Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Utdanning og urfolk i Bangladesh

Denne gutten får undervisning på sitt eget språk. Forskning viser at undervisning på morsmål øker læringen. Det å beherske morsmål øker også evnen til å lære andre språk. Kilde: FN.
Foto: Sunniva Vikan

I snever forstand handler ordtaket om hvor viktig det er å lære bort ferdigheter som gjør et system bærekraftig eller personer uavhengige. I vid forstand handler det om utdanning av barn og ungdom, både den allmenne og den konkret yrkesrettede, og det handler om utvikling, ledertrening og kapasitetsbygging av voksne mennesker. Bangladesh er verdens åttende mest folkerike land, fordelt på omlag halvparten av Norges flateinnhold. Det er et fattig land hvor Normisjon har arbeidet siden statens opprettelse i 1971. Hvordan står det til med utdanningsnivået i Bangladesh? Er det forskjeller mellom gutter og jenter, majoritets- og minoritesbefolkning, mellom by og landsby? Hva er utfordringene videre? Hva har vært og hva er Normisjon rolle og bidrag i dette?

Det store bildet

Både bangladeshisk statlig statistikk og UNICEF-statistikk er omdiskutert i Bangladesh. Intervjuobjekter besvarer spørsmål ut fra hva mottaker ønsker å høre. Statlige utdanningsinstitusjoner er ofte tungt politisert i den forstand at resultater og statistikk gjerne tilpasses slik at det kan brukes i favør av dem som styrer, eller for å diskreditere opposisjon eller andre grupper. Men viktige sider i «det store bildet» kan neppe diskuteres. For eksempel: «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.» Hørt det før? Sannsynligvis. Forslitt? Kanskje. Har det noe for seg? Definitivt!

Vi vet hva som skjer og hva vi skal gjøre.

En skoleklasse i khasilandsbyen Kalinjee synger sanger på mange forskjellige språk. Barneskolen som Normisjon støtter bidrar til at urfolksgruppen kan få undervisning de første årene på sitt eget morsmål. Foto: Sunniva Vikan

• Cirka 90 prosent av hvert årskull begynner på skolen.Dette er bedre enn tidligere. Mange fullfører dog ikke den femårige obligatoriske skolegangen.
• Litt under halvparten av den voksne befolkningen regnes som analfabeter. I aldersgruppen fra 26 til 45 år øker andelen analfabeter fra en tredel til halvparten. For dem over 45 år øker den ytterligere.
• Derimot er andelen skrivekyndige (i stand til å skrive et enkelt brev) i aldersgruppen 15 til 24 år opp mot 80 prosent.
• I Bangladesh er det om lag 90 prosent muslimer, 9 prosent hinduer og resten er buddhister, kristne og animister, i den rekkefølgen.
• Av de mellom 11 og 15 år er det flere jenter enn gutter som er skrivekyndige. Dette harmonerer godt med nylige oppslag i bangladeshiske aviser om at det nå for første gang er flere jenter enn gutter som tar SSC-eksamen, det vil si eksamen etter 10 års skolegang.
• At en større del av den kvinnelige befolkningen går lenger på skolen, antas å ha store ringvirkninger på giftemålsalder, antall barn og barns helse. Utdannede mødre får barn senere, de gir barna bedre mat og oppfølging, og barna deres blir sunnere.
• Ikke uventet er andelen analfabeter på landsbygda vesentlig høyere enn i byene.

Mye som er verdt å utfordre

Hovedbildet er derfor slik: I lys av problemer som naturkatastrofer, korrupsjon, en utbredt fatalistisk mentalitet og politisering av statlige utdanningsinstitusjoner, er utdanningssituasjonen i Bangladesh kraftig forbedret de siste tiårene. Analfabetisme-raten går ned. Antall jenter som tar høyere utdannelse går opp, og barnedødeligheten går nærmest tilsvarende ned. Men Jenter blir giftet bort av økonomiske grunner og i hovedsak uten at de har noe de skulle ha sagt.

