Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Å sparke den som ligger nede...

Foto: Kristin og Erik Bøhler

I denne situasjonen er det vår gigantiske nabo, India, har innført en blokade av alle grensestasjoner til Nepal, som nå har vart i nesten tre måneder, fordi de ikke er fornøyd med landets nye grunnlov. Riktignok er blokaden uoffisiell, indiske myndigheter benekter at den finnes. Men det er løgn. Nepal grenser mot India i sør, øst og vest, og har ingen havn. Nordgrensen er i Himalaya, mot Tibet. Så når nå India stenger grensen, strupes Nepal. Det hevdes fra mange hold at følgene for Nepal økonomi av denne boikotten allerede langt overgår følgene av jordskjelvene i våres! Jordskjelvene var toppsak på verdensnyhetene, mens blokaden snaut nok blir nevnt. Skjønt «blokade». Avisene her hevder at det fungerer mer som en full «beleiring», Nepals befolkning er prisgitt indiske myndigheter. 

Verken vi eller andre får inn det vi trenger, landet går mer og mer inn i en slags dvaletilstand der prosjekter legges på is og alle planer utsettes «til blokaden er over og bilene begynner å gå igjen». For det verste er at landet er i ferd med å gå helt tomt for diesel, bensin og gass. Biler, lastebiler og busser står. De som fremdeles går har betalt svær overpris på det «svarte» dieselmarkedet som florerer. Foreløpig er det verst i de store byene. Vi hører om folk der som må hogge opp møblene sine og bruke til brensel for å koke mat og holde varmen. 

Vi kjenner til flere små utkant-sykehus som nå har gått helt tomme for diesel, og derfor ikke kan kjøre sine generatorer. De har dårlig nett-strøm, så de har simpelthen måttet slutte å gjøre operasjoner. Det er potensielt livstruende for pasientene deres. Situasjonen her i Okhaldhunga er ikke så ille, ennå. Men nå har vi bare diesel igjen for en drøy måneds forbruk. Vi prøver på alle måter å rasjonere, men det kan bli full krise her også. Import av medisiner rammes også av boikotten, det vil bli kritisk for oss om den ikke heves i løpet av en måned eller to. 

Derfor står den siste byggefasen for det store, nye sykehusbygget fremdeles i stampe. Men rive gamle hus kan vi gjøre, som forberedelse til å bygge nye! Her er det et jordskjelvskadet landsbyhus vi river, for å få plass til nytt Mødreventehjem. Det vi har nå er gammelt og sprengfullt. Et nybygg med kapasitet til å huse 24 vordende mødre med risikosvangerskap fra fjerntliggende landsbyer skal bygges her, som sykehusets nærmeste nabo. 

Et skritt mot gjenoppbygging 

Dere er mange som har bidratt mye for at Okhaldhunga skal komme tilbake til livet etter jordskjelvet. Vi har lett etter rette måter å hjelpe dem som trenger det. Det er en jungel av regler her, og av rykter om «regler som snart skal komme», som har vært lammende i planleggingen. Men nå har vi tatt et viktig skritt, etter at Nils Magne Sture fra Normisjon besøkte oss nylig. Han gikk i tre dager helt vest i Okhaldhunga, i seks kommuner der vi har arbeidet i 5 år og nå i prinsippet har avsluttet. Sammen med vår direktør Tuk og våre to tidligere arbeidere i området, Dilli og Khyam, besøkte han samarbeidspartnere i kommunene. 

 

Her treffer Nils Anjan Sunuwar, helsearbeider i Khiji Chandesori, med familie. Han fungerer også som pastor i området. 

Det var store møter i alle kommunene, og alle steder ble «Mission» bedt om å sende tilbake sine gode medarbeidere. Befolkningen hadde mistet motet som de hadde bygget opp, og de trengte hjelp til å samle seg og arbeide sammen om å finne en vei videre. 

 

 

Dette er fra kommunen Ragani, der 94 % av husene ble ødelagt. Nå har de ryddet opp, og satt sammen skur av gamle materialer og bølgeblikk som alle har fått 1 000 kroner i støtte fra staten til å kjøpe. Dette området ligger på over 2000 meter og er veldig kaldt. 

Vi kommer tilbake, har vi besluttet. Det er mulig med den hjelpen vi har fått fra dere! Vi ansetter 6 nye og fyller opp de seks kommunene under ledelse av våre to erfarne Dilli og Khyam. I tillegg vil vi ansette en bygningsmann som skal bo der. Tidligere tenkte vi å bygge opp helsepostene, men det viser seg å være så midt i hjertet av hva myndighetene ønsker å gjøre selv. Vi vil gå sammen med kommunene der i oppbyggingen som staten vil bidra med, men vårt skritt vil være å starte med å bygge modell-hus for de som ikke får fra staten. Vi vet at de som ikke har hatt jord i sitt eget navn, ikke har rett på de 17 000 kroner som staten har lovet å gi til alle som har mistet sine hus. Det betyr at de som hadde minst, og nå har mistet alt, vil bli hengende ennå lengre bak de andre i framtiden. Det vil dreie seg om omkring 34 husstander. Vi har diskutert dette med distrikts-myndighetene og fått klarsignal, så lenge vi gir den samme summen som staten gir. 

