Glendrangeposten - mai

12 juni 2017

Nå er det under en uke til jeg reiser til Norge for et par måneders pause fra Mali. Den første uka blir det ledersamling og direktørsamling, men så er det stort sett ferie resten. Etter en ganske hektisk mai, så kjenner jeg at det skal bli godt. Men først en siste oppdatering herfra.

 

Situasjonen i Mali

Dessverre ser det ikke ut som om situasjonen i Mali har tenkt å bedre seg med det første. I tillegg til at det er urolig nord i landet, så er det også mye uro sentralt i landet (Normisjons arbeid er i sør og vest). Bare siden årsskifte har over hundre mennesker blitt drept i disse områdene. Rundt 40 av dem er maliske soldater. De andre er sivile som er på feil sted til feil tid, eller som på en eller annen måte er opptatt av politikk.  Over 300 skoler er stengt, og barna mister viktig skolegang. Enda verre er det at folk er redde for å gå ut på åkrene for å dyrke, så vi kan risikere at det til neste år blir matmangel også. Der folk for noen år siden sa: «Pytt sann, dette går over!», er det nå ikke så mye optimisme igjen å spore. Men så tar man en dag av gangen, og håper på bedre tider.

 

Tur til Senegal

Selveste 17. mai tilbrakte jeg i bilen på vei tilbake fra Senegal. Normisjons misjonærer, Kristian og Møyfrid, hadde en tidlig ferie i år. De lurte på om jeg kunne sjekke hvordan framgangen på det nye huset var. Det er veldig gøy å reise på tur når vi bare kan konstatere at alt går som det skal, og at alle gjør det som er avtalt. Da vi var innom kunne entreprenøren stolt vise fram at de nå holdt på med å pusse veggene. Jeg gleder meg til å se huset ferdig. Og jeg ber om at det må bli et fredens hus der folk som kommer på besøk må få kjenne at Gud er i nærheten.

 

Besøk i kirkedistriktene i Mali

I oktober planlegger vi 00oppstart av et to års lederkurs for alle menighetene i samarbeidskirka vår. Forrige uke var jeg på «turné» sammen med representanter fra kirken og kamerunsk misjon for å informere om dette arbeidet. For å få til et vellykket opplegg er det viktig at dette ikke er noe som kommer fra Norge, men at vi viser at dette er noe vi står sammen om og tror på. Det er første gang vi planlegger et kurs hvor så mange er invitert til å være med, og hvor det er lagt opp til oppfølging over lang tid. Jeg er veldig spent på hvordan dette kan se ut framover.

På en slik tur får jeg besøkt alle kirkedistriktene. Det er oppmuntrende å se nye ting som vokser fram. Vi hadde hørt at en av menighetene som lå langs veien hadde lagt ned første steinen til nytt kirkebygg dagen før. Så vi stanset der for å se hvordan det så ut. Jeg måtte stille et par kontrollspørsmål for å høre om de virkelig hadde begynt bare dagen før. Det hadde de.

Flere av de kristne var med og jobbet frivillig på bygget. Det huset de bruker nå er for lite, og de var ivrige på å få opp et nytt bygg der de som kom for sent slapp å stå ute i sola under gudstjenesten.

Pastoren kunne også fortelle at nye kristne stadig ble lagt til menigheten. En dame i landsbyen var fortvilet over familiesituasjonen sin og kom til pastoren for å få forbønn. Hun var fremdeles ikke helt sikker på situasjonen da hun gikk hjem, men i drømme hørte hun en stemme som sa: «Ikke vær urolig. Og ikke tvil på de kristens bønner. Jeg skal gripe inn.» Og det som virket som en helt fastlåst situasjon fikk en løsning. Første søndag etter at dette hendte kom kvinnen i kirken. Hun tok ordet foran alle og sa at fra nå av var hun en kristen!    

Varme hilsener,
Therese Glendrange 

PS: Nå blir det ikke brev i juni og juli. Men dere kan se fram til august med lengsel og spenning. 

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  Du må gjerne gi rikelig!

 

Glendrangeposten - april

08 mai 2017

Påskefeiring - med rekordstor dåp
For Normisjons samarbeidskirker her i Bamako starter påsken med dåpsgudstjeneste på langfredag. I år var det rekord. Siden jul har 20 ungdommer og 5 voksne fra alle de fem fellesskapene våre fulgt dåpsundervisning og var nå klare for dåp. For en glede å se ungdommene stå i kø for å bli døpt!  Vannet i bassenget var iskaldt, og siden de aller fleste er ukjent med å bade, var det en ganske skummel opplevelse å stå i dypt vann. Men pastorene holdt dem godt fast, og alle kom seg trygt både ned og opp igjen av bassenget.   

Ungdommer som venter på å komme fram og bli døpt.  

Etter dåpen var det nattverd. For dem som hadde blitt døpt var dette første gang de fikk gå til nattverd. Pastor Pierre, som er misjonær fra Kamerun, hadde for anledningen på seg "ordentlige" prestklær fra hjemlandet. Bortsett fra katolikkene, er det ingen av de kristne kirkene i Mali som bruker prestekjoler, så det skapte en ekstra følelse av høytid.   

Nytt kirkestyre 


I mars ble det valgt et nytt styre for den nasjonale lutherske kirken som Normisjon samarbeider med her i Mali. Og styrt er faktisk helt nytt. Alle medlemmene ble skiftet ut. For et par uker siden skulle jeg ha mitt første møte med dem. Jeg tror både jeg og de var litt spent før det møtet.  Selv om jeg kjenner alle godt fra før, er det spennende med nye settinger og nye sammensetninger.  Det var et veldig positivt møte. Den nye synodekomiteen virket både åpen og motivert for endring og vekst. Synodemedlemmene er absolutt ikke så strenge og alvorlige som de ser ut på bilde.   

Arbeiderutflukt

Jeg er veldig takknemlig for en flott stab som arbeider på Normisjon sitt kontor her i Bamako. Hvert år prøver vi også å ha en utflukt sammen, for å bli litt mer kjent utenom jobb.   Forrige fredag besøkte vi en strutsefarm. Det var en helt ny opplevelse for oss alle sammen, og vi lærte mye nytt om både strutser og andre ting. Det hele var ganske imponerende.  Vi spurte hvem som stod bak. Er det franskmenn? Kinesere? En organisasjon? Nei, det var bare en malisk forretningsmann som hadde fått visjonen for dette og bygd det opp. Men hvordan kom han på å gjøre noe sånt? Noe lignende finnes ikke i Mali! Guiden vår tenkte seg litt om før han begynte å forklare. - Det finnes regnskapsfører som bare gjør jobben sin. Og så finnes det de som lager et helt nytt system for å føre regnskap. Det finnes leger som har gått i samme klasse. En av dem jobber som vanlig lege resten av livet, mens en av dem finner på nye behandlingsformer. Det gjelder for alle. Om vi er smeder, møbelsnekkere, ledere eller kjøpmenn. De fleste gjør en god jobb slik vi har sett andre gjøre før. Men noen har større visjoner og gjør noe helt nytt. De folkene finnes over alt!  Det var en god påminnelse om at det bare trengs en person som ser litt lenger eller har litt større visjoner enn oss andre, så kan store ting skje.   

PS. Flere bilder både fra påske og fra strutsefarmen ligger på bloggen min: http://glendrangeposten.blogspot.com/   

Veldig varme hilsener,      
Therese Glendrange
Direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal 

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  Du må gjerne gi rikelig!

Han er oppstanden!

24 april 2017

Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! 
Det er en hilsen mange kristne møter hverandre med på første påskedag. For dersom han ikke er stått opp, så var han bare enda en visdomslærer, kanskje en god en, men neppe en som ville blitt husket i to tusen år. Men nå er han oppstått og vi får feire hans oppstandelse på mange ulike måter rundt om i verden, også i Mali! 


På påskefest med min alltid like skeptiske navnesøster.

Langfredag og dåpsgudstjeneste

For Normisjons sammarbeidskirker her i Bamako, starter påsken med dåpsgudstjeneste på langfredag. I år var det rekord. Siden jul har 20 ungdommer og 5 voksne fra fire av våre menigheter fulgt dåpsundervisning og var nå klare for dåp. For en glede å se ungdommene stå i kø for å bli døpt! Selv om selve handlingen var skjult bak prekestolen.

Vannet i bassenget var iskaldt, og siden de aller fleste er ukjent med å bade, var det en ganske skummel opplevelse å stå i dypt vann. Men pastorene holdt dem godt fast, og alle kom seg trygt både ned og opp igjen av bassenget. 
Ungdommer som venter på å komme fram og bli døpt.
Etter dåpen var det nattverd, og for dem som hadde blitt døpt var det første gang. Pastor Pierre, som er misjonær fra Kamerun delte ut nattverden. For anledningen hadde han på seg "ordentlige" prestklær fra hjemlandet. Bortsett fra katolikkene, er det ingen av de kristne kirkene i Mali som bruker prestekjoler. Så det skapte en ekstra følelese av høytid.
"Dette er Jesu blod!" en spesiell setning når den uttales på langfredag.
 
Det er ganske spennende å se på alt som skjer.....

Presentasjon av alle de døpte og pastorene i de tre menighetene.
 

Første første påskedagsgudstjenete

Påskemorgen begynte tidlig! Mange steder i verden er det vanlig å ha en gudstjeneste ved soloppgang første påskedag, for å minnes at det var da Jesus stod opp. Det har ikke jeg vært med på før, men en gruppe her bestemte seg for at en morgengudstjeneste og påfølgende frokost måtte bli bra. Og det ble det.

En godt blandet gjeng av malierer, nordmenn, tyskere, amerikanere, kanadiere, nigerianere og kongolesere møttes på taket til noen misjonærer. Jesus fører oss inn i fellesskap med seg selv og hverandre.

Mange av påskesalmene fungerer like bra på norsk, fransk og engelsk: Blant annet sang vi "Han er oppstanden Halleluja. Lov ham og pris ham, halleluja." Salmen er fra Afrika, men ble sunget på engelsk, og det var vi norske og tyskere som kjente den best. Det var spesielt å sitte på taket og se sola gå opp for påskemorgen. Det var verd det, selv om det betydde å være på plass rett over kl 6.

Han er oppstanden, halleluja. Lov ham og pris ham, halleluja!
Den sangen finnes på mange språk.

Ved daggry den første dagen i uka......

Etter gudstjenesten var det jakt på påskeegg for ungene og frokost for oss andre. Det var ikke så mye sjokolade i de påskeeggene som jeg er vant til hjemmefra. Men det hadde sin naturlige forklaring. Sjokoladen hadde ikke klart seg i varmen, selv ikke så tidlig på morgenen. 

Gudstjeneste nr 2

Jeg fikk en ørliten pause før jeg skulle på gudstjeneste i menigheten min. Jeg hadde blitt bedt om å preke, så mye av det jeg hadde håpet på skulle bli fridager gikk med til å forberede en preken på bambara. Pastoren hadde sagt at gudstjenesten kom til å starte kl 10. Til min store overraskelse kom jeg fram til full kirke og fant ut at de allerede var godt i gang.

Jeg listet meg fram til første benk og sendte pastoren et spørrende. Han bare trakk på skuldrene.
- Alle hadde kommet, så vi bestemte oss for å begynne. Men vi har bare holdt på i en halvtime, så du er ikke egentlig for sen. Var svaret hans. Selv etter 13 år klarer jeg ikke å slutte å forbauses over malieres forhold til tid. Men han hadde forsåvidt rett. gudstjenesten varte lenge nok, selv om jeg gikk glipp av den første halvtimen.

Til jul i 2015 fikk menigheten noen ekstra kirkebenker av noen besøkende fra Norge. Rett før påske fikk de enda ti nye benker av noen kristne søsken i en annen menighet. Allikevel måtte de leie inn stoler og de fleste satt rimelig trangt. Det er en glede å se at menigheten vokser.

Mange tok ordet og ville dele hva Gud har gjort i livet deres i løpet av året som har gått.
Kvinnen med det passende navnet, Kanuya (Kjærlighet), stemte også i en takkesang til Guds ære.

For noen kan det bli en litt lang gudstjeneste i varmen.

 
Presentasjon av de som ble døpt fra min menighet.

Besøk av langveisfarende

For første gang hadde jeg i år med meg to besøkende fra Oussoubidiagna. En av dem er kristen og har vært det hele livet, men han hadde også med seg fetteren sin, som ikke er kristen. 
Jeg var litt spent på hvordan han hadde opplevde gudstjenesten. Han var så imponert over gleden og sangen og den varme mottakelsen. Det er gøy å ha med folk på gudstjeneste når de går glade derfra! 
 
Og så fikk jeg hjelp med sangen. Til jul og påske er det tradisjon at alle de ulike etniske gruppene synger en sang. Vanligvis må jeg stå opp for kasonkeene helt alene, men i år fikk jeg hjelp.  Vi sang sangen som er yndlingssangen til mange kristne kasonkeer Isa kunita, aleluya! (eller Han er oppstanden, halleluja). Sangen gjorde stor suksess og nå måtte Oussoubi love å komme og hjelpe meg både til jul og påske hvert år framover.
 
To fettere, som er imponert over gudstjenesten i storbyen.

Han er oppstanden. 

Han er oppstanden. Halleluja!
Lov ham og pris ham! Halleluja!
Jesus, vår Frelser, lenkene brøt.
Han har beseiret mørke og død. 
 
Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn,
Han som gir synderen livet igjen!
Halleluja! Vi skyldfrie er.
Halleluja! Vår Jesus er her! 
 
Tre dager dødens fange han var
før han stod opp og seiren var klar.
Tvers gjennom gravens stengsel han gikk.
Frelse og fred ved Jesus vi fikk. 
 
