Livstegn i februar

09 mars 2017

Jeg skriver til dere fra Kathmandu. Her har jeg fulgt storøyd med på nyhetene i verden og det kan jo nesten ta motet fra en. Men dette gjelder:  "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det." Joh 1:5 

Jeg vil prøve å gi dere noen andre nyheter fra et hjørne av verden man ellers ikke hører så mye om. Sist jeg skrev var før jeg dro til Bajhang i november. Denne gangen reiste jeg med to fra Normisjon som var på reportasjereise, Sunniva og Lars. Deres begeistring og interesse for smått og stort var til mye glede for alle de møtte. Nå blir det spennende å se hvordan de bruker alle bildene og materialet de samlet. De dro tilbake til Norge etter noen dager. Jeg ble værende i Bajhang sju uker denne gangen, og det er mye oppmuntrende å se.  Det føles som vi har fått en mulighet mellom hendene med dette prosjektet, at tida er rett, folk ønsker forandring og er klare for å la det skje bare muligheten blir gitt. Så forandringene er større enn jeg hadde våget håpe på for ett og et halvt år siden. Flere jenter har begynt å sove inne i husene og ikke ute i chau-shedene når de har menstruasjon. Ingen har blitt syke eller gale av den grunn. Noen har begynt å drikke melk, uten at noe galt har skjedd med kuene deres. I en landsby som tidligere var avstengt for de med menstruasjon, har damene nå begynt å entre uavhengig av tida i måneden. Flere av stedene har de innført alkoholrestriksjoner i samarbeid med det lokale politiet. Og mange forteller om mindre vold og bråk som resultat. Det er bare å ta av seg hatten.

Noe av det vi fokuserte på denne gangen var mannsgruppene. De har ikke fungert så veldig bra egentlig, mye fordi de er så ustabile – mange reiser for kortere eller lengre tid til India. Men jeg tror virkelig det er en nøkkel om vi klarer involvere dem mer i dette forandringsarbeidet. Når vi utfordrer stereotypiene om hva det er å være jente, må vi også utfordre stereotypiene om å være gutt og mann. Så vi hadde ‘manns-kurs’. Himmel og hav, tenkte jeg mens jeg forberedte meg, hva i hele verden holder jeg på med. Komme der som norsk jente og snakke med mennene om å være menn. Det var litt surrealistisk å forberede. Men. På et merkelig vis var det kanskje ikke så dumt at en helt utenfra kom og snakket med dem om hva de opplever samfunnet forventer av dem, hva det vil si å være en ‘ordentlig mann’, hva de tenker er å være en god far, hva barn trenger for å ha det bra og hvordan man kan løse konflikter uten å gjøre noe man anger på seinere. Det var veldig interessant. De fleste snakket om å være forsørger som det viktigste med å være mann og far. Men når det er vanskelig å tjene nok, blir mange motløse og klarer ikke se hva de kan gjøre.  

Dette var jo ved juletid, og mens jeg leste juletekstene oppdaget noe som jeg ikke har sett før i teksten:  ‘… han skal vende fedrenes hjerter til barna …’  Amen! La det skje.  Jeg legger frimodig til: Og til konene sine.  

Jula ja, den feira jeg i Chainpur – hovedstaden i Bajhang, sammen med min gode nabo og venn i te-butikken. Vi fyrte opp bål utenfor butikken hennes, og lagde potetlefser. Det var en fin julekveld, sammen med offiserene og mange i gata. Juledagen ble feiret i den lille kirka med stor bursdagsfest, ballonger og sang og dans og festmat. Det er den kaldeste juledagen jeg har vært med om, men gøy og glitrende. Det er så fylt av mening og håp, at Gud er hos menneskene.  

Vel tilbake i byen i begynnelsen av januar var jeg så heldig å få være med på Local Capacity for Peace sin Youth Convention. Som reporter. Det var jammen litt av en forsamling; ungdom fra Pakistan, India, Bangladesh og Nepal. Og snakk om håp, så gir de meg det! Ungdommer som har opplevd så mye vold og konflikt at det var nesten vanskelig å høre på. Men de skaper fred med fiender som har drept foreldrene deres, og ser muligheter og gjør ting som egentlig er umulige. Reporter-skiltet så ut som en stor prisgevinst, og det føltes igrunn slik. At jeg var heldig som fikk det med meg.  

Noe annet jeg føler meg heldig med og er veldig glad for er at jeg har blitt student! Har nettopp begynt på et masterstudie i ‘transformational development’ som jo er det vi jobber med i UMN. Gleder meg til å lære mer om det og ikke minst lære fra lignende arbeid andre steder. Så det skal jeg holde på med på morgenene og kveldene når det ikke er så mye annet som skjer.  

Det er tørt og ekstremt støvete for tida. De fleste veiene er gravd opp for å legge rør til vannledninger. Det svir i øynene, klør i halsen, og knaser i tastaturet. Men det blir jo bra om folk får vann til husene sine. Det blir veldig bra.  

Ønsker dere det beste: Guds velsignelse og nåde over dagene.  Takk for at dere er med på dette arbeidet. Det oppmuntrer meg!!  
Varm hilsen fra Liv