Dype grunninger i kjent farvann

26 mars 2017

- Én ettermiddag med dårlig humør, svarer jeg når noen spør hvordan jeg hadde det i India. Forandret, men ikke forvandlet, kan jeg nå se tilbake på et  halvår fylt av nye erfaringer, vennskap - og ikke minst tilfredsheten med å være "halvt inder".

Så er jeg hjemme da, og har jobbet fire dager i asfaltjungelen. I nabohuset til Kongen skal jeg jobbe for Normisjon med litt økonomi og administrasjon og sånn. Det betyr ikke at jeg har glemt skjortene og det jeg har brukt fem måneder på - vent i spenning! 

Utvikling
- Ban’, ban’, ban’... Vi er bare ei halv mil fra Dumka, og sjåføren prøver oppgitt å snirkle seg mellom lastebilene fullastet med stein som står i en noe uflidd glidelåskombinasjon langsetter veien. På et tidspunkt innser han at det er umulig å kjøre videre, og snur. På omveien hjem kjører vi gjennom flere små santallandsbyer. Rene og rolige, - santalene liker å ha det fint rundt seg. Husveggene er fint dekorert, muren nøye formet etter veien, med buer og vinkler, og den karakteristiske mørkeblå, horisontale stripa som bryter den terracotta-røde muren og en gråblå yttervegg. En mann sitter på murkanten i det vi passerer, han beskuer livet som glir forbi i sakte fart.

«Trenger de utvikling?», tenker jeg i mitt stille indre. Bilturen tar oss hjem fra Chennai, en «moderne» storby, og jeg får kontrastene servert med få timers mellomrom. Dersom de har mat nok, gode familierelasjoner og tak over hodet til regntiden, - ja, så kan jeg nesten misunne dem livsstilen. At det er mye hardt arbeid, tviler jeg ikke på, men vi er vel flere som kunne tenkt å roe ned tempoet, dyrke noen jordflekker mat, kreve mindre og leve mer.

Leve mer skriver jeg, og vet ikke helt om jeg forstår innholdet. Vi snakker om å "leve livet", finne oss selv, ta en kontinentkryssertur i USA eller sykkeltur i Frankrike for å koble av litt. Kanskje en båttur på Volga eller se kule ut når vi prøver å rette opp tårnet i Pisa til profilbildet på Facebook. Leve mer. «Hvor mange land har du vært i?» er et standard spørsmål fra ungdom i India, - som om det var et mål i seg selv. Å krysse Indias grenser er uoppnåelig for de fleste. Jeg sitter på flyplassen i Calcutta og skriver akkurat dette. Syv flyvninger på to dager er snart unnagjort. For 95 % av verdens befolkning forblir det å fly noe eksotisk de aldri får oppleve. Det er noen kontraster å fordøye. Med hånda på hjertet kan jeg ikke si at jeg har sett mye fattigdom. Det jeg har sett er færre muligheter.  

Misjonspasjon?
Jeg er ikke et utpreget misjonsmenneske. Med det mener jeg å si at mitt hjerte snarere banker for «hjemme» enn «ute»; Jeg liker det lokale, å se nye mennesker finne et fellesskap, å skape rom for musikk, undervisning og tro hos både unge og voksne – ja, en arena for å lære mer om livet selv, og livet med Jesus. Med det blikket har jeg nok hatt vanskeligere for å ta et standpunkt til misjon som noe annet enn

«fint for oss som slipper, og sikkert fint for de som driver med det».

- at jeg skulle havne i misjonens kjerneområde, Dumka, er derfor mer paradoksalt enn selvsagt.

Øynene mine ble (mer) åpnet på Gå Ut Senteret, da tidligere misjonær Evensen med gnist, ånd og humor pekte på viktigheten av språk for utvikling. Han viste til hele samfunn som ble totalt forandret av å få sitt eget skriftsspråk. I dag ser vi fremdeles at landsbyer i India som får undervisning og forkynnelse over radio på sitt eget språk, blir forandret når innbyggerne hører, forstår, og bringer til liv det som er fortalt.

 Språk er ikke bare viktig for muntlig kommunikasjon, men det å kunne lese og gjøre seg skriftlig forstått, gir en stemme i samfunnet, en stemme som var fraværende for santalene i øst-India for 150 år siden. Da det ble mangel på ris, måtte de låne penger til å kjøpe mat. Utlånerne krevde gjerne 2-300 % rente ifølge sine papirer – og for dem som ikke var lese- og skrivedyktige, betød det ofte å måtte flytte fra gården når rentene begynte å løpe.

