er et slags UMN-monument med alle de tidligere direktørenes navn på. Foto: Liv Wendel

Har også vært på retreat med UMN. I fjor kom jo jordskjelvet midt i retreaten og satte en helt annen dagsorden for hele UMN i lang tid. Denne gangen våknet jeg også begge morgenene av at det rista i senga, men det var bare mindre etterskjelv og slike som man egentlig kan være glad for kommer, så spenningen i jorda slipper ut. Det er jo mer enn et år siden jordskjelvene, men fremdeles er det mye rubbel og sammenraste hus mange steder, og mange som på andre monson bor ute under presenninger. Det har vært veldig mye frustrasjoner over hvor lang tid alt tar, en slags håpløshet har hengt som et teppe over byen i lang tid og det er vanskelig å ikke bli påvirket av det. Be gjerne om håp for byen og landet, om gode ledere som kan gjøre det som er bra for de som bor her, og om håp for alle som jobber i det tålmodighetskrevende gjenoppbyggingsarbeidet. Vi trenger håpet. 


Dette er fra Bhaktapur- der det var store ødeleggelser i fjor, og fremdeles mye som ligger nede. Foto: Liv Wendel


Men altså. På retreaten var Jayakumar Christian, en høvding i kristent utviklingsarbeid. Det var utrolig å sitte og høre på han, og bli mint om og utfordra på hvorfor vi egentlig er her og ja – om fødselen av håp, slik han kalte det. Han snakket om at vi trenger en ‘theology of anger’. Vi må bli opprørt – så opprøret at det brenner i knoklene våre - over uretten som skjer. Når vi sørger over det som ikke fungerer i samfunnet vårt, er det en radikal kritikk til de i maktposisjoner. Så må vi innse vår egen sårbarhet, at vi ikke kan fikse opp i tingene, vi er ikke Gud. Vi er avhengige av han. Vi trenger å kjenne han, at han er en levende, elskende Gud. Ellers vil vi bare bli sosiale aktivister. Vi må protestere til han, la troen vår formes av omstendighetene, av fattigdommen. Og det handler om integritet, at det først og fremst er vi selv som blir forandret. Vi følger Gud der han allerede er, og blir en del av det han allerede gjør, det er ikke slik at vi bærer han på skuldrene våre. Vi må kjenne igjen ‘the original beauty’ i folk; skapte i Guds bilde. Det kjennes som han minte oss om viktige ting som vi trengte å høre.


Jayakumar Christian. Foto: Liv Wendel


På tur med Bajhang-teamet. Han som sitter nærmest er den nye cluster team lederen: Tejindra Magar. Litt forvirrende kanskje, den gamle het Tejendra Magar, og begge er fra Baglung. Be gjerne for han og resten av teamet. Foto: Liv Wendel

Tusen hjertens takk til dere som ber og støtter arbeidet her. Det betyr veldig mye for meg.
Jeg ønsker dere gode sommerdager og alt godt! 

Varme hilsener fra Liv 

Sjekk gjerne ut www.umn.org.np og www.normisjon.no. Om dere ønsker støtte prosjektet økonomisk så gå inn på Normisjon sin nettside og søk ‘Samfunnsutvikling i Nepal’. 

Ny vår, nye muligheter

19 april 2016

Kjære venner.

Siden sist har vinteren kommet og gått, nå er sola varm og deilig og det blomstrer alle veier. Også i Kathmandu!

Blokaden ved India-grensa ble hevet for over en måned siden, etter fem måneder. Det er en lettelse, takk og lov! Men det vil ta lang tid før vanlige folk har normal tilgang på gass og bensin igjen, køene er fremdeles lengre enn gatene og svartebørsen går fremdeles så det suser.

I det hele tatt kjennes det godt å ha startet på et nytt år. Det var mye ved det forrige som gjorde at det var helt fint å se det gli over i historien. I Nepali Times stod det  ’Worst year ever’ på framsiden av årets siste utgave. Mye på grunn av jordskjelvene, blokaden og det evige politiske snakket som ikke fører til noen ting. Men nå er det nytt år, vår og nytt mot.

Det er en stor utskiftnings-tid i UMN, hvor mange av de gamle expatene er på vei hjem, og det er også flere i det lille norske miljøet som reiser. Jeg vet at det hører med til et liv som dette, mange vil komme og gå. Men det er litt trist likevel og føles litt sårbart. Som å hoppe opp en generasjon før man egentlig kjenner seg klar for det.


