Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Sang lovsanger hele natta

Tunkara, leder for kvinnene i bydelen, sammen med en representant for bydelssjefen og imanen.
Foto: Therese Glendrange

Men da Therese Glendrange dukket opp, var kvinnene allerede i full sving med matlagingen. Selve gudstjenesten varte litt over tre timer, og etterpå var det mat og drikke til alle.

I julenummeret av Glendrangeposten skriver Therese at det er tre ting hun er veldig takknemlig for:

– For første gang hadde menigheten også invitert myndighetene i bydelen på julefeiring. Både bydelssjefen og imamen var der og en representant for kvinnegruppene i bydelen! Da jeg jobbet i Bamako i 2009, hadde jeg ansvar for et kvinneprosjekt i denne bydelen. Sammen med to maliske ansatte, forsøkte vi å hjelpe kvinnene til å organiserer seg, og til å ha en felleskomite som kunne jobbe for kvinners rettigheter. I 2012 ble prosjektet avsluttet, og jeg har vært litt urolig for hva som ble igjen etter bare tre års arbeid. Men her var altså lederen for alle N’tomikorobougous kvinner på gudstjeneste! Vi var begge veldig glade for å se hverandre igjen og jeg ba henne om å hilse så masse til de flotte kvinnene hun jobber sammen med.

Alle folkegrupper på gudstjeneste

– Etter prekenen, som var relativt kort siden presten var redd for å sovne selv om han holdt på for lenge, var det tid for etnisk sang. Alle folkegrupper som var representert på gudstjenesten kom fram med en sang på sitt språk; bambara, minyanka, bobo, dogon, kassonkeer og malinkeer. Noen i små grupper, noen grupper var så store at det nesten ikke ble danseplass igjen. Og for hver gruppe kastet barna seg med fram. Når det var en sang på et språk de kunne, ble de med i sangen, ellers bare nøyt de å få danse litt. Til slutt var det tid for kameruneserne. En kamerunsk misjonær følger opp en menighet her i Bamako, men kona og barna går på gudstjeneste i N’tomikorobougou, som er en større menighet. Misjonæren hadde fått med seg kona og to av barna på julegudstjeneste i «sin» menighet, men tre av barna hadde valgt å feire sammen med vennene sine. Litt forsiktig kom de tre barna fram, så kom hele barnekoret springende. Og jeg tenkte litt irritert at de ungene var litt overivrige, for kamerunsk kan de ikke! Men så hadde de øvd på en sang fra Kamerun, og alle ungene var med på bevegelsene. Jeg ble så glad. Det er så godt å se at vi alle kan feire sammen at verdens frelser og vår frelser er kommet. Og at vi også kan feire det på tvers av språk og kulturbarriere.

– Med meg på gudstjenesten hadde jeg en kassonkedame som jeg har møtt her i Bamako. Hun kommer ofte på besøk, og har hørt en del om Jesus, men det er vanskelig å skjønne hvor mye hun tror, og hvor mye hun bare sier det hun tror jeg vil høre. Men hun hadde i hvert fall veldig lyst til å være med meg på julegudstjeneste. Så hun troppet opp på døra mi tidlig om morgenen sammen med de to barna sine. Alle i fine klær og nyfrisert. De virket slitne, men mette og godt fornøyde da vi reiste hjem