Nå slenger jeg ikke tung vitenskap på bordet (en bloggers fordel?), men både historie og forskning viser til at der det har vært drevet misjon, der er også demokratiet i større grad utviklet. Gitt da at demokratiet er den beste styreformen, har det altså bidratt til en positiv forandring. Ikke bare styresett, - jeg lar meg stadig imponere over kvinnene de stedene jeg har besøkt. I et samfunn hvor mange kvinner fremdeles rammes av helseskader som følge av sine leveår tilbragt i et røyklagt rom for å lage mat, gis de i kirken plass som doktorer, rektorer, radiodirektører, bønneledere og omsorgspersoner. Det er noe å feire!

Språkhjerte - hjertespråk
Jeg spurte meg selv om de trenger utvikling. Svar på mitt eget spørsmål er éntydig;

Utvikling trengs mer enn noen gang. 

Følgene kan bli katastrofale når(!) storsamfunnet spiser seg inn i disse små, hjelpeløse landsbyene. Det hjelper ikke å være «ikke fattig», når makten og pengene en dag gjør seg til herre over de skrinne jordflekkene. Da er det muligheter som gjelder. Mulighet for å forstå hva rettighetene deres er, mulighet til å ikke ha en underbetalt jobb med stor risiko, mulighet til å heve røstene sine i fellesskap til å kjempe for en felles fremtid. Derfor er jeg stolt av at Normisjon støtter prosjekter som helt konkret gjør så spesifikt og viktig arbeid som å hjelpe mennesker med å forstå deres rettigheter før det utenkelige skjer.

Jeg liker jo språk, og nå, rett før jeg skulle dra, begynte barrièrene å brytes. Jeg klarte å skjelne mellom de tre språkene de snakker i området; hindi, bengali og santali, samt si noen fraser og uttrykk på hver av dem. Om det var derfor jeg fikk "Style Icon"-pris på jobbens 25-årsjubileum (jippi!), tviler jeg på... Likevel: Om det er i en santallandsby, på et hotell i West-Bengal, eller på jobben i Dumka, ser jeg øynene - ja, øynene - smile når de forstår at jeg prøver å snakke deres språk. Litt for å vise meg frem selvsagt, men mest fordi de låner bort ørene med én gang. Når jeg får tilbakemelding på at jeg har inspirert elever på skoler og lærere fra andre deler av landet til å snakke elevenes eget hjertespråk santali, er jeg om ikke annet stolt over å fått mulighet til å møte dem i øyenhøyde - ikke  ​som en bedrevitende konsulent fra vesten, men som et barn som innser at jeg kun har noe å lære.

Bangladesh-ish
På grunn av høy trivselsfaktor og på tross av lav solfaktor, ville jeg gjerne tilbragt lenger tid i Dumka. Likevel takket jeg ja da jeg ble invitert til å holde en time med seminar i Bangladesh, hvor jeg etter en togforsinkelse og dermed flyglipp, fikk være i nøyaktig et døgn før hjemreise. Å komme til selveste Bangladesh (hvor jeg egentlig skulle jobbet vet dere) å møte 500 santalungdommer som virkelig kunne skape god stemning, det ble et døgn med pur oppmuntring! Jeg skal være ærlig å si at det var denne siste dagen som gav meg tro og fremtidshåp for arbeidet som startet blant dette folkeslaget for 150 år siden. Fellesskapet, humoren, Jesus-iveren - herlig! Når de attpåtil dro frem trekkspillet, ble jeg så begeistret at jeg nesten lot det vise i kroppsspråk. Ja, - så får det heller våge seg at trafikken var halvannen ganger verre enn India, vi holdt på å kollidere med en elefant, - og 15 minutter før flyavgang begynte sjåføren og spørre etter veien til flyplassen...

Mannen på muren har nok hatt et hardt, jevnt over stabilt liv uten for mange verken katastrofer eller muligheter. Det samme kan neppe forventes for hans barnebarn. Nettopp fordi de vil oppleve andre utfordringer, er det viktig at vi støtter, oppmuntrer og hjelper dem til å bygge gode og bærekraftige samfunn som ikke unngår utvikling, men som bruker den til felles beste for alle. Det er deres ansvar, og det er vårt ansvar.

Så kan du som leser dette, ung eller gammel, grunne på det som var tema i Bangladesh, som Paulus skrev til Timoteus for en god del år siden. Er du ung: ta det til deg, er du ikke ung; oppmuntre yngre til å leve det. Så kan dere definere kategoriene selv.

"La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet."
1. Timoteus 4,12

Alt vel,
(For kanskje siste gang) 
Dhiri Tudu

Faste tanker på tampen

06 mars 2017

"Allerede?!" hadde jeg lyst til å rope da jeg fikk dato for oppstart i ny jobb. "Greit det", svarte jeg som en sindig Sørlending. At jeg skulle trives så godt hadde jeg ikke trodd selv. Med blandede følelser settes snart kursen mot kaldere strøk igjen.

