Nyhetsbrev fra Karen februar

20 april 2018

(Red.anm.: Ved en feil har dette og en rekke andre blogginnlegg blitt liggende upublisert. Vi beklager dette!)


bunxungo og blå himmel                     Nyhetsbrev fra Karen februar 2018

 

Midt i januar var jeg på vei tilbake til Mali etter 4 måneder i Senegal. Både sjåføren og jeg begynte å bli ganske sultne og tenkte at vi snart måtte se om det var en liten fortsausrestaurant i en av landsbyene vi kjørte forbi. Vi stoppa da jeg trodde jeg så en slik, og jeg gikk ut av bilen og spurte damen som satt ved grytene om det var noe mat igjen. Det var det, og hun øste opp og gav oss et fat. I samme slengen forklarte hun at dette ikke var en restaurant, men de bodde rett og slett så nær veien at der satt familien og spiste sin egen middag. Jeg ble ganske flau, men vi spiste maten og satt og småprata. Vi fikk til og med papaya til dessert! Jeg tenkte jeg burde betale litt, men det var ikke snakk om at de ville ta imot penger. Gjestfriheten og rausheten vi opplever i Afrika er noen ganger utrolig imponerende. Mange er fattige, og det irriterer meg ofte når unger roper og tigger, men så har jeg opplevd gang på gang hvor lett de deler når de først har noe. 

 

Jeg vet ikke om du noen gang har tenkt over hvor lettvint det er å betale med kort i butikken, eller hvor greit det er å få tak i kontanter når du har et bankkort. Da Aud og Jon Bovim kom til Mali i 1981, var det så vanskelig å få penger overført fra Norge til landsbygda i Mali at de en gang måtte låne penger av noen amerikanske misjonærer. Det har vært store framskritt her, men likevel fikk jeg ikke penger ut av kontoen vår i banken før jeg hadde vært der fem ganger! Først var jeg tre ganger innom for å ordne med at min underskrift skulle bli gyldig for uttak. Så var jeg der en time en dag og 11/2 time neste dag før jeg endelig kunne gi penger videre til rektor på bibelskolen og han som jobber med radio, så de hadde nødvendige midler til driften. 

I banken satt jeg i et luftavkjølt rom og ventet; og det var ganske interessant å observere hvordan det var der. Sjefen var upåklagelig antrukket med skjorte og forskjellig slips for hver dag, og jeg registrerte at arbeidet ikke akkurat gikk i rekordtempo der han satt foran PC’en.  Så veldig mange kunder var det ikke, men noen dukka opp. Blant annet kom det inn en eldre mann som hilste hjertelig på meg. Han var sykepleier her tidligere, og han avslutta sin yrkeskarriere som ordfører. Han fortalte de bankansatte, som er fra Bamako, at misjonen har bidratt på helsefronten gjennom mange år. Han nevnte at vi hadde vært en svært viktig samarbeidspartner og at vi hadde betydd mye for de som ikke selv har hatt råd til å betale medisinsk hjelp. Han husket spesielt misjonens innsats da det var en meslingepidemi i 1989!  

 

Etter at jeg hadde fått penger i banken, måtte jeg en tur til stasjonsbyen og handle noe småtteri i flere butikker for å få vekslepenger. Jeg hadde fått vite at det skulle finnes en minibank der også, så med mitt personlige bankkort fikk jeg på null komma niks ut den summen jeg bad om og til og med kvittering og aldeles nye og rene sedler! 

 

Jeg bor nå i det samme huset som jeg flytta inn i da jeg kom hit i 1986, men huset er renovert.  Med strøm er det muligheter for å bruke aircondition. Jeg kan også velge å ligge på det flate taket; når varmen setter inn for fullt, og det gjør den visst nå!  Jeg skal ha base her i landsbyen ved Senegalelva, men også ha meg noen turer nord for elva. Jeg har allerede vært en runde og hatt ei lita uke i hver av de to landsbyene hvor jeg har bodd lengst de siste årene. Mye tid har gått med til å hilse på gamle kjente. 

 

Sist regntid var svært dårlig i denne delen av Mali. I samtale med sosialsjefen nord for elva, fikk jeg vite at han var sikker på at det i år ikke bare blir for lite mat, men rett og slett hungersnød. Han hadde fått inn lister fra alle landsbyene i 5 kommuner med navn på dem som trenger mat. 

 

I en av kommunene hadde landsbyene i ett område fått brukbart med regn og derfor gode avlinger, mens andre har fått lite eller ingenting. 

Jeg snakket med ei kvinne som jeg har kjent i mange år. Familien hennes hadde fått høstet noe, men nå var det slutt på hirsen, så det måtte de kjøpe. Peanøttene ville ta slutt i neste måned, sa hun.  Det går jo an å kjøpe mat hvis du har penger, men folk flest har ikke en jobb eller en fast inntekt.

 

hirse må kjøpes   hirse på taket  Santutu med barnebarn

 

Bildene viser en liten slump hirse i fatet, et lite lager korn på taket og en stor barneflokk sammen med bestemor. Det er også mødre, fedre, tanter, onkler og ungdommer som skal ha mat i storfamilien. 

 

Det som er mest slående dette året, er hvor grønt det er i alle hagene. Nøden lærer naken kvinne å spinne, og det var tydelig at når det nesten ikke er noe av hovedmaten, hirse, skjønner alle at det må til en innsats for å skaffe ingredienser til sausen. 

 

hage i ossandin       hage i Osso 

 

På hjemveien var jeg innom landsbyen der Helsehageprosjektet skaffet utstyr og hjalp til med å rekruttere personell til et kommunalt helsesenter. Jeg ville gjerne se hvordan det gikk med bærekraften.  Det er fortsatt veldig god drift og en positiv utvikling uten oss. De har nå fått hjelp av Røde Kors og Kanadiske givere, så til vaksinene har de et nytt kjøleskap som går på solenergi.

                             Elam ved ambulansen

Den kristne sykepleieren prosjektet ansatte, har nå begynt på sitt 12. år ved sentret. Han er svært godt likt. Her poserer han foran en 3-hjuls ambulanse som brukes til å frakte fødende og andre pasienter til helsesentret fra landsbyer uten bilvei. Det var hyggelig å hilse på ham og resten av staben, og jeg opplever at de og senteret er til stor velsignelse i området.

 

I løpet av de nesten to ukene nord for elva, var jeg en søndag på gudstjeneste der de har en menighet som fungerer ganske godt, og søndagen etter hadde vi en enkel gudstjeneste der det er noen få døpte.  De greier ikke å samles uten at det kommer besøk, men de var glade for å få det til denne dagen.

Noe som ble til stor oppmuntring for noen av de døpte, var å få se Jesusfilmen der alle snakker kasonké. Jeg viste den i en heim der også 3 voksne som ikke er kristne så nesten hele filmen, og mange barn satt stille og uten å bråke i over 2 timer! Det betyr jo at ungene skjønte det som ble sagt, og det viser at når vi har et viktig budskap vi vil gi til folk, må de selvfølgelig få det på sitt eget språk, hvis de skal forstå det ordentlig. 

Seinere på våren blir det en fest og markering der mange skal få se den helt ferdige utgaven av filmen. 

 

Nå er vi samlet til årets misjonærkonferanse i Senegal. Jeg er tilbake på et sted med godt internett, så da får jeg endelig sendt ut et nytt brev.

 

Varme hilsener fra Karen

 

        fine blomster                 naboen           

 

 

Jeg tror det betyr en forskjell at misjonen er til stede her. Takk til dere som ber og alle som bidrar økonomisk. Kontonr. 1503.02.13537.  

 

Nytt fra Kasonkéland- Juni

17 juni 2016

Når dette treet blomstrer, er det på tide å forlate landsbyen og begynne på veien til Norge.

 

Jeg har kommet meg til hovedstaden, og om et par dager setter jeg meg på flyet hjem. Nå prøver jeg å se tilbake på de siste ukene for å kunne dele litt av det som har skjedd her. Jeg føler at jeg har brukt mye tid på å tørke svette og drikke vann, for det har vært ekstremt varmt. Det er skremmende å tenke på at dette antagelig har med klimaforandringer å gjøre, og det har faktisk vært et seminar i kommunen der sentrale personer har blitt undervist om klimaendringer og lært blant annet om betydningen av å plante trær i stedet for å hogge dem ned.

På vei til Bamako tok jeg meg tid til å stoppe på de to stedene jeg har bodd før, slik at jeg kunne få tatt farvel med folk.

I Ossobidjanja var det kjekt å erfare at en av dem som har jobbet i Helsehageprosjektet, har fått seg et levebrød gjennom det han selv fikk undervisning om i starten av prosjektet. Hans oppgave ble etter hvert å lære videre om hagedrift, birøkt, såpelaging og andre slike tiltak til folk i prosjektområdet, og det er nå flere som betaler ham for å veilede dem. Han har mange barn, og de er sunne og friske fordi de alle spiser Moringa; som han dyrker i sin egen hage og også selger ganske mye av.


Her er Salli med noen av barna sine.  

I Bafoulabé synes jeg det er ekstra stas med Adama, som nå har gått ett år på bibelskolen og skal fortsette to år til. Faren hans var i første kullet på bibelskolen, og Adama var der sammen med sine to søsken da han var en liten gutt. Dessverre døde faren ved slutten av det skoleåret, og mora har ikke hatt det lett etterpå. Amadou er en av dem som gikk på bibelskolen sammen med faren hans. Til ham sa han at han ikke var redd for å dø, men at det bekymret ham hvordan kona og barna skulle greie å fortsette som kristne. De har holdt til i Bafoulabé de siste åra, og Amadou har ivret for at Adama skulle begynne på bibelskolen. Nå skryter bibelskolerektoren av ham. Han er en kjekk, ung mann som bryr seg om andre, leser mye i Bibelen og deler sin tro. Han har så vidt fått prøve seg med å lede gudstjeneste.

 Adama koker te. 

Amadou med kona, som fullførte bibelskolen i fjor. Datteren Astrid med minstebroren på ryggen. 

Før Astrid Breivold dro hjem i januar, var vi innom hos Adama, mor og småsøsken.  Da ville de slakte høne til oss. De har ikke mye mat, så jeg syntes det var litt for galt. Jeg sa det kunne vente til en annen gang. Nå sa de ikke noe, men da jeg kom på besøk, fanget de resolutt ei høne og slaktet den. Regnet kom akkurat da maten var ferdig, og vi rakk å komme oss innendørs for å spise før det kom ei kraftig skur.

Her blir tarmene på høna renset, og så får barna dem til å grille!


Ungene her er ganske kreative både når det gjelder mat og vask. Den som har anledning til å stille seg der vannet renner fra taket, får seg en lettvint dusj.

Det er ikke så ofte det er dåp blant kasonkéene, men i mai har 3 blitt døpt. To av dem ble døpt i Goundara. Begge har ønsket det lenge. De har vært trofaste på gudstjenestene. Begge har fått dåpsundervisning, så de var godt forberedt.


Den eldre mannen som ble døpt, er fra en nabolandsby.

I pinsen ble det seminar i Ossobidjanja, så da møttes folk fra hele distriktet. Det var godt og inspirerende å oppleve fellesskap med mange for de som er enkeltkristne eller bare små grupper på hjemstedet. Det var 10 deltagere fra området jeg bor i. Kirka fyltes opp, og det var god og sentral undervisning. Siste økta var om Nikodemus; det å bli født på ny, og det var ganske sterk utfordring til tilhørerne. Da var det ikke så rart at det var en som bad om å få bli døpt, selv om det ikke var forberedt eller klargjort med lederne før seminaret. Dette var en ung mann som er lærer og bor i heimen til en som nettopp er ferdig på bibelskolen. De har blitt gode venner og har snakket mye sammen, og nå hadde han bestemt seg for at heretter ville han følge Jesus. Få dager tidligere hadde han kommet til vennen sin med alle tryllemidlene sine; amuletter til å ha ulike steder på kroppen. Disse har han hittil i livet hatt som beskyttelse mot onde ting, så det er en sterk bekjennelse å gi slipp på dem. Vanligvis skal folk gjennom et dåpsopplegg med undervisning før de blir døpt, men her ble det gjort et unntak.


Dåp i menigheten. 


