Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

India knuste hjertet mitt

Jarle Stokka med hjerte for India
Foto: Hjørdis Halleland Mikalsen

Jarle Stokka har et hjerte som brenner for India. Men det var ikke kjærlighet ved første blikk.

- Planen var at jeg skulle redde verden, forteller Jarle Stokka om sin første reise til India i 2009. Slik ble det ikke. Turen ble en vond, men også skjellsettende opplevelse.

Profeti

Men først litt om Jarle. Han er 26 år, vokste opp i et kristent hjem på Riska med mor, far og to yngre søstre.

-Min far leste i Bibelen for oss hver dag. Det var en trygg barndom og jeg fikk en tydelig ledelse i retning av et kristent standpunkt, samtidig som jeg aldri følte at jeg fikk kristendommen tredd nedover hodet, sier han. Like før konfirmasjonen hadde han det han kaller for en «retningssettende opplevelse» i form av en profeti fra et menneske han møtte på et seminar om Den Hellige Ånd. Etter det var kursen staket ut.

-Jeg fikk tidlig tillit fra Normisjon, de ga meg oppgaver som jeg vokste inn i. Jeg var leirleder, og jeg ble utfordret til å holde andakter og bibeltimer. Det gjorde meg trygg. Jeg mener det er viktig å utfordre de unge, ikke bare la de gå å «putle» for seg selv. Gi dem oppgaver – det vokser de på, sier Jarle. Han er utdannet lærer, men jobber nå som menighetspedagog i Høyland menighet i Sandnes.

Mareritt

En dag i 2008 møtte han i prat med en kvinne på en konferanse i Stavanger, det var Sunniva Vikan, linjeleder på Gå Ut Senteret i Trondheim. Dermed var det gjort; Jarle ble elev ved skolen og etter to måneder gikk turen til India. 

- Jeg var 19 år og full av ungdommelig overmot, sier han. Han reiste sammen med fire jevnaldrende jenter. De skulle tilbringe fire måneder i landet, reise rundt og besøke samarbeidsmenigheter; forkynne, inspirere og engasjere.

- Det ble et mareritt. Same dag som vi ankom fikk en av jentene virusfeber og ble lagt inn på sykehus, vi fikk portforbud på grunn av politisk uro og teamet fungerte overhode ikke sammen. Vi fikk også et stort kultursjokk. Fattigdommen, søppelet som fløt i gatene, all støyen, den vanvittige trafikken. Jeg var ikke mentalt forberedt på alt dette, forteller Jarle. De fire tenåringene var overlatt til seg selv. De hadde mentor hjemme i Norge, men telefonforbindelsen var dårlig. I etterpåklokskapens lys ser Jarle at de burde hatt med seg, eller blitt møtt av, et voksent menneske som kjente kulturen og landet.

- Det var en vond opplevelse. Da jeg kom hjem kjente familien meg ikke igjen, jeg hadde tatt av mange kilo og var både fysisk og psykisk nedbrutt, sier Jarle.

- Jeg pleier å si at India knuste hjertet mitt.

Dragning mot India

De vonde opplevelsene til tross; det ble sådd et frø i Jarles hjerte under det traumatiserende oppholdet.

- I etterkant hadde jeg en sterk følelse av at jeg måtte tilbake, at jeg hadde noe uoppgjort med India. Det kjentes som en dragning. Jeg hadde ikke noe valg, forteller han. Siden har det blitt mange turer til India.

- Da kan du vel si at hjertet ditt er helt igjen nå?

- For å si det sånn; mitt hjerte lider fremdeles for India. Hver dag kjenner jeg på nøden i landet, selv når jeg er hjemme i Norge. Jeg hørte på nyhetene en dag at flere mennesker i India hadde frosset i hel. Da en venninne ikke lenge etterpå kommenterte at det var veldig kaldt ute, brast det for meg, og jeg gråt i fortvilelse. Nøden er drivkraften i mitt engasjement for India, sier han, stopper opp, tenker litt – og fortsetter.

- Jeg har en visjon som det er vanskelig å sette ord på. For meg er det viktigere å bygge opp mennesker enn bygninger og infrastruktur. Vi må starte med enkeltindividet og gå videre derifra. Han stopper, trekker pusten og smiler.

- Jeg hører at jeg hever stemmen nå, jeg blir bare så engasjert. Dette er noe jeg brenner for, skjønner du.

Gode fremtidsutsikter

- Et siste spørsmål: Hvor er Jarle Stokka om 10 år?

- Ja, si det. Jeg har fått meg kjæreste, Ellen - så forhåpentligvis er jeg gift med henne om 10 år. Kanskje har vi et par unger. Så håper jeg at jeg fortsatt har et engasjement i Normisjon, og at jeg får fortsette å reise til India. Ellen har bakgrunn fra ungdom i oppdrag, og er positiv til å bli med meg. Fremtiden ser så absolutt lovende ut.