Oppdatering
Ja, det blir noe i overkant mye å skulle skrive med få ord, altså. Siden sist har jeg vært litt rundt forbi i dette gigantiske landet hvor 12 timer på tog bare er en liten fingertupp på kartet. Dere skal få glimt av det hele i retrospektiv (ref. debatten om norskundervisningen – noe sitter igjen ennå...).

Familiebesøk
Nå sist hadde jeg familien på besøk. Det var bare velstand, altså. Det ble en turbulent start, ettersom jeg rett før jeg skulle gå til sengs i Kolkata, hvor jeg ventet på dem, fikk melding av mamma: «Mormor og morfar kom ikke med flyet. Snakkes når vi kommer frem.» Om 9 timer til. Flymodus var allerede aktivert. Med kø og overfylte fly var plutselig noen i Frankfürt, noen i New Delhi og atter andre i Mumbai. Og jeg da, i Kolkata, med alle billetter til tog som skulle ta oss videre og et nøye planlagt program uten tid til denslags slakk. Uvitende om alt, og med 13 familiemedlemmer på flymodus, var det bare å begynne kanselleringer og håpe på det beste. Av nåde og godt samarbeid gikk resten godt og altfor fort.

At besteforeldre, «min» familie og en tantefamilie (+ meg selv) skulle komme så godt ut av det, hadde jeg ikke turt å håpe på selv. Sammen fikk vi mange gode opplevelser i Dumka og området rundt, både misjonshistorie, landsbyliv, trafikk og mange hyggelige mennesker. Ja, også Kolkata da, som ei kan forklares, men blott må erfares. Storbylivet er noe for seg selv altså, men målt mot gjestfriheten i disse små, strømløse Santallandsbyene, blekner det fullstendig.


Venstre:
Skjortehandel på fabrikken. En god dag på jobb. Høyre: Alle turistene i indisk tøy på indisk restaurant siste kvelden

Assam - nord
Stadig sier jeg til de som styrer livet mitt litt i kulissene at jeg ikke har lyst til å oppleve mer – nå vil jeg bare være i Dumka, leve det rutinelivet jeg liker, være med de menneskene jeg har blitt kjent med, ja, rett og slett bare tuste rundt på scooteren min. Så ble jeg da, nesten mot min vilje, sendt på en heidundrende rundreise i Assam, nordøst i dette vide og lange land, sånn «over» Bangladesh hvis du har dratt frem globusen.

Ja, hvordan var det, spør du kanskje? Jo, se for deg at du er en kjendis uten å selv vite det, som blir eskortert rundt på sykehus, til alle klasserom på skolene, til hundrevis av «Good morning, Sir»-elever, til menigheter som venter på en hilsen fra Norge. Ja, som attpåtil i bryllup skal få sitte foran sammen med brudeparet. Jo, visst er det hyggelig, men alle husker mitt navn, og jeg klarer ikke engang å skille ansiktene deres fra hverandre. Ikke klarer jeg å virke like interessert heller, enda mindre er jeg så veldig lysten på å bli kjent med nye mennesker. Likevel, å si at jeg ikke har kost meg, ville vært bedrag. Hyggelige og gjestfrie mennesker over alt, god mat, nytt språk, og interessant historie. Særlig må jeg nok trekke frem besøket til teplantasjen i Assam, som ble opprettet på 1880-tallet, da jordforholdene var dårlige i «Santalistan» (området jeg bor i nå), og de første misjonærene gjorde en unik og stor jobb med å etablere en ny koloni og flytte santaler nordover til mer fruktige områder. De 43 første familiene har nå blitt til godt og vel 3000 santaler som bor og arbeider ved teplantasjen.


Hovedsaklig bilder av misjonærbungalowen i Mornai, Assam, samt sjef Mr. Jha. Oppe t.v. kvinnekonferanse med 4-5000 deltakere. Måtte som vanlig sitte på scenen. (Og ja, jeg har hilst fra dere alle sammen)

Chennai - syd
Før turen nord, hadde jeg rukket å være hjemme ei uke etter en konferanse i Chennai, syd i India. Enda et nytt språk, enda flere nye mennesker, men heldigvis flest kjente. Sydindisk snaddermat og mye oppbyggelig program rett ved sjøen. Fantastisk å kjenne frisk sjøluft på en morgenjogg langs stranda. (Og enda gøyere å se indiske fruer fra midt i landet – som ikke ser sjø oftere enn de ser snø (aldri) – trekke sariene til knehøyde og skrike som fjortenåringer når bølgeskvulpet treffer dem).

For slik står det skrevet: Bli som barn igjen!

Veien videre
I dag morges våknet jeg opp av et himla lurveleven utenfor, torden, lyn og pøsregn. Ja, det er faktisk like deilig å våkne til i India som i Norge. Friskt og godt dagen derpå.