Etter dåpen ble tryllemidlene brent. De to vennene er stadig sammen, og det er læreren som nå får undervisning. Han er nok i trygge hender. De har også ei kirke å gå til der de bor.

Jeg er spent på om den vesle gruppa i Goundara greier å fortsette med samlinger på søndager. I Tombinasso er det flere kristne, og mange der ble døpt for mange år siden, men de får ikke til å samles uten at det kommer noen utenfra..  Jeg vet at det for tida kommer få på gudstjenestene i Ossobidjanja, så jeg håper noen vil være med å be om at folk må greie å møtes og være til oppmuntring for hverandre. Det er ikke så mye annerledes her enn i Norge. Den som hver søndag må diskutere med seg selv om han skal på gudstjeneste eller ei i stedet for rett og slett å gå, ender oftest opp med å bli hjemme.

Siste uka i mai var det storsamling i Bafoulabé for alle ansatte og misjonærer (bare Therese og meg!) i misjonen i Mali. Det er 35 år siden de første misjonærene kom, så det var i den anledning forslaget kom opp. Vi var over 30 personer fra 5 forskjellig steder, og det ble sagt at dette burde vi gjort før.  I to dager var vi sammen, og viktige temaer ble tatt opp. I fjor ble det undervist om korrupsjon på de ulike stedene, og dette ble nå fulgt opp da alle var samlet. Det ble også snakket om konflikter; både hvordan de bør løses og forebygges.

Vi spiste to sauer og mye annen god mat. Arbeiderne fra de ulike stedene fikk sett hverandre og blitt litt kjent. Vakter, hushjelper og andre som sjelden er på tur, satte stor pris på å få være sammen slik. Jeg var på tur ned til Senegalelva med noen fra Bamako og andre som aldri hadde vært der før.

Noen av våre ansatte er kristne, mens andre ikke er det. Vi er avhengige av alle sammen for at misjonen i Mali skal fungere. 

Falayan Plaque er en menighet i utkanten av Bamako, og forrige søndag var de på evangelisering i en bydel som ligger enda et hakk lenger ut av byen.  Denne første junisøndagen ble jeg med Therese og en av lederne til dette nye området. Det er 3 kristne familier der, som alle møtte opp til sin første gudstjeneste i går, så dette er en god start på den nye menigheten, som ønsker at flere i nabolaget skal bli kjent med Jesus. Å få være med på dette, var en fin og oppmuntrende avslutning på denne perioden i Mali.

Dette er siste brevet fra meg på ei stund, for nå reiser jeg hjem for å være et år i Norge. Jeg skal ha permisjon fra misjonen, så jeg kommer ikke til å reise rundt på møter dette året.

Hilsen Karen

Jeg tror det betyr en forskjell at misjonen er til stede her. Jeg håper mange fortsetter å støtte arbeidet. Takk til alle som bidrar økonomisk.  Kontonr. 1503.02.13537. 

 

”Djalla het hun, og hun gråt den dagen hun ble gifta bort ”

22 april 2016

Hvis kasonkéene hadde hatt en forfatter som Bjørnson, som skrev bondefortellinger, kunne han starta boka si slik. Like sikkert som at nyfødte skriker, er det at ei kasonkéjente gråter sine bitre, ekte tårer den dagen hun sendes til en ektemann i en fremmed landsby, for å bo resten av livet sitt hos folk hun enda ikke kjenner. Helt fra de er små, vet jentene at denne dagen vil komme, og de fleste forventer seg ikke så mye annet av livet enn at de får det slik mor, bestemor og alle andre formødre har hatt det; og det betyr et liv med lange arbeidsdager og mange barnefødsler.

                
Unge jenter: Alvorlige bruder og litt muntrere brudepiker er vanlig når kasonkéene har bryllup.

Men det skjer ting også i Mali, og siden jeg første gang kom for å bo her i landsbyen for 20 år siden, har mye forandra seg. Den gangen var skolen nystarta; dvs. de første som fikk gå på skolen hadde kommet til 3.klasse. Skolen er nærmeste nabo til misjonen, men skolebygningen var likevel ganske langt unna husene våre. Men det måtte bygges 3 klasserom til, og etter hvert ble det ungdomsskole og behov for enda 3 klasserom. Skolen rykket stadig nærmere misjonen, og den siste bygningen ligger rett på andre sida av gjerdet som skiller vår tomt og skolen. På bildet under kan dere skimte et grått hus bortenfor våre to kvite, og det er klasserommene til 7., 8., og 9.klasse.

      

Nå er det ekstremt varmt om dagen med minst 45 grader i skyggen, og i alle friminutt og pauser kommer det elever innom for å drikke vatn. Vi har to krukker som rommer 30- 40 liter hver. Jeg har nettopp fylt dem opp, og hvis porten er oppe her hele dagen, tømmes de gjerne 3 ganger daglig. Jeg ergrer meg over at de ansvarlige for skolen ikke organiserer seg bedre og sørger for at det er vannkrukker i klasserommene, men så lenge de ikke gjør det, lar jeg elevene få drikke vatn her, når jeg er hjemme. De unge jentene og guttene har så utrolig mange andre utfordringer å hanskes med i forbindelse med skolen, at det er det minste jeg kan hjelpe dem med.

Jeg blir jo litt kjent med disse ungdommene som sitter her (eller ligger) i pausen midt på dagen og venter på timene de skal ha på ettermiddagen. Det de lærer på skolen har ofte lite med hverdagen å gjøre, men en dag snakket jeg med noen av dem om Moringa, og etterpå sloss de om å få frø! De hadde visst aldri hørt om vitaminer før, så jeg prøvde å forklare dem litt om det.

De har lange dager og mange har lang vei og må dra hjemmefra tidlig om morgenen.  Det som er gledelig, er at antall jenter i 7.klasse har økt såpass at det vises godt. Flere av dem kommer fra samme landsby og samme storfamilie. De har en storebror som har gått på universitetet og nå har en viktig rolle i den gruppen i kommunen som jobber for jenters skolegang. Målet er at flere jenter skal fullføre skolen og at folk etter hvert skal skjønne at barneekteskap ikke er så bra. Men det er langt fram.

Det har pleid å være noen få jenter i 7., 8. og 9.klasse, men ofte blir de gifta bort i løpet av skoleåret. Rett før påske skjedde det for ei av jentene, som går siste året i ungdomsskolen. Hun er blant de flinkeste i klassen, og hun ville så gjerne fortsette på skolen. Mange prøvde å snakke med faren, men bryllupet var bestemt og brudgommen på vei hjem fra Spania; hvor han har jobbet noen år. Jenta spiste nesten ikke siste måneden før hun skulle gifte seg. Jeg var innom hjemmet hennes dagen før hun ble sendt av gårde. Da gråt hun så hun hikstet og var helt fortvilet; og hun var slettes ikke frisk.

For et par dager siden dro jeg for å besøke henne i den nye landsbyen hennes. Det virker faktisk som om hun har det bra. Hun er så heldig at denne landsbyen er den eneste i tillegg til kommunesentret som har ungdomsskole, og nå får hun fortsette i 9.klasse der! Det er nesten et under, men antagelig er det litt stas å ha ei kone, svigerdatter/svigerinne, som er så flink. Jeg tror ikke noen av de andre kvinnene i familien kan lese og skrive. Det er flere svigerdøtre i storfamilien, så da er det noen andre som kan lage mat, og hun slipper disse forpliktelsene utenom helgene. En hovedgrunn til at unge sønner, som oppholder seg lange perioder i utlandet og jobber, reiser hjem og gifter seg, er nemlig at mor trenger hjelp til husarbeid og matlaging. Kvinnenes måte å få roligere dager på og bli en slags pensjonister når de har slitt tungt i mange år, er å få seg svigerdøtre som kan arbeide i heimen.

De som har sønner i utlandet, har gjerne store hus bygd av sement, og ofte har de investert i hus i hovedstaden der noen familiemedlemmer bor. Slik er det med denne familien også, så kanskje ”vår brud” rett og slett kan få dra til Bamako og gå på gymnas til neste år? Det er godt å oppleve at noe som i utgangspunktet var så hjerteskjærende, kan ende relativt godt.

Ei anna ung kvinne kom innom for å hilse på meg. Hun er et år eldre enn vår brud, og hun kommer fra ei grend like ved Goundara. Jeg husker godt da hun ble tatt ut av 8.klasse for et par år siden for å giftes bort, og at lærerne og flere andre prøvde å hindre dette.  Men hun var altså ikke like heldig som årets brud.

To unge jenter gifta bort i samme landsby. Den ene får fortsette på skolen, mens den andre er blitt mor og lever et tradisjonelt kvinneliv.

Etter påske har vi vist Jesusfilmen to ganger; en gang her hvor de har sett den mange ganger før, og en gang i en nabolandsby der den ble vist for første gang i fjor. Ganske mange har møtt opp, og flere har sett filmen for første gang.  Noen av dem har fortalt at det virkelig gjorde inntrykk og at de ofte hører på de kristne sendingene i lokalradioen. Den vesle gruppa kristne møtes her hver søndag, og de sier selv at de hadde ei veldig bra påskefeiring med mange frammøtte. Flere kom på gudstjenesten, mens den største oppslutningen nok var om maten.

Jeg er i grunnen overrasket over hvor trofaste de i den vesle flokken er. For noen måneder siden visste jeg aldri om det ville møte fram noen i kirka, men nå kommer de, og jeg har et håp om at de skal greie å samles også etter at jeg har dratt.

På samme måte som varmen kommer på denne årstida, modnes mangoen. I noen uker nå fråtser store og små i gule, vitaminrike frukter. De sier her at en blir trøtt av å spise mango. Jeg skal ikke motsi dem, men det kan jo hende at det rett og slett er varmen som gjør folk døsige og slappe. Men jeg tar meg gjerne en mango før jeg legger meg, og jeg sover faktisk utrolig bra selv om puta blir klissvåt av svette.

                

Varme hilsener fra Karen

 

Jeg tror det betyr en forskjell at misjonen er til stede her. Takk til alle som bidrar økonomisk  og gjør det mulig. Kontonr. 1503.02.13537. 

 

Nytt fra Kasonkéland

05 april 2016

Dette året har vi hatt misjonærkonferanse i Senegal. Familien Moskvil er på plass til nybrottsarbeid blant malinkéfolket, som bor mot grensa til Mali. Vi er en liten misjonærflokk dette året, så vi var bare 3 som kom fra Mali, og vi hadde besøk av landsstyreleder Tormod Kleiven fra Norge. Vi hadde fine dager sammen i stua hos Møyfrid og Kristian, med bibeltimer, samtaler og planlegging av arbeidet framover. Det var utfordringer med både strømkutt og vatnet som forsvant i lange perioder, men som bildet under viser, var det ikke noe å si på innsatsen til vertskapet! Møyfrid og Kristian har heldigvis et godt forhold til naboen, som har brønn.

Therese og jeg kjørte til Dakar sammen med Tormod som tok fly hjem derfra. Så reiste vi til kysten for å få oss noen fridager der det er et utrolig behagelig klima og mulighet til å få kjølt seg litt ned. Nå føler jeg at jeg er beredt til to ekstremt varme måneder til i Goundara før jeg reiser til Norge.

 

​På mange måter skjer det ikke så mye i dagliglivet der jeg bor, men på den andre sida er det litt av hvert som har hendt siden sist jeg skrev. Her er noen episoder fra februar og mars:

Hver torsdag er det marked i en landsby omtrent ei mil sør for der jeg bor. Her har kommunen bestemt at markedet skal være etter at det tidligere har mislyktes å få til marked flere andre steder.  Det er kommet opp noen butikker, og de folkevalgte har bevilget penger til et skyggetak over en platting av sement. Sammen med andre tilreisende selgere har jeg hver uke etter jul rigget meg til under skyggetaket. Jeg betaler kr. 1,50 for hver gang, og da kan jeg være der hele dagen. Som regel holder det med noen timer, for jeg blir litt sliten av ungene som sitter nesten oppå meg og de bøkene jeg er der for å selge. Men det har vært veldig moro å få solgt mange bøker på lokalspråket kasonké, og også på fulani. Vi har et stort boklager, men ganske lite salg av bøker.  Det er en langsom prosess å få folk i en muntlig kultur til å bli et lesende folk, men det er så kjekt når noen blir flinke og har glede av å lese noe de skjønner umiddelbart fordi det er på deres eget språk. Til markedet kommer folk fra mange kanter, så det er et fint sted å møte gamle kjente og få nye kontakter. Jeg hadde forresten et slags Mammutsalg den ene torsdagen. Det var utrolig artig å se hvor mange bøker jeg fikk solgt til fulanere da jeg lot dem prute!