Engelen ropte: Frykt ikke mer!
Han som du søker, er ikke her.
Se der er stedet hvor han ble lagt.
Han har stått opp - som selv han har sagt. 
 
Gå og fortell at tom er hans grav.
Livet han vant da livet han gav,
gav det til oss og kjøpte oss fri.
Frelse og fred han alle vil gi.

Glendrangeposten - mars

07 april 2017

Varmetiden er her for fullt. Det er vanskelig å se for seg at det et sted i verden kan være snø og kjølig regn. Jeg blir nesten slått i bakken av varmen når jeg går ut døra. Arbeiderne kommer på jobb helt dradde i ansiktet fordi det er tredje natt på rad de ikke har sovet, selv om hele familien sover ute. Men jeg skal spare dere for beskrivelser av svetteutslett og varmetid, ønske dere en god vår der hjemme, og dele noen oppløftende nyheter fra Senegal.   

Bygg – reis deg!  
Vi hadde i utgangspunktet ikke tenke å bygge boliger for misjonærer i Senegal, men etter å ha forsøkt å leie gode hus i et par år, måtte vi innse at det lureste nok allikevel ville være å bygge.  Så er det ikke så lett å bare bygge heller. Først må man jo ha en tomt, og det er ikke så raskt gjort. Men rett før jul hadde vi tomt på plass, og så kunne vi begynne å planlegge hvordan vi skulle bruke denne tomta. Det har vært mye korrespondanse med «byggmisjonærer» som har erfaring med å bygge både i Mali og på Elfenbenskysten. Og i slutten av februar var endelig tegningene på huset godkjent og misjonærene i Senegal, Kristian og Møyfrid, kunne sette i gang arbeidet.  

Det har nok vært mye nye utfordringer og ting å ta stilling til, for både Kristian og Møyfrid. Men nå når jeg var på besøk for å se resultatet så lang, ble jeg mektig imponert.  Vi har fått en fin tomt, med plass til både et bittelite gjestehus og et hovedhus. På tomta finnes allerede et stort mangotre, som er godt både for frukten og for skyggen den gir (særlig på denne tiden av året).  Her tror jeg en ny misjonærfamilie kan komme til å trives. Huska er allerede hengt opp i treet og venter bare på flere barn å leke med.

Det gjenstår en del på huset ennå, og så skal vi jo ha møbler! Det er et kapittel for seg selv. Alle møbler må bestilles hos det lokale snekkeren. Det er ikke sikkert at det du hadde i hodet da du bestilte er det som blir levert når snekkeren er ferdig. Det eneste som er sikkert er at Einar og Ingrid Amlie når de kommer til høsten skal få to godstoler. De er allerede kjøpt på IKEA og tatt med som flybagasje til Senegal.  

Lyttegrupper
I Senegal er vi så heldige at vi kan bruke mye av det materialet vi har på kasonké. Noe av det Kristian og Møyfrid bruker er en kronologisk gjennomgang av bibelhistorien. Gjennom 54 historier blir vi ført gjennom Bibelen og Guds store fortelling fra begynnelse til slutt. 12 av historiene var allerede oversatt. Og fram til nå er det de historiene de har jobbet med. Møyfrid og en lokal dame i landsbyen har jobbet med å sjekke at  språket i historiene også fungerer godt på malinké. De går gjennom historiene og forandrer der det er nødvendig eller legger til ting for at det teksten skal fungere godt for malinkeene i området.

Kristian har brukt historien sammen med tre fotballkamerater. Etter å ha spilt fotball sammen noen måneder, har disse unge mennene spurt litt mer om hva kristne egentlig tror på. Nå kommer de på besøk to ganger i uka og hører om hva Gud har gjort opp igjennom historien.   

Det er som er så spennende med dette opplegget er at det ikke er lagt opp som undervisning.  Det er heller en oppdagelse av historiene sammen. Hver gang lytter de til eller leser en historie og snakker om hva det betyr. Hva kan vi lære om Gud gjennom denne historien? Hva kan vi lære om det å være menneske? Muslimene feirer hvert år «sauefesten» til minne om Abraham som nestet ofret sønnen sin. Men hva hadde skjedd dersom Gud ikke hadde gitt Abraham en bukk istedenfor Isak? Og er det noen offer som kan gi meg tilgivelse i dag?

Jeg fryder meg når jeg hører Møyfrid og Kristian fortelle om reaksjonen til de som hører på. Bibelhistoriene er så sterke. De oppfattes ofte ikke sånn for oss som har hørt dem hele livet, men for noen som opplever dem for første gang, er det historier som rører og som får en til å tenke over sitt eget liv og sin egen tro.     

Med hilsen,      

Therese Glendrange
Direktør for Normisjon i Mali og Senegal

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  Du må gjerne gi rikelig! 

For litt lengre historier og flere bilder anbefaler jeg at dere sjekker ut bloggen min: http://glendrangeposten.blogspot.com

Glendrangeposten - februar

17 februar 2017


Denne flotte gjengen var samlet i fire dager i Bamako for å diskutere Normisjons arbeid i Mali og Senegal. Hva vil Gud videre? Hvor går veien for oss? Ser vi i samme retning?

Det er så viktig at vi klarer å holde fokus på at vi er her fordi Gud var her først. Vi er elsket av ham og sendt for å vise hans kjærlighet til de rundt oss. Så vi startet hver morgen med felles bønn. Dag-Håkon Eriksen er internasjonal leder i Normisjon. Han tok oss med gjennom Paulus sine misjonsreiser. Det kan være godt å begynne med fokus et annet sted enn hos oss selv. Konferansen ble avsluttet med en forbønns- og nattverdssamling oppe på takterrassen med lydene fra byen som en jevn dur under oss. 

Det er godt å komme sammen; tenke sammen, dele oppmuntringer og frustrasjoner sammen, og se framover sammen. Vi kom fram til noen punkter som vi ønsker å jobbe med i året som ligger foran oss.

Vi ønsker å styrke kirkene i Mali

Helt siden Normisjon (eller Santalmisjonen på den tiden) begynte i Mali i 1981, så har vår visjon vært å danne selvstendige kirker. Nå finnes det en luthersk kirke i Mali som har ca 10 menigheter hvor det er gudstjenester hver søndag. Men vi ønsker fremdeles å være til stede og styrke denne kirken, spesielt gjennom tre punkter:

1. Oversettelse av Bibelen til kasonké og malinké
Gjennom Bibelen blir vi kjent med hvem Gud er, og vi ser hvem vi selv er i forhold til ham. Det er en bok som har båret troende gjennom tusener av år, og som fremdeles gir trøst, styrke og rettledning. Det er viktig at folk har en god bibel de kan lese på sitt eget språk. Det nye testamentet er muligens ferdig på malinké om tre – fire år. Og vi håper å ha hele bibelen ferdig på kasoké i løpet av 2020.   

2. Oversettelse og distribusjon av Jesus-filmen på kasonké og malinké
Jesusfilmen er en filmatisering av Lukas-evangeliet. Den er oversatt til mange språk og nå snart også til malinké og kasonké. Malinké har allerede hatt sin innspilling, og vi håper å gå i studio i juni og spille inn kasonkéstemmer. Da vil Jesus også snakke malinké og kasonké.

3. Oppfølging av ledere
Mange menigheter og grupper i Norge er med i noe som heter Agenda 1. På nettsidene deres står det: Hensikten med Agenda 1 er å skape læringsmiljø hvor ledere utrustes med ferdigheter og redskaper til å bygge misjonale menigheter, menigheter som er til for å fullføre Jesu oppdrag om å gjøre mennesker til disipler. Det høres ut som vår drøm for menighetene her. Vi har allerede begynt samtaler med lederne i den nasjonale kirken her, og vi håper at dette er en prosess som vi kan prøve ut her i Mali. 

Vi ønsker å plante en malinkékirke i Senegal

Vår flotte misjonærfamilie i Senegal har etter hvert lært seg ganske mye malinké. De begynner nå å bruke det de kan for å dele bibelhistorier med andre. Kristian har for eksempel en gruppe på tre fotballkamerater som ofte kommer besøk for å høre på bibelhistorier og diskutere hva de kan bety. Og snart skal vi prøve ut gudstjenestesamlinger på malinké.

Vi ønsker å utruste menigheter og andre lokale organisasjoner til å forandre samfunnet

Normisjons prosjekter her i Mali har ofte vært bistandsprosjekter støttet av Norad i Norge og ledet av norske misjonærer. Vi ønsker å endre måten vi jobber på og heller lete etter lokale organisasjoner som allerede er engasjert i et område og se hva vi kan gjøre for å styrke dem. Et godt tegn på utvikling er at det nå etter hvert finnes slike grupper flere steder.  

Man kan jo bli litt oppgitt av alle diskusjoner og meninger. Men jeg synes vi om godt i havn med konferansen, og nå kan jeg se framover med glede og forventning!  

Med hilsen,      

Therese Glendrange
Direktør for Normisjon i Mali og Senegal

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  Du må gjerne gi rikelig! 

Glendangeposten - januar

12 januar 2017

Januarkulde
Januar er en herlig måned. Omtrent den eneste måneden der jeg kan sove uten aircondition, selv i storbyen. Både om morgenen og på kvelden kan jeg kjenne en liten trekk komme inn gjennom vinduene. Og jeg nyter det

For å kjenne på litt ekstra kulde, tok jeg en tur til Riga (ja i Latvia!) sammen med ca 220 andre medarbeidere i Normisjon. I fire dager var vi sammen i møter og samtaler. Det er utrolig fint å kjenne at jeg er med i en større sammenheng og se at vi er flere som vil det samme: Jesus Kristus til nye generasjoner og nye folkeslag!

Riga var fremdeles julepyntet og snøen la en vakker ramme rundt det hele. Jeg fikk bekreftet for meg selv at Mali-kulde er akkurat passe kaldt nok. Jeg savner ikke mange minsugrader, selv om det er vakkert med snø. 

Generalforsamling og ærlige sannheter

I slutten av januar var jeg også invitert til å være med på Generalforsamlingen til en av de organisasjonene vi arbeider tettest sammen med her i Mali. MFLM er en misjonsorganisasjon satt sammen av en kamerunsk luthersk kirke og en misjon fra Danmark. De arbeider blant annet for å styrke den lutherske kirken i Mali, som også er vår samarbeidskirke her. Jeg synes egentlig slike møter er interessante. Man møter nye mennesker, får litt mer innblikk i andres måter å arbeide på, og pausene gir gode muligheter for samtaler.

Med på møtet var også lederne for de to kirkene MFLM arbeider med her i Mali, så det var en god blanding av mange språk og kulturer. 

Noen kvelder senere var jeg på besøk hos en kamerunsk kollega. Vi diskuterte fotball, arbeid og livet! Kollegaen min var imponert over at danskene hadde klart seg så godt i varmen. «Ja, for du vet,» sa han. «Vi bruker å kalle dere hvite som kommer rett fra Europa for burhøns. Dere virker ikke sterke nok til å overleve ute i den virkelige verden.»  Jeg lo godt av sammenlikningen hele veien hjem. Her kommer vi og tror vi klarer alt, mens afrikanerne står litt nervøse på sidelinjen og lurer på om vi overlever uten alle duppedingsene vår.        

 

Det er slike øyeblikk jeg gjemmer på. Øyeblikk når vi er trygge nok på hverandre til at vi kan si rett ut også det som kan komme litt skjevt inn. Øyeblikk når vi er trygge nok på oss selv og hverandre til å kunne drive litt affektiv mobbing.

«Guds menighet er jordens største under» synger vi i en sang. Det er et under å kjenne at vennskap og samhørighet går dypere enn det som skiller. Det er et under å kjenne at vi er én familie, søsken av samme far, selv med våre ulikheter.

Menigheter og kirker som bare har plass til en type mennesker går glipp av så utrolig mye velsignelse (og frustrasjon og moro)! 

Misjonærkonferanse
Neste uke er det vi som skal ha vår misjonærkonferanse for Normisjons arbeid i Mali og Senegal. For anledningen får jeg ned noen misjonærer fra Norge og en familie fra Senegal, så vi blir hele åtte voksne på konferansen. 

Det blir en spennende konferanse. For bare tre år siden snakket vi om å ha 15 misjonærer i Mali / Senegal. Nå er vi tre. Vi håper å bli flere, men økonomien gjør at det ikke ser ut som om vi blir veldig mange flere. Så blir vi tvunget til å tenke nytt. Hvordan vil vi at arbeidet skal se ut framover? Og hvilke visjoner har Gud for oss og kirken her?

 

God I look to You, I won’t be overwhelmed
Give me vision to see things like You do
God I look to You, You’re where my help comes from
Give me wisdom; You know just what to do

 

Mange hilsener,  
Therese Glendrange
Direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal 

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali». 

 

 

 

 

 

Glendrangeposten - desember

19 desember 2016

 

 

Julestemning!

Det er merkelig hva som kan gi hint om at julen er nær. Her er det kjølige netter og morgener. Jeg nyter denne måneden da det er under 20 grader, og det faktisk er mulig å sove uten aircondition.

Arbeiderne på kontoret i Bamako gjorde seg klare til å slakte oksen, som de alltid kjøper inn i fellesskap. Og jeg leverte inn årets julestoff til skredderen. Mønsteret i år var lys lilla bunn med turkise, knall gule og oransje prikker. Helt klart ikke et stoff jeg ville valgt på egenhånd, men jeg håpet skredderen ville gjøre underverker og få til en fin modell uansett. Og resultatet ble ikke så verst.  