Som lyn fra klar himmel var det nok ikke, men overrasket ble jeg likevel over å bli tilbudt jobb på Normisjons hovedkontor i Oslo fra slutten av mars. Så går veien videre dit da, altså. Et hull i CV’en tettet, tenker kanskje du, - en arbeidserfaring veldig rikere sier jeg. Visumet gir meg adgang til dette fascinerende landet frem til 2. april. Likevel drar jeg hjem noe før. For å være ærlig, blir det en større overgang å skulle flytte til Oslo, enn jeg tenkte det skulle bli å flytte til India. Bo i liten leilighet i Oslo, uten bil og plen og klippe, og således uten noe særlig til livsglede, ja det skal bli noe annet enn det Sørlandet jeg liker. Så tror jeg likevel at jobben blir interessant, og heldigvis vet jeg at det er både kolleger og venner der, som jeg storgleder meg til å treffe igjen. Jeg er takknemlig for at det kunne legge seg så godt til rette.​ Og at jeg endelig får kjørt litt igjen, sånn rett før jeg drar hjem.



Venstre: Stas med hele familien, men ekstra stas med mormor og morfar på besøk! Høyre: Jeg har fått meg scooter som jeg freser rundt på. Deilig! 

Faste tanker
En orddelingsfeil kan få fryktelige konsekvenser (ref. igjen debatten om norskfaget). Se bare rett over her. Det er faste nå, en tid som tidligere ikke har betydd noe særlig for meg. Ikke annet enn at det snart er påske og ferie og alt som følger med (+ snart tid for å legge om til sommerdekk(!) ). Her i området er det flere som gjør en forandring i livet disse 40 dagene. Spiser mindre, lar være å spise kjøtt, unngår å legge opp til møter, ja, mer kan nevnes. Det hele er en idé om å forandre eller ta bort noe av det rutinemessige, for å gi plass til noe annet, for å feste øynene på det som skal skje i påsken. Jeg for min del har ikke skyhøye ambisjoner, men hver morgen minnes jeg en person jeg vil huske på i bønn gjennom dagen som kommer. Hhver gang hjernen så kobler ut, som jo kan skje relativt ofte, dukker dette navnet opp, og dermed kan det bli en liten bønn.

«Fasten er å gjøre om på noe av det faste»

Hver på vår måte. Det er ikke helt unyttig, - vi har godt av å skifte fokus noen ganger. Som Paulus også skriver til Timoteus, kunne han like godt skrevet til oss i dag. Kanskje ser du noen på Facebook som har kjøpt nytt hus eller fått drømmejobben, og som «skryter noe veldig av det», kanskje er det en politiker som irriterer deg, en nabo som stadig skyfler litt av snøen bort i din innkjørsel. La det ikke vokse i deg, men prøv selv å be for vedkommende – om at du selv heller kan glede deg over andres fremgang, at du heller kan gjøre godt tilbake. Kjenn hvor godt det er å be for mennesker rundt deg. Jeg må gjøre det selv, og det er et nødvendig fokus bort fra meg selv.

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.»
1. Tim 2

Ja, det får bli alt for denne gang! Jeg skal bare frese rundt på scooteren, lage skjorter og planlegge hjemkomst (minst mulig) – ja rett og slett nyte de siste ukene så godt det bare lar seg gjøre. Som lærer Einar ved Gå Ut Senteret ville seg: «D e kunst’n å kos’ sæ!» 
(Og som dere ser under; det klarer jeg!)

 
 
 
 
 
 
 

God faste!

- Alt godt


Santalkirken i Assam: Det spares ikke på julepynt under konfirmantgudsteneste i februar.

Facebookinnlegg kan du finne her: Normisjon i India.
Tidligere innlegg finner du her. Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com

Misjonær - eller ressursforvalter?

23 januar 2017

«Ja, hva er det egentlig du gjør der nede?» På mitt lille Norgesbesøk i nyttårshelga måtte jeg svare for meg. Les bloggen i januar, sa jeg, så skal jeg fortelle litt!

Forleden dag leste vi i nyhetene at en elefant hadde ødelagt en landsby et lite stykke herfra. Kanskje finnes det en elefant også i rommet, og la meg bare stikke hull på den med én gang: Jeg har ikke engang «misjonær» i stillingsbetegnelsen min. Selv om både hudfargen og landskapet kvalifiserer.