 

 

Siden februar har det vært sesong for bryllup, ungdomsrite for jenter og omskjæring av gutter. Plutselig kom svært få på barnemøtene, men så fant jeg ut at 30 av de små guttene satt og sprikte med beina etter å ha vært gjennom omskjæring. Den minste var en baby, men de eldste var kanskje 10 år. De fleste var 6-8 år. Jeg fant ut at jeg måtte besøke dem der de tilbrakte dagen i ulike grupper under de store mangotrærne. De lyste opp og ville synge. Jeg fant ut at yndlingssangen nå var: ”Du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss.” Den passet jo ekstra godt nå like før påske. Vi synger ikke den så ofte, men de hører på sangene som er innspilt, og derfor kan de alle fra den gamle sangboka.

  

Neste gang forberedte jeg meg bedre. Jeg hadde med meg billedbok om Jesu inntog i Jerusalem, og de fikk fargelegge tegning av det. Så spurte jeg om de hadde sett at alle esler har et svart kors på ryggen. Det kan minne oss om at Jesus valgte eselet å ri på og at han noen dager seinere ble korsfestet og døde på korset. De vet heldigvis at Jesus stod opp fra de døde også, selv om vi ikke kom så langt den dagen, og jeg dessverre ikke feirer påske i landsbyen dette året.

Vi har planer om å vise Jesusfilmen ganske snart. Det blir kanskje siste gang der de på filmen snakker bambara, for arbeidet med å oversette filmteksten til kasonké og noen andre språk er nå godt i gang. Det er en stor begivenhet som kan få betydning for mange i framtida. En ung mann fra vårt område arbeider med dette sammen med en annen kasonké. Bonfin og Remi trenger all den forbønn de kan få for at dette skal bli vellykket.

Den nasjonale kirka, som er en frukt av arbeidet vårt og nå er vår samarbeidspartner, er inndelt i 5 distrikter. Vi tilhører Ossobidjanja distrikt. Det er store avstander og få kristne, så det har ikke fungert så godt. Men nå har vi vært på årsmøte, og det ble valgt et nytt styre. Det virker som det er vilje til å gjøre mer, så vær gjerne med å be for dem. Det er meningen de skal planlegge et seminar som skal være i løpet av våren, så det håper jeg kan bli gjennomført.

Therese og jeg skal feire 1.påskedag sammen med familien Moskvil, og så bærer det tilbake til Mali og hverdagen der.

Hilsen Karen

 

 

 

 

Stor kasonkéfest på samefolkest dag

16 februar 2016

De som spør, sitter i styret for helsesentret. Lederen var alfabetiseringslærer da vi hadde prosjekt i Goundara for mange år siden. Jeg vet at han også sitter i kommunestyret. Den andre viser seg å være fra Djofoya; landsbyen med det nye helsetilbudet. Han er en ung mann som har gått på universitetet og nå jobber i kommunen. Han forteller at han faktisk lærte å lese på kasonké før han lærte det på fransk, da han var en liten gutt og landsbyen hans også var med på prosjektets lese- og skriveopplæring på kasonké.

Vi går og ser på stolene vi har. De vil gjerne låne 100, men vi teller til 31. Det er så mange vi har igjen av de opprinnelig 50 som en gang ble innkjøpt. Jeg er lite glad i disse gamle, stygge metallstolene, men det er de vi bruker når vi har gudstjeneste. De bråker noe fryktelig mot sementgolvet; særlig når barna sitter og vipper på stolene.  Men til festen i Djofoya vil de gjøre nytten. Der er det verken sementgolv eller barn som får sitte på stoler. Fredagen kommer en ung gutt og et esel. Heldigvis har jeg besøk av en som kan hjelpe til med å lesse stolene på eselkjerra. Gutten har med et brev som presiserer at jeg er hjertelig velkommen til festen.

 


Metallstolene godt plassert på kjerra. Foto: Karen Ekern

Jeg vurderer fram og tilbake. Skal jeg bruke lørdagen på å sykle til Djofoya og overvære festen? Jeg tror kanskje ikke jeg orker det; men bør jeg gjøre det siden jeg er invitert? Når på dagen er den offisielle åpningen egentlig? Jo, det er om morgenen, sa de.  Jeg lurer på om det er før kl. 10. Ja, seinest kl. 10, antagelig kl. 9, men det avhenger selvfølgelig av når helsesjefen og andre høye herrer dukker opp.

Det ender med at jeg lørdag kl. 8 sykler av gårde mot Djofoya. Det er lenge siden jeg har vært der. Jeg har god tid til å tenke og filosofere mens jeg nærmer meg landsbyen som ligger 17 kilometer lenger sørover. Jeg vet jo at det er lite sannsynlig at jeg kommer for seint, for som regel starter møter noen timer seinere enn det som står på innkallingen. Da jeg har passert den siste landsbyen før Djofoya, begynner det å bli mye folk etter veien. Folk har pynta seg, og et par menn på slingrete sykler passerer meg mens godlukta river i nesen. Jeg holder meg godt til høyre, ettersom flere og flere motorsykler suser forbi på den smale veistripa.

Det er mange som har kommet før meg. Det er ikke vanskelig å finne helsesentret. Store gryter er på plass, og kvinner er i gang med kjøkkentjeneste. Jeg har hørt på forhånd at de skulle slakte 3 okser og en sau.

Jeg setter fra meg sykkelen og vandrer litt rundt. Jeg skjønner at jeg har kommet tidsnok, og det er enda litt til klokka er 10.
Barna og de yngre ser litt rart på meg, og jeg skjønner ganske fort at de ikke vet hvem jeg er. Flere i foreldre- og besteforeldregenerasjonen smiler, hilser og takker for sist.


Kvinner og barn er pyntet til fest. Foto: Karen Ekern

En av dem er ei dame som sier at Fonemuso også er der. Det går litt tid før jeg skjønner sammenhengen. Det er Hawa som står der med den yngste av sine egne 3 barn på armen. Foran står veslesøstera, som snart må være tenåring, og som tydeligvis lever i beste velgående. Navnet hennes betyr tvillingjente. Vi hjalp dem med mjølk den gangen mora døde i fødsel, og Hawa og en ung bror tok seg av de nyfødte babyene. Den ene tvillingen døde av malaria den første regntida, mens Hawa tok seg av den andre og ventet med å gifte seg til Fonemuso var stor nok til at hun kunne overlates til noen andre i storfamilien.

Hawa med datteren på armen, og veslesøster Fonemuso i front. Foto: Karen Ekern

De ansvarlige for festen jobber på spreng med å prøve å hoste opp flere stoler og benker hos noen i landsbyen. De mener det har kommet minst 1000 personer fra de 12 landsbyene helsesentret er for, og totalt bor det rundt 10 000 i området.

Det kommer hele tida flere folk. De fleste står i en sirkel rundt festplassen, men noen har satt seg på stolene i skyggen under presenningen. Jeg våger meg innafor porten til helsesentret, som er godt bevokta av menn som holder på å henge opp ei snor som seinere skal klippes.         

På en benk sitter tre damer som jeg hilser på. Det viser seg å være den nye matrona (fødselshjelperen) på helsesentret og to som jobber på ei fødestua lenger sør. Den ene av dem forteller at hun nettopp har kommet til området fra Tambaga. En av de kristne lederne der er faren hennes, og hun sier at hun har fått støtte til utdanninga si gjennom misjonen.


De tre kvinnene og meg. Foto: Karen Ekern

Jeg beveger meg ut på festplassen igjen, og en gammel mann sier jeg må sette meg på en stol. Så viser det seg at det er hengt lapper på stolene på den fremste rekka, og på en står det at det er for misjonens representant. Jeg får sitte på en av våre metallstoler, mellom lederen for helsesentret og varaordføreren fra Ossobidjanja, som igjen er plassert ved siden av ordføreren i Kontela. Jeg ser bare ei anna dame som har fått stol å sitte på; hun er ei eldre dame som er med i styret for helsesentret.

Folk begynner å bli utålmodige. Men kommandanten, statens mann, mangler. Noen mener han er like rundt svingen, og ordførerne og noen av de andre viktige personene, går ham i møte. Jeg sitter godt på stolen min og finner fram briller så jeg ikke skal få altfor mye støv i øynene. Det blåser nemlig friskt, og det er langt fra klar sikt.

Klokka er blitt tolv, og endelig kommer VIPene. Det er nye tider, og flere unge menn, noen i dress, filmer med telefonene sine.  Talene begynner, og den ene etter den andre kommer med gode råd for at helsesentret skal kunne fungere godt.


Da var VIPene endelig på plass. Foto: Karen Ekern

De jeg sitter ved siden av, mener at jeg også må på talelista. Da siste taler har avslutta et litt for langt innlegg, blir staben på helsesentret presentert, og så gir de ordet til meg. Jeg snakker mens lokalradioen gjør opptak, og skalden, som fungerer som høytaler, gjentar hver setning.

Jeg sier at misjonen er her for å vitne om Guds kjærlighet, og jeg minner om at det første vi gjorde i Kontela kommune, var å drive med opplysningsarbeid og hjelp for å utrydde Guineaormen, som plaget store deler av befolkningen for 20 år siden. Jeg vet at mange herfra har reist helt til Touba til helsesentret der, og jeg forteller at i 2015 var de best av 30 helsesenter i de 5 kommunene som hører under sykehuset i Ossobidjanja. Jeg sier at jeg tror hemmeligheten er at de som sitter i styret har fått god opplæring om hva de skal gjøre, at de gjør det, og at ingen der er korrupte. De som arbeider der tar imot syke med vennlighet. Hvis de også her husker på at helsesentret er for dem selv, deres egne ektefeller, barn, mødre, fedre og venner, og så gjør det de kan for å få kvinnene til å gå til svangerskapskontroll, føde der og få vaksinert barna, vil det kunne bli veldig bra hos dem også. Dessuten må de gi folk kunnskaper. Jeg ser et stort Moringatre inne på helsesenterområdet, så da forteller jeg selvfølgelig om bladenes fantastiske helsebringende egenskaper. Til lederen gir jeg ei bok om denne mirakelplanten og en bunke andre hefter på kasonké og som også handler om helse.

Så klippes snora, og de viktigste personene slippes innenfor porten for å se på de ulike rommene og hilse på de ansatte. Etter hvert sitter folk i grupper og prater og venter på mat. Jeg sitter med de kvinnene jeg hilste på da jeg kom, og som jobber for bedre helse for kvinner og barn. De vil også se bøkene som jeg ga til lederen. De har en utdanning der de bare har lest fransk, men nå staver de seg gjennom fortellingen om mora og bestemora som prøvde alt av alternativ behandling og ofringer og amuletter før de endelig trodde på sykepleieren og gav den feilernærte, vesle gutten næringsrik mat, som i løpet av en måned fikk ham frisk!

Snorklipping! Foto: Karen Ekern

Vi spiser brød og kjøtt, som blir servert før hovedmåltidet er ferdig. Etterpå takker jeg for meg. Gradestokken viser vel 37 grader da jeg svett og støvete parkerer sykkelen hjemme.  Jeg konkluderer for meg sjøl med at det var bra jeg brukte dagen i Djofoya. Opptak fra åpningsseremonien ble sendt på lokalradioen samme kveld, og dagen etter får jeg kommentarer fra noen som har hørt det jeg sa.

Men hva har dette med samefolkets dag å gjøre? Kanskje ikke så mye, men det var tross alt 6.februar. Når jeg vet at nesten all undervisning her fortsatt er på fransk, som de fleste ikke kan, tenker jeg på den gangen jeg besøkte barneskolen i Masi. Der hadde de ganske nylig fått en lærer som selv var same og snakket barnas eget språk. Da han gikk på skolen brukte læreren norsk, og han forstod omtrent ingenting.  Misjonen har i over 30 år arbeidet for at lokalspråket her skal bli verdsatt. Det går framover, men det er fortsatt et stykke igjen før våre folk i Mali selvfølgelig får undervisning om helse og andre viktige emner på det språket de selv snakker.

