Påskehilsen på etterskudd

19 april 2018

Vi holder som mange av dere vet på med et opplegg på malinké. Opplegget tar for seg den store fortellingen vi finner i bibelen. Den begynner med begynnelsen, og tar for seg 55 mindre historier, som til sammen utgjør den store fortellingen om Gud. Jeg (Møyfrid) har jobbet mye med disse bibelhistoriene sammen med språkhjelperen min, ei venninne fra landsbyen der vi bodde i 2014. Før vi reiste hjem i høst var vi kommet til historien hvor Jesus dør. Den dagen vi jobbet med denne historien ble både amputert og ukonsentrert da språklæreren hadde en syk baby som gråt, hostet og hadde feber, og som vi tilslutt tok med en tur på sykehuset. Da vi fortsatte arbeidet nå i januar valgte vi å begynne forfra igjen. Nå nærmer vi oss igjen historien hvor Jesus dør. Forrige gang vi var sammen sa språklæreren: «Er det ikke slik at Jesus dør??? Jeg syns jeg husker at folk ropte: korsfest, korsfest, og at han døde. Var det sånn? Jeg har tenkt så mange ganger på det det siste halve året, og når jeg tenker på det, så må jeg nesten gråte.»

 

Det er så fantastisk at historien ikke slutter der. Om et par uker skal vi gå gjennom resten av historien. Det gleder jeg meg til! 

 
PÅSKEBILDER FRA HVERDAGEN 


Det er lett å se et «glansbilde» av andres hverdag, særlig i vår tid med sosiale medier. Om en sitter i Senegal og ser påskebilder av snødekte topper og skispor, eller om en sitter i Norge og ser bilder av oss som på påskeferie drar til kysten og nyter strandliv eller sitter med bena i bassenget. Men hverdag er stor sett hverdag uansett hvor en er – og andre folks hverdag er sjelden helt sånn de ser ut på bilder. En tar jo som regel ikke bilde av klabbene under skia, eller det dårlige humøret da alle var sultne og kalde og trøtte. Og det er vanskelig for oss å gi et bilde av hva det gjør med humøret på både store og små når en er varm, det er mellom 40 og 50 grader i skyggen, en er stadig litt dehydrert, og alle mangler både tålmodighet og overskudd til hverandre. Så hverdag er nå oftest hverdag, med godt humør og dårlig humør,  og oppturer og nedturer. Men husk: «alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.»  

  

Så godt på etterskudd: 

god påske alle sammen! Ta med HÅPET og GLEDEN og NÅDEN fra påskefortellingen del 2 inn i hverdagen

 

VÆR MED Å BE 

  • Be for naboer og venner her i Øst-Senegal. At Gud må møte mennesker og at de må forstå hvem han er, og hvor høyt de er elsket.
  • Takk for at vi får være et team i Senegal. Be for teamfellesskap, både som arbeidsfellesskap, som venner og som åndelig fellesskap, be om felles visjoner for arbeidet, ledelse og visdom i veien videre sammen. 
  • Be for barna våre –at de får være friske og trives både i en hverdag i Norge og i en hverdag i Senegal.

 

Tusen takk for alle bønner dere sender opp – til en stor Gud – som kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår!! 

 

Masse hilsener fra

Møyfrid og Kristian Moskvil

Om du vil ha det månedlige nyhetsbrevet vårt på mail, så send oss e-post-adressen din! 

Hvis du vil være med å støtte arbeidet økonomisk:  kontonr: 1503.02.13537  Merk med prosjektnummer og/eller prosjektnavn: 12159521 – Pionerarbeid i Senegal eller send oss en mail og få tilsendt en blankett for fast givertjenestesom jo er veldig praktiskJ

Et lite Sene-gal februar

09 mars 2018

(Red: På grunn av tekniske problemer med normisjon.no har flere bloggoppdateringer blitt liggende upublisert i en periode.  Vi beklager dette!)

Et av våre forbilder er ei dame vi engang var sammen med noen dager i mali – hun hadde bosatt seg i finnmark, samtidig som hun var mange år, i flere omganger, i mali. Hun «likte kontraster» fortalte hun. 

-Sånn er det vel egentlig vi har opplevd å komme tilbake igjen til Senegal, selv om vi ikke kom fra mørketid i kaldeste finnmark – men fra ei regntung jul i Sør- Norge; kontrastfullt. kontrastene er så store, og forflyttingen går så fort… 

OPPDATERING AV TIDEN VI HAR VÆRT FRA HVERANDRE.. 

Er det noe vi gang på gang har erfart etter noen år i en annen kultur er at vi mennesker er så like hverandre – på tross av så mange ulikheter. Vi ler og gleder oss, gråter og sørger, har behov for mat, klær og omsorg, vi blir sinte og såret, vi feirer og fester, vi opplever fødsel, død, møter sykdom og blir trette. En kunne laget en lang liste over alt vi har felles. Samtidig er hverdagen vår så utrolig annerledes i Norge og her i Øst-Senegal – og når en forflytter seg så raskt fra den ene virkeligheten til den andre – føles det som to parallelle verdener som er vanskelige å holde sammen. Når vi møter venner igjen her, og vi skal oppdatere hverandre på hvordan de siste 4 månedene har vært – da slår kontrastene mot oss.. 