Dagenes gang
Ja, som de våkne fikk med seg, fikk jeg altså sneket til meg nyttårsfeiringen i Mandal. At det var godt å komme hjem til varme hus igjen, kan jeg ikke feie under et teppe, men å kunne dukke uanmeldt opp i familieselskap – direkte fra India – var nok hakket gøyere. Så var turen til vest heller ikke bare for å kjenne bitende kulde og lukten av ekte skinninteriør, men hovedsakelig for å delta på Normisjons medarbeidersamling i Riga, Latvia. Jeg var heldig å få møte mange gode mennesker, nyte undervisning av Mike Breen, samt spise noe annet enn ris. Jeg går enda og nynner på sangen skrevet til Normisjons 150-årsjubileum, Nærmere. Kulde ble det også, -19 i Riga og -29 ved mellomlanding i Moskva – hvor også bagasjen min bestemte seg for å ta en liten ferie.

Sjølingstad Uldvarefabrikk:
Jeg fikk også gjort litt jobb når jeg var hjemom; lære om veving, stoffer og tradisjoner. Flaks at jeg har venner i bransjen!

 

Ja, så kom jeg til India da, og etter et par dager i Calcutta, møtte jeg en finfin gjeng fra Danvik Folkehøgskole i Drammen. Vi opplevde mye spennende den uka de var her; livet på misjonsstasjonen, besøk på jobben min, landsbybesøk med politieskorte, overfylte ferger over Ganges samt det kontrastfylte livet i Calcutta. Gjengen er nå dratt hjem, og jeg har tatt fatt på jobb igjen. Mange av lesernes har altså spurt hva jobben min er. På deres oppfordring dedikeres herved de følgende avsnitt til en liten beskrivelse av nettopp det.


Danvik-besøk: Vi inspiserer den nye (og nydelige!) LIMS-tomten sammen med noen av lærerne til på skolen (t.v.). Vi besøker en landsby, og inntar mat framfor alle innbyggerne samt politiet som eskorterte oss (deres beste dag på jobb...) (t.h.)

Misjonarier
Som en relativt alminnelig og nokså enkel 25-åring fra det blide Sørland har jeg vanskelig for å svare ja når noen spør om

«det er du som er han misjonæren i India, ja?»

Ikke det, altså, at jeg har noe imot misjonærer. Jeg har noen slektsledd bak meg, som har gitt sine tiender til misjonens sak. Likevel knytter det seg mange tanker og ideer til tittelen som jeg nok hadde hatt vanskelig for å smykke meg med. For eksempel er jeg ikke mer enn middels glad i å treffe nye mennesker. Ei heller har jeg skrevet «eventyrlysten» eller «alltid glad i nye utfordringer» på CVen. Det som da kunne trekke i positiv retning, er at jeg (paradoksalt nok) kommer lett i kontakt med mennesker, liker språk, og har tålig god reisekondis. 

Derfor hadde jeg en idé om at dersom jeg skulle gjøre noe annet (hva nå enn det måtte innebære) for en periode, så skulle det være litt jobb, ikke bare sitte på ei palmegrein og ta bilder av asurblått hav. Av nåde hendte det dermed i fjor at jeg fikk avslag på visumsøknaden til Bangladesh, og heller fikk innvilget til India. For å få visum hit, må det være forretningsrelatert. Flaks for meg hadde jeg en siviløkonomtittel i lomma, slik at jeg kunne brukes til noe fornuftig. At det skulle bli så interessant, hadde jeg ikke forestilt meg.

Etikk og estetikk
I forbindelse med diakoniens år i 2015 og et utvidet godhetens år i 2016, hadde jeg noen taler om diakoni både som godhet til mennesker rundt seg hjemme, men like mye som rettferdighet til ukjente mennesker andre steder. Enkelt var det å trekke linjene til noe vi alle, bevisst eller ubevisst, har et forhold til: klærne vi kjøper. At det var jeg som skulle komme til India og bli kastet inn i tekstilbransjen, hadde jeg ikke trodd dersom jeg hadde blitt det fortalt for et år siden. Dette bør oppta oss som medmennesker: Er det rettferdig overfor fabrikkarbeidere i Bangladesh, India, Kina og andre lavkostland, at vi lar dem puste inn giftige fargestoffer, sitte i falleferdige fabrikkbygninger med tampstumper i kroppens endelige avløpsanlegg fordi de får trekk fra en allerede latterlig lav lønn dersom de går på do? Du kan svare for deg, men vi har et ansvar for å minske forskjellene. Og jeg blir selv svar skyldig, for jeg tar også 3 når jeg kan betale for 2, selv om jeg egentlig ikke trengte 1.

Ja, min jobb, spurte du om. Du, jeg er altså ansatt som konsulent for en slik to år gammel tekstilfabrikk, som hovedsakelig produserer skjorter og skoleuniformer. I dag er vi kun på det lokale markedet i India, med nok produksjon til å holde omtrent 40 arbeidere i gang. 40 kvinner og menn som ikke får mye mer enn minstelønn, men som har fått håp om et liv borte fra den karrige jordflekken i den kanskje strømløse landsbygda, som nå har lært seg å lese og skrive, og som har fått to år med fagutdannelse og deretter fast jobb. I et bokstavelig talt fargerikt fellesskap av hinduer, kristne og ikke-kristne santaler hvor smilet sitter løst, og de alle opplever at noen har tro på dem. 