Mye arbeid gjenstår. På tross av de siste års gode tendenser fordrer fremdeles fattigdommen og irrasjonelle folkelige forestillinger økt innsats på utdanning langt utover å lære å lese og skrive. Det er mye i Bangladesh som er verdt å utfordre. La oss se på tre mer eller mindre tilfeldig valgte eksempler, eksempler som viser at å redusere den definerte analfabetismen langt fra er tilstrekkelig:

• Jenters giftemålsalder. Tall fra mellom 2002 og 2012 viser at 29 prosent av jentene er gift før de fyller 15 år, 65 prosent før de er 18. Tidlig ekteskapsinngåelse er et stort problem i Bangladesh. Jenter blir giftet bort av økonomiske grunner og i hovedsak uten at de har noe de skulle ha sagt. Familien har ikke råd til å ha dem boende. Selv på Normisjons-eide Martin Luther College i Dhaka opplever vi hvert år at foreldre kommer til rektor og sier: Grunnen til at den 17-årige datteren min ikke har vært på skolen i det siste, er at hun er giftet bort. Da blir rektor sint fordi tidlig ekteskapsinngåelse gjerne fører til stopp i utdanningen, til altfor tidlige barnefødsler, og veien inn i en ond uvitenhetssirkel er kort.

• Hundebitt. Visste du at du kunne bli gravid med en hundebaby om du ble bitt av en hund? I Bangladesh tror mange det. Dette er et tema som stadig kommer opp i klasserommet i Dhaka. Tror dere på dette, spør jeg 17- og 18-åringene? Nei, svarer de, men «alle» på landsbygda gjør det. En oppfølgingsversjon av denne historien arter seg slik: Er det sant at man kan bli gravid av dette, sa den ene. Skal vi spørre en lege? - Nei, sa den andre. Leger vet ikke slikt. Men vi kan spørre en veterinær.

• Det onde øyet. Det er ikke uvanlig i Bangladesh at småbarn har et svart merke i panna. Foreldrene gir barna dette for å beskytte dem mot «det onde øyet» som er misunnende blikk og onde ønsker for barnet. Barn gjøres stygge for å unngå «det onde øyet». Muslimer som gir barna dette merket, kan rettferdiggjøre det i et lite utdrag fra Koranen, men denne skikken er også utbredt blant ikke-muslimer.


En form for kurong er populær aktivitet for elevene ved Martin Luther College i friminuttene.  Foto: Hans-Jørgen Hagen.

Det må mer til

For videre bekjempelse av fattigdom, uvitenhet og ubrukelige folkelige forestillinger, er det ikke tilstrekkelig å utrydde analfabetisme. Det må mer til. Å lære å stille spørsmål er en viktig del av en god utdannelse, men i mange asiatiske land er det ikke slik. Det viktige «Hvorfor? » sees ofte på som uhøflig og udisiplinert.

I Bangladesh har det inntil nylig vært slik at du skal pugge det som står i boka og det læreren sier. Kan du dette på rams, får du en god eksamenskarakter. Kan du gjengi det med egne ord, noe som verdsettes i mer utviklede land, får du en dårligere karakter. Systemet har rett nok fremmet god hukommelse, men ikke selvstendig tenkning. Dette er heldigvis nå i sterk endring. Kreative metoder er på vei inn. Å fylle inn åpne felt i et avsnitt med riktige og relevante ord, tester kanskje ikke kreativitet slik vi i Norge tenker om ordet, men det tester i hvert fall forståelse, noe som representerer mange hakk opp fra den rene puggingen.

Hvor plasserer vi Normisjons arbeid i dette bildet?

Normisjon (Santalmisjonen fram til 2001) har tradisjonelt arbeidet blant etniske minoriteter som utgjør to prosent av befolkningen i Bangladesh. Utdanning på grunnskolenivå har vært, og er fremdeles, en av hjørnesteinene i Normisjons-arbeidet. Annet morsmål enn bengali og stor avstand til nærmeste statlige skole, er hovedgrunnene til driften av slike skoler. Årlig utdanner Normisjons-støttede skoler over 800 barneskoleelever på minoritetsskoler og 250 elever ved den videregående skolen i Dhaka, Martin Luther College. Cirka 200 av disse 1050 elevene bor på Normisjons-støttede internat.

I tillegg får noen elever støtte til høyere utdannelse. De etniske minoritetene var lenge ikke anerkjente, og de er utsatte i møtet med storsamfunnet, særlig i spørsmål om rettigheter til land og dermed livsgrunnlag. Utdanning gir de etniske minoritetene et bedre grunnlag for å hevde sine rettigheter. Asiabasen i Dhaka er Normisjons nye satsning i Sør-Asia. Asiabasens oppgave er først og fremst å styrke og utruste kristne ledere i et land og i et område der det er et åpenbart behov for slikt. Kall det gjerne kristen voksenopplæring. I Bangladesh er det mye fisk og mange gode fiskere. Men landet trenger enda flere gode fiskere. I åndelig forstand er det også et stort behov for flere gode, sanne og troverdige menneskefiskere. Vi tror at arbeidet som gjøres ved Normisjons Dhaka-kontor, ute i feltet, på Martin Luther College og ut fra Asiabasen bidrar tildette.