Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Normisjon hedret for malinké

Malisk nasjonalsang er skrevet på fransk, men nå er den også oversatt til malinké, og framført for ministeren.
Foto: Therese Glendrange

En meget insisterende underdirektør på akademiet for nasjonale språk, Fadialla Kamissoko, hadde vært innom kontoret mitt flere ganger og invitert misjonen på festen.  

I Mali er det rundt 34 ulike etniske grupper. Det offisielle språket er fransk, og det er det som undervises på skolene. Men 13 av de lokale språkene har fått status som nasjonale språk. Det vil si at de har et skriftspråk, det blir utarbeidet lærebøker til bruk i barneskolen og nyheter og viktig informasjon skal gis i mediene på disse språkene. 

Jepp, et litt dårlig bilde av meg og ministeren.  Det er ikke så lett å ta bilde av seg selv, så dette er fra nyhetene på TV. 

Normisjon begynte sitt arbeid blant kassonkeene i Mali på begynnelsen av 1980-tallet. Fra starten av jobbet vi for at kassonké skulle bli anerkjent som et nasjonalt språk. Da vi startet opp i malinkeområdet rundt år 2000, begynte vi raskt å se på hvordan vi kunne hjelpe malinkeene til også å få et eget skriftspråk. Etter flere undersøkelser og seminarer, hvor man diskuterte skrivemåte, ble malinké endelig godkjent som et nasjonalt språk i 2009. Gjennom prosjektet PSAT (prosjektet for helse og alfabetisering i Tambaga), oppmuntret Normisjon til alfabetiseringsklasser der voksne kunne lære å skrive på sitt eget språk. Nå skulle vi altså hedres for innsatsen. 
 
Jeg kom til Tambaga fredag ettermiddag. Da hadde allerede underdirektøren, Kamissoko, kommet for lenge siden. – Jeg er så lykkelig for å se deg. Det kan ikke beskrives, så lykkelig! Jeg sa til ministeren at vi måtte ha samlingen i år for å takke Normisjon for det arbeidet dere har gjort, og de sa er du sikker på at de kommer til å være der? Jeg lovet dem at du kom til å være der, men jeg var ikke sikker. Jeg ringte sekretæren din og hun sa du var borte, men dersom du hadde lovet å komme, så kom du til å komme. Jeg er så lykkelig, rent ut lykkelig! Sa han før han sprang videre og fortsatte organiseringen. Nå skal det sies at det er takket være Fadialla Kamissoko at mye av dette arbeidet er gjort. Han har en utrolig entusiasme for malinkespråket.

Hele landsbyen, og besøkende fra nabolandsbyer ventet tålmodig på seremonien under store skyggetak.

De første skuddsalvene fra jegerne og spredt tromming hørtes allerede før kl sju på morgenen. Så jeg visste at folk hadde begynt å samle seg. Avslutningsseremonien skulle starte et par timer senere. Ingenting starter på tiden her i landet, så jeg beveget meg rolig mot plassen en halv time for sent, bare for å oppdage at delegasjonen med ministeren allerede hadde kommet. Jeg satte opp farten og ble dirigert dit jeg skulle være rett før ministeren ble geleidet på plass. 
 
Så begynte seremonien. Først med nasjonalsangen på malinké, så med innslag fra skalder, jegere, diktopplesning og teater. Flere taler. Men som en kommenterte etterpå: - Jeg skjønner ikke hvorfor de kom helt fra Bamako for å snakke. De snakket jo bare fransk. Ingenting ble oversatt til malinké. De fikk hele befolkningen til å stå flere timer i sola, og de skjønte ingenting av det som foregikk! 

Lokale jegere danser og skyter i luften til ære for gjestene.

Det tar litt tid å lade om mellom hver skuddsalve.

Ministeren sa i sin tale at regjeringen har bestemt at de nasjonale språkene skal brukes mer i det offentlige. Navnet på alle offentlige bygninger skal fra nå av ikke bare stå på fransk, men også på et nasjonalt språk. Det skal være et krav framover at alle funksjonærer, i tillegg til fransk, må mestre et nasjonalt språk skriftlig. Men jeg syns det er litt absurd at hele seremonien for anerkjennelse av nasjonale språk foregikk på fransk. 

Minister for nasjonal undervisning, Barthélémy Togo. 

Jeg hadde forberedt en takketale med litt malinké innslag. Hele poenget med festen var jo å takke misjonen. Men da vi kom så langt var det ikke tid for taler. Ministeren kom fram sammen med følge sitt. Jeg gikk fram, fikk overrakt en diplom, stod stille et par minutter slik at alle fotografer og nasjonalt fjernsyn fikk tatt bilder. Og så var det over. Jeg kunne spart meg bryet med å pønske ut en fin tale. Men jeg fikk med meg en fin diplom og jeg fikk håndhilst på ministeren. Diplomet skal ramme inn og henges på æresplassen på kontoret mitt. 
 
PS: Midt under seremonien var det en som oppdaget at flagget hang feil vei. Slik kan man jo ikke ha det. Så mens ordføreren hilste gjestene velkommen, var de fleste gjestene opptatt med å se hvordan flaggstangen ble tatt ned, flagget knyttet om igjen og festet på nytt. Denne gangen ble det rett vei, etter litt veiledning underveis.

Er det egentlig den veien stripene skal henge? 

Nei, forresten. Vi får ta ned igjen hele stanga.

Sånn skal det være. 
Og så satt jeg hele resten av seremonien og lurte på om de hadde fått dyttet flaggstanga godt nok ned i bakken igjen.