Hilsen Karen

 

Nyttårshilsen fra kassonkeland

15 januar 2016

Selv om jeg ikke har fått vært med på en eneste familiesamling i jula, har jeg faktisk vært på flere fester siden jeg skrev forrige brev. Rett før jul ble det markert at Helsehageprosjektet ble avsluttet ved utgangen av 2015. De som har arbeidet i prosjektet, både fast ansatte og flere konsulenter og samarbeidspartnere, var en dag i Touba sammen med oss norske og representanter for myndighetene og landsbyene som har deltatt i aktivitetene. Det var mange taler og selvfølgelig god mat. Folk synes ikke noe om at prosjektet nå er slutt, men de er svært takknemlige og glade for alle forbedringer som har skjedd i løpet av de 11 årene vi har samarbeidet om utviklingstiltak i dette området.

 

De har fått et helsesenter som fungerer godt og betyr svært mye for alle. Hagene bidrar til at de har ferske grønnsaker året rundt. Møllene avlaster kvinnene med det tyngste arbeidet. Bruer som er bygd sørger for langt bedre framkommelighet, og det har til og med begynt å gå fast minibusstransport til Bamako hver uke i tørketida. Mange har fått opplæring. Det dreier seg om lese- og skriveopplæring på lokalspråket, helseundervisning, organisasjonsarbeid og en borgers rettigheter og plikter og dessuten mange praktiske ting som å lage såpe, drive økonomisk lønnsomt med høner eller sauer og flere andre ting.

Da vi første året, i 2005, reiste rundt i dette området, var det få bygder som hadde noen do. Nå er det bygd rundt 600 latriner, og de familiene som enda ikke har dette på plass, vil antagelig gjøre noe med det.  Det har blitt jobbet mye med bærekraft; dvs. at vi har lagt til rette så godt som mulig for at aktivitetene skal fortsette selv om prosjektet er slutt. Vi håper og ber om at innbyggerne må bruke det de har lært og fortsette å arbeide til beste for hverandre.

Jeg vil gjerne rette en stor takk til hver og en av dere som har bidratt til prosjektet i disse årene. 

Det er Astrid Breivold som har tatt dette bildet i hagen i Touba, og flere av de andre bildene i dette brevet.

Første juledag ble feiret omtrent som i fjor. Først hadde vi gudstjeneste, og etterpå var vi samlet i en mangolund der de voksne mennene pratet, kvinnene lagde mat, og ungene lekte og fikk fargelegge bilder fra bibelhistorien. Det kom flere voksne fra nabolandsbyer, og barn og unge møtte fram, så det var kraftig sang og mange som fikk høre om Jesu komme til vår jord.

Vi hadde bedt folk ta med peanøttsmør til sausen og hjemmeavla ris til middagen, og heldigvis støttet folk opp om denne matdugnaden. Vi sørget for kjøttet,(se bildet av sauen under her) og alle mente det ble en strålende fest, for alle fikk rikelig med kjøtt.

 

Alle barna ville ha fargeblyanter samtidig, og mange av dem hadde aldri holdt i en blyant eller fargestift før, så jeg var svært glad for at Astrid også var der i det kaoset som oppstod.

Nå har Astrid reist tilbake til Norge. Vi dro sammen til Bamako, og på veien hit fikk vi være med på åpningen av Bibelskolen i Bafoulabé. Det ble også en fest. Alle var spente på om det skulle bli noen nye elever. Det var bare en elev fra tidligere; og han skal avslutte i år. Mange har bedt, og det kom hele 7 nye elever. Det er ei kvinne, og det er spesielt imponerende at det var mannen hennes som mente hun måtte få gå på Bibelskole. Hun kom sammen med de to yngste barna, mens mannen og den eldste er igjen hjemme i landsbyen. 

Tro det eller ei, men i løpet av ei lita uke her i hovedstaden har vi jammen fått med oss enda en fest! Det ble markert at to av misjonens gode arbeidere har gått over i pensjonistenes rekker. Sammen med inviterte gjester og familiene sine, fikk de deilig mat og gode ord og takk med seg på veien videre.

En fest var det også å få delta på gudstjeneste i Falayan Plaque på søndag.  Fullsatt kirke og glad sang av flere kor. Gå gjerne inn på bloggen til Therese og les om vanntårnet de har fått der. www.glendrangeposten.blogspot.com

I morgen bærer det tilbake til bushen, og etter alle disse festene, er jeg klar for mange hverdager sammen med blant andre disse barna!

Takk til dere som har sendt meg julebrev. Når jeg kommer hjem, får jeg tid til å lese gamle aviser. Jeg finner nok en del interessant der, selv om de er fra adventstida.

Hilsen Karen

Jeg er takknemlig for alle som fortsatt vil gi til arbeidet vårt. Kontonr. 1503.02.13537.  Skriv at det er til Mali, og presiser gjerne at det er til kasonkéarbeidet, hvis du vil gi til det jeg er en del av.

Adventhilsen fra kasonkéland

11 desember 2015

Karen selv sitter inne i en støvsky og har veldig dårlig internett, så denne måneden har hun gjort en skikkelig innsats for å få sendt dere en adventshilsen. Først la hun fellesbrevet over på en minnepenn, så syklet hun 34 km på dårlige veier til Oussou for å levere pennen til en bil som kjørte forbi til Bamako. Hun har gitt koden til mailen til meg (Therese Glendrange) slik at jeg fra hovedstaden kan sende et lite livstegn fra Karen. Håper dere nyter brevet!  

I høst har mine kolleger Gimmi og Karina permisjon og er hjemme på Færøyene, men jeg er så heldig at Astrid Breivold nå er her sammen med meg. Hun har lang fartstid som misjonær i Mali fra tidligere, så hun husker språket selv om hun nå har jobbet mange år i Normisjon i region Trøndelag. Astrid er utdannet førskolelærer, og det merkes fort at hun har et godt lag med barn. Det passer fint her som det stort sett er de minste som har lyst og tid til å være mye sammen med oss for å synge og høre om Jesus. 

Vi ber fortsatt om at Gud må sende folk i vår vei som er interesserte i det vi kommer med, og det er helt merkelig hvordan vi har møtt på folk som selv har begynt å stille spørsmål. Her om dagen traff vi en omreisende, kristen handelsmann som ville kjøpe et Nytestamente på bambara. Han kom til oss samtidig med en som er veldig fascinert av Jesus, men synes det er vanskelig fordi faren er en muslimsk leder. Disse to kom i snakk og fikk en fin samtale, og jeg håper de kan fortsette å ha kontakt. Begge kom på gudstjeneste i dag, og 3 andre voksne møtte fram. Forrige søndag var det bare to voksne, men mange små barn på gudstjenesten. I dag kom ungdommene, mens de fleste småungene holdt seg hjemme. Derfor ble det lettere å ha en preken i dag. Vi var over 20 personer samlet og hadde en fin gudstjeneste.  De unge guttene og jentene stilte opp og sang en sang de har lært på leir. 

 

Det er godt å være ute på landsbygda i Mali i adventstida. Jeg savner ikke den kommersielle førjulstida i Norge. Her kan vi faktisk konsentrere oss om å formidle det kristen jul egentlig handler om. Men jula kan komme brått på folk, som julekvelden på kjerringa, for det er få her som følger med på kalenderen. Det er altså viktig å fortelle at høytiden nærmer seg, og neste søndag skal vi etter kirketid bli enige om hvordan vi vil feire jul i år. 

 

 

 

På mange måter lever vi i omgivelser som er som et levende julekort; hvis vi tenker på Betlehemsmarkene. Her ser vi nesten daglig esler, gjetere og sauer, og det ligner nok mye mer på det Maria og Josef så der de vandret, enn hva snø og dompaper i Norge gjør.

 

 

Jeg pleier å ta inn ørkenblomster i adventtida, men alt er så seint i år, så de blomstrer ikke enda. Da er det fint å ha blomster rett utenfor huset. Jeg har hatt noen blomster som har spredt frøene sine over et ganske stort område, så i hele regntida har det vært fargerikt og fint her. Mange stusser og skjønner ikke hva blomster er godt for, når de ikke kan spises. Men noen får lyst på frø selv, for å ha noe pent å omgi seg med. Vi bringer med oss så mye som er fremmed og uvant for folk, og det tar tid å ta inn nye tanker og måter å se ting på.

Tomta vår er stor og ikke så fint rydda for ugras enda, fordi han som arbeider her må få gjort ferdig hirsehøstinga før han tar siste finpussen hos oss. Da han kom og fikk kjørt vekk tørt gras på gårdsplassen, var sønnen med. Sixu ble godt voksen før han fikk barn, så foreløpig er dette eneste sønnen. Det var rørende å se hvor stolte de begge var: vesle Brema som ville hjelpe far, og Sixu som lot ham få lov selv om det gikk saktere. 

For de som måtte lure på hvordan det var å være i Mali i forrige uke da terrorister tok gisler på et hotell i Bamako, kan jeg bare si at her merka vi ikke noe. Folk flest er opptatt med å få avlinger i hus, og mange her har ikke hørt om det som skjedde i hovedstaden 50 mil unna. Jeg anbefaler den som vil vite mer, å lese hva direktør Therese skrev på bloggen sin. www.glendrangeposten.blogspot.com

La oss be om at noen denne adventtida må få se lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. For Gud, som sa: ”Lys skal stråle fram fra mørket”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. ( 2. kor. 4,4 og 6)

Hilsen Karen

 Takk til alle som vil gi en julegave til arbeidet vårt. Det er faktisk en gave med mening. Kontonr. 1503.02.13537.  Skriv at det er til arbeidet i Mali, og om det er til f.eks. Helsehagen eller kasonkéarbeidet.

Regntid, barnesang og Moringa

02 november 2015

Mali er grønt og vakkert nå, og det er en fryd å se åkre hvor kornet står fint og mange steder begynner å bli modent. Maisen er høstet, og noen har begynt på peanøttene og risen.

Jeg har sett mange glade ansikter og hørt om takknemlighet over regn som har kommet i passelig mengde og til riktig tid for det som vokser og skal bli mat.

Regntida begynte seint og har vart tilsvarende lenge. Det er krevende å ta seg fram på ”veier” som er ødelagt av regnet, og det hender også at det er en kuflokk som bestemmer farten gjennom en landsby! Det er mye mer behagelig å sykle enn å kjøre bil. Jeg hadde forutsatt at siste etappen hjem til huset mitt kanskje kunne bli med sykkel, og slik ble det.

En av arbeiderne våre var med på de 3 milene dit, for jeg syntes det var trygt å ha en som kan reparere det som måtte gå i stykker. Vi hadde ikke kommet langt, før jeg skjønte at det er dumt å kjøpe billige sykkelvesker. Vi måtte stoppe i første landsby for å få sydd litt, slik at glidelåsen ikke skulle gå opp av seg selv og veska havne på bakken.

Jeg var bare en kort tur i landsbyen for å hilse på folk og se hvordan det går med husene og det vi har ansvar for. Da vi skulle tilbake, var plutselig bakhjulet på sykkelen til Aliou punktert. Jeg dro i forveien og venta under det store landsbytreet mens han fiksa dette, så da ble det et improvisert barnemøte der vi sang kristne sanger en halv times tid! Ungene er alltid like ivrige etter å synge, og nå strømmet de til da de hørte at noen sang.

 

Livet går som før i landsbyen, men den eldste av alle der, døde for kort tid siden. Sønnene hennes er alt gamle menn, og hun var bestemor og oldemor til mange. Det er sikkert noen tippoldebarn også. Flere nye barn var født i løpet av sommeren. Ei av de unge jentene vi kjenner, ble mor til en liten gutt for noen måneder siden

Jeg var bortom på helsesentret der det var mødre fra 3 landsbyer som var bedt om å komme den dagen.  Mens de satt og ventet på tid med helsepersonellet, fortalte jeg dem om fordelene med å spise Moringablader for å få nok brystmelk til babyen. Noen visste hva Moringa er, mens andre ikke kjente dette treet som finnes i flere av landsbyene fra gammelt av. De fikk vite at vi holdt på å høste inn blader, så flere kom innom for å få med seg litt de selv kan tørke, spise og så oppdage selv om det virker eller ei. Nå selges det Moringa i Bamako, og det reklameres på TV også. For noen er nok det en motivasjon til å prøve å få tak i blader lokalt, når de hører hvor dyrt det er når det må kjøpes.