Norsk julebord

Jeg var en tur til Norge i oktober og finkjemmet Oslo sentrum for å finne en butikk som hadde pinnekjøtt i hyllene så tidlig. Jeg fikk heldigvis napp den morgenen jeg skulle ta flyet nedover til Mali. Dermed kunne jeg invitere misjonærene fra NMS, Frikirken, NLM og Normisjon (men det er bare meg) på julebord.

Til sammen, alle norske misjonærer i Mali, så var vi 7 voksne og 3 barn. Det er litt av en forskjell for fra ti år siden da vi var nærmere 70. Men vi hadde det veldig hyggelig. Norsk mat, norske julesanger og til og med gang rundt juletreet. Det er noe spesielt med å synge på norsk og høre juleevangeliet sammen på norsk.

Julefeiring

Første juledag er den ordentlige festdagen her i Mali. Menigheten hvor jeg skulle feire jul hadde allerede begynt feiringen kvelden før og danset seg gjennom natten. Selv om de fleste bare hadde rukket å være hjemom for å vaske seg litt og bytte klær, så la det ingen demping på festen. Snarere tvert imot. Gudstjenesten varte i tre timer, for dem meste med sang og dans. Da vi voksne trakk oss ut for å vente på maten og snakke litt sammen i smågrupper, fortsatte de unge med sang og dans noen timer til. 

Vi var litt over 200 på gudstjeneste. Jeg satt og tenkte tilbake til 2009, da jeg først begynte å arbeide i denne menigheten. Da var vi ca 20 personer samlet i et rom som var så lite av vi måtte ut for å trekke pusten. Nå har vi en stor kirke, som ungdommene hadde malt på dugnad før jul.

Og selv om jeg hadde besøk i fjor av to venninner som ga to kirkebenker i julepresang, så er det allikevel trangt om plassen.

106 unger var stablet tett sammen på fem benkerader og noen på gulvet rundt. Og der satt de bom stille i de tre timene gudstjenesten varte! Jeg kan ikke annet enn å bli imponert. Og jeg tror ikke de kjedet seg. De gleder seg også over sangen, rytmene og dansen.

Det er fantastisk det vi får lov å feire.  Engelen sa både til Josef og Maria at barnet de ventet skulle kalles Jesus som betyr Herren frelser. Og profetene kalte ham Emmanuel, som betyr Gud er blant oss. Gud er blant oss, og han er kommet for å frelse! Så kan vi feire det på ulik måte, men det er en utrolig gave vi har fått fra Gud, som er vel verd å feires.

Mange hilsener,  
Therese Glendrange
Direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal

 

PS: På bloggen min kan du finne flere bilder fra festen. http://glendrangeposten.blogspot.com/2016/12/julebrev-fra-mali.html 

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».   

Glendrangeposten - november

14 november 2016

Perioden fra 26. november til 10. desember har FNs satt av til en årlig kampanje for å få økt fokus på vold mot kvinner. Jeg vil dele to, dessverre ikke unike, episoder fra kirkene våre her i Mali.

Hawa som ble tvangsgiftet

Siden jeg kom til Mali i 2003, har jeg bedt om at de kristne jentene som vokser opp må få kristne ektefeller, slik at de kan beholde troen sin. Derfor var det hardt å se på at datteren i en kristen familie i kassonkeområdet, ble giftet bort til en muslim for noen år siden.

Vi snakket mye med familien om det valget de hadde tatt.  De mente det ville være vanskelig for dem å si nei, når en familie som de har tett bånd til og som står over dem i sosial status kom og ba om datteren deres. Dessverre har hun ikke fått gå i kirken etter at hun ble gift. Både mannen og svigermoren presser på for å få henne til å be på muslimsk vis. Det har vært en stor sorg for oss å se en jente som har vært så trofast i kirken, plutselig være helt avskåret fra et kristent liv og fellesskap.

I fjor var det lillesøsteren, la oss kalle henne «Hawa», sin tur til å bli gift. Men dette er en jente som ikke mildt og rolig akseptere det foreldrene sier. Hun protesterte heftig og sa at hun ville gifte seg med en kristen. Hun samlet også menighetsrådet i kirken og ba dem snakke med foreldrene, for hun ville ikke bli giftet bort til en muslim. Det er imponerende og modig gjort av en ung jente på 16 år. Men alt det Hawa gråt og alle menighetsrådets forsøk på samtaler, familien stod på sitt og hun ble giftet bort, med løfter om at hun skulle få fortsette å gå i kirken. 

Hawa hadde et tøft første år som gift. I tillegg til traumet over å bli gift med tvang til en hun ikke ville ha og alle de oppgavene hun ble satt til som yngste kvinne i husholdningen, kom det å være skilt fra menigheten. Dessverre viste det seg at løftet om at hun kunne fortsette å gå i kirken var tomme løfter. Det verste var at da hun vendte seg til faren, tok han fra henne det Nye Testamentet og sa at nå var det mannen hennes som bestemte. Hvis han sa at hun ikke fikk være kristen, så måtte hun akseptere det. Kvinnen er mannens eiendom. Dette ligger så dypt at til og med en far, som jeg opplever som en god kristen, ikke bare godtar å gifte bort datteren sin til en muslimsk slektning, men når hun får problemer står han på mannens side. Det var faren som nektet henne å gå i kirken og å lese bibelen.  De gifte døtre er ektemanns eiendom. Hun gir ære til familien ved å være lydig mot ham, og motsatt, hun fører skam over familien sin ved å sette seg opp mot mannen.

Så kom gladnyheten nå for en stund siden. Etter mye lobbying fra misjonærer og mekling fra menigheten har Hawa endelig fått lov til å gå på gudstjeneste igjen.  Vær med å be for henne, at hun må holde fast på troen som hun har med seg. Be for familiene i kassonkeområde som ennå er veldig knyttet til sin tradisjon og kultur.

 

Koumba som ble borte

Forrige uke var jeg på besøk i en annen menighet på landsbygda. Under forbønnen nevnte noen av vi måtte be for en kvinne i menigheten som hadde hatt en krangel med mannen sin. Etter gudstjenesten ble noen av kvinnene stående og snakke sammen. De spurte om jeg kunne være med på besøk og be for denne kvinnen hjemme.

De fotalte at mannen hadde slått henne kraftig og at hun hadde trukket seg inn i seg selv, men ingenting av det forberedte meg på det jeg fikk se da jeg kom inn i på tunet til familien. Koumba, er ellers livlig og glad, trofast på gudstjenesten, flink til å synge og god med barna. Nå satt hun sammenkrøpet på en stol, med et blikk som ikke så noen ting. Jeg gikk rett forbi henne uten å kjenne henne igjen. De kristne kvinnene som var med meg prøvde å snakke med henne. «Kom nå, Koumba, så går vi inn i hytta di og setter oss.» Hun så på dem, men uten å skjønne hva de sa. En av dem tok henne forsiktig i hånda og da fulgte hun lydig med. Selv om hun haltet kraftig og hadde vond for å gå.

Jeg vet ikke hva de hadde kranglet om, men mannen hadde slått henne voldsomt. Hun endte opp på sykestua både på grunn av slagene og fordi hun måtte få intravenøst. Hun nektet nemlig å spise, drikke og snakke. «Det nytter ikke å snakke med henne,» sa svigermoren. «Hun kjenner oss ikke, og hun har ikke snakket på flere dager.»

Jeg var imponert over de kristne damene under dette møtet. En av dem har gått på bibelskolen vår i Bafoulabé, og det var tydelig at hun hadde lært mye i løpet av de tre årene. Da familien begynte å snakke om at Koumba var besatt, og hva de skulle gjøre for å bøte på det, var hun veldig bestemt. «Nei, Koumba er ikke besatt! En kristen kan ikke bli besatt, og dere må ikke finne på å bruke tryllemidler for å sette henne fri. Det er hjertet hennes som er så såret at hun har gått helt i stå.»  Også de andre kvinnene på tunet kom etter hvert inn i hytta og satt der sammen med oss. De ba oss om å gjøre noe for å få Koumba tilbake.  «Hun er så god. Hun er alltid lydig og underdanig. Vær så snill, gjør noe for å hjelpe henne!» Koumba satt helt rolig på senga og så på hendene sine. Det så ut som om hun lurte litt på hva de gjorde i fanget hennes.

Vi ba for henne og trøstet familien. Mens vi ba begynte Koumba å gråte stille. Det typiske her i Mali er å hysje på de som gråter. «Ti stille med deg. Det er ikke bra. Slutt å gråt.» Men igjen grep de kristne kvinnene inn. «La henne gråte! Det er hjertet som er så fullt av sorg. Det er derfor hun ikke kan snakke. Hun må gråte for å få det ut.»

Jeg var utrolig trist da vi gikk derfra. Det føltes så utrolig håpløst å la henne sitte igjen der.

Noen dager senere var en annen av kollegene mine innom sammen med ledere i kirken. De fikk snakket både med Koumba og med mannen. Men bortsett fra å gi råd til dem begge, og en tydelig beskjed til mannen om at han har var gått langt over streken, var det ikke så mye mer å gjøre.

Hva gjør kirkene? 

Kirkene gjør fint lite. Det gjelder ikke bare vår samarbeidskirke, men de fleste kirkene i Mali. Kvinnesynet ligger så fast i kulturer. De paulinske tekstene om at kvinnen skal være underdanig undervises flittig fra prekestolen, så hopper man heller bukk over versene som står sammen med dem, at mannen skal elske og ære kvinnen. Hjertet mitt gråter for disse kvinnen som er fanget i en livssituasjon som de ikke kan komme ut av. Det fines ingen krisesentre, og en skilt kvinne vil både miste barna sine og slite med å finne måter å overleve på økonomisk.

Noen få kvinner har begynt å si ifra. Jeg snakket nylig med en kvinne som har startet en organisasjon for å undervise andre kvinner om hvordan de kan være stolte og ta vare på sin egenverdi, selv om de lever i krevende situasjoner. Det trengs.

PS: Jeg skrev litt om valget i forrige mail. De som lurer på hvordan det gikk, kan gå inn på bloggen min: http://glendrangeposten.blogspot.com/2016/11/valg-med-bismak.html og lese der.

Mange hilsener,  
Therese Glendrange
Direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  

Glendrangeposten - oktober

10 oktober 2016

Situasjonen i Mali

Flere har spurt meg om hvordan det går i Mali. Er det fredeligere her nå? Går det bedre?
Det korte svaret er at nei, det verken er eller går særlig mye bedre i de urolige delene av landet. Det er stadig nye episoder og angrep både på FN-styrkene, på maliske militærposter og politistasjoner. Men vestover, hvor Normisjon har hovedtyngden av arbeidet sitt, merker vi lite til situasjonen.

Her i hovedstaden merkes det at det er mer politi og militære i gatene enn tidligere, det er mer oftere kontroller på vei til og fra flyplassen. Og på restauranter og i de større butikkene sjekker bevæpnede vakter kunder med metalldetektor før vi får slippe inn. Men det er en situasjon som man venner seg til. Egentlig er det mye mer urovekkende de gangene det er lite kontroll. Her skulle jeg hatt et bilde av politi og kontroll poster, men de er litt vanskelig å ta bilde av. Så det blir heller et bilde av en veldig avslappet og trygg meg.  

Det skal holdes kommunevalg den 20. november. Egentlig skulle valget vært i april 2014, men det har blitt utsatt flere ganger. Hovedutfordringen er at mange ser det som et nederlag å holde et valg uten å ha kontroll på de nordligste områdene. Valget har blitt utsatt og utsatt i håp om at snart, så ville regjeringen kunne ha administrasjon på plass på hele territoriet. Jeg tror de fleste nå har innsett nå at det kan bli lenge til det blir stabilt i nordområdene.

Så nå er valgkampanjen er i gang. Jeg kjørte inn mot Bamako forrige uke og møtte flere biler klistret fulle av valgplakater og med madrasser og lydutstyr på taket. (Som datter og søster av en kjøreskolelærere måtte jeg jo påpeke det trafikkfarlige i å ha klistret to stor valgplakater over frontruta, men det så ikke ut som om andre så problemet på samme måte.) Det er eliten fra Bamako som skal hjem til de små landsbyene sine og sikre seg en posisjon der. Etter valget reiser de tilbake til hovedstaden, og det er lite velgerne ser av dem før neste valg.  

Vær med å be for valget, at det må gå fredelig for seg og at de som blir valgt må få visdom til å lede til det beste for land og folk. 

Arbeidet i kirkene i Bamako

Normisjons samarbeidskirke, EELM, har fire menigheter her i Bamako og holder på å plante en femte. Hver annen måned samles lederne for å snakke sammen om arbeidet og situasjonen i de ulike menighetene.  Her kan man også snakke om hvordan man best kan arbeide sammen og utnytte de ressursene de ulike menighetene har.

Pastor Pierre er pastor i en av menigheten og leder for kirkedistriktet. I tillegg til sin egen menighet, har han også ansvar for å følge opp menigheten som distriktet plantet i vår. Nå diskuterer de hvordan de kan arbeide for å sikre at den nyfødte menigheten vokser opp. Her er pastor Pierre med en litt skeptisk yngstedatter.

Urolighetene blir ikke så ofte snakket om på disse møtene, men forrige gang kom det opp som et bønneemne. Den ene menigheten vår holder til i en bydel med en militærleir, så mange av familiene er militære. En av ungdommene var i nord og ble drept da bilen hans kjørte på en mine. Forloveden går i menigheten, de ba om forbønn for henne og for to andre ungdommer som er i militæret i nord.

Senegal – igjen

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en tur til Senegal igjen. Denne gangen for å møte representanter for den nasjonale lutherske kirken der.

Vi er i et oppstarts tid i Senegal og vi ønsker å gå sammen med andre kirker og misjoner. Med meg på turen har jeg leder for den kamerunske misjonen her i Mali, og vår fabelaktige misjonær i Senegal, Kristian Moskvil.