Vi har fått en liten gutt. David. Han ble født på et rent, fint sykehus med jordmødre, leger og medisinsk utstyr. Med mulighet for operasjon, smertelindring, og medisinsk hjelp. Etter fødsel er det 3 netter på barselhotell med alle måltider servert og tilgjengelig hjelp 24 timer i døgnet. 

3 av mine venninner fikk også 3 guttebabyer i løpet av disse månedene. De ble født på ei lita helsestue med hjelp fra en lokal fødselshjelper. En benk til å ligge på, og en stol å sitte på, ellers er det ikke noe utstyr. En av damene fikk sitt 10. barn. Mannen vil ikke ha noe av familieplanlegging, og kona har ikke så mye hun skulle ha sagt. Barnet døde i november av feber. 

Vi hadde en ganske stressende måned i desember. Vi flyttet fra leiligheten vi hadde i Norge til en enebolig – kjøp og salg, oppussing, visning og møter med banken. I tillegg alt som hører med til desember i Norge; julebord, julepynt, juleverksted og kakebaking, julegaver, julekonserter og juletradisjoner. 

«Det er ikke mye jobb som gjør oss trøtte om dagen», fortalte ei venninne meg, «jeg gjør ikke så mye mer enn å lage mat til storfamilien. Men fattigdommen gjør meg sliten. Det at jeg ikke har noe å gjøre, og ikke kan gjøre så mye med det.. Jeg vil så gjerne jobbe.» 

Det har vært mye toro-middager på oss disse månedene i Norge. Midt i hektiske dager med små barn, barnehage, baby, flytting og ulike aktiviteter er lettvint-middagene genialt. 

Det har vært varierende hvor mye avling en har fått, men stort sett har regnet kommet slik det skulle. Hirsen er kuttet og slått, peanøttene tatt opp, tørket og lagret, ris og mais er høstet – alt etter hvilke muligheter en har for jord til å dyrke og antall hender til å jobbe, er matbodene fullt opp. Det er lenge til neste avling. Så er det stampe, sikte, kverne, få peanøttene ut av skallet.. – før middagen er klar. 

Siden vi reiste fra vintervær i Norge, fikk vi med oss de vinterklærne vi hadde på oss da vi reiste. Dunjakkene våre er blitt hengende på knaggen innfor døra her hos oss i Senegal – de er absolutt ikke i bruk, men det er nå en gang slik jakkene pleier å henge i husene i Norge, så da henger de nå slik her også. De holder på en måte våre to verdener litt sammen – en varm og en kald, en rik og en fattig, men med mennesker som er skapt og elsket, og som på tross av ulik hverdag er så like. 

ENDELIG SAMMEN HER VI SKAL VÆRE
Det er nesten rart at vi endelig er her sammen med familien Amlie. For noen år tilbake, da det ble kuttet på alle fronter på grunn av økonomien i Normisjon, fikk vi beskjed om at også de to stillingene som skulle til Senegal sammen med oss var tatt bort. Mange ganger hadde det vært snakk om et team her i Øst-Senegal, men av ulike grunner var det ikke på plass enda, og så var altså stillingene tatt bort. Første gang vi fikk høre om familien Amlie som hadde tatt kontakt sa vi til hverandre at: «nå må vi ikke ha for høye forventninger, for det er fort at det ikke går i orden dette heller.» For halvannet år tilbake var de på besøk hos oss på Jørpeland – de har vært i Frankrike, tatt studier ved Gå Ut Senteret, vi har fått en unge til, OG NÅ er vi endelig her sammen. For oss føles det som Guds under og omsorg! I tillegg har vi også to fantastiske ettåringer som hjelper med barnehage til barna våre, det er Kristine Lygre og Marianne Rygg. 

 

VÆR MED OG BE

- Be for naboer og venner her i Øst-Senegal. At Gud må møte mennesker og at de må forstå hvem han er, og hvor høyt de er elsket. 

- Takk for at vi får være et team i Senegal. Be for teamfellesskap, både som arbeidsfellesskap, som venner og som åndelig fellesskap, be om felles visjoner for arbeidet, ledelse og visdom i veien videre sammen. 

- Be for barna våre –at de får være friske og trives både i en hverdag i Norge og i en hverdag i Senegal. 

 

TUSEN TAKK FOR ALLE BØNNER DERE SENDER OPP – TIL EN STOR GUD – SOM KAN GJØRE UENDELIG MYE MER ENN VI BER OM OG FORSTÅR!! 

Masse hilsener fra 

Møyfrid og Kristian Moskvil 

Mail: mkmoskvil@gmail.com 

Hvis du vil være med å støtte arbeidet økonomisk: kontonr: 1503.02.13537 Merk med prosjektnavn Pionerarbeid i Senegal eller send oss en mail og få tilsendt en blankett for fast givertjeneste som jo er veldig praktisk☺ 

Et lite sene-gal september

27 september 2017

Det har gått litt i ett hos oss siste tiden – med husbygging og bilkjøp og diverse andre forberedelser til både teamforøkelse og familieforøkelse, i god kombinasjon med to viltre unger, nabounger, relasjoner, regnskapsføring, venner, kontorbesøk og reising. Telefonen har ringt både sent og tidlig, med mer og mindre akutte behov som materialer, maling, verktøy, forskudd, rør, «hvordan gjør vi nå??», «oops, vinduet er for stort», «oi, taket lekker».. og både store og små har hatt lyst å kaste den telefonen langt, langt bort av og til.