 

Nå er det 4 uker siden jeg kom tilbake til Mali etter sommeren, og jeg har vært på gudstjeneste i 4 forskjellige av menighetene våre: 2 i hovedstaden og ellers i Bafoulabé og Ossobidjanja. Stort sett har det vært oppmuntrende og inspirerende. Barn, ungdom, unge jenter og unge gutter, og også godt voksne kvinner, har kor hvor de både synger, danser og klapper for å lovprise Gud. Gudstjenesten varer gjerne bortimot 2 timer uten at folk blir utålmodige av den grunn.  Ikke alle døpte kommer hver søndag, men de fleste som er kristne, opplever faktisk at det er naturlig å gå i kirka på søndager. Tror vi nordmenn har litt å lære der. Jeg må tenke på folk i Europa som er redde for islam og innvandrere og flyktninger med en annen tro enn kristendom, og hva Angela Merkel sa i den forbindelse. Hun oppfordret folk til å begynne å gå i kirka, lære mer om sin egen tro og ta sin egen religion på alvor.

Hilsen Karen

Takk for gaver som kommer godt med for at vi skal kunne få gjort noe her.  Kontonr. 1503.02.13537. Skriv at det er til arbeidet i Mali, og om det er til f.eks. Helsehagen eller kasonkéarbeidet. 

Nytt fra kasonkéland, juni 2015

08 juni 2015

Prosjektet Helsehagen er inne i sitt siste år. I slutten av mai fikk jeg sett på noe av det som skjer og har skjedd i prosjektet denne våren. 2. pinsedag kl. 7 15 sykla Karina og jeg av gårde til en av landsbyene. Etter omtrent 3 timer var vi framme i Djolafondo. De første vi hilste på, var disse kvinnene som holdt på å male korn på mølla de har fått takket være prosjektet. Det var artig å se at her ble kornet til mjøl uten at en eneste mann måtte hjelpe til. Kvinnene var stolte over å greie alt sjøl og svært glade for mølla som avlaster dem for mye tungarbeid.

 

 

Målet for oss denne dagen var å besøke Mariama, som har vært fødselshjelper i Touba i 5 år, men som endelig har fått flyttet til den nye fødestua i Djolafondo. Husene har stått ferdige lenge, men på grunn av mye byråkrati og uforutsette hindringer, er det først nå fødselshjelperen er på plass. Hun hadde jobba nøyaktig ei uke da vi kom. Flere hadde vært til svangerskaps-kontroll, men det hadde enda ikke vært noen fødsler. Det kom stadig folk innom, og alle fortalte hvor bra det var at fødende skulle slippe å dra den lange veien til Touba. Vi fikk høre at 3 eller 4 kvinner hadde født i veikanten underveis til helsesentret der. Kvinnene setter vel mest pris på at de kan rekke fram i tide og føde med kyndig hjelp. Flere menn nevnte at bensinkostnaden til motorsykkel de bruker for å frakte kvinnene til fødestua ville bli mye mindre med kort avstand.

 

Her er en mann som fikk en stein over foten for 5 måneder siden. Han fikk et fælt sår og mye verk, så han har vært mange ganger i Touba for å få behandling og medisiner. Nå skifta Mariyama på såret, og hun fortalte at hun hadde lært dette under utdannelsen, så det er flere enn de gravide og fødende som nå kan få hjelp i nærområdet.

Da vi var på besøk, holdt hun på å finne ut om det var mulig å ringe fra fasttelefon. Det er samme type vi har, men med en ekstra antenne for å få dekning. I regntida er det nok ikke holdbart å måtte stå midt på gårdsplassen og få telefonen så høyt som mulig for så vidt å få dekning. Siden hun foreløpig er den eneste helsepersonen der, vil det være en trygghet om hun i vanskelige tilfelle kan ringe noen som kan mer enn henne, så en lang antenne vil være en god investering.

Folket i landsbyen har ventet lenge på henne, og de har ordnet det fint der hun bor. Jeg var positivt overrasket over at de hadde bygd en enkel ovn av leire på kjøkkenet. Mariama laget deilig mat til oss, så jeg var glad vi kunne forære henne den hanen landsbyens eldste kom til oss med for å ære oss siden vi kom den lange veien for å hilse på. Vi rakk hjem før det ble mørkt, men vi måtte ha oss noen pauser i varmen. Det er bare ei lita bygd mellom oss og Djolafondo, og der måtte vi hilse på folk jeg kjenner fra langt tilbake da de var en av bygdene som var med i et tidligere prosjekt. På bildet ser dere hvordan kvinnene får mjøl når de ikke har mølle.

I prosjektområdet er det mange elver som det kan være vanskelig å komme over etter store regnskyll. Det er blitt bygd flere bruer de siste 5 årene, og nå er snart den siste ferdig. Jeg var innom da det var stor dugnad siste lørdagen i mai. Det var folk fra mange landsbyer og hjalp til, og det var stor aktivitet og full innsats med å få fyllmasse på plass, blande sement, bære vann og koke mat. Det var slakta ei ku for anledningen.

 


            

Kvinnene bærer vann der den gamle veien er og hvor biler har kjørt til nå. Det er brattere enn det ser ut til på bildet.

 

Det er ikke så ofte vi ser konkrete resultater av det vi holder med på til daglig, og det hender vi blir litt motløse. Det er lenge siden det har vært dåp i vårt område, så vi gleder oss stort over at flere kasonkéer nylig er blitt døpt.  Bildene viser 2 voksne og 2 barn som ble døpt lørdag før pinse. Vi hadde en fin gudstjeneste med besøk fra Ossobidjanja, og vi feiret med middag til gjestene og de nydøpte.

 

 

Helga etter ble 2 voksne og 7 barn døpt i Madibaya, en landsby et par mil nord for Bafoulabé. Det er der det er en lokalradio som har sendt tekster fra Bibelen hver dag i flere år nå. Jeg var mye i det området for 20 år siden, men det har vært få kristne og ingen faste samlinger. Det er ekstra gledelig å se at det skjer noe der nå.

Jeg sendte et fellesbrev 20.mai, men jeg er ikke sikker på om det kom fram til alle. Hvis du ikke har sett det og vil lese hva jeg skrev, er det mulig å finne det på www.normisjon.no under internasjonalt arbeid og Mali/Senegal.

Ferien nærmer seg. Nå har jeg kommet til hovedstaden hvor det er strøm og aircondition, så jeg har begynt å kjøle meg ned med tanke på norske forhold.

Regner med å treffe en del av dere i Grimstad på Normisjons generalforsamling i slutten av juni.

Hilsen Karen

Nytt fra Karen i kasonkéland, mai 2015

25 mai 2015

Det er ikke akkurat fridager som er det mest karakteristiske for mai i Mali. Her i Goundara var det full fart med 110 barn samlet fra klokka halv ti til halv fem på lørdag 16.mai. Etterpå kunne jeg slappe litt av, mens Gimmi og Karina langt fra var ferdige med jobben. De kjørte tilbake til Ossobidjanja med gjestene derfra og var først hjemme igjen rett før gudstjenesten søndag. Jeg synes det er veldig godt å ha kolleger som er vel 20 år yngre enn meg og orker så mye kjøring og sammenhengende arbeid.  De dro nemlig av gårde fredag, overnattet og kom tilbake lørdag morgen klare til innsats; sammen med så mange de hadde greid å få plass til i to landcruisere.

   

 

Det er blitt tradisjon nå å ha barnedag både i februar og i mai. Tidligere i vinter var vi i Ossobidjanja, mens denne gangen var det altså Goundara som var vertskap. Her har vi hatt veldig mange barnemøter, og jeg tror alle familiene i landsbyen var representert i går. Det kom noen veldig små barn, mange litt større og noen ungdommer, som også hjalp til. De fikk høre om den barmhjertige samaritan. De pugget utenat Lukas 10,27 der det står at du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.

Jeg skulle ønske dere kunne hørt hvordan sangen ljomet. Til og med de minste barna kan mange sanger. Tror de hørte det godt nede i landsbyen sjøl om vi er et stykke unna.


 

Etter middag var det ulike aktiviteter, og det la ingen demper på barna at det var en maksimumstemperatur på 43,8 grader! Dagen før var det forresten oppe i 45 grader, så svetten siler både natt og dag!  

 

Det var populært at dagen ble avsluttet med at alle fikk en saftpose og hver sin kjærlighet på pinne.

Vi har ikke hatt noen stor markering av Norges nasjonaldag her, men jeg gjorde en ting som jeg synes har noe med frihet å gjøre. Jeg satt nemlig en times tid sammen med 3 av de store jentene for å lære dem å lese på kasonké, som er morsmålet deres.  De kan faktisk ikke å lese selv om den ene av dem går i 6.klasse. Hun er absolutt ikke den eneste i den situasjonen til tross for mange år på skolen. Elevene har ikke bøker. De skriver av fra tavla i kladdebøker og pugger for å lære utenat. Selv om barna ikke forstår fransk, har de ingen opplæring på sitt eget språk. De fleste lærerne kommer fra andre deler av landet og behersker heller ikke lokalspråket. Jeg har lest en gang tidligere med jentene, og det var morsomt i dag å se hvor ivrige de ble da de skjønte mer og mer og greide å dra sammen to og to stavelser og oppdaget hvilket ord det ble. De greide å lese noen enkle setninger fra læreboka som vi bruker i alfabetiseringa i prosjektet, og de ville fortsette da jeg foreslo at det var nok for i dag.

Varme hilsener fra Karen

Kvinnekonferanse i Mali

27 mars 2015

I dag er det den store reisedagen for mange av kvinnene i kirka vår; ikke fordi det er påskeutfart, men fordi de er på vei hjem etter kirkens kvinnestevne, som ble avsluttet i går. De kom med offentlig transport i løpet av mandagen, og de fleste var ganske slitne etter reisa. Noen brukte over et døgn, fordi toget stod 8-9 timer på stasjonen før det begynte å gå eller fordi minibussen fikk tekniske problemer. Fram kom de alle omsider, og nå ber vi om at alle må komme seg trygt hjem igjen.

 
For første gang har kirkens kvinner vært samlet i hovedstaden. Det var vel 60 kvinner som kom fra alle de 4 distriktene hvor vi har arbeid, og vertskapet fra de 3 menighetene her i Bamako, viste at de er dyktige på organisering. Måltidene var ferdige til planlagt tid, de kom rundt med vann til dem som satt time etter time og lyttet til undervisning, og innkvartering var ordnet i klasserom på skolen, som ligger like ved kirka.

   

Jeg måtte tenke på sist jeg var på kvinnestevne hjemme i Norge. Der ble det nevnt i evalueringen at noen hadde sovet dårlig på grunn av slitte madrasser og mente det måtte kjøpes nye før en kunne innby til ny samling. Her svarte alle at de hadde sovet godt til tross for overnatting på matter rett på et hardt sementgolv! I tillegg er det slik her at der kvinner er samlet, er det alltid mange barn. Kanskje noen av dem rett og slett etter å ha født 8-9 barn må ha en liten kropp ved siden av seg for å få sove? I hvert fall var det et par av dem som ikke hadde egne barn med, som likegodt hadde med seg et barnebarn!

Det var 3 dager med grundig og god undervisning. Det var to kvinnelige talere og en mann. Vi fikk høre at det er 3 ting som er viktige for alle kristne:
Vi skal være rene for Gud, vi skal bære hverandres byrder, og vi skal gi evangeliet videre til andre.

Det var mye sang. Mange av kvinnene hadde klær med tydelig kristen forkynnelse. Slike stoff blir laget til jul og påske.

En hel dag ble det snakket om tilgivelse. Det er ikke vanlig at voksne snakker noe særlig med barna, men de er raske til å slå og skjenne. Det gjorde inntrykk på mange da taleren sa at de måtte huske at de også måtte be barna sine om tilgivelse når de hadde gjort noe galt mot dem eller såret dem. Flere var frimodige og delte historier om hvordan de etter lang tid med bønn hadde greid å tilgi og gjøre opp med folk de ikke hadde vært på talefot med.