Det er litt langt å kjøre 18 timer en vei for å ha et møte som var over på to timer, for så å snu og kjøre hjem igjen. Men det var verd det. Det var et godt og oppmuntrende møte og det ser ut som om vi nå kan legge ut på en vei sammen for å plante en malinkekirke i Senegal. På bildet ser dere Thomas Diouf som er kirkepresident i den lutherske kirken i Senegal, en hyggelig dame som stelte godt med oss da vi var der, Pierre Moulna, leder for luthersk misjon fra Kamerun og Kristian Moskvil utenfor hovedsete til den lutherske kirken i Senegal.

Sist jeg snakket med den fabelaktige Krisian og hans dyktige kone, Møyfrid, var de litt motløse. Det er vanskelig å finne gode hus å leie der de bor, så vi har bestemt oss for å kjøpe en tomt og bygge hus til neste familie som kommer ut til høsten. Etter to måneder med leting etter tomt, har de sett på rundt 40 tomter. Det innebærer undersøkelser for å finne ut hvem som eier tomta, om de eventuelt har myndighet til å selge, sjekke at alle eldre fedre og onkler er enige i salget, sjekke at alle brødre er enige i et eventuelt salg, nesten klaff, brudd i siste liten og andre skuffelser. I det minste så har Kristian blitt utrolig godt kjent i bydelen i løpet av disse månedene. 

Men vi håper og ber om at et eller annet sted i malinkebydelene finnes det en tomt som ligger klar for akkurat oss. Det kan bare være vanskelig å holde håpet oppe når vi ikke ser en umiddelbar løsning.

Mange hilsener,  

Therese Glendrange

Direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår, og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».  

Du må gjerne gi rikelig! :)

 

Normisjon hedret for malinké

27 september 2016

Den internasjonale alfabetiseringsdagen blir alltid feiret i en hel uke her i Mali. I løpet av den uken settes det et spesielt fokus på de nasjonale språkene og behovet for lese- og skriveopplæring. I år skulle uken avsluttes i Tambaga til ære for Normisjon og vårt arbeid for å få malinké anerkjent som et nasjonalt språk. En meget insisterende underdirektør på akademiet for nasjonale språk, Fadialla Kamissoko, hadde vært innom kontoret mitt flere ganger og invitert misjonen på festen.  

Malisk nasjonalsang er skrevet på fransk, men nå er den også oversatt til malinké, og framført for ministeren. 

I Mali er det rundt 34 ulike etniske grupper. Det offisielle språket er fransk, og det er det som undervises på skolene. Men 13 av de lokale språkene har fått status som nasjonale språk. Det vil si at de har et skriftspråk, det blir utarbeidet lærebøker til bruk i barneskolen og nyheter og viktig informasjon skal gis i mediene på disse språkene. 

Jepp, et litt dårlig bilde av meg og ministeren.  Det er ikke så lett å ta bilde av seg selv, så dette er fra nyhetene på TV. 

Normisjon begynte sitt arbeid blant kassonkeene i Mali på begynnelsen av 1980-tallet. Fra starten av jobbet vi for at kassonké skulle bli anerkjent som et nasjonalt språk. Da vi startet opp i malinkeområdet rundt år 2000, begynte vi raskt å se på hvordan vi kunne hjelpe malinkeene til også å få et eget skriftspråk. Etter flere undersøkelser og seminarer, hvor man diskuterte skrivemåte, ble malinké endelig godkjent som et nasjonalt språk i 2009. Gjennom prosjektet PSAT (prosjektet for helse og alfabetisering i Tambaga), oppmuntret Normisjon til alfabetiseringsklasser der voksne kunne lære å skrive på sitt eget språk. Nå skulle vi altså hedres for innsatsen. 
 
Jeg kom til Tambaga fredag ettermiddag. Da hadde allerede underdirektøren, Kamissoko, kommet for lenge siden. – Jeg er så lykkelig for å se deg. Det kan ikke beskrives, så lykkelig! Jeg sa til ministeren at vi måtte ha samlingen i år for å takke Normisjon for det arbeidet dere har gjort, og de sa er du sikker på at de kommer til å være der? Jeg lovet dem at du kom til å være der, men jeg var ikke sikker. Jeg ringte sekretæren din og hun sa du var borte, men dersom du hadde lovet å komme, så kom du til å komme. Jeg er så lykkelig, rent ut lykkelig! Sa han før han sprang videre og fortsatte organiseringen. Nå skal det sies at det er takket være Fadialla Kamissoko at mye av dette arbeidet er gjort. Han har en utrolig entusiasme for malinkespråket.

Hele landsbyen, og besøkende fra nabolandsbyer ventet tålmodig på seremonien under store skyggetak.

 

De første skuddsalvene fra jegerne og spredt tromming hørtes allerede før kl sju på morgenen. Så jeg visste at folk hadde begynt å samle seg. Avslutningsseremonien skulle starte et par timer senere. Ingenting starter på tiden her i landet, så jeg beveget meg rolig mot plassen en halv time for sent, bare for å oppdage at delegasjonen med ministeren allerede hadde kommet. Jeg satte opp farten og ble dirigert dit jeg skulle være rett før ministeren ble geleidet på plass. 
 
Så begynte seremonien. Først med nasjonalsangen på malinké, så med innslag fra skalder, jegere, diktopplesning og teater. Flere taler. Men som en kommenterte etterpå: - Jeg skjønner ikke hvorfor de kom helt fra Bamako for å snakke. De snakket jo bare fransk. Ingenting ble oversatt til malinké. De fikk hele befolkningen til å stå flere timer i sola, og de skjønte ingenting av det som foregikk! 

 

Lokale jegere danser og skyter i luften til ære for gjestene.

Det tar litt tid å lade om mellom hver skuddsalve.

 

Ministeren sa i sin tale at regjeringen har bestemt at de nasjonale språkene skal brukes mer i det offentlige. Navnet på alle offentlige bygninger skal fra nå av ikke bare stå på fransk, men også på et nasjonalt språk. Det skal være et krav framover at alle funksjonærer, i tillegg til fransk, må mestre et nasjonalt språk skriftlig. Men jeg syns det er litt absurd at hele seremonien for anerkjennelse av nasjonale språk foregikk på fransk. 

 

Minister for nasjonal undervisning, Barthélémy Togo. 

 

Jeg hadde forberedt en takketale med litt malinké innslag. Hele poenget med festen var jo å takke misjonen. Men da vi kom så langt var det ikke tid for taler. Ministeren kom fram sammen med følge sitt. Jeg gikk fram, fikk overrakt en diplom, stod stille et par minutter slik at alle fotografer og nasjonalt fjernsyn fikk tatt bilder. Og så var det over. Jeg kunne spart meg bryet med å pønske ut en fin tale. Men jeg fikk med meg en fin diplom og jeg fikk håndhilst på ministeren. Diplomet skal ramme inn og henges på æresplassen på kontoret mitt. 
 
PS: Midt under seremonien var det en som oppdaget at flagget hang feil vei. Slik kan man jo ikke ha det. Så mens ordføreren hilste gjestene velkommen, var de fleste gjestene opptatt med å se hvordan flaggstangen ble tatt ned, flagget knyttet om igjen og festet på nytt. Denne gangen ble det rett vei, etter litt veiledning underveis.

 

Er det egentlig den veien stripene skal henge? 

Nei, forresten. Vi får ta ned igjen hele stanga.

Sånn skal det være. 
Og så satt jeg hele resten av seremonien og lurte på om de hadde fått dyttet flaggstanga godt nok ned i bakken igjen. 



 
 

Malisk nasjonalsang er skrevet på fransk, men nå er den også oversatt til malinké, og framført for ministeren.
Malisk nasjonalsang er skrevet på fransk, men nå er den også oversatt til malinké, og framført for ministeren.

Arbeidermøte og evangelisering

07 juni 2016

Feiring med arbeidermøte 
Normisjon startet arbeidet sitt i Mali i 1981. Det er 35 år siden i år. Selv om man ikke er så nøye med å telle årstall her, så kan det være en god anledning for en fest. Vi bestemte oss for å lage en fest for alle Normisjons ansatte i Mali. 

Jeg var litt spent i utgangspunktet. I to dager skulle vi være samlet 34 personer til undervisning, samtaler og fest. Noen kjente hverandre fra før, men ikke alle. De fleste ansatte er vakter og hushjelper og de reiser ikke mye rundt. Det var mye som kunne gå galt. For eksempel kunne det finne på å begynne å regne. Da hadde vi ikke plass inne til de 10 mennene som hadde fått tildelt sengeplass på taket. 

Målet med samlingen var at alle skulle bli mer kjent med hverandre. I tillegg ønsker vi at alle ansatte, selv de som «bare» er vakter, skal vite hvorfor vi er her. Den eneste grunne til at Normisjon er i Mali er at vi er elsket av Gud og sendt ut av ham. 

I fjor begynte vi undervisning om korrupsjon. Vi fortsatte i år. Vi hadde også undervisning om konflikter og konflikthåndtering på arbeidsplassen, om beredskap og sikkerhetsrutiner. Til tider var det veldig høy temperatur på diskusjonen, men jeg tror vi kom vel i havn. Nå er ønsket å ha en tilsvarende samling hvert år! 


Alle Normisjons arbeidere og misjonærer i Mali

Evangelisering i Bamako 
Samarbeidskirken vår i Mali har fire menigheter i Bamako. Målet deres er å plante 6 nye menigheter de neste tre årene. Jeg er som vanlig superskeptisk til alt som virker for stort og visjonært, men vi har i hvert fall satt i gang arbeidet. Forrige helg var medlemmer fra alle de fire menighetene samlet til evangelisering i en ny bydel. De viste film både fredag og lørdag kveld. På lørdagen delte de seg opp i grupper og gikk fra dør til dør for å snakke med folk i bydelen. Det viste seg at det var noen kristne i bydelen allerede. En kvinne hadde gått på gudstjeneste før, men siden de flyttet hit var det for langt for henne å komme seg i kirken. Mannen var ikke kristen. Han nektet henne ikke å gå, men han oppmuntret henne ikke heller. 

Et av teamene ble stående lenge og snakke med en ungdom. Han hadde mange spørsmål om kristen tro. Da de skulle gå spurte han om de kunne be for ham. Han var i konflikt med noen i landsbyen sin og hadde egentlig bestemt seg for å gå til en trollmann og få vedkommende drept. Nå ønsket han heller forbønn for at situasjonen kunne ordne seg. 

På søndag var det gudstjeneste. Både barnekor og ungdomskor var med på gudstjenesten. Fra og med neste søndag skal det være gudstjeneste fast på tunet til en av de kristne i bydelen. Så der er en menighet plantet. Nå er det bare fem igjen! Vær med å be for visdom og utholdenhet i arbeidet med å få på plass en solid menighet her i denne nye bydelen. 


Barnekoret er med og synger under gudstjenesten.

Med vennlig hilsen, 
Therese Glengrange

Direktør for Normisjons arbeid i Mali og Senegal

Tel: + (223) 78 79 81 38 (Mali) / + (47) 46 95 96 44 (Norge)
E-post: thereseglen@hotmail.com, dir.mpn@gmail.comBlogg: http://glendrangeposten.blogspot.com/

På www.normisjon.no finner dere flere nyheter, rapporter og misjonærbrev fra Mali og andre misjonsland. 

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali». Du må gjerne gi rikelig! 

Senegaltur og pengetelling

02 mai 2016

Tur med mulige partnere 

Første uke i april var jeg igjen på tur til Senegal. Denne gangen sammen med Pierre og Prospere. De er misjonærer fra Kamerun, og vi jobber sammen i Mali. Nå har vi spurt dem om de kunne tenke seg å sende en misjonærfamilie for å jobbe sammen med oss i Senegal. Vi hadde to hele dager hos alltid like gjestfrie Kristian og Møyfrid Moskvil. Vi diskuterte strategi og arbeidsmetoder. Hvordan vi eventuelt kunne arbeide sammen og hva som kan være utfordringer. 

Det var gode dager med åpne og ærlige samtaler. Vi kunne spørre om hva slags rolle kvinnene egentlig vil få inn i et misjonærfellesskap med ganske konservative kamerunesere. De kunne spørre om det egentlig var rom for dem i bistandsarbeid siden vi har mulighet til å skaffe så mye mer penger enn dem. Det er godt å kunne diskutere vanskelige ting med noen man i utgangspunktet er trygg på. 

Vi fikk til og med tid til en tur i landsbyen hvor Kristian og Møyfrid har bodd noen måneder. 

Jeg vet ikke hva det er med den landsbyen, men alle vi har hatt med der blir veldig betatt. Og sjarmen virket på våre kolleger fra Kamerun også. Nå har vi sendt rapport hjem til kirkeledelsen i Kamerun, så nå får vi bare vente spent på hva de sier. Vi hadde i hvert fall satt stor pris på å få dem med oss. 

Ja, de penga. Ja de peeenga!! 

I høst ga Normisjon midler til å installere et vanntårn i en av menighetene i Bamako. Vi satte ned et styre som skulle holde orden på vanntårnet og på pengene som kommer inn. For å kvalitetssikre, er både en representant fra kirkedistriktet og en representant for Normisjon (jeg) med på disse møtene. Møtene er en lidelse, eller muligens bare en tålmodighetstest. Forrige møtet varte i 2 ½ time, enda vi ikke hadde saker å diskutere. Vi teller penger og regner. Hvor mye blir det til sammen? Det er tre personer som følger med på hvor mye som skal ha kommet inn og ofte (alltid) kommer de fram til ulike summer. Det er snakk om kanskje fem kroner i forskjell, og så må vi ta hele måneden om igjen og regne inntektene dag for dag. Jeg får lyst til å protestere og si at det er da ikke så nøye med noen kroner. Men jeg holder meg i skinnet. For det er nøye! Og det er viktig å være nøye. 