MEN vi kom i havn, og vi tror både store og små, vennskap, ekteskap og familieliv har blitt tatt ganske godt vare på i månedene som har gått. Og vi håper at det ble et godt sted å komme til for Ingrid og Einar, de to barna deres, og ettåringen Kristine. FOR nå er de på plass! Og vi er så glade for at de er der!!!!!!!!!

 

Noen kommer

Kristine kom i begynnelsen av august, så vi fikk et par uker sammen før vi alle sammen satt kursen mot hovedstaden. Vi er skikkelig imponert over at hun straks flyttet ned i den lille leiligheten sin på den nye tomta. På tomta bodde også Mariama med de tre barna sine. Hun er en venninne som har hatt et rom der i byggeprosessen og samtidig sett etter materiell, husene og diverse. Så selv om Kristine ikke kunne noe fransk, og akkurat var kommet – bodde hun på felles tun med denne lille familien, spiste sammen med dem, satt sammen og lekte med barna.

Ellers startet vi et nytt konsept innen barnehage: containerbarnehage. Ei uke hadde barna våre, sammen med noen av vennene sine og Kristine barnehage i to containere på tomta til New Tribes Mission, en internasjonal misjonsorganisasjon som hadde en del arbeid i området på 80-tallet, og som fortsatt har et gjestehus i byen.




Så dro vi til Dakar for å møte familien Amlie. Vi hadde først noen dager med papirer og kontorer i byen, før vi dro til et lite feriested på kysten og hadde noen dager til samtale, handling og fellesskap før Møyfrid, Oskar og Rakel satte seg på flyet til Norge, og resten av gjengen satte seg i en fullstappet bil innover i landet.

på reisefot med to små og en stor mage

Dette er ikke skrevet for å få medfølelse eller for at noen skal syns synd på den stakkars gravide alene på reis – turen gikk alt-i-alt ganske så bra, men litt kaos hører jo med, og om dere vil høre om det kan dere lese videre..

Det er en måned igjen til termin, og magen har jo vokst noe siden sist vi tok fly. Eget flysete får man ikke før man er 2 år, og Rakel har fortsatt et par måneder igjen til 2-årsdagen. Så litt trangt blir det jo på et flysete på nattfly, med Rakel som sover på fanget og Oskar som sover på skulderen. Når flymiddagen blir servert er det rett og slett ikke plass til å få bordet helt ned, og med to unger som sover forholdsvis urolig, litt turbulens og skeivt bord, så ble middagsspisingen min til underholdning for de andre 8 på samme rad, og sikker både de på raden foran og bak.

Når nattflyet var unnagjort, noen med og noen uten søvn, så fikk vi da sjanglet oss av og videre gikk det riktig så bra syns jeg. Helt til siste flyet Amsterdam – Sola. Vi kom oss til gaten, og siden flyet skulle til Stavanger var det jo etter hvert mange nordmenn rundt oss. Jeg syns jeg hadde full kontroll. Vi var på rett sted, i god tid. Vi hadde vært på do, skiftet bleie, og hadde kontroll på papirer og tingene våre var ryddet oppi en stor sekk og to små. Folk stod i køen, men vi valgte å vente slik at ungene kunne løpe litt til før vi satt oss. Plutselig kommer Oskar, det har visstnok skjedd noe «rart». Det ligger noen underlige klatter rundt på gulvet. Minstemann har skikkelig deisa ned på rumpa..med full bleie..ene teipen på bleia løsna, og nå er bleieinnholdet utover hele gulvet, mellom beina på masse mennesker – sistemann i køen nærmer seg borte i innsjekkingen. Det er bare å gi gass, (og se minst mulig på misfornøyde eller medfølende nordmenn, litt usikker på hvilken kategori flertallet tilhørte). Bruke ei ren bleie til å tørke opp det verste, en unge i hver hånd, 3 sekker, alle i full fres ned til doen som er litt lenger ned i gangen, en av ungene vil heller kjøre rulletrapp, han river seg løs og er i full fart mot rulletrappene, får huket han inn igjen, inn på doen, bleieskift og fullt klesskift på minstemann, papir med vann, såpe og sprit for å få vasket litt på gulvene, alle mann ut igjen – (ikke se på folk,) vaske så godt en kan av gulvene, der er siste mann i køen innskjekket, sprite hendene, full fres til innsjekkingsluka. «Det er feil gate», sier dama på fransk, «gaten ble endret for 20 minutt siden, vi skal til Lyon. Dere må på gate 26». Vi løper…OG vi klarer det – Sola neste!!

Regner med Kristian på mange måter får en mindre opplevelsesrik tur – vi gleder oss til han kommer om noen dager. Så er vi alle i Norge for noen måneder, det er godt å være her og alltid litt trist å dra fra..

Om å reise fra..