Kjære alle som bidro til jordskjelvhjelpen!
Her er Khyam og Dilli som vil bære hjelpen deres helt fram til de som trenger det mest. De er elsket og ønsket av landsbyen og de vil samle kreftene så det gode landsbylivet kan vokse fram igjen. Direktør Tuk og vår Public Health Unit står bak dem sammen med dere. 

Lynnedslag i beleiret land 

På medisinsk språk heter det «eklampsi», som kommer av det greske ordet for lynnedslag. For det kommer så plutselig: 

Hun var gravid for første gang, nesten ved termin. De siste par ukene hadde hun ikke kjent seg frisk. Hoven i bena, svimmel og vondt i hodet. De sa på Helseposten at hun burde komme seg til sykehuset. Og det ville vanligvis være enkelt, hun bor bare fem minutters gange fra veien. Men hva hjelper det i disse tider, i et «beleiret» land. Det viste seg umulig å få transport. Bussene hadde sluttet å gå pga diesel-mangel, og et sete i en av jeepene som ennå går er dyrt på svartebørsen nå. 

Men så, klokka tre om natta, kom «lynnedslaget». Hun fikk kramper i hele kroppen, og mistet bevisstheten. Krampene rev og slet i henne, med få minutters mellomrom. Familien ble livredd, de fristet en lokal jeep-eier med mange tusen rupees, og fikk henne hit til sykehuset før det lysnet av dag. Her ble krampene stanset med effektive medisiner, magnesiumsulfat. Men det viste seg at hun hadde skyhøyt blodtrykk, og en nyreskade, så vi gjorde keisersnitt på morgenen. 

Den lille nyfødte gutten var dårlig, han hadde tydeligvis fått for lite av både næring og oksygen den siste tiden. Morkaken fungerer dårlig hos slike pasienter. Men han ble gjenopplivet, fikk medisiner og ble lagt i kuvøse, og i løpet av uka som har gått har han blitt sprekere for hver dag. Og det samme gjelder mamma’n! 

Det tok tid, men nå er de begge over det verste. Mor er sliten, men dette går rette veien. Nå har den lille flyttet ut av kuvøsen og inn til mamma, som selv har begynt å produsere melk til ham. Disse ser ut til å greie seg. Men beleiringen har allerede kostet Nepal milliarder av kroner, som skulle vært brukt til å beskytte andre i samme situasjon. 

Vår lokale «grønnsak-dame», som ellers selger oss gresskar, tomater o.lign., har nå et nytt produkt å tilby: Når hun kommer på døra vår for å fallby sine varer, har hun med sitt eget flybårne, men ubrukelige, nødhjelps-dopapir. Vi kjøper det, og hun får penger til å kjøpe en vannslange til å føre vann fra krana ved sitt gamle, jordskjelv-skadde hus, ned til det bambus-skuret hun bor i nå. Kultur er så mangt. 

Travel sykepleier. 
Vi har nylig feiret hinduenes store lysfest Tihar, kjent som Diwali i India. Da vil alle som kan, ta fri, så det er et minimum av sykepleiere på jobb. Men folk blir syke likevel, så det er travelt for de som jobber. Her er Prativa fullt opptatt med å planlegge dagens medisinrunde, mens hun beroliger pårørende på telefonen og snakker hyggelig med doktoren som tar bilde. «Multitasking» heter det, og er noe kvinner kan bedre enn menn. 

Smerter og studenter

 

 

Vi har mange norske studenter på besøk i Okhaldhunga gjennom et år. Faktisk har det blitt slik nå at det er noen her nesten kontinuerlig. De er her for å bli kjent med liv, arbeid og kirke i denne delen av verden, og mange av medisinerstudentene for å trene seg på å gjøre et lite forskningsprosjekt. Da bruker de noen uker her på å samle data, og tilbake i Norge skriver de en rapport. Men før de får reise herfra, må alle legge sine foreløpige resultater fram for hele staben vår! 

Eirik og Mathilde, medisin-studenter fra Trondheim, studerte den smertestillende behandlingen vi ga til pasienter som ble operert gjennom én måned. Her legger de fram sine resultater, med dr. Anmol som tolk. De gjennomførte en studie her med samme metoder som tidligere har vært brukt på sykehus i Norge. Det var nyttig, både leger og sykepleiere fikk stoff til ettertanke ved at vår egen praksis ble systematisk analysert. Slik kan vi bli bedre. 

Pia, Hildegunn og Miriam er sykepleierstudenter fra Bergen. Her får de en praktisk innføring i en operasjons-sykepleiers jobb under et keisersnitt. 

Vi har annet, fint besøk også nå: Dr. Owen Lewis, professor i Family Medicine fra Australia, og med mange års praksis i Nepal bak seg, skal være med og hjelpe oss her i to måneder. I tillegg til å være en ressurs i det medisinske arbeidet er han en helt usedvanlig habil fiolinist. Her stemmer han opp på husfellesskap hjemme hos Direktør Tuk. 