Tre personer går gjennom kassebøkene for å finne ut summen som er kommet inn i løpet av måneden.

Når vi endelig har funnet ut hvor mye som er kommet inn, skal vi finne ut hvor mye som er tiende til kirken. Resten deles på to hauger, en til investeringer i kirken og en til reparasjon av vanntårnet. Mens vi gjør disse matematiske øvelsene, sitter noen og teller opp kassen. For å sikre at det er samme sum i kassen og på papiret, telles alle pengene på hvert møte. Når man skal telle til, la oss si, 120 000 f cfa, og man har veldig mange 10 øringer og 25 øringer, så tar det sin tid. 


Selv om menigheten selger vann latterlig billig, så blir det litt penger i kassen. I april fikk menigheten inn rundt 1700 kr. 

Man skal holde tungen rett i munnen for å få det helt riktig

Men det er gledelig å se at det som sitter i styret tar oppgaven alvorlig. Selv om de ikke har noe erfaring fra før, så klarer vi alltid å finne løsninger på utfordringer, selv om det kan bli litt hett i mellomtiden. Og fruktene har begynt å synes: pastoren får ordentlig lønn, koret fikk ordentlige korkapper til påske og nå holder de på å bygge et ekstra rom på pastorboligen. 

Med vennlig hilsen

Therese Glendrange

E-post: thereseglen@hotmail.com, dir.mpn@gmail.comBlogg: http://glendrangeposten.blogspot.com

Jeg tror på det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal. Jeg er stolt av mye av det vi oppnår og jeg utfordrer deg til å være med å støtte på kontonr: 1503.02.13537og merke innbetalingen med«Mali».  Du må gjerne gi rikelig! 

Konferanse med krøll

30 mars 2016

Vi har hatt misjonærkonferanse for Normisjons arbeid i Mali og Senegal. Jeg har vært med på mange konferansen tidligere, men denne var annerledes. I Senegal skal vi starte opp et helt nytt arbeid og i Mali er vi nå så få misjonærer at vi er nødt til å tenke nytt rundt det arbeidet vi driver.  Men jeg var kanskje mest spent på å se det nye huset vårt. 

Hele konferansen samlet.

I september fant vi et hus som er større enn det vi har hatt tidligere og som virket mye bedre. Vi hadde hjelp av frivillige fra Norge til å sette huset i stand, og da Kristian og Møyfrid Moskvil kom til Senegal i februar sammen med sine to barn, kunne de flytte rett inn. Det var bare et par ting som manglet, som kjøkkenmøbler og elektrisitet. Sofa og stoler hadde vi med oss fra Mali. Det hadde nok blitt en litt annerledes uke uten dem.

Kristian og Møyfrid var veldig gjestfrie og åpnet hjemmet for oss alle. Heldigvis hadde vi funnet ut på forhånd at selv om vi hadde møtene hjemme hos dem, så var det kanskje lurt at to av gjestene bodde på hotell. Det var smart tenkt! 

Det viste seg at vannet var kuttet nesten hele uka. Heldigvis med litt sildring på nettene slik at vi fikk fylt en tønne med reservevann. Da tønna gikk tom måtte Kristian til naboen og spørre om å få øse vann av brønnen der. 

Kristian og Møyfrid i full sving med å fylle opp bøtter og spann med vann fra naboens brønn.  

Så viste det seg at strømmen inn til huset ikke var så veldig stabil. Vi fikk én aircondition til å virke. Den var god å ha under lange møter, og jeg fikk bruke den om natta. Familien Moskvil og Karen sov på taket.

Siste dagen av konferansen luktet det litt merkelig i huset. Det var kloakken som kom opp gjennom gulvet. «Jeg har ikke gjort noe annet den siste måneden enn å bo inn huset!» sukket Kristian litt oppgitt. Men etter et par telefoner, så ordnet det seg dette også. 

Men bortsett fra slike småting, gikk konferansen veldig bra! Vi hadde til og med en tur til landsbyen hvor Kristian og Møyfrid har bodd et halvt år og fikk hilse på familien som har adoptert dem.

Danfaga er den eldste i landsbyen. Han og kona har adoptert Kristian som sin sønn. 

Sakiliba og barnebarnet på verandaen til Kritian og Møyfrid. To hus tett i tett med bare en liten gårdsplass og en brønn som skiller.

I dag er vi tre misjonærer i Mali og en familie med to voksne og to barn i Senegal. I Mali har vi mye arbeid som skal følges opp og føres videre. I Senegal holder vi på å starte opp nytt. Vanligvis bruker vi mye tid på å gå gjennom rapporter for arbeidet som har vært. I år var hadde vi to hele dager om tiden som kommer. Med de ressursene vi har og det personalet vi har hva kan vi gjøre annerledes? Hvor går veien videre? Hvordan kan vi starte opp noe eller gå inn i helt nye spor? 
 
 
 
Det ble gode samtaler og godt fellesskap. Og så avsluttet vi med nattverd. Det er godt å få feire det også sammen. 

Nattverdssamling i stua. 

Landsbysjefen ville heller dø enn å se oss dra!

21 februar 2016

Siden 2005 har Normisjon drevet prosjektet Helsehagen i Touba, et avsidesliggende område av kommunen Tomora. Nå er det slutt. Før jul fikk jeg være med på en trist fest i Touba

Festen hadde startet lenge før vi kom. Den offentlige samlingsplassen var allerede full av folk, menn og kvinner, unge og eldre. Midt på plassen stod musikere og dansere, som hadde i oppgave å underholde folket mens de ventet på at den egentlige festen skulle begynne.

 
Trommeslagere underholder mens vi venter. Foto: Therese Glendrange 

Det ble en ordentlig kassonkefest, med mye mat og mange taler. Det var takketaler og hilsninger, fra radioen, fra kommunen, fra landsbyen. Jeg holdt tale og det gjorde også Karen Ekern, som var prosjektleder i de fem første årene, og som også senere har fulgt opp arbeidet.


Karen Ekern holder tale. Foto: Therese Glendrange

En av arbeiderne takket for de ti årene han har fått vært med på prosjektet. Han kommer egentlig fra en annen kant av landet. Da han først kom opp i kassonkéland var han helt bortkommen og visste ikke hvor lenge han kunne overleve her. Nå holder han tale på flytende kassonké. "Jeg kom på grunn av en jobb. Jeg trodde jeg skulle få kolleger, men jeg har fått søsken," sier han før han knekker sammen og begynner å hulke. Et sterkt vitnesbyrd om samholdet blant de som arbeider i prosjektet.


Lydhørt publikum. Foto: Therese Glendrange

Jeg er så stolt mens jeg sitter og hører på alt det de ulike talerne trekker fram som resultat av dette prosjektet. I over 20 landsbyer finnes det nå utviklingskomiteer som har blitt knyttet opp mot kommunen slik at de kan jobbe for utvikling i sine landsbyer. Prosjektet har finansiert rundt 600 doer! I begynnelsen var det vanskelig å finne frivillige til å ha doer inne på sitt tun, men nå har folk skjønt hvor viktig og renslig det er. Broer og steinsetting av myrområder gjør at lastebiler kan kjøre inn i området i 8 av årets 12 måneder. Det er en utrolig forbedring for matsikkerhet og økonomi. Der det før ikke var noe helsetilbud er det nå et velfungerende helstsenter og en fødestue. Helsesenteret ble kåret til det beste i fem kommuner i 2015! Det finnes hager nesten over alt og folk har tilgang til grønne blader store deler av året. Og mange hundre kassonkeer har lært å lese og skrive på sitt språk.


Som et resultat av prosjektet kan denne damen dyrke sin egen mat. Foto: Therese Glendrange

Det er ikke rart at landsbysjefen ikke ville at prosjektet skulle avslutte. Jeg vil heller dø enn å se prosjektet dra herfra, sa sa han i høst. Men han har fått tenkt seg litt om og lover å holde tempoet oppe.

- Dersom dere slutter å arbeide slik som dere har gjort i disse ti årene. Dersom dere lar alt gå tilbake til det gamle, så har dere ikke bare gått ti år tilbake i tid. Det er som om dere har mistet 100 års utvikling, sa en av de eldste i landsbyen. Og jeg tror faktisk det at vi hele tiden har jobbet langsomt for å få med oss lokale utviklingskomiteer på alt vi gjør, fører til at de nå er klare for å ta ansvaret videre.

Som takk fikk vi med oss en sau hjem. Den ble mat på festen til ære for de ansatte i prosjektet.


Jeg diskuterer med prosjektleder, Demba Diallo, hvordan vi skal få spist gaven fra landsbyen! 


De som har vært med i prosjektet: Salli (arbeider med hage og poding av trær), Elam (er sykepleier og ansvar for helsesenteret), Bakary (er sjåfør), Ezekiel (er sykepleier og ansvarlig for undervisning) og Demba (som er prosjektleder). Karen har vært prosjektleder de fem første årene og fulgt opp prosjektet mer på avstand etterpå. Foto: Therese Glendrange

Om terror og frykt i Mali

27 november 2015

Forrige fredag begynte ganske rolig. Jeg kom på jobb, innstilt på å ta et par timer på kontoret før jeg skulle avspasere resten av dagen. En tidligere arbeider kom innom for å hilse på. Det hadde vært et ran eller noe i nærheten av kontoret der han jobber (i nærheten av Radisson Hotel), så alle arbeiderne hadde fått beskjed om å dra hjem. Vi snakket litt om løst og fast før jeg slo på PC'en. Der kom det ganske raskt opp en melding på skype: "Ser på NRK at det er et skyting på Radisson Hotel." Så begynte telefonen å ringe og så var en uvirkelig dag i gang. 

TV bilder fra den maliske statskanalen, som viser resepsjonsområdet på hotellet. 

Resten av dagen brukte jeg i telefonen og på mail, med Normisjons ledelse i Norge, med ambassaden, andre norske i Mali og diverse journalister. "Hvordan går det? Hva skjer nå? Føler du deg trygg?"

 
Hendelsene tror jeg er godt nok kjent. To bevæpnede menn kom seg inn på Hotel Radisson i Bamako rundt kl 7 forrige fredag. De tok de 170 gjestene og ansatte som gissel. Maliske militære aksjonerte etter hvert, støttet av franske og amerikanske soldater. Da alt var over var 21 personer drept, 19 sivile, begge terroristene og en malisk politi. 
Ennå er det usikkert hvem som stod bak, men tre ulike terroristbevegelser har tatt på seg ansvaret: Ansar Dine, som har vært den mest aktive gruppen nord i Mali, al-Murabitoun ledet av Mokhtar Bel Mokthar, som stod bak angrepet på Statoils anlegg i Algerie i 2013 og Frigjøringsfronten for Macina (MLF), en nyere gruppe som er knyttet opp til fulanifolket. Den siste gruppen stod antakelig bak angrepet på et hotell i Sevare i august. Alle gruppene har både ressurser og muligheter til å gjennomføre et slikt angrep.

Det jeg syns er interessant i etterkant er de ulike reaksjonen.  De første spørsmålene fra folk i Norge var "Har dere tenkt å evakuere nå, stoppe arbeidet og komme dere hjem?" Mens her fortsatte livet som vanlig. Jeg var på besøk hos noen maliske kolleger dagen etter angrepet i Bamako. Det var først da jeg kom hjem at det slo meg at vi ikke hadde snakket om terrorister i det hele tatt. Hvorfor reagere vi så forskjellig?

 

1) Media
Den 13. november, da angrepene i Paris skjedde, var jeg på landsbygda her i Mali. På lørdag formiddag skulle jeg i et møte. - Har du hørt at de har drept 130 personer i Paris? spurte en av møtelederne meg da vi skulle til å gå inn. Nei, det hadde jeg ikke hørt om og det hørtes helt uvirkelig ut. Det ble ikke snakket så mye mer om det. Vi var opptatt av andre ting. Først på søndag kveld kom jeg hjem til Bamako, fikk skrudd på radioen og koblet meg opp på internet. 
 
En uke senere skjedde det plutselig her i Bamako. Da måtte jeg holde meg oppdatert. Som leder for Normisjons arbeid her måtte jeg jo vurdere situasjonen. Dessuten drev folk og ringte hele tiden og ville ha kommentarer på hvordan det gikk! Men all informasjonen jeg fikk var fra internet og radio og samtaler med personer andre steder i byen. Mine maliske kolleger her på kontoret fortsatte arbeidsdagen sin, men vi satte oss sammen ute for å høre på nyhetene på radioen hver time. 
 
Jeg har ennå ikke sett et eneste tv-bilde av terroren, verken i Paris eller i Bamako. Jeg har bare lest og hørt om det. Det skaper helt andre inntrykk enn om TV'en hadde stått på hele tiden og sendt bilder og historier om vitner og pårørende og hatt eksperter som uttalte seg og understreket faren for at det også kan skje igjen. Her. Hos oss.

Vi vet at det er mulig. At det antakelig kommer til å skje igjen. Men vi har ikke fått utmalt med bred pensel hva det er vi bør frykte.

Og er det sikkert at det er det som får mest oppslag i media er det som er farligst? Ennå tror jeg trafikken og malariamyggen er en mye større trussel enn terror i Mali. I 2014 var det 3 700 personskader i Bamako etter motorsykkelulykker. 1 000 av dem endte med dødsfall. Det er bare motorsykkelulykker og ikke andre trafikkulykker, og bare for Bamako, ikke resten av landet! (For å sammenligne med Norge, så døde 147 personer i trafikken i 2014.)
 