Her er Madan, en av koordinatorene og Hazel - UMN's 'gender and development'-ekspert og min høyt verdsatte støttespiller, på vei over en av flere elver for å komme til en av landsbyene vi skulle gjennomføre fokusgrupper i. Foto: Liv Wendel

Siden sist jeg skrev har jeg vært en ny tur til Bajhang, kom tilbake lille julaften til Kathmandu etter fem uker der vest. Da hadde vi hatt et gender-kurs med partnerne våre og gjennomført fokus-grupper ute i landsbyene. Det var mange spennende diskusjoner og samtaler de ukene. Tror det var viktig at vi begynte med vårt eget team, å utforske de holdningene vi selv alle sammen har i oss, og er villige til forandring om det vi oppdager i oss ikke er for frihet og likeverd. Alt er som regel lettere å snakke om når det er ‘de andre’ det gjelder. Det er det med å begynne med personen i speilet.


En av fokusgruppene vi hadde for tenåringsgutter. De tegner livet til en typisk jente og en typisk gutt - ganske beskrivende tegninger som viser at arbeidsfordelingen er ekstremt skjev. Det vil de gjøre noe med! Heier på dem, tror gjerne at noen av endringsagentene vi håper på er her. Foto: Liv Wendel

Vi har nettopp hatt en årlig planleggings-uke i UMN, der alle som til vanlig er rundt i de forskjellige distriktene kommer til Kathmandu. Vi får oppdateringer om hverandres arbeid og har muligheten til å sitte og jobbe sammen om planene videre. Det er en viktig uke med lange dager.

Hovedfokuset framover blir å styrke alle de gruppene som allerede er satt i gang, så de kan fungere etter hensikten – og bli kjernen for den forandringen vi ønsker å se skje i samfunnene og familiene. Ellers har det blitt mer klart for meg hvor lite som finnes av tilbud for alkoholmisbrukere (som er et av fokusområdene våre), det er nesten en ikke-ting. Om vi kan få til noe for dem så har vi gjort en endring til det bedre, og ikke minst en synlig forandring – noe som egentlig er ganske viktig å kunne vise til. Vi har snakket med det lokale sykehuset som er veldig positive til å få til et rehabiliterings-arbeid og anerkjenner at det er et stort behov som forsvinner i alt annet. En annen ting er å styrke et krisehjem for overlevende etter vold. Slik det er nå er det et veldig minimalt tilbud både menneskelig og materielt. Så det er nok av planer å legge og sette ut i livet.


I Sunikot, der vi var del av 16-dagers kampanjen mot vold mot kvinner. Hadde en ‘deuda’-konkurranse, der de sang om vold mot kvinner og at vi må stå sammen for å bygge gode samfunn. Mange av kvinnene var med og sang, mens hele resten av landsbyen gamle og unge, satt og fulgte med på dansen og sangen som bølget fram og tilbake mellom to rekker i flere timer. Fantastisk. Foto: Liv Wendel


Ei av de som fulgte med på dansen. Ved siden står en sekk med poteter som hun skulle bære med seg hjem. Foto: Liv Wendel

Har sittet og lest på UMN sin nye strategi. Høres sikkert tørt ut – men det er jammen god lesning som gir retning for det vi jobber for i UMN; transformational development (litt vanskelig å oversette, omtrent forvandlende utviklingsarbeid). Det er i alle fall snakk om ‘fullhet av liv’ som motsvar til et liv i fattigdom, og har inspirasjon fra Jesus som sa «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod». Tror at det er Gud som gjør en slik forvandling i mennesker og samfunn, men vi kan være med på arbeidet og legge inn kreftene og hjertet så det er de som trenger det som vinner på det. Det håper jeg virkelig og ber jeg om. Be gjerne med meg om at Gud må gjøre sitt verk i Bajhang, og at vi må få være med på det!

Ønsker dere en kjempefin vår der nord! Er veldig godt å vite at dere er der!

