En smakebit fra Dumka

En liten smakebit fra iskalde Dumka, – som akkurat som i fjor traff oss med den kaldeste tiden. 14 elever og lærere fra Danvik folkehøgskole kom nettopp hjem etter en opplevelsesrik 10-dagers tur til India.

Skrevet av: Stein Ole Kolstad Varhaug, 19. januar 2018

Endelig sol: En del av reisefølget samlet på det som skal bli en ny skole.
Foto: Stein Ole Kolstad Varhaug

Ja, faktisk har det vært kulderekord i hele Bengalområdet, 4.3 (kalde) varmegrader ble målt her natten før vi ankom. Fryktelig kaldt, til og med på dagen, med seks meter under taket, fullstendig fravær av isolasjon, og myggnett til ytterdører. Vi fikk kjøpt stearinlys, varmeovner og masse tepper, og har spist mengder chili for å holde varmen. 

Til kjente trakter
Jeg var i fjor på denne tiden sammen med en gruppe Danvik-elever da jeg bodde i Dumka i seks måneder, og selv som dagens økonomi- og administrasjonsleder, fikk jeg også i år lov til å være med. For meg var det spesielt hyggelig å hilse på igjen, mange husker Dhiri Tudu, som ble mitt kjære navn på santali. Selv har jeg ikke gått her hjemme i Norge og savnet livet i Dumka – på samme måte som jeg ikke savnet Norge når jeg bodde her (leve i nuet osv) – men India er et utrolig land å vende tilbake til.

 Vi fikk blant mye annet besøke santallandsbyer som bærer preg av at utviklingen aldri var innom, og se skjortefabrikken jeg jobbet på, som nå skal utvide med en etasje og begynne å produsere sko. Størst av alt, kanskje, var å få spise middag i Skrefsrud og Børresens storstue i Benagaria. Flygelet til fru Børresen, tremøblene, altanen der Skrefsrud satt og så bort på sin kones grav, – ja, en santalvenn kan bli varm om hjertet av mindre.  

Skolebygging i gang
Med stor glede, og kanskje enda større overraskelse, krøp vi ut av jeepene våre, og fikk se at den nye tomten til skolen Danvik støtter, LIMS (Lahanti Institute of Multiple Skills), ikke bare er palmer og rød jord, men nå klar for fundamentering! Første fase på 1 000 m2 skal være ferdig i september, og i løpet av 2018 skal 1 000 studenter begynne der. 700 av disse får utdanningsstøtte av staten, og gjør at skolen allerede har sikret seg en god mengde elever. Selv hadde jeg ikke trodd dette skulle skje så fort, men når det nå er i gang, er det utrolig spennende! De har inne dyktige ingeniører og skal bygge i tradisjonell santal-stil, men med moderne løsninger. Vi imponeres.

 Vi fikk også anledning til å besøke ett av de mange steinknuseverkene i området. Etter å ha sett dem gir det virkelig mening å støtte LIMS, og vite at skolen er med og bidrar til å gi utdannelse og deretter jobb til mennesker som ellers hadde blitt utnyttet i denne industrien. Det er også meningsfylt å høre at Normisjon støtter arbeid med å lære arbeiderne om rettighetene sine, slik at de blant annet kan kreve rettferdig lønn, helsefremmende tiltak og skolegang for barna.


Skolebygging:
 Byggingen av LIMS er i gang, og vi studerer prosjektet.

Trosutfordringer
Folkene «våre» ellers, har det bra, de snakker stadig om de mange nordmennene de etter hvert har møtt, og vi skal sende så mye love og blessings som vi bare klarer å bære. Dette til tross, er det tunge tider for kristne i India. Den hindunasjonalistiske regjeringen kjører sin agenda, og i staten her er det ikke lenger lov å bli (merk: bli) kristen. Det gjør evangeliseringsarbeid nærmest umulig, som Radio Dumka særlig merker konsekvensene av, – de må nesten operere i hemmelighet, og jobber utad med en stadig større sosial profil. Likevel er det evangeliet de virkelig brenner for, og de ser at stadig nye ønsker å lære mer om Jesus. 

Foreldre må søke staten om å døpe barna, og dere kan kanskje ane konturene av hvordan en slik søknadsprosess kan ende; enten gjøres noe ulovlig, eller så betales noen rupiees for å «få det i orden». I nyhetene leser vi at kirker påtvinges nedleggelse helt uten å få begrunnelse for hvorfor, og folk jeg møter fra andre steder i India, forteller om forfølgelse og det som verre er, hjemme i sine landsbyer. 

2018 skriver vi, og vi løfter fanene mens vi snakker om trosfrihet og utvikling i verdens største demokrati. «Vi må be – det er redningen!» sier rektor ved kirkens skole. La oss slutte opp om det.