Det er alltid trist å reise fra noe, om det denne gangen er for en kortere periode. Samtidig er det noe fint med å kjenne hvor mye en setter pris på noe og noen, og hva og hvem en vil savne. Det er stadig noen å reise fra i denne hverdagen vi har valgt – om vi reiser sørover eller nordover. Og det er alltid noen en savner.

Vi kjente det var trist å reise fra venner og naboer, store og små, her i Senegal, samtidig som en gleder seg til å treffe venner og familie hjemme i Norge.

Til barna snakker vi ofte om at selv om det gjør vondt når en må si «hadet» til noen en er glad i, er vi heldige som har så mange vi er glad i, både her og der. Tenk om vi skulle prøve å ta alle vi er glad i opp på en trampoline. Både besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn, naboer, venner.. «Det er jo ikke plass. Vi kan ikke hoppe på trampoline med alle samtidig,» er svaret. Så kan vi glede oss sammen med de vi er sammen med, og samtidig savne de som ikke er der. Det er ikke en motsetning.  

Savn gjør vondt, men samtidig hører det så tett sammen med kjærlighet – vi ville ikke vært foruten noen å savne.

 

Vær med å be i månedene som kommer!!!

  • Takk for at Gud aldri drar. Be om at han skal fortsette å gjøre store ting blant malinkeene i månedene som kommer.
  • Takk for Kristine som er på plass. Be om glede, tålmodighet og alt som trengs i jobben med barna. Og be om trivsel i en ny by og i en ny kultur.
  • Takk for Ingrid og Einar, Johan og Rebekka som er på plass. Be om trivsel for barna, god kontakt med nabobarn og trygghet i en helt ny hverdag. Be om glede og fred for Ingrid og Einar, om beskyttelse over ekteskap, velsignelse over familieliv, gode relasjoner til nye naboer og venner, og om gode språkhjelpere.
  • Takk for at vi får være et team i Senegal. Be for teamfellesskap, både som arbeidsfellesskap, som venner og som åndelig fellesskap, be om felles visjoner for arbeidet, ledelse og visdom i veien videre sammen.

 

«Himlene synger
om hvor stor Gud er
og roper ut:
«Se hva Gud har skapt!»
Dag etter dag, natt etter natt
Taler de til oss.»

(Salme 19.2-3 omskrevet i barnebibelen «Jesus-bibelen)

 

Tusen takk for alle bønner dere sender opp – til en stor Gud – som kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår!! 

Masse hilsener fra

Møyfrid og Kristian Moskvil

Hvis du vil være med å støtte arbeidet økonomisk:  kontonr: 1503.02.13537  Merk med prosjektnummer og/eller prosjektnavn: 401 007 – Pionerarbeid i Senegal eller send oss en mail og få tilsendt en blankett for fast givertjeneste som jo er veldig praktisk :)

Et lite Sene-gal juli

01 august 2017

REGNTID

I dette nyhetsbrevet kan du bli litt kjent med Marie, lese litt kort om hva vi driver med om dagen, høre hva Lene har å si, og tilslutt en uferdig refleksjon om hvorfor.. Les i vei 😊

Det er regntid i Senegal. Folk jobber på jordene, og på hvert eneste gatehjørne sitter det ei dame og selger grilla mais. Jordveiene er gjørmete og mer hullete enn vanlig. Når himmelen blir mørk mot øst, og det begynner å blåse – da flykter alle i hus og alle planene for de neste timene er avlyst. Det kommer regn. Dersom det tordner og lyner blir aggregatene som forsyner småbyen med strøm slått av, og vi sitter inne hos oss selv eller på et forlenget besøk hos en nabo – med lommelykter, nyter den kalde lufta og venter på at regnskyllet er over. Vi liker regntida! 

MARIE 

Det er mange barn som mister foreldrene tidlig her, mødredødeligheten er høy. Likevel gjør det å miste sin mor og far likevel ikke et barn «foreldreløs» i dette samfunnet på samme måte som hos oss. Her er storfamilien den minste byggesteinen i samfunnet, og ikke kjernefamilien som hos oss. Alle damer på tunet kalles som regel «mor», og barna er mer eller mindre felles oppgave og ansvar for alle de voksne i storfamilien. Svært mange damer har av ulike grunner «tatt til seg» flere barn. Kanskje ei søster hadde det vanskelig økonomisk da hun fikk et barn. Kanskje den biologiske mora ikke hadde mulighet til å ta seg av barnet på en god måte. Kanskje hun var syk, eller alene. Da vokser barnet opp hos ei «fostermor» i nær familie. På denne måten er det sjelden behov for barnehjem, og det er jo mye bedre for et barn å vokse opp i familien sin enn på et senter. De siste årene, etter at det blefunnet gull her i området, har likevel dette endret seg noe. Mange kommer til området fra nabolandene. De lever under svært vanskelige forhold – med dårlige boforhold i gullgraverlandsbyene, en hard hverdag og mye sykdom. De barna som mister foreldrene av disse, de har ingen storfamilie til å ta seg av dem – og det har tidligere ikke vært noe system som har kunnet hjelpe disse barna. 

