Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Norkirken Nordhordland 10 år!

Velsignelsen synges på Norkirken Nordhordland 10års festgudstjeneste.
Foto: John Henanger

Her får du møte pastor Arve Reigstad og barneleder Mariann Urdal Henanger i Norkirken Nordhordland. De tar oss med tilbake til spirene og helt frem til plantingen av nye menigheter.

Åndens liv i hverdagen

—I 1987 startet vi et lovsangsfellesskap. På Oase-stevnet ble vi nemlig oppfordret til å leve ut visjonen i hverdagen gjennom å starte opp fellesskap hjemme der vi bodde. Her skulle vi forløse og bruke nådegavene våre. Det meste av tjenesten var bygd opp rundt lovsang. Vi ledet lovsang på gudstjenester i Meland kirke og hadde lovsangsseminarer. Visjonen vår «Vi vil ære Gud og formidle hans kjærlighet» passer egentlig godt med alt vi har stått for. Fellesskapet vårt vokste til to og så til fire fellesskap som møttes i hjemmene.

Menighetsdannelsen

—I løpet av høsten 2003 jobbet vi med hvordan dette kunne se ut videre. Vi jobbet først med å finne løsninger i samarbeid med kirken. Indremisjonen var også involvert. Dette førte ikke frem, og var skuffende for flere. Skulle vi nå bli Frikirke, Kristkirke eller høre til i en organisasjon? Jeg forhørte med Oase, for vi var i en periode over hundre deltagere fra Meland på Oase-stevnet. Men Oase  kunne ikke ta på seg dette. Dørene så ut til å være stengt, men en dag ringte Einar Ekerhovd og spurte om det var for sent å finne ut av dette. Han sa at Normisjon var veldig interessert i å plante menigheter. Einar satte meg i kontakt med Svein Granerud, som tok kontakt med kirken og biskopen. Svein mente at her var det noen som ville noe og at dette måtte vi få til. Slik ble Oasefellesskapet, senere Norkirken Nordhordland, en menighet i Normisjon.

De første ti årene

—Det vanskelige var å skille lag med andre ved dette veivalget om å bli egen menighet. Men på jubileet var kirkevergens hilsen veldig flott. Hun satt ord på vanskelighetene vi opplevde på flere hold i starten, men at det nå var respekt, åpenhet og godt samarbeidsklima mellom menighetene, forteller Reigstad.

—I ettertid har jeg tenkt at det var så mye ressurser der ute på den tiden, ikke minst i kirken. Det var nesten ikke plass til alle. At vi startet Oasefellesskapet, frigjorde mye i Meland kirke også, tror Mariann.

Når Oasefellesskapet startet var det omkring tretti voksne personer med. Lederskapet bestod av personer som utfylte hverandre godt. 

—Husfellesskap hadde vi hatt hele tiden. Vi hadde begynt med storsamlinger og barnesamlinger og hadde etter hvert stort fokus på tjenesteteam innenfor lovsang, møteverter, bønn, møteledelse og flere tjenester. Vi jobbet mye med visjonen og verdiene våre for å definere hvem vi var og hvor vi skulle.

—Den langsomme veksten har vært noe av det flotteste i denne tiden. Det etableres hele tiden nye ting. Uno, betweens, og konfirmantopplegg er etablert. Ungdomsarbeid er på gang. Vi har fått et større register gjennom fellesskap som seniorgrupper og mixed-gruppe. Det er flott å få se at de ulike tingene får vokse på sin naturlige måte. Noe av det mest spennende er at det også har kommet til godt voksne mennesker, som igjen tar med seg flere i sin generasjon. Vi er veldig familiebasert, men enslige trives også hos oss. Det er veldig kjekt å se at det er plass til ulike mennesker. 

Hva drømmer dere om?

—Vi lengter etter at flere blir frelst og kommer til tro. Jeg skulle ønske vi nådde mer ut diakonalt og med evangeliet, sier Mariann. Arve bekrefter og fortsetter:
—Jeg håper at vi deler oss til å bli flere Norkirker i området. At vi ikke blir en veldig stor menighet i oss selv, men at vi planter nye fellesskap som ikke er alt for store. Det store fellesskapet er uforpliktende, og man dropper lett ut. I de mindre fellesskapene blir det mer fokusert og Jesus-nært. Dette har vi egentlig snakket veldig lite om, innrømmer Reigstad

- Ja, vi skulle gjerne hatt mer fokus på dette, skyter Mariann inn. Gløden og hengivenheten til fellesskapet må holdes varm. Vi må være radikale.

Gud-gitt smerte

Da er dere tilbake til smerten dere opplevde når dere startet, med å skille lag med venner og gå til hver sin menighet?

—Ja, den smerten har Gud lagt i oss. Den finner vi igjen i familien også. Barna vokser, tar valg og flytter ut, finner ektefelle og danner egen familie. Man mister de, på en måte. Du må sette folk fri til å etablere sitt eget. Slik må det være i kristne sammenhenger også. Dette er en lov som Gud har lagt ned i oss. Liv skal deles. Det skal vokse utover på den måten, sier en tydelig overbevist pastor, Arve Reigstad.