Så tror jeg da, at her kan jeg få bruke mine ressurser. Ikke fordi jeg kan noe særlig om det jeg nå gjør, men fordi jeg tror at dette er sant:

Gud kaller ikke de utrustede, Han utruster de kalte

Når så jeg sitter og studerer moodboards fordi det blir forventet at jeg skal kunne si hva som blir motebildet i Europa våren 2018, må jeg bare tenke at jeg nok kan svare bedre enn mange andre for hvordan vi kan utvikle kvaliteten, og hva som går og absolutt ikke går av farger (indere har et annet syn på fargekombinasjoner.........).


Godt og fargerikt fellesskap: Det er stort for meg å få være med å påvirke en bransje til å gjøre et skift, samtidig som den hjertelige latteren som sprer seg i lokalet når jeg dummer meg ut på santali, viser hvor stort det er for dem at en utenfra prøver å lære seg deres språk. (Ellers er det typisk indisk å se seriøs ut på bilder. Helt seriøst.)

For dét er målet: En fot inn mot et marked i Norge, Europa eller et annet sted hvor volumet kan økes. Ikke utelukkende fordi det skal gi klingende mynt i kassa, men fordi én ny container med skjorter betyr et vi trenger flere vevere, flere syersker, flere strykere og flere pakkere. Det betyr både at flere kan øyne håp om et liv bort fra et hardt liv i enda magrere kår, og at flere har kjøpt kvalitetsskjorter produsert etter etiske prinsipper – til en levelig pris.

Ressursforvaltning
Slik kan jeg bruke mine ressurser. Og du kan bruke dine. Noen må tross alt kjøpe disse produktene. Det er vårt felles ansvar at også mennesker vi ikke kjenner opplever rettferdighet. Jesus er ikke utydelig når han taler til disiplene om å bruke det vi har fått (Lukas 19,26)

«Ja, men jeg sier dere:
Den som har, skal få, og den som ikke har,
skal bli fratatt selv det han har»

Dette i en lignelse hvor en rik mann hadde bedt forvaltere passe pengene, hvorpå noen forvaltet godt og følgelig kunne gi tilbake mer, mens andre la «pundet i et tøystykke» og dermed ble det fratatt (les: brukte ikke de betrodde ressursene). Det hele absolutt ikke som et «mye vil ha mer»-prinsipp, men som en klar oppfordring til å bruke ressursene våre – både til evangeliets fremgang og til andre menneskers gode.

Så kan vi alle være ressursforvaltere. Eller misjonærer. Som Bjarte Leithaug synger i sangen «Det kjem ein levande misjonær på Bedehuset»:

Vær en levende misjonær – der du er!

​Alt godt,
Stein Ole - til høyre ikledd favorittskjorta mi, 100% bomull, lagd på vår fabrikk.
Passer både hverdag og fest!

Er du interessert i produktene, ta gjerne kontakt. Etterhvert kommer både hjemmeside og mer informasjon på Normisjon i India.

Tidligere innlegg finner du her. Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com

En bloggers hverdag

29 desember 2016

Dere kan nok ledes til å tro at jeg stort sett sitter under ei palme og drikker te med altfor mye sukker og melk – mellom reisene til Indias storbyer. For å avfeie slike eventuelle myter, kan du nå – i ekte bloggstil – avrunde året med å følge meg gjennom en dag. Ikke verken gripende eller morsomt, men vær så god! 

06.00
… er jeg ferdig med litt bøy og tøy og et par-tre armhevinger (som ikke egner seg på bilder) - bare for å være sikker på at jeg får beveget meg ​noe ​i dag. Tid for klesvask på badet, med såpe og skrubb, før en dusj (med varmt vann!) fra bøtta. Tidsbesparende! Pakke seg inn, på med varmeovnen, et ord for dagen og deretter frokost. Fire skiver med noe som i beste fall kan sammenlignes med loff (jeg prøver å få dem til å forstå at det er en vanlig frokost, og at jeg ikke trenger ris og grønnsaker til…) 

08.55
De aller fleste dagene er jeg på kontoret hver dag klokka 9 (+ en eventuell halvtime), og klar til å jobbe klokka 10. Da har vi hatt en liten samling med de ansatte, med sang, bibellesning og bønn – på hindi, må vite. Fin måte å starte dagen på. Så jobbes det, drikkes te, en spasertur opp på taket for å nyte sola og få litt bevegelse, ja for det er mye stillesitting ellers, og deretter repetisjon av det hele. På en kontordag får jeg god og spicy lunsj, og i dag for første gang kaffe uten sukker. To whom it may concern: Takk!