2) Toleranse for usikkerhet. 
Jeg er ganske sikker på at terrorfaren er like stor her i Bamako som i Brussel. Men mens Brussel ble stengt ned i flere dager, så fortsetter livet helt som normalt her. Med bare litt flere kontroller i byen og med flere væpnede vakter utenfor restaurantene.  
 
Hva er det som gjør at man reagere så forskjellig? 
En ting kan være midlene man har til rådighet. Mali har ikke ressurser til å holde hovedstaden stengt i flere dager. En annen ting kan være behovet for kontroll. 
 
Det er forsket på i hvor stor grad de ulike kulturer tåler usikkerhet. Mennesker liker i utgangspunktet å ha noe kontroll på verden rundt seg og vi har utviklet strategier for å hindre usikkerhet, men man har også funnet ut at ulike kulturer har ulik toleransegrense for usikkerhet.  
Teknologi beskytter oss mot usikkerhet påført oss av naturen.
Loven beskytter oss mot usikkerhet påført oss av andres oppførsel.
Religion hjelper oss til å akseptere den usikkerheten vi ikke kan beskytte oss mot. 
(Hofstede 2001) 
 
I Europa har vi lite toleranse for usikkerhet. Vi har teknologi som kan hjelpe oss med å kurere sykdom, forutsi flommer og holde naturen i sjakk. Lover regulere alle sider av samfunnet, fra agurkens størrelse til påbudt størrelse på bad. Det er bra. Det er godt å leve i et sikkert samfunn. Men det gir lite plass for usikkerhet. Det oppleves nesten som en personlig fornærmelse når noe skjer som ikke passer inn i skjemaet. Når noen dør for tidlig eller noe ikke går som planlagt.  Og når noe stort og skremmende kommer, som terror, så er responsen å lage flere lover, stenge flere grenser og prøve å få kontroll på situasjonen.

Men noen situasjoner lar seg ikke kontrollere. Man kan låse seg inne i frykt for noe som kanskje kommer, men da går man også glipp av livet som er der ute. 

 

3) Religion
Afrika har en mye større toleranse for usikkerhet. (Fremdeles i følge forskning. Hofstede har mye bra om kultur og samfunn. Let etter det på nettet!) Jeg vet ikke om det er fordi det ligger i kulturen deres å ha mindre behov for kontroll, eller om det er en dyd av nødvendighet. I hvert fall i de fattigste landene, som Mali, så finnes det lite teknologi og et dårlig fungerende rettsvesen, så folk er overlatt til seg selv og Gud.  Afrika kan bare bruke én måte å kontrollere usikkerheten på. Det er gjennom en sterk religiøs tro. Når afrikaneren ikke uroer seg for morgendagen er det kanskje ikke så mye et uttrykk for stor grad av toleranse for usikkerhet, men fordi han vet at Gud uansett rår allmektig, og det er ikke så mye vi mennesker kan gjøre fra eller til. Folk dør. Ting skjer. Men det er allikevel lite vi kan gjøre for å hindre det.  
Kanskje hadde det ikke vært så dumt for oss som kommer fra et godt kontrollert og sikret samfunn å gi litt plass til Gud. Slippe kontrollen for en stund og hvile i at Gud har kontroll, selv inn i det vi ikke forstår eller har oversikt over.  

Et av de vakreste intervjuene jeg har sett etter terroren i Paris er denne samtalen som en far har med sin sønn. Sønnen er redd for de farlige mennene som har våpen, men faren svarer. - De har våpen, men vi har blomster. Kanskje et absurd svar, men som gir håp og mot til å leve videre.

 

Hektisk start og senegaltur

17 september 2015

Jeg sitter i drosjen på vei inn fra flyplassen og kjenner den klamme, varme luften som strømmer inn gjennom det åpne vinduet. Vi kjører i god fart, men jeg er usikker på akkurat hvor fort, for speedometeret virker ikke, ikke lysene heller, men det merkes ikke så godt. Enn så lenge er vi i godt opplyste gater med mye møtende trafikk. Jeg kjenner et sterkt behov for å ta på meg sikkerhetsselen, men den virker ikke den heller. Jeg kan ikke annet enn å synke tilbake i setet og tenke at det går nok bra, inch Allah, hvis Gud vil.  Jeg er tilbake i Mali og klar for et nytt arbeidsår. 

 

Hektisk start 

Egentlig skulle jeg ha kommet til Mali på mandag, men plutselig måtte jeg innom Paris en tur og få visum. Dermed kom jeg ikke før på torsdag kveld, og allerede søndag morgen skal jeg videre til Senegal. Men jeg har fått tid til å snappe opp litt informasjon og stemninger. Folk er usikre på hva den økte uroen i sør vil føre med seg. Men mest urolige har de vært for regnet. Regnet begynte alt for seint, men nå har det regnet godt i stort sett hele landet. Hvis det bare får fortsette sånn en stund til, så vil det bli gode avlinger i år. Og gode avlinger kan være det mest fredsskapende som finnes. Dersom ungdom har jobb, mat, muligheter for en framtid, blir de vanskeligere å hanke inn for ulike ekstremistgrupper. 

Jeg fikk i hvert fall en god dag på kontoret på fredag. Det er godt å være tilbake. Jeg er så takknemlig for alle gode og blide maliske medarbeidere. Og det er ikke alt for mye som blir liggende ugjort de to ukene jeg er borte. Jeg får til og med tid til å sende et lite livstegn. En ekstra hilsen til alle som jeg har sett i løpet av sommeren, enten på Normisjons generalforsamling i Grimstad, i Alta med LMF og andre steder. Det er godt å møte så mye bra folk. :)

Senegaltur

På mandag møter jeg Kristian Moskvil og Dag-Håkon Eriksen i Dakar. Kristian skal være med inn i Normisjons nybrottsarbeid i Senegal. For tiden er han hjemme med Møyfrid og sønnen Oskar mens de venter på et nytt barn. Men på mandag kommer han altså for å være to uker i Senegal. Dag-Håkon er internasjonal leder i Normisjon og sammen skal vi ha samtaler med misjoner og kirker for å finne mulige samarbeidspartnere inn i arbeidet mot malinkeene i øst-Senegal. Det blir to spennende uker, og jeg ber om at Gud legger til rette for gode og klargjørende samtaler.  

Bemanning i Mali

Det blir en litt spesiell høst for oss. Bortsett fra meg her i Bamako blir det bare to andre Normisjonmisjonærer i Mali, Karen Ekern og Guri Enger. Vi får heldigvis noen tidligere misjonærer ut i perioder, men det er en utfordring å ta tak i alt som bør følges opp når vi er så få. Her må vi kanskje gå litt nye veier. Vi trenger i hvert fall mye visdom.

Spre informasjon! 

Det arbeidet Normisjon driver i Mali og Senegal kan ikke drives i egen kraft. Vi trenger dere der hjemme som kan be for arbeidet og gi til arbeidet. Men da trenger folk å vite hva vi driver på med. Under Normisjons generalforsamling i sommer skrev omkring 30 personer seg på for å få tilsendt Glendrangeposten. Velkommen til nye lesere! 

Dersom du vet om noen som gjerne skulle hatt informasjon fra Mali, bare gi beskjed. Jeg har plass til mange flere på adresselisten min. 

 

Misjonærkonferanse i Mali

08 april 2015

Misjonærkonferansen

I år var vi fem misjonærer og to besøkende fra Norge på konferansen. Eli Tveitane er tidligere malimisjonær og sitter nå i landsstyret. Hun var med for å ha bibeltimer for oss og være med inn i diskusjonene. Gudrun Holmstvedt fra økonomiavdelingen i Oslo var med for å lære oss litt om regnskap og kontroll. Så vi fikk da snakket om alvorlige ting også. Vi hadde gode samtaler, spiste masse villsvinkjøtt og hadde kjølige netter.

Det er interessant og utfordrende å ha årskonferanse. Plutselig står det svart på hvitt hva du hadde tenkt å få til dette året og hva som ikke gikk som planlagt. Det føles ofte smått det vi sitter og pusler med. Det er så mye konflikter og så mye som butter imot. Da kan det hjelpe også å telle opp det som har vært bra:
 - Folk har fått høre om Jesus. I 2006 var det 6 menigheter i samarbeidskirken vår, EELM. Nå, 9 år senere, er det 12 (og da har jeg vært litt streng med hvem jeg har telt med). 
 - 80 barn har vært på barneleir i 2014
 - 40 kvinner har vært på kvinneleir
 - 60 % av kassonkeene kan høre på utdrag fra bibelen på radio
 - 110 fulanere har fulgt lese- og skriveklasser i 2014
 - I bistandsprosjektet vårt har vi bygget en bro for å gjøre det lettere for folk å reise i regntiden. Nå kan folk komme seg på sykehuset selv etter et kraftig regnvær.
 - I 23 landsbyer er det bygget latriner. Tidligere var eneste mulighet å snike seg ut i grålysningen og sette seg ned ute i åkeren.  

Kan det finnes mer spennende ting å være med på enn dette her???  

Her er alle Normisjons misjonærer i Mali og Senegal pr mars 2015: Karen Ekern, jeg, Karina Lassen, Gimmi Olsen og Guri Enger

 

Normisjons økonomiske situasjon

På slutten av konferansen fikk vi melding om at Normisjon på grunn av økonomiske problemer må gå til oppsigelse av flere personer i administrasjonen i Oslo. Heldigvis for oss, så ønsker Normisjon fortsatt å være offensive på misjonsarbeidet, så vårt budsjett blir ikke berørt i år. Men det er klart det må få konsekvenser for hvordan vi tenker arbeidet framover.  

Det var tankevekkende da vi dagen etter konferansen var med på kirkens årsmøte. I forhold til kirken er vi veldig opptatt av tienden. Vi insisterer på at dersom kirkene skal vokse, så må alle kristne ta sitt ansvar og gi av det de har. Kanskje det er på tide å ha mer av den undervisningen i Norge også? En ting er i hvert fall sikkert. Gud er ikke ferdig med å arbeidet her i verden og jeg tror ikke han har sagt til nordmenn at: «Nå har dere gjort en innsats i et par hundre år. Vær så god å sitt mens noen andre kan ta over moroa.»    

 

Sikkerhetssituasjonen

På lørdag morgen ble jeg vekket av meldinger og telefoner fra Norge. «Hva tenker dere om situasjonen nå? Hvilke konsekvenser får det for dere?» Jeg hadde verken radio eller noe særlig til internett, så jeg hadde ikke fått med meg så mye av situasjonen. Men det viste seg utover dagen at det hadde vært et attentat i Bamako natt til lørdag. En franskmann, en belgier og tre maliere ble drept. Flere er sveitsere er skadd.    Angrep i Bamako er nytt i Mali, selv om det ikke var spesielt uventet. Det føyer seg inn i bildet av en litt uryddig sikkerhetssituasjon. Samme helg var det flere sammenstøt i Nord-Mali også.  

Siden i juli har Algerie vært med og lagt til rette for fredssamtaler mellom flere ulike opprørsgrupper og regjeringen. Forrige uke skrev representanter for den maliske regjeringen og for seks opprørsgrupper under på en fredsavtale. Det gjenstår en gruppe. De har hatt møter nå i flere dager i nord for å bestemme seg for om de skal underskrive eller ikke.  En fredsavtale gir i hvert fall et felles utgangspunkt for samtaler.   Det var planlagt kommunevalg i Mali i april, men de har blitt utsatt til oktober. Nærmere 40 kommuner i nord er kontrollert av væpnede grupper. Det er ingen maliske funksjonærer der (sykepleiere, lærere, rådmenn, valgte politikere, politi, militære…..), så det vil være vanskelig å gjennomføre valg i disse kommunene. Og det er et vanskelig liv for barna som ikke får gått på skolen og alle som ikke har et helsetilbud.   Nå høres muligens alt dette skumlere ut i Norge enn det oppleves her. I de områdene hvor Normisjon arbeider er det ikke noe uro. Her er vår største utfordring arbeidet og kommunikasjonen med kirkene og mennesker vi møter i hverdagen.    

Hilsen 

Therese 

(Du kan også følge bloggen min på http://http//glendrangeposten.blogspot.com/)

På jakt etter Gull

12 februar 2015

Januar forsvant allerede rundt svingen der borte. Det er en travel måned. Årsrapporter, regnskapsrapporter og budsjetter hoper seg opp på pulten min. Men jeg klarte å få karret meg ut fra tid til annen og se på det virkelige livet utenfor kontoret.

Gullgravervirksomhet
Jeg har vært på tur og besøkt NLMs misjonær i Mali, Bergfrid Almelid. Hun arbeider sør for Bamako, ikke så langt fra grensen til Guinea. Jeg har vært der flere ganger før, men denne gangen var det spesielt for vi drog på besøk til gullfeltet. Det er en overveldende opplevelse.

Plutselig midt ute i ødelandet der man ikke skulle tro det fantes et menneske åpner veien seg og man ser ut over en stor parkeringsplass med slitne busser og motorsykler, kinesiske trehjulsmopeder og eselkjerrer.

Hvor det for tre måneder siden var ingenting, strekker det seg nå en lang rad av boder hvor man kan få kjøpt boller og poteter, bukser, te og smykker. Og bak bodene igjen, så langt øye kan se er det rekke på rekke med hull.

Menn, kvinner og barn trekker opp jord og graver gjennom haugene for å se om jeg kanskje denne ene gangen kan være den som finner noen små korn av dette fantastiske metallet: GULL.

Alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen, eller har i hvert fall hørt om noen som har funnet mye. Men for mange er det mye slit for lite betaling. I provisoriske boder sitter oppkjøperne og venter på gullgraverne. Man må ha samlet opp et helt gram før man får solgt det, men da belønnes man med 19 000 f cfa (ca 250 kr). Gullprisen er høy nå om dagen.