Det er en stund siden vi hørte om Marie, men først for et par uker siden fikk vi mulighet til å møte henne. Hun så behovet hos disse barna, og har derfor startet «La Pouponnière Gallé Bobo», et sted for små barn som for kortere eller lengre tid ikke har noen familie som kan ta seg av dem. Hun har for tiden 4 barn som bor hos seg i alderen 0-1 ½ år. Det har vært en stor glede for oss å kunne være med å heie på ei flott dame med et stort hjerte for barna hun får hjelpe.
- Ett barn som må bo her fordi de ikke har noen familie er altfor mange. Alle barn skulle bo med familien sin, og et senter som dette skulle jeg ønske vi ikke hadde behov for. Likevel er det et behov for dette nå, og jeg vil gjøre mitt beste for at disse barna kan ha det godt,  var det første Marie fortalte oss da vi møtte henne. Det er flott å møte mennesker som Marie. Lokale initiativtakere som gjør en varmhjerta innsats for folk rundt seg. Vi har fått møte flere av disse den siste tiden fordi vi er i en kartleggingsfase av den sosiale situasjonen i område med tanke på vår rolle inn i dette. 

KORT OG GODT -  HVA VI DRIVER MED OM DAGEN

* Vi har lært mye om hvordan det er ha et handikap, og om hvilke utfordringer en møter i hverdagen her om en har en funksjonshemming. På litt sikt vurderer vi et diakonalt arbeid med fokus på funksjonshemmede og psykiskutviklingshemmede i regionen. Vi har fått møte enormt mange ressurssterke mennesker som lever med ulike handikap. Hovedinntrykket som sitter igjen er: «Wow, for noen sterke, flotte mennesker i en så utrolig vanskelig situasjon!» Vi får ta mer om det en annen gang.. 

* Møyfrid har hatt besøk av språkhjelperen fra landsbyen, og de har jobbet seg gjennom mange nye bibelhistorier. Det har vært en god ordning at hun kommer hit til byen, og blir her et par dager hver gang – da har Møyfrid og Jonkounda god tid til å jobbe sammen, og får mye god tid sammen siden Jonkounda da bor her hos oss. 

* Guttegjengen til Kristian stikker stadig innom og vil høre en ny bibelhistorie eller bare henge litt. 

* Huset til familien Amlie og leiligheten til ettåringene tar mye tid, og tiden begynner å renne ut. Snart kommer den ene etter den andre – men vi nærmer oss ferdige også.. selv om vi har litt å gjøre enda altså… 

 

* Det er utkledning og rollelek for alle penga her i huset om dagen. Oskar ordner gjerne kostymer til alle, og rundt bordet sitter gjerne Møyfrid med ei stor sil som ridderhjelm, Kristian er «underbuksebaditt» med en boxer på hodet og Lene har fått en sjørøverlapp på øyet. Oskar, Rakel og naboungenene veksler mellom sjørøvere, politi, dinosaurer, monster-mus, brannmenn, riddere, roboter, superhelter, kokker eller butikkeiere. 

* Juli har vært «Lene-måneden». Vi har vært så heldige at vi har hatt besøk av Lene Barkved fra Jørpeland her en hel måned. Vi er så takknemlige for at hun ville bruke så stor del av ferien sin på å være her sammen med oss, hjelpe til, passe barna våre, bli kjent med naboene våre og være til støtte for oss! Ungene har elsket å ha henne her, og vi er så takknemlige!! 

 

LENE HAR ORDET – (OBS! JØRPELENDINGER LIKER GODT IRONI.. ) 

«Nei, har du lyst på en storbyferie så hvorfor ikke besøke byen til Møyfrid og Kristian her i Øst-Senegal? En svært urban by, ifølge Kristian. Og på mange måter kan en si seg enig.. Som storbyer flest er det for eksempel masse trafikk. Lastebiler, busser, biler, motorsykler, sykler, mennesker, sauer og kyr – alt i et herlig kaos. Skulle det være noe du trenger finner du alltid en bod på et hjørne, du kan ta turen til markedet, eller gå innom den «blå butikken». Og har de ikke det du trenger der og da, så kan det være at de får det inn dagen etter. Byen kan også by på sportslige aktiviteter for noen og enhver. Fotball, basket eller for eksempel fitness. Møyfrid er jo blitt medlem i den blå fitnessgruppa, så der måtte vi ta turen noen ganger. Og som nordmann føler en seg jo litt ekstra velkommen når første sang som spilles over høyttaleren er Aqua`s hit «I´m a barbie girl», etterfølgt av andre slagere fra 90-tallet. 

Jeg er heldig som får lov til å komme på besøk til Møyfrid og Kristian, og bli med i hverdagen deres. En hverdag som på mange måter kan likne hverdagen hjemme, men som samtidig har en del andre utfordringer og problemstillinger. Med en annerledes kultur og språk, er det fint å ha noen som kan forklare meg hvordan ting fungerer. Det er da jeg ser hvor lite jeg egentlig vet og forstår av denne verden som vi er en del av. En ting er sikkert, og det er at familien Moskvil passer veldig godt inn her. Det er tydelig at de betyr mye for flere folk som bor her, og det blir spennende å se hvordan veien går videre. Gud i dem – håpet om herlighet.» 

LITT OM HVORFOR: EN UFERDIG REFLEKSJON – OG ET STORT BØNNEEMNE 

Hva er det som driver oss, oss alle sammen? Hva er motivasjonen for at vi gjør det vi gjør? 