Siste dagen ble flere veldig oppmuntret da de fikk høre om nådegaver og skjønte at også små bidrag er viktige, og at Gud har gitt noe til alle og vil bruke hver og en av oss. Lignelsen om talentene ble dramatisert, og han (hun) som hadde gravd ned den ene talenten og ikke gjort noe, ble kastet hodestups ut av kirka!

Det ble valgt en ny kvinnekomité med en representant fra hvert distrikt. I tillegg ble det valgt president, og med stort flertall viste forsamlingen at de ville ha Salli fra Bafoulabé til ny leder.

                  

Det er stor forskjell på liv og hverdag for velutdannede kvinner i Bamako og kvinner fra bushen, som verken kan lese eller skrive.  Alle fikk imidlertid en sterk oppfordring om å sette ut i livet det de har lært i løpet av disse dagene, så nå må vi be om at de klarer det. 

Fra vår kommune kom det 5 kvinner: 2 fra vår egen landsby og 3 fra nabolandsbyen T. I det siste har jeg vært der hver onsdag for å ha dåpsundervisning, som jeg også holder på med i egen landsby.


Her er kvinnene som kom fra landsbyer i malinkéområdet.

Her er jeg sammen med de to fra Goundara.

Vi har vært et par uker i hovedstaden nå, men skal hjem over helga. Vi har ikke detaljplanlagt påsken, men det blir nok gudstjeneste og filmvisning som blir det viktigste for oss.

Med ønske om en velsignet påske fra Karen

Takk for små eller store gaver til arbeidet. Bidrag kan gis på kontonr. 1503.02.13537 Skriv at det er til arbeidet i Mali, og om det er til f.eks. Helsehagen eller barnearbeidet.

Vakre jordfarger i kasonkéland

20 mars 2015

Jeg tror det er viktig for alle å ha noe vakkert å se på. Jeg tror det gjør oss godt og gir oss glede når øynene kan hvile på noe som er pent. Kanskje vi blir litt snillere av det også?


Det er lite å se av brukskunst i kasonkéland, men i det siste har kvinnene i nabolaget vært opptatt med den årlige husmalinga. De reiser ikke til noen malingsbutikk for å handle inn, men ofte blir det en jentetur for å skaffe det de trenger. Det betyr å ta beina fatt og gå dit de vet det er riktig farge på jorda. De vet hvor de finner rosa jord og hvor de kan hente den som er lilla, kvit eller gul. De kan gå mange kilometer, og det er tungt å bære jorda på hodet, men jeg har inntrykk av at det er latter og glede over at de nå står foran årets kreative jobb.


Jordfarger ja; det er rett og slett jord som blandes ut i vann og strykes på veggen med ei gammel fille. Kvinner i dette miljøet har ikke fått anledning til å være barn så lenge og de har ikke lekt så mye, så kanskje det også er litt av det å kunne leke med sølevann i tillegg til å nyte vakre farger, som gjør at dette ser ut til å være en jobb de gjør med stor glede. Og det pene resultatet kan jo alle se. Jeg går ut fra at de får litt skryt selv om det her ikke er så vanlig å få positive tilbakemeldinger på det en gjør.

 

Hus med jordfarger er flotte, og både unge og eldre kvinner ser ut til å ha glede av disse dagene hvor de jobber med vakre farger.


Det er ikke mer en 3-4 måneder til neste regntid, og da vaskes mye av fargene vekk. Det skal et visst overskudd til for å bruke tid på husmalinga siden det varer så kort tid, og du vet at om et år er det på’n igjen hvis du skal være en av dem som har ei nymalt hytte. Jeg beundrer husene og kvinnenes innsats for å gjøre det vakkert i heimen.

Buss, bokstaver og blomster

02 februar 2015

Arbeidet med den siste av de planlagte bruene mellom Touba og kommunesentret er nå påbegynt. Rett før jul var jeg i Touba og syklet da for første gang over den brua som ble bygd i 2014.

Da jeg kom fram til Touba landsby, stod det en minibuss utenfor helsesentret. For første gang i historien er det mulig for folk her å ta offentlig transport helt til Bamako.


Dette er faktisk et resultat av det vei-og bruarbeidet som befolkningen har vært med på gjennom prosjektet.

Undervisning er en viktig del av prosjektet Helsehagen. Det ble bygd et eget undervisnings-senter i Touba for noen år siden, og det er ofte folksomt der.

Da jeg var innom før jul, var det tida for det årlige kurset for alfabetiseringslærere. Det er blitt flere og flere kvinner som er lærere, og det er bra. Unge gutter, som lærer å lese og så blir lærere, er ustabile og forsvinner ofte fra hjemstedet for å søke arbeid; flere er nå i Libya eller i Europa.


Her ser dere en av lærerne; ei dame med tæl, som hadde med seg de 3 minste barna sine mens hun var på kurs.

Vi har i alle år satset på å bygge lærerne, men vi klarer oss uten fine skolebygg.


Hvis læreren er flink og elevene er motiverte, så lærer mange å lese, skrive og regne selv om de sitter under et enkelt skyggetak.


På senteret var det også folk fra 5 landsbyer for å lære om vedlikehold og drift av kornmøller. En mann fra Bamako har undervist dem en hel måned.

En av elevene fortalte stolt at nå kan han å ta fra hverandre og sette sammen igjen de ulike delene av mølla, og han hadde lært hva han skulle gjøre og hva han slett ikke måtte røre, slik at mølla kunne vare lenge.


Det betyr mye for kvinnene at de slipper å bruke så mye tid ved morteren for å knuse kornet med håndmakt.


De får tid til å gjøre andre ting, bedre tid til å amme sine minste og kanskje de til og med får tid til å kvile seg litt.


For et par uker siden var jeg i Touba på et møte sammen med folk fra de fleste grendene der Helsehage-prosjektet har aktiviteter. Det møtte 58 personer, og av dem var 32 kvinner.


De prosjektansatte og flere fra kommunale etater var også der
.


Et prosjekt kan ikke vare evig, og det som stod på dagsorden, var å snakke om hvordan de ulike aktivitetene kan fortsette også etter at prosjektet er avsluttet.



Det må også bestemmes hvem som skal ha ansvar for vedlikehold og drift av undervisnings-sentret, slik at det kan fortsette å være tjenlig for flest mulig også i framtida.


Selv om innhøstingstida i år var lang fordi det stort sett var gode avlinger, begynte mange tidlig i hagene.


Nå er snart både løk og papaya klare til å spises.


Dette er den beste tida på året for å samle folk når det gjelder både prosjektet og det kirkebyggende arbeidet., men det går litt opp og ned med det meste vi driver med.

Vi fortsetter med barnemøter to ganger i uka. Nå kommer de minste først, og så sender vi dem hjem før de eldste kommer. Men i dag kom ikke de store i det hele tatt. De var strålende fornøyde med å få være på leir i romjula, men de har ikke vært så ivrige i det siste. Nå må vi prøve å finne ut hva det skyldes og hvordan vi skal løse det.

Jeg har undervisning med kvinner et par ganger i uka, og vi har begynt med faste gudstjenester på søndag. Det er jo svært få kristne her, og det er ikke alltid lett når kulturen er så utrolig forskjellig fra vår.

I natt var det åndedans nede i landsbyen fra midnatt til tidlig på morgenen. I deres liv er det også vanlig å ofre dyr i ulike sammenhenger, bl.a. for å sikre en vellykket reise. En ung mann som snart kommer hjem på besøk fra Paris, har nå bedt familien om å gjennomføre et offer så han skal komme seg vel hjem.

Det blåser ofte for tida, og dermed blir det mye støv i lufta. Naturen er ganske gul, grå, brun, svart og tørr nå, men går vi et lite stykke bak husene våre og løfter blikket, ser vi mange vakre, blomstrende trær, som kan få i hvert fall meg i godt humør.

Hilsen Karen





 

 

 

 

Takk for gaver! Kontonr. 1503.02.13537 Skriv at det er til arbeidet i Mali, og hva du vil gi til.

Feiret første jul på 10 år

07 januar 2015

I romjulen var det julefred her. Da 1. juledag var over slapp vi ingen inn porten; bortsett fra ei hushjelp! 1.juledag var nemlig ganske lang og innholdsrik, så dagene etter måtte vi puste ut.

Vi var spente på forhånd fordi det antagelig ikke har vært feiret jul her på over 10 år. Det er ikke selvsagt at folk som er døpt, begynner å feire kristne høytider når de får lite oppfølging av kristne ledere fra andre steder og det ikke er noen menighet.

Vi hadde invitert folk fra de to nabolandsbyene K og T, men det kom bare ei kvinne fra K. Hun er herfra og var nok spesielt interessert i å møte opp, fordi en bror nettopp har kommet på besøk fra Paris. Men hun var med oss hele dagen.

Først hadde vi gudstjeneste med fullt hus. Det var omtrent 15 voksne, men veldig mange barn og tenåringer. Gimmi hadde en tydelig og fin preken, og vi sang blant annet de to julesangene på kasonké som ungene har øvd på og kan godt nå. Før vi fortsatte feiringen utendørs, ble det premiere på filmen Karina og Gimmi har laget med barna og hvor de dramatiserer juleevangeliet.

Det var mange stolte skuespillere. Det er ikke vanskelig med kulissene her hvor esler og sauer vandrer rundt og det verken er mangel på gutter med gjetererfaring, unge jenter bortlovt til ekteskap eller småbarn som kan være Jesusbarnet. Sistnevnte ble riktignok spilt av ei 2 måneder gammel jente, men til gjengjeld heter hun Adama, som er både gutte- og jentenavn her.


Denne babyen er en gutt fra en annen landsby. Han ligger ikke i ei krybbe, men i ei balje hvor han tilbringer dagen på peanøttåkeren sammen med mor, som nok aldri har hørt om svangerskapspermisjon.


Etter gudstjenesten på juledagen holdt vi til i skyggen under noen store mangotrær nede i landsbyen.


Kvinnene laget mat, barna leikte, spilte spill, hoppet tau, bladde i barnebibler, lo og skrålte, og de få mennene som var der, satt og pratet. Det virket som folk koste seg.

De to siste månedene har mange kvinner stort sett vært på peanøttåkeren daglig, og vi hadde bedt folk ta med gryteklare peanøtter og ditto ris fra egen avling. Matdugnaden gikk heldigvis over all forventning, så når vi misjonærer stilte med kjøtt og noe krydder, ble det rikelig med deilig mat til både store og små.

Noen kvinner var på gudstjeneste for første gang, og flere har sagt at de begynner å forstå en del av det med Gud og Jesus og at de gjerne vil høre mer. Det blir spennende å se om vi får nye folk i ”kirka” på nyåret. Vi trenger i grunnen en slik oppmuntring nå!

To av mine kolleger har reist med hver sin bil full av spente barn som skal på leir på bibelskolen i Bafoulabé. Det er tradisjon her at ungene får lov å betale leiravgiften med naturalia, og i år ble det mye peanøtter.


De kom med skallet på, så både gutter og jenter møtte opp og brukte nesten en hel dag på å få av skallet.


Dette kan de, og det var morsomt å se dem i aksjon.

De største guttene gjorde forresten en kjempeinnsats med å rydde området under trærne før julefeiringa, og de hentet også ved. Jentene hjalp til med vannbæring, så de har vært flinke med dugnad.

Julefeiringen ble avsluttet med film på landsbyplassen. Selvfølgelig måtte juleevangeliet med barna vises, og de fikk se filmen to ganger før hovedfilmen, som forteller om hvorfor Jesus kom til jord og noe om hva det vil si å være kristen.

Om ikke så mange av de voksne enda har oppfatta hvorfor vi feirer jul, vet i hvert fall barna her at det handler om at Jesus ble født og om lyset som kom og overvant mørket.


Takk til alle dere som har sendt meg julebrev. Det er veldig hyggelig å få.

Jeg vil få ønske hver og en alt godt for det nye året.

Hvordan det går med Helsehagen, får dere vite i neste brev.