En mann viser fram dagens fangst. For å ha 1 gram må han ha minst 12 biter til med det edle metallet.

Bortsett fra slitet og miljøødeleggelsene og forurensningen, er en annen konsekvens de tomme landsbyene. Når alle reiser for å finne gull blir det få igjen i landsbyen til å dyrke åkrene, ta vare på dyrene og sikre mat til familien. Dette er et reelt problem i veldig mange av de landsbyene vi har kontakt med.

Bibelskolen
I begynnelsen av januar var jeg i Bafoulabé for å være med på åpningen av skoleåret bibelskolen. Etter et siste planleggingsmøte i desember, var vi så fornøyde med å få et stort kull nye elever dette året. Ti nye elever hadde sagt de ønsket å starte, men til slutt satt vi igjen med bare gamle elever. Tre elever går tredje året og en elev går andre året.

De har kommet for å suge til seg av kunnskap. For å grave etter gull som varer. Og jeg håper at de kan blir utrustet i året som kommer til å bruke det de har lært i menighetene sine.


Årets elever med pastor Karim og rektor Koda, og en maskot som er med moren sin på bibelskole

Masse hilsener

Therese Glendrange
tlf: +(47) 46 95 96 44 / + (223) 78 79 81 38

Kjøpte okse til jul

07 januar 2015

Her er et motiv fra et av julebrevene jeg fikk i fjor.


Jeg synes det er vakkert, selv om det sikkert er veldig urhistorisk. Men det gleder meg at Maria sitter og leser, og at Josef har fått en mer aktiv rolle som han som passer barnet.

Julefeiring
Julaften feiret jeg med de norske misjonærene som er her. Else og Helge Vatne fra NMS har besøk av sønn, svigerdatter og barnebarn og de åpnet hjemmet og lagde en skikkelig norsk jul med pinnekjøtt, lesning av juleevangeliet, gang rundt juletreet og pakker. Alle norske misjonærer i Bamako fikk være med, Else og Helg og meg, Bergfrid Almelid fra NLM og Torstein og Anne Lise Baltzersen fra Frikirken.

Men julaften begynte litt brått. Her på kontoret går alle arbeidere sammen om å kjøpe en okse hvert år. Nå er det dyrtid og selv om de hadde spart hele året, så hadde de ikke klart å få nok til akkurat den oksen de ville ha. Så de kom og spurte om jeg ville være med å spleise. Det ville jeg IKKE!

De samlet seg klokken 5.30 på julaften morgen for slakt og for å fordele kjøtte mellom seg mens de koser seg med grillet hode og bein. Absolutt ikke noe for meg! Så jeg ga en gave mens jeg presiserte at dette var en julegave slik at de kunne kjøpe oksen, men at jeg ikke var interessert i å være med på å dele oksen.

Men mens jeg satt og nøt frokosten min den 24., kom to av arbeiderne på døra med en stor bærepose kjøtt. Det er veldig snilt og selvfølgelig i respekt for en leder og kollega, så jeg måtte jo ta imot, men så stod jeg der da og klødde meg i hodet. Hva i all verden skal jeg med 1/15-dels okse?

Etter å ha pirket i kjøttet og skåret ut det jeg syns så mest ut som fileter, stod jeg fremdeles igjen med en stor pose kjøtt. Etter litt grubling ble løsningen på det å gi det til Bergfrid i NLM. Hun skulle ha en stor julefest i landsbyen sin den 26. Hun var glad for kjøttet og jeg var glad for å bli kvitt det. (Og jeg vet at dette ikke er noen stor historie for alle dere fangst- og fiskefolk der ute, men etter 10 år i Mali, så har jeg ennå ikke lært meg å sette pris på kjøtt som ikke kommer i fine, rene porsjoner.)


Jada, slik ser 1/5-dels okse ut.


... og slik ser det ut når kjøttet har kommet inn i litt mer ordnede former.

Første juledag feiret jeg i en av Normisjons menigheter i Bamako, Menigheten hadde vært oppe og sunget lovsanger hele natta, så gudstjenesten var utsatt til klokka 10 om morgenen. Men da jeg dukket opp var kvinnene allerede i full sving med matlagingen. Selve gudstjenesten varte litt over tre timer og etterpå var det mat og drikke til alle.

Tre ting er jeg veldig takknemlig for.
For første gang hadde menigheten også invitert myndighetene i bydelen på julefeiring. Både bydelssjefen og imamen var der og en representant for kvinnegruppene i bydelen! Da jeg jobbet i Bamako i 2009, hadde jeg ansvar for et kvinneprosjekt i denne bydelen. Sammen med to maliske ansatte, forsøkte vi å hjelpe kvinnene til å organiserer seg, og til å ha en felleskomite som kunne jobbe for kvinners rettigheter.

I 2012 ble prosjektet avsluttet og jeg har vært litt urolig for hva som ble igjen etter bare tre års arbeid. Men her var altså lederen for alle N’tomikorobougous kvinner på gudstjeneste! Vi var begge veldig glade for å se hverandre igjen og jeg ba henne om å hilse så masse til de flotte kvinnene hun jobber sammen med.


Tunkara, leder for kvinnene i bydelen, sammen med en representant for bydelsjefen og imamen.

Etter prekenen, som var relativt kort siden presten var redd for å sovne selv om han holdt på for lenge, var det tid for etnisk sang. Alle folkegrupper som var representert på gudstjenesten kom fram med en sang på sitt språk; bambara, minyanka, bobo, dogon, kassonkeer og malinkeer. Noen i små grupper, noen grupper var så store at det nesten ikke ble danseplass igjen. Og for hver gruppe kastet barna seg med fram. Når det var en sang på et språk de kunne, ble de med i sangen, ellers bare nøyt de å få danse litt.

Til slutt var det tid for kameruneserne. En kamerunsk misjonær følger opp en menighet her i Bamako, men kona og barna går på gudstjeneste i N’tomikorobougou, som er en større menighet. Misjonæren hadde fått med seg kona og to av barna på julegudstjeneste i «sin» menighet, men tre av barna hadde valgt å feire sammen med vennene sine. Litt forsiktig kom de tre barna fram, så kom hele barnekoret springende. Og jeg tenkte litt irritert at de ungene var litt overivrige, for kamerunsk kan de ikke! Men så hadde de øvd på en sang fra Kamerun og alle ungene var med på bevegelsene.

Jeg ble så glad. Det er så godt å se at vi alle kan feire sammen at verdens frelser og vår frelser er kommet. Og at vi også kan feire det på tvers av språk og kulturbarriere.


Litt uklart hva som er hva, men det er altså et improvisert barnekor.

Med meg på gudstjenesten hadde jeg en kassonkedame som jeg har møtt her i Bamako. Hun kommer ofte på besøk, og har hørt en del om Jesus, men det er vanskelig å skjønne hvor mye hun tror og hvor mye hun bare sier det hun tror jeg vil høre. Men hun hadde i hvert fall veldig lyst til å være med meg på julegudstjeneste.


Så hun troppet opp på døra mi tidlig om morgenen sammen med de to barna sine. Alle i fine klær og nyfrisert. De virket slitne, men mette og godt fornøyde da vi reiste hjem.

Godt nytt år!

Takk for godt følge i året som gikk. Takk for hilsener, oppfølging, forbønn og gaver.
Må Gud velsigne det nye året 2015 for oss alle.

Therese

Therese Glendrange
tlf: +(47) 46 95 96 44 / + (223) 78 79 81 38

Ebola

17 november 2014

Ebola – overskriften skulle egentlig stått med stor lysende bokstaver. Men jeg tenker at bare ordet er nok til å skape frykt og uro. I hvert fall hjemme i Norge. Jeg fikk en melding for en stund siden. En vennlig hilsen fra en venn i Norge som håpte at frykten ikke hindret oss fra å arbeide. Sannheten er at det nok er en større frykt i Norge, hvor man daglig blir bombardert med bilder og rapporter. Her i Mali ble nyheten om at landet har hatt sitt første tilfelle av ebola møtt med uro og bekymring. Men ingen panikk. På tv er det informasjon på nyhetene og morsomme teaterstykker som oppfordrer til god hygiene og oppgir gratis telefonnummer som man skal ringe i tilfelle man lurer på noe.

Så langt har ingen andre tilfeller blitt registrert. Folk snakket lite om ebola før et tilfelle ble oppdaget i Mali, men plutselig er man blitt mye mer oppmerksom på håndvask. De «opplyste» er forsiktige med å håndhilse. Men ellers går livet som normalt.

I Normisjon har vi hatt undervisningssamlinger for alle våre ansatte om hva ebola er, hvordan den smitter og hva vi kan gjøre for å beskytte oss på arbeidsplassen og i familien. Undervisningen begynte med et teaterstykke som viste hvordan sykdom kan gå fra person til person når man ikke passer på hygienen. Det begynte med en uhygienisk slakter, og bare fortsatte derfra.

Nå venter vi i spenning til den 14. november. Dersom det ikke er meldt flere tilfeller innen den tid, kan vi puste ut og si at de klarte å hindre spredning, i hvert fall denne gangen.


Fra ebola-undervisning i Bamako.

Besøk fra Øst-Mali
I forrige uke var jeg en tur vestover sammen med en gruppe misjonærer som jobber med fulanerarbeid i Øst-Mali: to norske misjonærer fra NMS, to misjonærer fra Benin og en malier. De kom for å besøke Normisjons arbeid. Det ble en intens uke, men veldig nyttig, i hvert fall for meg, og for dem også håper jeg.

Den ene dagen, besøkte vi en fulanerleir. Til middag fikk vi fersk melk og nystekt sau. Lukten av slakt hang ennå fersk i luften. Etter middag ble vi sittende i timer.


Plutselig trakk en av vertene ned en gammel slitt bok som var stappet opp under en bjelke i taket. Det var bibelen.

Så leste vi litt i bibelen sammen om den gode gjeter og snakket om hva det nå kunne bety. Eller jeg snakket ikke med noen. På grunn av begrensede fulanikunnskaper, gjettet jeg meg til samtalen ut fra bibelteksten og kroppsspråk.

Det er en flott tid å reise i. Det begynner å bli kjølige kvelder og netter (eller ikke så intenst varme) og folk er i godt humør fordi de har mye å gjøre på åkrene, noe som vitner om en god regntid.

Med ønske om gode høstdager og –kvelder,

Har du fått med deg at Normisjon kommer til å gå med et stor underskudd i år? Du må gjerne overføre rikelig med penger til arbeidet. Det er et viktig arbeid, for livet både nå og senere. Du kan sette inn penger på kontonr: 1503.02.13537 og merke innbetalingen med «Mali».

Therese Glendrange
Tel: + (223) 78 79 81 38 (Mali) / + (47) 46 95 96 44 (Norge)
E-post: thereseglen@hotmail.com, dir.mpn@gmail.com

Misjonærer gjør kassonkeer til slaver!

13 oktober 2014



For en tid siden hadde vi fest i bakgården til kontoret mitt. Blant de nviterte var alle Normisjons misjonærer i Mali (da oppe i fire), alle ansatte i Normisjon i Bamako, en doktor i kassonke, en tidligere professor i kassonke og andre som tilfeldigvis synes de har et forhold til Normisjon. Vi feiret eksamensfest. 

Alle Normisjons misjonærer som skal til Mali og Senegal, må først bruke et år på å lære seg fransk. Når de så kommer hit må de bruke et nytt år på å lære seg et lokalspråk. Karina Lassen og Gimmi Olsen har vært i Mali siden januar 2011. Men både 2012 og 2013 har vært urolige år og språkopplæringen har blitt litt oppstykket. I høst har de brukt de to første ukene her i Bamako til å studere kassonke, og de avsluttet med en eksamen. Begge bestod prøven med glans. På dager når de synes de kommer til kort med språket i arbeidet ute i landsbyen har de i hvert fall nå en diplom som beviser at de egentlig er skikkelig flinke i kassonke. Det må jo være til trøst og oppmuntring.

Språklæreren her i Bamako heter Oumar Cisse. Han er doktor i kassonke, jobber på universitetet og har blitt brukt som språklærer i mange år. Han takket misjonene for at vi er her og for det vi gjør her. Særlig for det arbeidet Normisjon har gjort for å gjøre kassonke til et skriftspråk.For 30 år siden var kassonke bare et muntlig språk, men nå er det et språk som er skrevet ned og studeres på universitetet. Det er folk som har tatt både mastergrad og doktorgrad i kassonke. Det gir språket tyngde og viser at det er viktig.

Med på festen var også en professor, Fuseini Diallo. Han ville også holde en tale. Han begynte med å takke Nomisjon for å ha gjort kassonkeer til slaver.Jeg hadde allerede begynt å formulere en blogg om denne festdagen, men nå ble jeg litt i stuss. Hvordan blir det mottatt dersom jeg skriver hjem og sier at Normisjon har reist til Mali for å gjøre kassonkeene til slaver? Det er vel litt upassende? Men heldigvis utviklet resten av talen seg litt annerledes enn jeg hadde trodd.

Diallo sa at det er fem måter å bli slave på. De to første er universelle.- Når man får et barn blir man slaver av det barnet fram til det har blitt voksent.- Et barn som har blitt voksent er slave for foreldrene sine. Men Normisjon har gjort kassonkeene til slaver på tre andre måter.

For det første, ved å gi dem Guds ord. Diallo var med i Oussoubidiagna i 2008 da vi feiret av vi var ferdige med å oversette det Nye Testamentet på kassonke. Bibelen er Guds ord. Når noen kommer og lære oss om Guds vei kan det aldri betales tilbake og vi er deres lojale slaver, sa Diallo. (Kan jeg bare få understreke at Diallo ikke er kristen, men muslim.)