Det er et temmelig dyptpløyende spørsmål, og siden vi får det spørsmålet forholdsvis ofte er det ikke så lett å ikke tenke over det. «HVORFOR ER DERE I SENEGAL EGENTLIG?» Eventyrlyst? Gud? Kall? Gjøre noe nyttig? Forandre verden? Rømme fra hverdagskarusellen i Norge? 

En av vennene våre her i Senegal, en ung jente fra USA, har med historie sin gjort inntrykk på oss. Hennes plan for noen år tilbake var at hun skulle dra ut med Fredskorpset. Hun ville gjøre noe godt og nyttig et par år. En dag satt hun på et møte og hørte om ei folkegruppe over grensa til Mali. De ville så gjerne høre mer om hvem Jesus er, men hadde ikke muligheten. Vennen vår forteller at hun fikk se seg selv og sin egen motivasjon som i et speil. Hun ville ut i verden, og bruke to år for å bygge seg et monument. En brønn, en grønnsakshage, redde verden bittelitt – for sin egen del, og muligens litt for andres, men mest for seg selv. Hun opplevde at Gud sa: «Hva med meg? Meg som drivkraft og motivasjon?» Nå er hun her – på ubestemt langtid. I et arbeid som ikke gir mye mulighet til å bygge synlige monumenter. Hun har gitt til Gud alle ting som handler om mann, barn, etablering, trygg økonomi og jobbkarriere – og er her så lenge det er her hun føler hun skal være. 

Hva driver oss? 

Dette blir en uferdig refleksjon, ei uferdig tankerekke, fra oss. Noe vi er midt i, og sikkert blir værende midt i alltid. Og jeg vet ikke helt hvorfor vi skriver om det her i dette nyhetsbrevet, for vi har ikke så mange svar. Hva er drivkraften i arbeidet her? Det er så lett å ville bygge monumenter – noe synlig, noe som er lett å fortelle om hjemme i Norge, noe som gir status.. 

2 KOR 4.18: VI HAR IKKE DET SYNLIGE FOR ØYE, MEN DET USYNLIGE. FOR DET SYNLIGE TAR SLUTT, DET USYNLIGE ER EVIG. 

Vi ønsker å ha Gud som drivkraft – og gjøre valg som ærer ham – ikke oss, ikke Normisjon, ikke velge det som givere i Norge gir mest økonomisk støtte til, ikke velge det som gir status og mest klapp på skulderen.. 

Så det største bønneemnet for arbeidet her er at Gud leder arbeidet, at han er drivkraften, og at vi som på ulike vis er en del av dette arbeidet: har ører til å høre, visdom til å forstå, mot til å våge og tro til å gjøre det han leder oss til. 

Tusen takk for all forbønn! 

Og så tilslutt til oss alle: så tror jeg verken vi skal se for mye på oss selv og vår flekkete motivasjon, eller la det hindre oss i å gjøre det gode. For motivasjonen vår kommer alltid til å være litt blandet: «som urent tøy» er det gode vi gjør (Jes. 64.5). Vi skal være ærlige og villige til å bli ledet, vi skal ikke være motløse, men glade og fulle av håp – Gud kan og vil bruk oss – og han kan og vil gjøre store ting! 

Fortsatt god sommer!! 

Masse hilsener fra
Møyfrid og Kristian Moskvil 

Mail: mkmoskvil@gmail.com //  Instagram: moskvils //  Normisjon.no 

Vi har tro på dette arbeidet -på viktigheten av å nå malinkeene med de gode nyhetene om Jesus, og å gi mennesker her litt bedre levekår. Om du vil være med å støtte er vi veldig takknemlige for det! Normisjons kontonr: 1503.02.13537 merk med «Pionerarbeid i Senegal» 

 

Et lite Sene-gal juni

30 juni 2017

Vi fikk med oss både snø, ski og vinter i Norge i midten av april, og sommerdager med sjøliv og bading i mai – og når vi i tillegg fikk litt blomstring og vår, og noen skikkelig grå, regntunge høstaktige dager, så syns vi at vi fikk med oss hele spekteret av årstider i løpet av de 6 ukene vi var i Norge. Rakel syntes sokker og parkettgulv var en veldig ny og strevsom kombinasjon de første ukene, og ville helst fortsette med barbeint og sandaler, og Oskar ville ikke ha bukser som var lengre enn knærne og brukte helst t-skjorte i allslags vær. Ellers har vi storkost oss med venner og familie disse ukene.

Nå er vi tilbake her i Senegal. Vi hadde gruet oss litt til å være alene disse 3 månedene før familien Amlie og ettåringen Kristine Lygre kommer, og at tomrommet uten familien Jøssang ville bli veldig tungt. Vi var særlig bekymret for ungene, som plutselig ikke hadde lekekameratene de hadde lekt og bodd med det siste halve året. Men Gud sier vi ikke skal bekymre oss, og han har svart på bønnene våre slik at det har vært godt å være tilbake både for store  og små. Dette brevet blir litt om bønnesvar og litt om hva vi bedriver dagene med denne måneden. Les videre om du vil høre mer..

