Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Minneord over Anfin Skaaheim

Foto: Håvard Krogedal

Det var et rom som Anfin fylte med hele sin mangfoldige personlighet og begavelse. Noen av oss har fulgt ham fra han var ung og lovende teolog i Indremisjonsselskapets tjeneste, og sett ham utvikle og utfolde seg som forkynner, leder og strateg. Like til i vinter var han aktiv, i rollen hvor han var aller mest hjemme: som forkynner og bibellærer. Selv ikke den første cellegift-kuren kunne bremse ham.

Nordfjordingen tok sin teologiske embetseksamen i 1966. I 1967 ble Anfin Skaaheim ordinert, og i 1969 ble han ansatt i Indremisjonsselskapet som fagskoleprest. Så ble han landsungdomssekretær, før Laget (Norges kristelige student- og skoleungdomslag) kalte ham til generalsekretær i 1975. Dermed hadde han fått den yrkestittel han skulle bære i 28 sammenhengende år,  i tjeneste for tre organisasjoner. Det ble retur til Indremisjonsselskapet i 1987, og i 2001 skrev han seg inn i historien som Normisjons første generalsekretær.

Anfin hadde profil, engasjement og energi. Hans arbeidskapasitet overgikk de fleste; kanskje den sterkeste konkurrenten var på hjemmebane, hvor Reidun styrte hus og hjem og etter hvert fem gutter. Både i hverdagsspråk og  poesihar ektemannen gitt uttrykk for hva Reidun betydde. Vi kunne se at kjærligheten var varm og slitesterk.

Anfin skrev bøker. De ble mange. «Ja til livet» kom i 1971, og nådde ungdomsgenerasjonen med et aktuelt budskap i et språk de forstod. Flere fulgte. I 1983 kom fortolkningen til Johannes-evangeliet. Her viste han at han var godt opplest på fagteologi, og også visste å formidle den slags. Etter årtusenskiftet kom livserindringer med humoristisk anslag og alvorlig undertone, som «Det største er at vi får være friske» (2005). Mot slutten av rekken står «Da kom Jesus» (2011). Her lander han i hjertesaken. Mer oppbyggelig kan det knapt bli.

Likevel må humoristen Anfin få noen linjer. Ikke som kontrast til forkynneren og oppbyggelsesforfatteren, men som en del av helheten. Det er høyst tvilsomt om kristen-Norge har hatt noen leder som har utløst så mye latter som Anfin Skaaheim. I bunnen lå en skuldersenkende selvironi, arm i arm med en observasjonsevne som ble formidlet med frimodige overdrivelser. Arenaen var både glitrende kåserier og uformelle settinger, hvor Anfin ikke trengte nødes mye før han delte raust fra et velfylt lager.

Vi vet at humoren ofte kom til nytte i komiteer og i de mange tillitsverv som Anfin villig gikk inn i. Mange som kun kjente generalsekretæren fra alvorlige avisintervjuer, fikk bildet korrigert da krevende saksbehandling ble løste opp i latter av muntre historier. Blant viktige tillitsverv nevner vi at Anfin har vært styreleder ved Menighetsfakultetet og sittet i Stat-Kirke- utvalget (Gjønnes-utvalget). Han satt i styret for Norsk Lærerakademi, og bidro sterkt til opprettelsen av NLA Lærerhøgskolen. Særlig glede hadde han av årene som leder av eksekutivkomiteen i den internasjonale lagsbevegelsen.

I Normisjon har vi den siste tiden fra alle hold i organisasjonen registrert en varm og sterk takknemlighet for alt Anfin Skaaheim har betydd for organisasjonen. Han var strategen som hadde en sentral rolle da Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet gikk sammen og dannet Normisjon i 2001. Han var generalsekretæren som uttalte seg tydelig og utøvde et lederskap som ga frimodighet og identitet til misjonsvenner landet rundt. Mange var til stede og gledet seg da han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull under Normisjons generalforsamling i 2006. Men først og fremst er det forkynneren Anfin folk snakker om. På prekestolen tok han ut sitt aller beste. Der utla han Guds ord slik at det nådde hodet og berørte hjertet. Livsnær kunnskap om Jesus og livet med ham fikk folk til å rette ryggen og reise hjem med ny frimodighet. Vanskelige spørsmål fikk svar. Klargjørende forkynnelse er den beste sjelesorg.  Anfin gledet seg over forkynnertjensten, og  stod i den helt til sykdommen avsluttet både tjenesten og livet.

Vi skulle gjerne hatt ham med oss videre. Han betydde fortsatt mye. Men viktigst er å takke. Gud utrustet og kalte Anfin Skaaheim til den lange tjeneste han fikk stå i, og vi takker Gud som gav oss Anfin som leder og medvandrer. Han ble bedt for av venner landet rundt under sykdomsperioden. Nå vil vi fortsatt bære Reidun og Anfins familie – han var så stolt av den! - i våre bønner. 

Fred over Anfin Skaaheims gode minne!

Anne Birgitta Langmoen Kvelland  og Svein Granerud