For det andre, gjennom kjærlighet. Når du møter noen som har kjærlighet for deg, som vil være din venn og bryr seg om deg, da blir du bundet til ham for resten av livet. Dere i Normisjon har valgt å reise fra deres eget for å komme hit og leve sammen med oss. Å bli møtt med kjærlighet kan ikke betales tilbake. Alt vi kan gjøre er å gjengjelde deres kjærlighet som trofaste slaver.

For det tredje, gjennom respekt. Det er sterkt å møte noen som kommer utenfra, men som møter deg med respekt. Som har respekt for kulturen din og språket ditt. Som til og med arbeider for at språket ditt skal bli anerkjent av andre i ditt eget land. Den respekten kan ikke betales tilbake. Vi er deres slaver for resten av livet.

Jada, de er veldig gode på festtaler og store ord her i Mali. Men det er allikevel en reell takknemlighet bak talen. Det er mange i vesten som kritiserer misjoner og misjonærer for å drive med kulturimperialisme, men de misjonærene jeg har møtt her i Mali har ofte vært her lenge, og de har en kjærlighet og en identitet til det folket de jobber for og med. De snakker bobo, fulani, sarakole eller bambara og går rundt i lange skjørt og hodetørkler (ikke mennene da). De har ikke vært på kino eller en ordentlig konsert på 10 år, men bruker tiden sin på å reise ut til avsidesliggende landsbyer og sitter hele dager under et tre i 40 grader for å undervise, forandre, utvikle.Det er sterkt når en malisk muslim kan si at vi ser at det er på grunn av kjærlighet og respekt for oss maliere, og for Gud.


Regntiden

03 oktober 2014

Det er så fascinerende å være her i regntiden. Jeg glemmer det hvert år, etter som tørken tar over og hele landskapet blir dekket av nyanser i rødt, brunt og grått. Men nå mens det enda regner er alt dekket av grønt. Til og med åsene rundt Bamako ser myke og nesten vakre ut der de ligger. Men jeg glemmer alt det strevsomme med regntid også fra år til år. Lukten av fuktig sement i alle rom, klær og håndklær som aldri blir tørre etter vask, de plutselige regnskyllene som gjør ellers helt greie gater til frådende elver.

På vei hjem fra et besøk i en av Normisjons menigheter her i Bamako, gikk jeg forbi et skilt som minnet meg om farene ved for mye regn. I fjor kom det et voldsomt regnskyll i slutten av august. Elvene i Bamako flommet over, de åpne kloakkrennene som er ment til å lede bort vannet var fulle av søppel og fungerte som propper istedenfor.


En typisk vannrenne

Hus laget i leire holder stand mot vannet en stund, men når leiren er mettet av vann raser de sammen. Den dagen døde rundt 30 mennesker i Bamako. På skiltet står det «plus jamais ca» (aldri mer) og en oppfordring til å ikke kaste søppel i kloakkrennen, men å ta vare på bydelen sin.

Det er vanskelig å få akkurat passe mengder regn. For to år siden var det tørke. I fjor kom det for mye på en gang. I år begynte regntiden sent, men nå har det regnet jevnt en stund og folk begynner å senke skuldrene litt, samtidig som de ber om at regnet holder på en stund til.

Pastorfamilie i Bamako
Forrige søndag var jeg på besøk i en annen av menighetene våre her i Bamako. Foreløpig er det en liten forsamling i et bitte lite hus. Men de håper på å bli flere etter hvert og de har planer om å bygge større kirke på tomta en gang i framtiden. Da skal kirken de bruker nå blir pastorbolig.

En misjonær fra Kamerun følger dem opp. Siden det er et stykke å reise, bruker han å kjøre familien til en mer sentrumsnær og større menighet før han selv presset bilen oppover fjellsiden til sin arbeidskirke. Men denne søndagen hadde han fått med seg hele familien.


Et bitte lite, men viktig kirkebygg


Pastor Pierre, kona hans Christine og barna deres.

De presenterte seg og hadde til og med forberedt en sang. Det er en flott familie, men de opplever at selv om de er afrikanere, så er det et stort sprang å reise fra det trygge og kjente og inn i en ny kultur.

Forberedelser til den store sauefesten
Ellers er sauefesten, Tabaski som det kalles i Vest-Afrika, like om hjørnet. Festen er til minne om da Abraham ofret sønnen sin. Siden den muslimske kalenderen følger månen og ikke sola, så forskyver den seg litt i forhold til vår kalender, men i år er sauefesten den 5. oktober. Det begynner å synes i gatene. Det er fullt av sauer over alt. I Mali er det mye sau å ta av, men Senegal er avhengige av å importere sauer fra nabolandene Mali og Mauritania. I år regner de med å importere rundt 750 000 sauer. Noen kjøres med lastebil, noen drives over grensen av gjetere.

Den senegalesiske landbruksministeren var i Mali allerede i slutten av august for å prøve å få til en avtale med redusert avgifter på transport av sau. En representant for sauenæringen i Senegal forteller at en sau kan selges for mellom 300 kr og 3 810 kr når det nærmer seg Tabaski, men at prisene i år vil ligge på 760 kr – 10 160 kr. Det er en ganske tung investering for en familie. Til og med jeg synes 10 000 kr er litt mye for et festmåltid.


Sauer på vei til markedet


Ha en fin høstferie!

Ny høst, nye utfordringer

29 august 2014

Dakar - så langt vest man kan komme på det afrikanske fastland. 


På vei fra Norge til Mali måtte jeg først innom Dakar.

Siden jeg bor i Mali, men skal ha en del turer for å følge opp Normisjons misjonærene i Senegal, må jeg ha visum til begge landene. Og for meg er det enklest å få visum til Senegal i Dakar. Så jeg la inn et ekstra døgn der. Fikk visum på flyplassen uten problem og fikk vite at det nå går an å få et års visum. Men ikke på flyplassen. Et annet sted. Muligens.

Jeg – en smugler?
Dagen etter var jeg på flyplassen i god tid, bare for å få vite at flyet mitt var en time forsinket. Foreløpig. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å sette seg ned og vente og vente. Plutselig stod det to menn og prikket meg i skulderen. Om jeg skulle til Mali, Bamako? Kunne jeg ta med en pakke? Det var klær til en søster som skulle i et bryllup. Nå holder jeg nettopp på å lese en bok om å være vennlig mot andre og bruke anledningene som byr seg til å gjøre gode gjerninger.

Og siden begge mennene hadde beroligende flyplassskilt hengende rundt halsen, endte jeg opp med å si ja og fulgte etter dem opp i VIP losjen. Der fikk jeg gratis te og drikke, fin utsikt til flyene og en forsikring om at jeg ikke behøvde å være bekymret for flyet mitt. Det ville komme vakter og hente meg når flyet vårt var klart. Henry, som var sikkerhetssjef for området, pakket ut alle klærne, så jeg skulle se at det ikke var andre ting skjult i dem. Så ringte vi til Madam Samake i Bamako for å avtale hvor vi kunne treffes for å få avlevert klærne. «Hvor bor du?» spurte hun. Og så snart jeg hadde svart: «Da sender jeg sønnen min for å hente deg på flyplassen og kjøre deg hjem.» Så var samtalen slutt, før jeg rakk å komme med innvendinger.

Flyet tok av et par timer senere enn planlagt og i løpet av den tiden hadde jeg rukket å tenke meg om et par ganger. Sånn syntetisk narkotika, går ikke det an å smelte og ha i klær?  Og så å bli hentet av en vilt fremmed på flyplassen da, er det noe smart? Jeg klarte å komme på ganske mange historier om dumme blondiner som bare tar med noe for noen og ender opp i et eller annet utenlandsk fengsel, eller folk som blir kidnappet på flyplassen av folk de bare har møtt på nettet.

På flyplassen ble jeg stående i over en halv time før sønnen til Madam Samake dukket opp.

Da han endelig kom viste han seg å være diplomat. Han jobbet i Utenriksdepartementet og var en veldig hyggelig fyr. Han unnskyldte seg for forsinkelsen. Det var han som skulle gifte seg dagen etter, derfor var han litt travel. Men han var veldig takknemlig for at moren fikk festklærne sine til den store dagen.

Vi snakket en del om den politiske og militære situasjonen i Mali. «Problemet er at alt for mange maliere tror at det som skjer i Mali ikke angår dem. De er ikke nok engasjert i politikken,» sukket han. Det var blitt seine kvelden før vi endelig stod utenfor døra mi. Og han takket igjen. «Jeg har reist mye med hvite og er imponert over at du ville ta med deg pakken. Du vet, for oss afrikanere er det ikke noe problem, men jeg har lagt merke til at mange hvite er litt engstelige.»

Men ikke denne damen nei! Jeg er glad for at jeg torde være litt hjelpsom. Litt utenfor min komfortsone, men veldig hyggelig for en brudgom og moren hans.

Oppdaterte nyheter
Nå har jeg vært to uker i Bamako. Det er godt å være tilbake på kontoret, møte igjen arbeiderne og kirkefolk. Det er nok av ting å ta tak i, men god stemning de ulike stedene.

Det som har rystet områdene hvor Normisjon driver arbeid denne sommeren er to meldinger fra Libya. Mange unge fra våre områder drømmer om et enklere og bedre liv i Europa. De satser alt på å komme over med båt til Italia og det de tror er Paradis. Først kom det melding om at huset der 8 ungdommer fra Goundara holdt til var blitt truffet av en bombe og alle hadde omkommet.

Senere kom meldingen om at en båt med kassonkeer gikk ned utenfor kysten av Libya i begynnelsen av august. Av de rundt 100 personene som var i båten overlevde én. Rundt 50 av de døde er fra området rundt Oussoubidiagna. Det betyr at nesten alle familier har mistet en bror, sønn, venn. Det er en tøff verden.

Regntiden hadde kommet godt i gang da jeg reiste hjem i juni, men så stoppet den opp og det så lenge mørkt ut for avlingene dette året. Nå har regnet begynt å komme oftere og i større mengder. Folk puster lettet ut og håper det holder enda litt lenger, slik at de får det de trenger av mat.

Det er store forskjeller mellom livet mitt og livet til den vanlige malier. Det er nesten like store forskjeller mellom den unge diplomaten som får sydd familiens klær hos en design-skredder i Dakar og bonden som er helt avhengig av at det kommer nok regn til rett tid for å overleve.  Det er utfordrende, men berikende å få lov til å kjenne mennesker i så mange ulike verdener. Therese 

Påskegudstjeneste - en fest for alle folkeslag!

15 mai 2014

Da jeg kom til gudstjenesten første påskedag kl 9, var det ikke mange som hadde kommet. Pastoren var der og barna. Resten av de voksne og ungdommene kom sjanglende litt etterhvert. Menigheten hadde vært samlet til lovsang og dans hele natta fram til kl 3, så det var litt tregt å komme i gang. Men når de først våknet ble det en fin gudstjeneste.



Etter at de vanlige innslagene var over med sang av søndagsskolen, ungdomskoret og damene, kom tiden til de ulike folkegruppene. Boboene var oppe og sang og bambaraene. Jeg sang "Å, salige stund uten like" på norsk og fikk stor applaus. Men jeg tror nok applausen skyldtes mest den alminnelige lystige stemningen. Det er første gang, tror jeg, denne salmen synges til intens trommeakkompagnement og jeg tviler på at noen fikk med seg noe av melodien gjennom trommeduren.

Fest tross vanskelige tider
Det var en flott gudstjeneste, på tross av tydelige tegn på at dette er et vanskelig år. I denne menigheten er det ingen av mennene som har fast jobb. De er dagsarbeidere eller prøver å selge ting på markedet. Selv om den politiske situasjonen i landet har roet seg, så har økonomien ikke kommet i gang enda. I tillegg slo regnet feil i regntiden og prisen på mat har gått opp. Vanligvis har menigheten et fellesmåltid etter påskegudstjenesten.

Et par måneder i forkant begynner de å samle inn penger blant de voksne. For å kunne ha et godt måltid sammen må de ha rundt 350 kroner. I år klarte de bare å samle inn rett i underkant av 50 kroner og de bestemte seg for å avlyse måltidet og gi pengene tilbake til de som hadde betalt inn. Men, som en av kvinnene sa, påskeaften hadde de det så morsomt med å danse å synge at de glemte helt at de ikke hadde mat.

Et annet tegn på at det er vanskelig var at bare et fåtall av de kristne hadde nye klær. Uansett hvor fattig man er, til jul og påske eller til de muslimske festene skal man ha nye klær, sko og fletter. Men i år var det vanskelig. Alle kom i finklær, selv om de ikke var nye. Noen av kvinnene hadde også fått tak i årets påskestoff, men på langt nær alle.

Etter gudstjenesten ble en liten gruppe med hjem til pastoren for å drikke to sammen med familien hans og noen naboer. Det er koselig å sitte og snakke sammen, og kjenne at vi er et fellesskap fordi vi har en felles storebror, som er sterkest. Sterkere enn alt som er mørkt og vil holde oss nede.

Han stod opp før dagen demret
Han sto opp før dagen demret; ut av natt brøt lyset fram.
Kristus lever, han har seiret; evig lever vi med ham.
Han er her og han vil skape liv der natt og mørke bor.
Kristus lever, vi skal bære Herrens seierstegn på jord.


Besøk hos ekstremmisjonærer

01 januar 1900

I juni i fjor bestemte Normisjon seg for at de ville utvide arbeidet i Mali, til også å gjelde Senegal. Vi fikk de første misjonærer ut til landet i februar i år. Nå er det på tide å bli med våre nyeste misjonærer, Møyfrid og Kristian Moskvil, hjem og se hvordan de bor og lever.