Den hemmelige sangen

Hvordan driver vi misjon når det blir stadig farligere, og hvordan snakker vi om det vi må holde hemmelig?

Tekst Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Markus Plementas/Normisjon/adobestock.com

Situasjonen for kristne forverres år for år flere steder i verden, kanskje spesielt i det såkalte 10/40-vinduet der mange av Normisjons samarbeidsland ligger. 

– Det blir flere og flere prosjekter vi ikke kan snakke åpent om, på grunn av situasjonen i de aktuelle landene, sier internasjonal leder i Normisjon, Dag-Håkon Eriksen. 

Flere internasjonale organisasjoner har de siste årene pekt på et raskt krympende rom for såkalt ikke-statlige organisasjoner mange steder i verden. Myndigheter i over ett hundre land har vedtatt lovgivning som begrenser frivillige organisasjoners aktiviteter. Mange regimer tar også i bruk en rekke andre formelle og uformelle taktikker for å hindre fri utfoldelse av det sivile samfunnet. 

Internasjonal leder i Normisjon, Dag-Håkon Eriksen

– Både i India og i Nepal strammes det ganske kraftig til, spesielt i India der det er tydelig at mennesker som har en annen tro enn hinduisme får det tøffere, og opplever mindre frihet til å leve ut sin tro, forteller, sier Eriksen.

På grunn av situasjonen i India navngir ikke lenger Normisjon vår samarbeidskirke i landet på våre nettsider, og det vurderes løpende om støtte til arbeid i landet må organiseres annerledes.

– De vi jobber sammen med i India må være mer forsiktige, og vi må være mer forsiktige i måten vi snakker om arbeidet. 

Eriksen nevner Aserbajdsjan som et annet eksempel:

– Da vi begynte vårt arbeid i Aserbajdsjan i 1996 var det et langt åpnere land enn det er i dag.

Dag-Håkon Eriksen

– Vi måtte etter hvert legge ned vår stedlige organisasjon, fordi situasjonen ble så vanskelig for frivillige organisasjoner. Vi fortsetter arbeidet der på andre måter.

Tre Hjørner
– Det er blitt mye strengere de siste årene. Landet der jeg bor har blitt mer og mer preget av religiøs nasjonalisme, og det er blitt forbudt ved lov å påvirke mennesker til å konvertere. 

Den norske oversetteren «Sara» har de siste ni årene jobbet på oversettelsesprosjektet som er så sensitivt at vi ikke bruker verken hennes ekte navn eller navnet på språkgruppen når det omtales. Til daglig omtales prosjektet som «Tre Hjørner». Språkgruppens hjemsted finner vi i Sør-Asia. Sara bor i et annet land i regionen.  

– Når jeg snakker med gamle kollegaer og studiekamerater som jobber andre steder i verden så kan man misunne det å kunne være åpen, at folk synes det er fint at de er der og gjør den jobben de gjør, sier Sara. 

Hun understreker at både hun og ektemannen oppholder seg i lovlig i landet der de bor, og at de ikke gjør noe som er i strid med forutsetningene for visumene de har fått til landet. 

– Samtidig er det jo ting man holder skjult, og ikke snakker om, hverken til myndigheter, naboer, huseier og andre. Det er nødvendig, men jeg liker det ikke. 

Sara er lånt ut av Wycliffe Norge til organisasjonen SIL, en stor internasjonal oversetterorganisasjon, for å jobbe med prosjektet som støttes av Normisjon. Hun er del av et team av SIL-ansatte som jobber med lignende språk i samme område, og de kommuniserer tett, selv om de sjelden har anledning til å møtes. 

Trusler og frykt
– Det er vondt å stå på sidelinjen og se på at det blir vanskeligere for lokale kristne, sier Sara. – De har ikke valgmulighetene jeg har. Blir det for vanskelig å være her kan jeg dra hjem, eller til et annet land. Den muligheten har ikke de, for dette er hjemmet deres. 

Sara forteller at moderne kommunikasjonsteknologi har bidratt til å gjøre situasjonen mer krevende. 

– Før var jeg mindre forsiktig med hva jeg la ut på internett, og tenkte at om det ble skrevet på norsk var det trygt. Slik er det ikke lenger nå.

Sara, oversetter

–Her jeg bor har digitaliseringen kommet for fullt, og det er lettere å finne og oversette ting. 

Dag-Håkon Eriksen forteller at dette er en kjent problemstilling, som gjør at kravene til redelighet og forsiktighet er høyere enn noen gang før. 

– Vi har for eksempel sett nettsider i Nepal som har funnet og publisert videoer fra møter i USA, der representanter for organisasjoner som i Nepal bare driver utdanningsarbeid snakker om å bringe Jesus til Nepal. Så brukes dette som bevis på at disse organisasjonene er ute etter å «snik-kristne» Nepal. Det er mye lettere å finne denne informasjonen og oversette den til et lokalt publikum i dag, sier Eriksen. 

Et medlem av Saras oversetterteam som bodde inne i språkområdet til Tre Hjørner-prosjektet måtte flytte da han begynte å jobbe på fulltid med bibeloversettelse, på grunn av trusler mot familien.

– For ham føltes det som et nederlag å måtte gi etter for dem som ikke ville ha ham der, men det gikk ikke lenger. 

