Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

To barn i en krybbe

Veggmotiv fra Betlehem.
Foto: Ole-Martin Storemyr

Mens historien ble fortalt, satt barna og personalet på barnehjemmet og lyttet. Noen satt ytterst på stolkanten og lyttet med store ører. Da historien var fortalt, fikk vi barna til å virkeliggjøre historien ved å lage krybbe, dyr og mennesker ved hjelp av papir og gamle tøyrester.
Barna ble fort opptatt med arbeidet, og jeg gikk rundt for å hjelpe til om de trengte det. Og alt gikk bra, helt til jeg kom dit lille Misha satt. Misha var omtrent seks år og hadde nettopp blitt ferdig med å lage stallen sin. Plutselig oppdaget jeg at det ikke bare var ett barn i krybben, det var to…

Jeg fikk tak i en oversetter for å spørre hvorfor det var to barn i krybben.

Misha satt alvorlig og gjenfortalte historien. Han fortalte det hele helt korrekt, helt til han kom til den delen hvor Maria la Jesus ned i krybben.

Da startet Misha å legge til sin egen del til historien:
Han sa: «Da Maria la barnet sitt i krybben, så Jesus på meg og spurte om jeg hadde noe sted å være. Jeg fortalte Jesus at jeg ikke hadde noen mamma og pappa, så jeg hadde ikke noe sted å være. Da sa Jesus at jeg kunne få være sammen med ham. Men jeg sa at det kunne jeg ikke, fordi jeg ikke hadde med meg noen gave til ham slik alle de andre hadde. Men jeg hadde så veldig lyst til å være sammen med Jesus, så jeg begynte å tenke ut hva jeg hadde som kunne være en gave til ham. Og så tenkte jeg at dersom jeg holdt ham varm, så ville dette bli en god gave.»

Så jeg spurte Jesus: «Dersom jeg holder deg varm, vil det være god nok gave for deg?» Og Jesus sa til meg: «Dersom du holder meg varm, så vil det være den beste gaven jeg kunne få.» «Så hoppet jeg opp i krybben, og da så Jesus på meg og sa at jeg kunne bli hos ham – for alltid.»

I det han var ferdig med historien, brøt den lille gutten sammen i gråt. Tårene flommet nedover de små barnekinnene. Han gjemte ansiktet sitt i hendene sine, hele kroppen ristet, og han hulket i det han la hodet mot bordplaten. Den lille foreldreløse gutten hadde funnet en som aldri ville misbruke ham, men alltid ville være hos ham. Den dagen lærte jeg at det ikke er HVA du har i livet som teller, men HVEM du har.

(Fortalt av en amerikansk lærer som var invitert av det russiske UD for å undervise på ulike skoler og institusjoner i landet).