Et sjumils-skritt

Rtg-undersøkelser er viktige på alle sykehus. Så også her hos oss. Vi tar bare enkle, «flate» rtg.-bilder. CT, MR og slike moderne ting er for dyrt og vanskelig for oss. Likevel er gode bilder ofte avgjørende for at vi skal kunne stille riktig diagnose. Det gjelder spesielt for alle bruddene (vi behandlet over 600 bruddskader siste år), men også for tuberkulose og mye annet. Røntgenbildene våre har til nå vært av ganske vekslende kvalitet, og det har skapt problemer. Så nå har vi gått et stort skritt: Vi har fått digitalt rtg.-utstyr! 

Da vi fikk et godt tilbud fra et firma på både anskaffelse av utstyret, vedlikehold av det og opplæring av staben vår, slo vi til. Dudu Lal Rai, vår rtg-tekniker, er kjempefornøyd. Nå kan han gi oss sylskarpe bilder, og slipper å søle med ulike bad for framkalling og fiksering etc. Jobben er lettere og morsommere, og resultatet blir mye bedre. Data-alderen tar over på stadig nye felt, også her i Okhaldhunga. 

Gjestfrihet 

Vi har mye å lære av våre naboer her. De bor under presenninger og bambus, likevel ønsker de alle sine slektninger velkommen hjem nå i festival-tiden. 

Man Kumari fikk besøk av sine døtre og barnebarn fra Kathmandu. Selv bor hun hos sin datter som har en familie på fire. I ti dager klarte de å campere sammen. - Og nettopp da ville de jo gjerne invitere alle studentene våre også, på middag! 

Vi fikk en hjertelig stund sammen. «-Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler på besøk uten å vite om det» Hebr.13. Men her er det englene som inviterer.. 

Vi tenker på dere i denne tiden der gjestfriheten blir utfordret i Norge. Kanskje er det engler iblant dem, som forteller videre hvordan de blir tatt imot? 

Tuberkulose

Chandra smiler! Hadde det vært før vi ble ferdige med Tuberkuloseavdelingen hadde han sittet i et stusselig trangt sykerom i Kathmandu for pasienter med resistent TB. (MDR- TB) Med den nye avdelingen har vi blitt godkjent som behandlings-institusjon for MDR-TB. Derfor kan han nå bo i nærheten av sin familie. Det er ikke bare TB han bærer på, det er diabetes og HIV også! Da er det et lite mirakel når han sitter foran meg på sosialkontoret og smiler.

 

 

 

 

Tuberkulose-søstrene våre. Alisha på 8 år er innlagt for TB. For tre år siden var storesøster innlagt for det samme. Nå passer hun sin lillesøster. De har fått besøk av sin mamma. Hun har to enda yngre barn hjemme, som må komme hit for forebyggende behandling. Likevel er dette en familie full av smil og omsorg for andre. Mor er kristen fra Shillong, der mannen traff henne da han arbeidet i gruvene der. Nå bor hun på hans hjemplass i nabodistriktet her. I deres landsby er det bare en annen familie de deler troen med. 

Velsignelser 

I kirken har vi hver uke anledning til å reise oss og fortelle en velsignelse fra sist uke. Slik får vi alle del i gledene. 

Ansana og mannen Bhim er en famile som er blitt velsignet. De er fra lav kaste og en fattig bakgrunn. De flyttet inn til sentrum her i Okhaldhunga for å skape seg en framtid. De ville være en del av kirken og kom fort inn i lederskapet der. De begynte sin butikk i en bambus-hytte, deretter ble det bølgeblikk-hytte, og nylig kunne de flytte butikken sin inn i et skikkelig hus. Men den største velsignelse har de ventet på i syv år! De fikk ikke barn. Men nå i november fikk de en nydelig datter! Vi har feiret i kirken og vi gleder oss med dem. 

Den største velsignelsen for kirken, er når noe nye kommer og ønsker å bekjenne sin tro på Jesus. Da gleder vi oss sammen med dem. Sist søndag var det to gamle enslige søstre som kom til tro. En nabo av dem, fra kirken, hadde hjulpet dem mye. Ganske unorsk, så blir de tatt fram i kirken og presentert, og så bekjenner de troen etter presten som leser noen ord fra trosbekjennelsen som de gjentar. På den måten blir de tatt inn i felleskapet. 

En stor velsignelse er også presten som tar oss inn i de store linjene i livet og lar oss se de store sammenhenger. Sist søndag viste han oss hvordan en god barneoppdragelse og en god familie kan være et speilbilde på himmelen, på en måte der også alle i menigheten ble inkludert, uansett alder og sivilstand. Familien ble løftet inn i det store mysteriet på en måte jeg aldri har hørt noen klare å beskrive tidligere. 

Vi nærmer oss jul. I to uker før jul legger kirken ut på en vandring til alle landsbyer der det bor kristne og har julesang-kvelder rundt bålet med dans og juledrama. 

God jul!
Hilsen Kristin og Erik 

Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 

Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”