Sara mener at mye av reaksjonene som kommer mot kristne, både i språkområdet og i landet der hun selv bor, bunner i frykt. 

– Mange blir kristne her, kirkene vokser, og de som tilhører de tradisjonelle religionene i området er redde for det nye. De reagerer ut fra den frykten. Dette ser vi jo også i Europa, men der ofte rettet mot muslimer, påpeker hun. 

Oversetter i det skjulte
«John» kom som kvoteflyktning til Norge i 2008 fra Sør-Asia. Han ble kontaktet via menigheten han gikk i og bedt om å bidra i prosjektet for å oversette Bibelen til sitt morsmål. Folket og språkgruppen han tilhører omtales under dekknavnet «raja». Folket hans er forfulgte i regionen der de bor, og kristne er en svært liten minoritet i det ellers overveiende muslimske folkegruppen.  

– Det er ikke redsel som gjør at vi jobber i det skjulte, sier han. – Det handler om hva som er klokt. Vi ønsker ikke at noe skal skje som bremser det arbeidet vi gjør, og vi vil ikke sette andre i fare. 

Arbeidet som gjøres, er det samme, selv om måten å jobbe på er annerledes enn slik man gjerne ser for seg når man tenker på bibeloversettelse. 

I Norge sitter John sammen med teologer og lingvister, og de jobber parallellt med bibeloversettelse, oversettelse av enkel kristen litteratur og filmer, og med utviklingen av et skriftspråk og en grammatikk for raja-språket, som aldri har vært skrevet ned før. 

– Alt må lages fra grunnen av, fra ingenting, sier Oyuka, som er lingvist tilknyttet raja-prosjektet. Hun håper å etterhvert kunne publisere en grammatikk for språket, men innrømmer at det er krevende å ikke kunne være i språkområdet og høre språket brukt hver dag. 

– Myndighetene i vedkommende land er restriktive på denne typen arbeid, sier Sigmund Evensen, som er seniorrådgiver i Wycliffe Norge. – Det kan sette kristne i landet i fare. Derfor sitter vi i Norge og jobber, og så kontrollerer vi med folk som snakker språket, via Skype og andre former for internettbasert kommunikasjon.

Evensen selv og familien bodde sammen med umanakainafolket i Papua Ny Guinea i tjue år og laget bibeloversettelse.

– Det var på mange måter en ideell situasjon, men vi ser nå at det blir flere og flere prosjekter som ikke kan drives på denne måten, og da må vi finne andre løsninger, sier han.

Ordet født på nytt
– For ti år siden fantes det ingen kunnskap om kristen tro blant mitt folk, og det var ingen tilgang på kristen litteratur, forteller John. – I dag finnes det kristne, de har noen biter av Guds ord og noe kristen litteratur. 

– Vi får høre at Ordet går til hjertet, sier Sigmund Evensen.

Når dette folket, som opplever å bli forhatt og forfulgt, får høre Jesu ord, på sitt eget språk, om at «salige er de som blir forfulgt», det er bibeloversetterens velsignelse: Å se at Ordet blir født på nytt inn i en ny virkelighet hos mennesker som ikke har hatt det før.

Sigmund Evensen, Wycliffe

Sara opplever det samme der hun bor og arbeider: 

– Jeg ser mange blir født inn i et system som sier at de er verdiløse, at de må ha gjort noe galt for å ha endt opp der de er, og at de ikke kan gjøre noe for å få det bedre i dette livet, det eneste de kan håpe på er at det neste livet er bedre. Det gjør noe med deg å se den friheten de får når de skjønner at Gud har skapt dem med vilje, og at de er skapt likeverdige med alle andre.

Styrke i å stå sammen
– Ideelt sett skulle vi gjerne sett at det var en lokal kirke som kunne støtte arbeidet og ta eierskap, men her er det ikke slik. Det er få kristne, de er på siden av samfunnet og har ikke ressurser til å støtte arbeidet selv, forteller Sara.

– Det er ikke noe man skal undervurdere, å støtte et prosjekt økonomisk og i bønn. Da er man en del av prosjektet, sier hun. 

– Vi er takknemlige for at mange vil stå sammen om oversettelsesarbeidet, sier Sigmund Evensen. 

– Man trenger ikke å vite akkurat hvor de er eller hvem de er for å be for dem, for Gud vet hvem de er og hvor de er. 

Les mer om oversettelsesarbeidene Normisjon støtter her.

Hovedsaken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 1/2019. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.

Relatert innhold

Livstegn i august 2019

“Oho, Liv søster!! Du er tilbake!! Så tjukk du har blitt!!” Det er varme velkomster å få etter sommeren i Norge.

Read article "Livstegn i august 2019"

Sommerens råeste uke

Det er overskriften på brosjyren for 10:13-festivalen på Horve, og det kan de over 350 deltakerne og 150 lederne skrive under på.

Read article "Sommerens råeste uke"

Okhaldhunga Times, august 2019

Her følger en hilsen fra Amanda og Lars Even Øvregaard i Okhaldhunga. Den er på svensk, men vi regner med at OT’s lesere forstår broderfolkets språk. Sommertid i Norge betyr regntid i Nepal, så velkommen med til en årstid full av utfordringer!

Read article "Okhaldhunga Times, august 2019"