Hilsen Karen

Bidrag kan gis på kontonr. 1503.02.13537 Skriv at det er til arbeidet i Mali, og om det er til f.eks. Helsehagen eller barnearbeidet.

Vann og klesvask

26 november 2014

I regntida og ei stund etter at det har slutta å regne, kan det gå an å finne steder hvor det står vann. I tørketida går ofte brønnene tomme. Overflatevannet er ganske brunt og etter hvert mer og mer skittent, men vann er vann med tanke på vasking. Det er helt utrolig å se hvordan folk greier å være reine og fine i klærne. Da vi kjørte bil på sølete vei og rett inn i en vassdam så frontruta ble oversprøyta, så vi med egne øyne at ruta ble ”rein” av brunt vann etter en omgang med vindusviskerne.


I oktober traff vi på disse jentene som stod og vasket klær på den ene brua som er bygd i regi av misjonens prosjekt. De er veldig fornøyde med å stå på en tørr plass som ikke blir klinete mens de vasker.


Like ved misjonens hus i Goundara er det i regntida en bekk. Der er det berggrunn de kan stå på å vaske klær, så dit er det populært å gå når det er vaskedag.


Dessuten kan klærne henges på gjerdet til tørk, så det er også lettvint og greit.

Noen går likevel et stykke lenger opp der det er en dam i bekken, slik at det er lett å få vannet opp i baljer og bøtter, og så kan de stå på fjellet og vaske klærne. Det er til og med trær der, slik at de kan stå i skyggen mens de tar klesvasken. Når mange vasker på samme dag, kan det også bli litt sosialt. Kanskje det ikke er så ille å få være ute i skogen noen timer mens noen andre tar seg av matlaginga hjemme?


De små på ryggen blir etter hvert lagt under et skyggetre når de har sovna.

Neste gang du setter på vaskemaskina for å vaske klærne dine, kan du gjerne sende en vennlig tanke til alle jenter og kvinner som bruker mye tid og krefter på å skrubbe klær i vann som ikke en gang er reint. Våre formødre ville nok skjønt hva det dreier seg om, men for dem var det vel helst kaldt vann som var det som gjorde det ekstra slitsomt.

Har du noen ganger tenkt over for en velsignelse vaskepulver er?
På bildet under er det ei kvinne som viser fram frukter hun har plukka og som inneholder oljerikt frø de bruker for å lage såpe. De andre damene er stolte såpekokere som for et par år siden var på kurs i regi av helsehageprosjektet.

Bedrer avlinger med å legge frøet i vann

10 november 2014

Høsten på landsbygda i Mali dreier seg stort sett om å få avlinger i hus. Folk flest har ingen inntekter, og må dyrke jorda for å få mat.

Vi ber deg, Gud vår Far, om å gi oss mye regn så det vi dyrker kan bli modent.” Dette er første linja i en sang vi sang mye før sommeren.

Ei av de kvinnene som ofte kom på disse samlingene jeg hadde i heimen til naboen hennes, mente at de hadde fått mye velsignelse dette året fordi vi har møttes ofte for å synge og høre fortellinger fra Bibelen.


Nå er de i full gang med å høste både ris, peanøtter og hirse.

Ris dyrkes ikke overalt, men de landsbyene som ligger slik til at de har våte områder, har fått gode avlinger i år.

Hvert år har mange lite mat før en ny dyrkingssesong, og Helsehageprosjektet har i flere år skaffet såfrø som skal gi bedre avlinger og greie seg med kortere vekstsesong. Dette gjelder blant annet mais, peanøtter, bønner og hirse.(sorgum er det korrekte navnet, men vi nordmenn sier gjerne hirse både om det som på fransk kalles mil og petit-mil. På kasonké er det ulike navn.)

En av dem som hjalp oss med å planlegge Helsehageprosjektet, er Jens Aune, som jobber i Noragric på Ås. Det var han som mente vi måtte få folk til å dyrke og bruke mirakeltreet Moringa oleifera, så det er takket være ham at mange kvinner nå har nok brystmjølk til barna sine fordi de spiser tørka mjøl av Moringablader.



Jens har i mange år samarbeidet med forskere i Mali, og de har funnet fram til at ved å legge såfrø i bløt, oppnår en store forbedringer i avlingene. Dette ville vi gjerne få noen til å prøve i år.


Her ser dere tre fornøyde karer i vår landsby som har gjort dette etter oppskriften


Denne mannen har aldri hatt så fin åker. Før regntida hadde ikke familien mat, og vi måtte trå til med en sekk hirse. Men på samme måte som det er bedre å lære folk å fiske enn å gi dem fisk, tenkte vi at han må få være med på dette forsøket.




Disse to står i skillet mellom den delen av åkeren hvor de har lagt frø i vann over natta og der de bare har sådd som vanlig uten bløtlegging. De er helt overveldet over forskjellen.

Det frøet som hadde ligget i vann og så ble tørket et par timer før såing, spirte etter en eller to dager og ga kraftige planter, mens det andre tok lang tid før det spirte og ga ujevn spiring.

Det førstnevnte hadde nesten modent korn i akset da jeg tok bilder, mens sistnevnte var i blomstring. I begynnelsen av regntida kan det gå for lenge mellom regnbygene slik at det blir dårlig spiring og en må så på nytt, og på slutten av sesongen rekker ikke alt å bli modent.

Det er nettopp disse to problemene en kan løse på en så enkel måte som å legge såfrøet i vann før såing. Disse tre karene er i hvert fall overbevist, så nå gjelder det at flere får vite om dette og kan praktisere den nye kunnskapen til neste år. Det gjenstår å høste inn og veie kornet, men det er ingen tvil om at dette er noe å satse på i framtida.

Det er ikke vanlig å bruke kunstgjødsel her, og jeg har vært ganske skeptisk til å innføre det. Men disse karene fikk både frø og kunstgjødsel for å prøve det ut, og det er tydelig forskjell på der det er gjødslet og ikke.


Denne blomsten heter Striga. Den er en parasitt som ofte sees hos oss, og som reduserer avlingene mye.

Det interessante er at jeg så helt tydelig skille mellom der det var brukt kunstgjødsel og ikke. Der det er lite nitrogen trives nemlig strigaen godt, og med bare litt kunstgjødsel sammen med såfrøet, var den altså borte.

Den største forskjellen er likevel mellom den delen av åkeren hvor frøet er bløtlagt og ikke, så det er oppløftende at det er den viktigste lærdommen. Det kan alle praktisere, mens å skaffe kunstgjødsel ikke er like enkelt.

Vi fortsetter med barnemøter, men det er vanskeligere enn vi trodde å dele ungene i to grupper og ha en ukedag for de små og en for de store. De små forstår ikke hvilken dag det er, og de kommer gjerne og forstyrrer når vi har møte for de største. Det hjelper ikke å be dem gå, for her er de vant til å bli slått, og siden vi ikke gjør det, men bare bruker ord, lyder de oss ikke.
Vi må prøve å gjøre det annerledes. Vær gjerne med å be om at vi finner ut en bedre måte å organisere det på.


De er ikke så godt vant her, så det var stor stas da de største fikk fargelegge en tegning med motiv fra skapelsen.


Det var litt overraskende at jentene også greide det bra, selv om flere av dem ikke går på skolen.

Jeg må kanskje så vidt nevne Ebola. Det har altså vært ett tilfelle i Mali (se Thereses blogg), og i henhold til inkubasjonstida er det fortsatt ei uke igjen før en er sikker på at ingen andre ble smittet av den lille jenta som døde.

Det blir informert rundt omkring, og der dette har nådd fram, har folk sluttet å håndhilse og blitt opptatt av god håndhygiene.

Vi er ikke redde, men følger selvfølgelig med på utviklingen.

Bloggen til vår direktør er veldig bra, og hun skriver ofte. Jeg anbefaler veldig å lese det hun skriver på www.glendrangeposten.blogspot.com

Takk for gaver. Det er kommet inn altfor lite penger i år, så det er flott med store summer, men alt tas i mot med takk.
Bidrag kan gis på kontonr. 1503.02.13537

Gjørmete veier gjorde hjemturen krevende

14 oktober 2014

Det er fantastisk grønt og fint i Mali nå, og det er en glede å se at åkrene står fint og at innhøstinga så smått har kommet i gang. Mange har hatt ganske mager kost ei lang stund, og det betyr gjerne at de ikke har hatt peanøtter i sausen.

I Ossobidjanja klagde de over at før lastebilene greide å komme seg inn med nye forsyninger, hadde det vært tomt for ris og hirse på markedet, fordi folk fra vår kommune hadde kommet og kjøpt det som var. Vi hadde jo et prosjekt her for mange år siden, og selv om det fortsatt er en veldig dårlig vei, betyr det likevel at det takket være brubygging og steinsetting av våte partier nå er mulig å ta seg fram med eselkjerre i regntida.


Det tar lang tid å forflytte seg her. Det tok bare et halvt døgn å komme seg fra Norge til Mali, men etterpå var det bare å smøre seg med tålmodighet.


Etter å ha vært på 3 gjestehus i løpet av de to første ukene, kom vi oss til slutt helt hjem. Det er på slutten av regntida nå, og mye av veien har tørka opp, men vi sleit litt på siste etappen. Vi satte oss fast et par ganger og brukte 3 ½ time på 34 km.


Nå har Gimmi, Karina og jeg vært ei uke i våre egne hus.

Vi har fått hilst på folk og hatt ei samling med barna. Karina har for øvrig bestemt at vi i år deler dem i to grupper, slik at de minste har samling på mandager og de største på torsdager.


På søndag var det tabaski, som er den store festdagen her. Det er svært få som vet hvorfor de feirer den, men de skaffer seg nye klær, fletter hår og sverter føtter og hender med henna.


På selve dagen spiser de så mye kjøtt de bare orker. Det skal egentlig være sauekjøtt, men siden de ikke har kunnskaper om grunnen til festen, blir det gjerne mest kukjøtt her.

Festen er til minne om Abraham som fikk beskjed av Gud om å ofre sønnen sin. I det han skulle til å utføre dette, ropte Gud til Abraham og sa at han ikke skulle gjøre gutten noe, og bak seg fikk han se en sauebukk som satt fast i et kratt.

Vi benyttet anledningen og fortalte denne historien og samtidig det som står i hebreerbrevet om at det var i tro Abraham gjorde det Gud sa, og det står at han regnet med at Gud har makt til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake- i dette ligger et forbilde.

”For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
(Joh. 3,16)


I går satt vi i skyggen under trærne utenfor skolen sammen med landsbysjefer, ordføreren og flere fra kommunestyret samt en stor gruppe menn fra alle landsbyene i kommunen.

Vi var innkalt av en organisasjon som elever og studenter fra kommunen har dannet, og formålet var å snakke om tilstanden i skolene og spesielt det å få jenter til å gå på skolen. Noen unge jenter var der, først og fremst for å forsyne folk med vann og etter hvert te, men ellers hadde de visst glemt å innkalle kvinnene. Dette påpekte jeg da jeg fikk ordet, og jeg tror de vil huske å si fra til kvinnene neste gang.

Ungdommene var veldig flinke både til å snakke og lede møtet, og det er oppmuntrende å se at de tar et slik initiativ og at det er vilje til å gjøre noe med situasjonen i skolen. Det er nemlig katastrofalt dårlig nivå, og nesten ingen greier eksamen. De la ikke fingrene imellom, og det ble sagt høyt og tydelig at de har for få og dårlige lærere.

Antall barneskoler er nå oppe i 29 mot bare 3-4 da vi kom hit for snart 20 år siden. Det betyr jo at mange ser at skolegang er viktig, men det er mange utfordringer siden mange av elevene lærer svært lite. De unge jentene blir ofte giftet bort tidlig, så i de øverste klassene er det nesten ingen. Det er visst to jenter som skal gå i 8.klasse her i år. Jeg kjenner den ene, og mora sa at hun er den beste i sin klasse. Lærerne har bedt om at hun får fortsette, og begge foreldrene vil gjerne det. Men ifølge tradisjon og skikk er det onklene som bestemmer, og de har sørget for at hun nå er forlovet. Heldigvis er visst den framtidige ektemannen i utlandet, så da går det antagelig bra med skolegangen ei stund til. Jeg fikk applaus da jeg sa noe om at den største utfordringen ikke er å få jentene til å begynne på skolen, men å la dem fullføre utdanningen.