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 1.Peter 5,7
Gud har flere ganger, slik vi har opplevd det, bedt oss om å gjøre noen endringer i livet de siste årene – velge litt annerledes enn vi i utgangspunktet hadde tenkt. Det har til og med vært å velge en levemåte som for oss opplevdes «mindre idealistisk». Han har brukt følelsene våre, andre mennesker og satt i gang prosesser i oss og rundt oss – og resultatet har alltid vært at vi har fått det bedre, gjerne at hverdagen har fått en bedre balanse. Omsorg!! Vi opplever at vi er slitne, han gir oss hviletid. Vi opplever at de tingene vi står i i hverdagen er tunge – han gir oss en ganske ny og annerledes hverdag. Vi opplever det er tungt å være alene, han sender allslags mennesker vi får lov å gå sammen med!!!

Disse månedene er det først Møyfrid sin far: Terje Alsvik som har vært med 3 uker. Elektriker og skikkelig praktiker, beste yndlings morfaren til ungene og alltid med full avspaseringskonto. Perfekt å ha han med for både store og små. Aupair og praktiker i en pakke! (Bilde: 3 klar til kappløp på Charles de Gaulle flyplass i Paris)

Når han nå akkurat har reist kommer en god venninne av hele familien om en liten uke: Lene Barkved. Lærer med lang ferie, og dette året en ledig måned hun lurte på om hun kanskje, tilfeldigvis, muligens skulle bruke i Senegal?? JAAA! Et skikkelig bønnesvar for oss! Ei flott dame som vi gleder oss til å ha her i huset i hele juli!

Så har vi jo fått en veldig bra ettåring: Kristine Lygre. Hun hadde mulighet til å komme i begynnelsen av august – og vi gleder oss stort til å ha henne her i året som kommer!! Og  januar blir de to ettåringer. Da kommer også Marianne Rygg. Fantastisk!
c

Vi opplever det som omsorg fra en himmelsk far som bryr seg om våre behov og kjenner oss!!

Tillit gir dybde, spenning i Bibelen, hus i fremmarsj og diakoni
Så hva skulle vi fokusere på disse 3 månedene før vi blir et større team her?? Her får dere en listeform av hva vi ønsker å prioritere denne tiden 😊

  • Vi er etter hvert i en del spennende relasjoner. Vi vil bruke tid på å bygge tillit inn i de relasjonene vi er i. Vi tror det er viktig for å få gode, nære relasjoner. På mange måter er naboene våre her veldig åpne og lette å bli kjent med. Samtidig tar det tid å få tillit, og når en skal snakke om ting som stikker litt dypere enn vind og vær så må vi ha vennskap og relasjoner med tillit.
  • Bibelen har rett og slett enormt mange spennende historier. Vi, voksne, er kanskje mer glad i historier enn vi ofte tenker?? I økende grad har TV tatt over som formidler av historiene. Det gjelder også her. I vår del av verden er vi også blitt vant med at sannheter presenteres i foredrag og artikler oppbygd med underpunkter og argumenter, men det å presentere sannhet i form av historier er jo mye mer spennende!!? Vi forbereder et opplegg som presenterer historiene i Bibelen fra de første til de siste. Vi ønsker å kunne fortelle disse på det lokale språket, og utfra hver historie kunne snakke om de sannhetene som historien formidler. Det er kjempe spennende å bruke dette både sammen med én person og i små grupper, og kanskje er det mer aktuelt også i Norge enn en gjerne tenker?
  • Det bygges hus. Dette er arbeid som tar både mye tid og krefter, men det er gøy å se at huset tar form. Det er imponerende å se hvor godt arbeid håndtverkerne her klarer å få til med såpass enkle redskaper. Nå om dagen er det pussing av alle murveggene. Murpussen blandes for hånd, kastes opp i taket, og pusses med hjemmelaget pussebrett. Etter endt arbeidsdag kommer murerne med sement i hele ansiktet, men resultatet i tak, vegger, karmer og kanter er veldig bra!
  • Diakonalt arbeid. Vi er i en prosess hvor vi ønsker å ta tak i hvordan den diakonale delen av arbeidet her kan se ut. Det er mange behov, og mange grøfter å falle i, så be om visdom og ledelse i dette. Vi er i samtaler med regionens og byens sosial arbeidere, og diverse andre ledere i samfunnet for å prøve å finne vår plass og rolle i et samfunn med mange behov og et virrvarr av bistandsmidler. Be om visdom til å danne grunnlag for et arbeid som formidler Guds omsorg og kjærlighet for mennesker på en god måte.

 

 
Nr. 3 -  Når beina liksom blir så langt nede, og magen stor

Eller så blir høsten litt annerledes enn vi egentlig hadde tenkt. Vi venter en liten gutt i begynnelsen av oktober, og derfor blir det et lite opphold i Norge for oss fra midten av september og litt ut i januar.


Bønneemner

Husk at vi er avhengige av bønn! Hver dag er det masse bønnesvar, og noen av dem får vi se tydelig! Tusen takk for bønnene deres!