11.07
Etter litt daglige rutiner og meningsfulle samtaler på santali (de setningene jeg har lært: «Det er veldig kaldt i dag» / «Jeg liker kaldt vann» / «Jeg liker ikke varmt vann») med kollegene, kan det godt hende jeg besøker fabrikken vår, hvor vi i all hovedsak produserer skjorter. Mer om det siden. Ut på motorsykkelen, gjennom en liten jungel og noen landsbyer, og forbi den nye veien som nok er vesentlig billigere å bygge enn E39. Sånn rent HMS-messig. Bambusstillas, bare føtter og et tørkle til hjelm.
Jeg ser og lærer, prøver å komme med konstruktive innspill – mens jeg mest av alt storkoser meg i selskapet til de trivelige menneskene der. Så sier jeg at nå jeg dra, men da må vi selvsagt ha litt te og samosa (nam!) borti høgget her først. I begge ender blir det mye titting på klokka, en del venting og enda mer titting på klokka. (Ja, forleden dag var jeg i bryllup. Litt sent ute, tenkte jeg, da jeg ankom 09.25 og det skulle begynne 09.30. Jeg kunne nok drøyd litt, for bruden kom ikke før kvart på 12).

13.00
Og videre bærer det, nå en Tata SUV i full fres sikksakk mellom geiter, kuer, mennesker og lastebiler, - alltid på reservetanken - før vi kommer frem til stedet som skal besøkes. Her med volontørene Gerny og Einar på det fineste stedet jeg til nå har vært i India, Kaerabani. Til venstre dyrkes grønnsaker og jegvetikkehva. Jeg lytter, prøver å forstå og sette det lille jeg har lært av både språk og historie i kontekst, og lar meg begeistre. Skriver mitt lokale navn, Dhiri Tudu, på tavla, til alles store latter. Billig moro! Deretter et lite ord til oppbyggelse for alle og enhver, og meg selv især.

13.37
Spisetid. Endelig. Ikke lunsj på kontoret denne gangen, men deilig hjemmelaget mat. Jeg innser hvor mye mer tidkrevende det er å lage mat her. De jeg deler leilighet med, er ute på markedet før fuglene kvitrer for å kjøpe råvarer, kutter opp, koker ris, steker og styrer – og det bare for sin egen frokost. Et herremåltid som vi av og til får servert må kreve både tid og krefter jeg ikke kjenner omfanget av. Jeg er mest opptatt av at det smaker godt, og det slår aldri feil! Maten slukt og hånda (ja, hånda) vasket, - videre til skolen vi kun hadde lyst til å se, fordi den er bygd av norske misjonærer i fordums tid. Å bare se var ikke rektors plan, hun tromlet sammen de 6-700 elevene så de kunne spørre oss hva de ville om Norge. Hva som er Norges nasjonalblomst og -fugl? Aner ikke, kanskje julestjerne og måke? Har sett mye av begge. «And now Mr. Stain wants to share something». Å ja, skal han det? Lykke til. (Ja, det er en nådegave å være både snakkesalig og å alltid ha noe kvernende oppi hodet her…)

14.45
Så -- luske videre på hullete veier. Denne gangen til Benagaria, stedet hvor Lars O. Skrefsrud plantet korset (til venstre) og kalte stedet Ebeneser, «Så langt har Herren hjulpet oss». Innimellom bare titter og tenker jeg, i håp om at ingen skal verken spørre eller forklare. Ante de hvor stort dette skulle bli? De begynte i hvert fall. Satte i gang arbeidet med å bygge kirka og misjonsstasjonen. Historien deretter er mange tykke bokbind. Her vi er finnes også gravplassen for pionermisjonærene (midten) som startet det som ble Santalmisjonen, og deretter Normisjon.

15.05
Feiring. Mye skal feires. 67-årsdagen til sykehuset. Masse farger og plast. Tenne lys, høre fire hilsener, ha en selv, spise mat, gå litt rundt, spise mer. Er det rart jeg av og til setter meg ned og bare smiler?

17.20
Hjem til Dumka. Gjennom landsbyer dekket av støv fra steinknuseanlegg, forbi kjøretøy og levende vesener av alle slag - mot ei sol så rund og nedadgående som bare østen kan vise til. Stille i bilen. Vi kikker, tenker og synes det er godt å bare sitte.

20.00
Vanligvis vil jeg få middagen levert i et tårn med aluminiumsbokser utenfor døra.
Akkurat som hjemme, er ikke 1. juledag en hverdag, og på bildet over er det altså denne kvelden servert godt geitekjøtt, delt med gode venner og kolleger. Noen av disse deler jeg altså hverdagen med, kjører motorsykkel, bil og farter rundt. 