Jeg påpekte at de med skolegang vil bli bedre mødre som kan ta vare på barna sine. Det er fortsatt altfor mange barn her som dør før de fyller fem år, og jenters skolegang kan få ned barnedødeligheten. Det er slike ting jeg som utlending kan si, men som de ikke tør å nevne selv.

Ellers var det moro å høre at en av dem som var alfabetiseringslærer i prosjektet vi hadde her, brukte samme argument som vi i sin tid gjorde, om at hvis du utdanner ei jente, utdanner du en hel familie, mens du med å lære opp en gutt lærer opp en person.

Utviklingsarbeid er både vanskelig og tålmodighetskrevende, men heldigvis har det skjedd positive ting i kommunen både med og uten misjonenes hjelp. Og vi ser altså det samme her som i kirka, at ungdommene representerer noe nytt og gir håp for framtida.

Takk for små eller store gaver. Bidrag kan gis ved å følge denne linken

Juni 2014 Nyhetsbrev fra Karen

17 juni 2014

Regntida er godt i gang i Bamako. Hos oss kom det første regnet 18.mai, og da kom det skikkelig. Det ble 42mm og 73 i Osso. Men siden har det ikke regna, så nå bør det snart komme regelmessig med nedbør. Vi ber om nok regn slik at det som blir sådd får vokse og gro og gi gode avlinger så folk får nok mat.
Vi hadde besøk av direktøren 17.mai, og på bildet under ser dere Therese, Karina og noen andre på hjemvei etter gudstjenesten vi hadde 18.mai.

Naturen har våkna til liv i det siste. Det er utrolig fascinerende å se hvordan det tørre, grå og brune forvandles til liv og farger. Vi har to fine trær som vi har planta på tomta, og de rakk å blomstre før vi dro. Jeg kunne følge med på utviklinga fra knopper til vakre blomster.



Men ute i den frie naturen var det vel så spennende å se hva som plutselig hadde vokst fram fra tørre greiner og tørr jord:

I disse dager er de fleste av misjonærene på vei til ferie. Vår bønn og vårt håp er at det vi har fått så denne våren også skal få utvikle seg og vokse til noe varig.
Under ser dere alle som var samla til barnedag hos oss 10.mai. Vi har hatt mange samlinger med barna, og nå kan de mange sanger og bibelfortellinger. I kommunen vår er det noen enkeltkristne fra mange år tilbake, men det er ingen etablert menighet enda. Vi driver fortsatt med nybrottsarbeid: følger opp enkeltpersoner, har samlinger i smågrupper og gleder oss over at mange hører Bibeltekster i radio og på minnekort til mobiltelefoner.
Målet er at det skal vokse fram levende fellesskap av mennesker som tror på Jesus.
Noen som forstår at det er lettere her å skjønne hva Jesaja skriver om i sin bok? Vi ber om at dette må skje hos oss. Jeg siterer litt fra kapittel 43:
”Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. Mitt folk, som jeg har formet, skal forkynne min pris. ”


For et par dager siden gikk årets prosjektfest av stabelen. Det er en fest hvor de som har lært å lese og skrive får diplom og premier, og hvor det også feires at ei ny bru har blitt bygd og mange frivillige har deltatt som håndlangere og med å forbedre enkelte veistrekninger.
Dette året var det 50 kvinner og 39 menn som hadde knekt lesekoden. Den grenda som har best resultat, får en plog i premie. Den skal brukes av alle som vil og betaler inn en liten sum i landsbykassa. Dette året var 4 av de 20 bygdene som deltok like gode og fikk derfor hver sin plog i premie.
I mangel av bilder av disse plogene, tar jeg med et par bilder jeg tok på vei til Bamako. I Oussoubidiagna er disse jentene i ferd med å dyrke på tradisjonelt vis med ei enkel hakke, mens barna til rektor på bibelskolen i Bafoulabé prøver plogen til far. Han har kjøpt seg esel og hadde pløyd den dagen vi var innom. Han går foran med et godt eksempel, og naboen hadde allerede kommet og bedt om å få låne plogen.

Det er dessverre noen år siden sist jeg har fått vært med på prosjektfesten. I år trodde jeg det skulle gå, men så ble festen utsatt, og da ble det for seint til at jeg fikk det til. Men våre medarbeidere greier det godt uten oss, og det var nok mer stas at øvrighetspersoner og de som er viktige i kommunen stilte opp. De ansatte var fornøyde, og det kommer kanskje et referat og noen bilder på Normisjons nettside etter hvert. Jeg har fått tilsendt ett bilde av den nye brua. Folk er glade for brua og stolte av den, og den er viktig for framkommeligheten både til helsesentret og kommunesentret.



Da er det ikke så lenge til jeg setter meg på flyet til Norge. Regner med å treffe mange av dere i løpet av sommeren.

Hilsen Karen

Følg gjerne med på www.normisjon.no
Takk for små eller store gaver. Bidrag kan gis på kontonr. 1503.02.13537
Skriv at det er til arbeidet i Mali, og om det er til f.eks. Helsehagen eller barnearbeidet.


Nyhetsbrev fra Karen Ekern i Mali Kasonkéland 31.mars 2014

31 mars 2014



Her ser dere en typisk kasonkégutt. Rundt halsen har han en sprettert som han bruker til å skyte småfugl, mus eller andre småkryp han kan grille og spise. Han har også en amulett rundt halsen, og den har nok foreldrene skaffet ham for å beskytte ham mot sykdom og andre vonde ting som kan ramme ham. Han bor i den vesle grenda der jeg solgte et NT på vei til konferansen vår, og som jeg skrev om i forrige brev. Jeg lovte jo å komme dit på dagstur, og Gimmi og jeg var der i uka som gikk.

Få viser større gjestfrihet enn kasonkéene, og vi følte oss veldig velkomne. Han som hadde kjøpt NT var ikke hjemme, men menn, kvinner og barn fra alle de fem storfamiliene kom for å hilse på oss, og også noen fra de tre heimene en liten kilometer unna. Jeg hadde med bøker på kasonké, og det gikk ikke så lenge før to unge gutter hadde henta penger og kjøpt hvert sitt NT! Vi prata, leste og hørte på bibeltekster vi hadde på minnekortet på telefonen. Det er ikke dekning så de kan ringe der, men noen har mobiltelefon. De fortalte at de hører på det som sendes på lokalradioen, og det er utrolig oppmuntrende når vi vet at mange leser eller lytter til bibeltekster nesten hver dag.

Noen ganger føles det nemlig som det vi holder på med er som dråper i havet. Det er mange landsbyer og grender i området vårt, og det er svært få kristne. Hvor skal en starte, og hva skal en si og gjøre? Vi kan aldri være sikre på at vi gjør det på den beste måten, men vi vet at bønn er viktig, så vi prøver å prioritere det. Vi vet også at troen kommer av det en hører, så derfor gjelder det å så ut Guds ord. Det er en trøst å vite at det ikke er vi som skal skape troen, men at det vil Gud selv sørge for. Og hans veier og tanker er annerledes enn våre. Vi får stadig små hint om at det kanskje er andre generasjons kristne som vil utgjøre en forskjell.

Vi bor i kommunesentret, og helt siden vi første gang kom hit for snart 20 år siden, har vi prøvd å følge opp to landsbyer hvor det er døpte; uten at det har gitt de helt store resultatene. Den ene, K, ligger omtrent ei mil sør for oss, og den andre, T, ligger like langt vestover.

Midt i mars hadde vi seminar i kirka i Ossobidjanja, og da hadde vi med oss 3 kvinner fra K. 2 av dem er fra en storfamilie der de er de eneste døpte, og den tredje er fra den andre familien der noen er døpt. Hun ble enke i sommer. Mannen hennes lå to måneder på helsesentret i Touba før han døde. Sammen med minstegutten på bare noen måneder, hadde hun vært hos ham hele tida, og hun snakket så fint om personalet der. Hun har aldri vært med på noen kristne samlinger utenfor landsbyen før, men hun møtte trofast opp på alt vi hadde på seminaret i kirka den helga.

Hun har 4 relativt små barn hjemme. De er født mens vi ikke har hatt misjonærer her, og bare de to største jentene hennes er døpt. Den eldste er gift og har et barn. Den andre ble for kort tid siden giftet bort i landsbyen T. Da hun var ganske liten var hun en gang veldig dårlig. En misjonær og en malisk kristen bad for henne, og de opplevde Guds inngripen svært tydelig og sterkt. Dette vet hun antageligvis ikke noe om selv. Hun har vokst opp i en landsby der animisme og islam er ganske så sammenvevd. Det andre bildet ovenfor er derfra og viser den øverste delen av moskeen, som er nymalt og med tydelige symboler.

Jeg var innom henne i helga for å hilse på henne i den nye heimen. Jeg visste ikke om hun husket meg, men det gjorde hun. Det viste seg at hun var gift med en veldig ung gutt som faktisk er kamerat med en av de kristne i T, og han hadde til og med vært med i Ossobidjanja i kirka. De var blide og fornøyde. Jeg tror ikke den unge bruden vet mye om Gud eller Jesus, men forholdene ligger til rette for at hun kan få høre. Jeg håper noen vil være med å be for dette unge paret. Jeg har fått vite at mange av ungdommene i T er ivrige til å lytte på Bibeltekster.
Her ser dere mora og minstebroren og henne og ektemannen.

På gudstjenesten som avslutta seminaret midt i mars, ble 5 personer fra 4 ulike landsbyer døpt. Det var to små barn, ei ung jente, en voksen mann og ei gammel dame. På bildet under ser dere den sistnevnte og ei kvinne som var med oss på seminaret. Da Eva Asdal var her for over ti år siden brukte hun mye tid på henne, og nå sier hun at hun vil bli døpt.
Flere ganger i uka er jeg hos henne for at hun og noen nabokvinner kan få høre fra Bibelen. Barna hennes kommer på barnemøtene.

Det er blitt 3.april, og Gimmi, Karina og jeg er kommet til Senegal og er på vei til Dakar for å fornye visumet. Det er en lang reise, men vi ser fram til noen dager ved kysten med temperaturer som en god, norsk sommer. Her hadde vi ikke før bladd om på kalenderen til april, før varmen kom for alvor. Svetten har siler, og vi synes det er i mest laget med 43-44 grader. Det blir derfor greit med en liten time-out nå.

Varme hilsener fra Karen

Takk for små eller store gaver. Bidrag kan gis på kontonr. 1503.02.13537
Skriv at det er til arbeidet i Mali, og om det er til f.eks. Helsehagen eller barnearbeidet.



Nyhetsbrev fra Karen Ekern i Mali Kasonkéland 29.januar 2014

29 januar 2014

 Først var vi i hovedstaden, og etterpå har vi beveget oss vestover og nordover og vært noen dager på begge de to stedene hvor jeg har bodd 5-6 år tidligere.
Vi har hilst på unge og gamle, store og små. Vi har vært på gudstjeneste og hatt samlinger med ungdommer. Noen av ungdommene er svært ivrige og har begynt en klubb hvor de får med seg skolekamerater og andre som ikke er kristne. Når vi ser og hører på andre generasjons kristne, øyner vi virkelig håp for fortsatt framgang i kirka.



I går kom jeg tilbake fra en tur på ett døgn, der jeg sammen med leder og helseansvarlig i Helsehage-prosjektet var på en runde i prosjektområdet sammen med administrator fra Bamako og revisor, som skulle se at de store utgiftene i regnskapet hadde resultert i noe konkret ute i landsbyene. Etter å ha humpa rundt på ”veier” han aldri før hadde opplevd maken til, fikk den unge revisoren fra Bamako i tillegg til en del annet se 2 reparerte bruer, ei fødestue, 3 nye brønner, og flere latriner som alle befant seg der de skulle!

Det er nettopp satt opp gjerde rundt de nye brønnene, og i den ene bygda så det allerede veldig fint ut, og de hadde begynt å spise grønne blader fra hagen. Det er nå over 20 steder hvor de har slike store felleshager som betyr mye for kosthold og helse.

Jeg er usikker på om vi har et fungerende internett i landsbyen vår, så nå håper jeg på gode sendeforhold for dette brevet før vi drar dit.

Hilsen Karen