Mange varme hilsener fra Liv

Sjekk gjerne ut www.umn.org.np og www.normisjon.no
Om dere ønsker støtte prosjektet økonomisk så gå inn på Normisjon sin nettside og søk  ‘Samfunnsutvikling i Nepal’

Etter jordskjelvene

14 mai 2015

Etter det andre store jordskjelvet på tirsdag var det som om noe punkterte. Lufta gikk ut av folk. Ting hadde begynt å komme tilbake til normalen i byen, folk hadde tatt opp igjen rutinene som holder hverdagen på plass. Vi trodde vi var trygge. Så føltes det igjen som vi likevel er på et skip i uforutsigbar sjø. Gatene er stille. Folk sitter på trappene og under presenningene og venter. Det er som en stor matthet hviler over byen. Det er vanskelig å vite hva man skal si. Jeg låner ordene fra kirken jeg går i:

 

Woman, why are you crying?

I'm crying at the devastation in this country that I've come to love.

I'm crying for every person who has lost their home.

I'm crying for the thousands of families who have lost someone they love.

I'm crying for the children, watching in terror as their homes collapsed.

I'm crying for the people scrabbling frantically in the rubble for their family members trappes inside.

I'm crying for the communities wiped out.

I'm crying for the people living outside with no shelter, cold and hungry.

I'm crying with exhaustion of being constantly afraid for hours that streched into days.

I'm crying with the uncertainty as to our future.

I'm crying with helplessness at the vastness of human need about which I can't do anything to help.

I'm crying with shame at my selfishness in focusing on my family and on my friends.

I'm crying with weakness and frustration that I can barely gather my thoughts to pray.

I'm crying, feeling overwhelmed with decisions that have to be made.

I'm crying, touched by the outpouring of love and concern from family and friends back home.

I'm crying with relief that our family survived unharmed.

I'm crying without words to the One who hears and sees and understands, the One who holds us in his hands.

Å bli som et barn

26 januar 2015

Det finnes mange ‘normaler’. Det kommer an på øynene som ser, hva man har opplevd, hvem man har rundt seg og hvor man er.

Nå har jeg vært halvannen uke i Kathmandu, og jeg vet at det er en annen ‘normal’ som gjelder.


Foto: Liv Wendel

Den første uka var det nesten vanskelig å høre mine egne tanker, det var så mye på en gang av informasjon og folk og trafikk og bikkjer og støv. Men så faller man litt på plass – finner ulike veier til kontoret, til butikken, ordner en telefon, klarer å tenke litt lengre enn neste skritt.


Foto: Liv Wendel

Det har vært en lang ventetid - og det er litt utrolig å endelig være på plass her, og vite at dette er hjemme nå. Er så glad for å være her og at jeg har noen år på meg. Alt trenger ikke skje med det samme. Men jeg er i gang.
 
Jeg har begynt å lære å lese og skrive. Som min nevø i første klasse. Det er faktisk ganske gøy. I dag er min favoritt-bokstav tegnet for ha, med vokalene sine blir det slik:
ha- haa- hi-hii- hu-huu-he-hai-ho-hau

Slik sitter jeg og øver

Jeg staver gjennom bokstavene og blir lykkelig om jeg gjenkjenner en mening når jeg har kommet til enden av ordet. Jeg leser bokstaver på skilt og matvarer og det jeg kan komme over.  Og lærer ord.

I dag skulle jeg fortelle om min familie og ble introdusert for en hel verden av familie-ord. Storesøsters mann, lillesøsters mann, mors eldre søster (store mamma), mors eldre søsters mann (store far), fars eldre bror, fars eldre brors kone, fars yngre bror, fars yngre brors kone …

Min nepaliguru begynte å le til slutt og jeg forstod at jeg så litt forvirra ut. Så var den timen over.


Foto: Liv Wendel

En annen ting å finne ut av er strømmen. Det er helt normalt å mangle strøm og vann. Her i huset finnes vann altså, takk og pris. Men strømmen følger en load shedding schedule – og kommer og går i et visst system i de ulike delene av byen. I dette området er den borte mellom kl 06-13 og 17-21 i dag.

Så det gjelds å planlegge litt. Og det kan man få til; det finnes en egen app for å kunne følge med når strømmen kommer og når den vil gå igjen.


Foto: Liv Wendel

Jeg føler meg uhorvelig heldig som er her. Og som et barn. Som må lære alt mulig, litt etter litt, hvordan alt fungerer og ikke fungerer.

Og sakte skal man jo gå, det sier man her.

Gå sakte. Bistaarai jaanus!

Hilsen fra nyankommet misjonær til Kathmandu i januar 2015, Liv Wendel