  • Takk for de som bruker tid, penger og feriedager på å være her sammen med oss, og hjelpe til i arbeidet: Terje og Lene.
  • Takk for Kristine Lygre som kommer som ettåring i august, og Marianne Rygg som kommer i januar.
  • Be for prosessen med husbygging: takk for gode arbeidere, og be om at vi må komme i mål med et godt hjem til Amlie og en trivelig leilighet til volontørene før de kommer.
  • For Amlie som snart avslutter språkstudier i Frankrike, og skal ha noen uker med venner, familie, pakking og forberedelse– for en god ferie, nye krefter og alt de trenger i pakking og avskjeder.
  • For naboer, venner og nye relasjoner – at Gud møter mennesker, viser hvem han er og gir fremtid og håp! At mennesker opplever at de kan ha tillit til oss, og at vi får mulighet til å dele livet vårt, både på godt og vondt, med dem og de med oss.
  • For prosessen med å planlegge den diakonale delen av arbeidet. Gode relasjoner til lokale ledere, og ledelse i forhold til hva og hvordan vi skal hjelpe.

    Et særlig viktig bønneemne
    akkurat nå kommer fra nattevakten vår. Han har alvorlige plager i begge hendene. Det er infiserte sår som tærer bort fingertuppene og neglene, huden ser ut som den strammes og skrelles av og fingrene bøyes av den stramme huden. Han har veldig vondt, og legene aner ikke hva det kan være. Vi har fått lov å be for han, og han ville gjerne at dere som mottar nyhetsbrevene våre også skulle be. Selv tenker han at dette er sykdom av spirituell art. Han mener selv at noen ikke ønsker at han skal jobbe hos oss, og derfor har kastet denne sykdommen på han for at hendene hans skal lukkes og han ikke lenger skal kunne arbeide. Siden legene ikke har svar eller hjelp til plagene, opplever han at han nå må søke tradisjonell hjelp. Mye av denne spirituelle delen av livet, som er så selvfølgelig for de fleste her, føles ukjent for oss. Vi trenger visdom og trygghet i møte med dette. Be for sykdommen i hendene, om helbredelse i Jesu navn og frihet fra smertene og be om beskyttelse for vennen vår i møte med en åndelig verden som ikke vil hans beste. 

Be for oss, og særlig for barna! Be for malinkéene; for naboer og venner! Be om ledelse i arbeidet og i møte med hver ny dag vi er her!

Tusen takk!

Masse hilsener fra
Møyfrid og Kristian 

Vi har tro på dette arbeidet.
-på viktigheten av å nå malinkeene med de gode nyhetene om Jesus
-og å gi mennesker her litt bedre levekår.
Om du vil være med å støtte er vi veldig takknemlige for det!
Normisjons Kontonr: 1503.02.13537 Merk med prosjektnummer 401 007 «Pionerarbeid i Senegal»

Et lite Sene-gal mars

24 april 2017

Da er Jøssangs vel tilbake i kaldere strøk. Det føles ganske tomt her i huset – og det er ikke så rart når det stort sett har vært 5 barn under 4 år her de siste 6 månedene. Det blir jo liv i leiren da!! Jøssang-gjengen er virkelig savnet, både av oss og naboer og venner både i byen og i landsbyen! Det er ikke lenge siden kvinnedagen ble feiret her i byen – med opptog og markering – det er virkelig grunn til å heie på damene her i området og gjerne kjempe for deres rettigheter og verdi!! Ellers kan dere lese litt om hva Kari og Andres skriver i sitt siste «Jøssangs hjørne» for denne gang.

Damer med "tak" i
En ting tenker en ofte etter å ha brukt litt tid i landsbyen – der er det virkelig damer med «tak i». De snakker høyt og i klartekst, de tøyser og tuller og de jobber – høygravid, halvgravid eller med 3 småunger hengende på ryggen og rundt beina – fra morgen til kveld. De dyrker åkeren, de henter vann, de lager mat, de renser og stamper det som er dyrket på åkeren, de henter ved, de oppdrar barn, de danser og lager fest og de tar imot gjester. I tillegg er mange organisert i kvinnegrupper som har felles sparekasse og møtes en eller flere ganger i uken. Det er rett og slett imponerende. Og uten å idyllisere, for mange er trøtte og slitne i en hard hverdag, så er det ofte mye tøys, tull, humor og godt humør! Da vi for noen uker tilbake var på en barnerakingsfest (fest som er ei uke etter fødsel) hos noen venner i landsbyen avsluttet de festen med at presidenten for kvinnene gav alle beskjed om at nå var det kommet vann i brønnen i hagen. Alle familiene måtte ha minst en representant for å rydde den nye hagen, og gjøre den klar for dyrking. De har virkelig organisert og ordnet alt med hage selv, og de er flinke og motivert til å dyrke – da er det så veldig kjekt å få være med å støtte økonomisk at de får en god, bred brønn som skal ha vann hele året! Og neste gang Kari og Møyfrid var i landsbyen hadde de laget til en skikkelig kvinnefest/brønnfest. Det var dans og teater, sang og taler, tull, latter og humor i 4 timer i solsteik og 43 graders varme! Imponerende på alle måter!! Vi fikk snakket både på den regionale radioen og til alle kvinnene i landsbyen – om deres verdi, at de er sterke, intelligente, hardt arbeidende og viktige! Og at denne brønnen som de er så glade for – det er noe de, de flotte kvinnene i landsbyen, har klart!!!