21.45
Trøtt etter dagen, mye å fordøye på alle vis. Noen ord i ei bok. Takknemlig, som vanlig. Mye for det jeg får oppleve, men kanskje enda mer for at jeg får lov å være én av dem. Jeg blir godt ivaretatt, men ikke så mye at det føles unaturlig. Ja, vel, så fikk jeg for første gang lov til å gå 200 meter på egenhånd. Alle er hjelpsomme og gjør alt som blir spurt om, bevares, men folk står ikke så pinner rundt meg at jeg blir helt bevegelsesløs. 

Som et lite apropos: Dere som har vært her har nok erfart at det blir litt farting rundt forbi – men alt dette ble selvsagt ikke gjort på en dag. Stykkevis og delt, men et ganske riktig innblikk i forskjellige hverdager. Det er sjelden en full kontordag, og når det inntreffer, - da nyter jeg den!

GODT NYTTÅR!

 Alt vel,
Stein Ole

Juleturbulens

23 desember 2016

På ei myk seng av brent olje der hjemme på berget, lever jeg et trygt og innholdsrikt liv distansert fra livets ytterligheter. Her lærer jeg stadig at livet, hvert hjerteslag, er en ømfintlig balansegang mellom liv og død. Til ettertanke og oppmuntring; GOD JUL! 


Kaos i New Delhi:
Gratulerer med tidenes dårligste trafikkplanlegging. Her utsikt fra hotellbalkongen.

Ytterligheter
Jeg spoler forbi «Fødeavdelingen» på TV, fryktløs spenner jeg på meg sikkerhetsbeltet hver gang jeg kjører, og har verdens beste helsevesen og et utall airbager til å redde meg, dersom verken ABS eller DSC skulle klare å holde Hakkapeliitta-dekkene på den saltede og strødde veien. Regelverket for energimerking er så tykt at jeg ikke trenger isolere huset med særlig annet for å holde varmen. Jeg kjøper kjøttet til middagen ferdig foredlet fra SPAR, der det alltid er tilbud på noe godt. Ja, jeg glemmer ofte at det faktisk er liv og død som omslutter meg. Bortsett fra den årlige helga med forkjølelse, ja, da kommer jeg i hu at jeg ikke skal leve evig. Her.

Ytterlighetene er så tydelige her – også temperaturmessig. Jeg trekker tilbake alt jeg skrev i forrige innlegg om et litt overlegent forhold til kulde. Det er rett og slett iskaldt her. Skikkelig nedtur. Fra kl 10-15 er det norsk sommer, jada, men resten av døgnets timer er nordnorsk sommer – i ordets verste forstand – inne og ute. Jeg har kjøpt varmeovn og ullskjerf, varmer hendene på en kopp kaffe mens jeg hører på (og synger) julesanger.
Ja, i går ønsket de velkommen til scenen «Sir Stain that has prepared a song for us». Javel? Det er da du takker høyere makter for 3G nok til i all hast å finne tekst, og akustikk grei nok til ikke å gjøre à capella-versjon av «Mitt hjerte alltid vanker» helt til skamme. Så ble det jul allikevel. Opptur.

«Den dejlige kolde tid» kalte misjonærene det i gamle dager

– og plutselig gikk det opp for meg hvorfor de er kledd i tykke ulldresser på alle bildene.

Turbulens
Som dere ser, har det vært en turbulent tid. Om det er tilpasningsdyktighet, tapperhet eller tapt virkelighetsoppfatning; jeg trives som bare det. Hverdagene går i ett med jobb og mennesker og det India har å by på, – ja, omtrent som å være hjemme. Gerny og Einar, volontørene jeg har hatt glede av å dele hverdagen med, har dratt hjem til det Norge jeg liker så godt. Nedtur. Før de dro, hadde vi ei uke med turisttilværelse i New Delhi. Da fikk vi se litt ordentlige biler for første gang på lenge. Opptur!


Venstre: En BMW 7-serie med et presidenthus bak. Midten: To nordmenn med et Red Fort bak. Høyre: Red Fort fra den beste vinkelen.

Å se Taj Mahal, storbyen Delhi, og bare være turister, var noe vi alle hadde lyst til. (Men -- har du sett de kjente stedene én gang, så har du sett dem…) Jeg, for min del, synes det er mer spennende å stå ved et veikryss og bare stirre på livet og alt du ikke får se i bryggegada i Mandal en tirsdag i desember (ref. bildet øverst).


Venstre:
Taj Mahal fra mitt perspektiv. I midten: Taj Mahal fra alle andres perspektiv. Høyre: Meg fra alle andres perspektiv.

(NB! Non veg-innhold) Vi spiste middag en dag, godt og sunt geitekjøtt, med ris og dal, chili og tilbehør. Jeg slukte det så fort at jeg nesten glemte å ta fingrene ut av munnen før jeg tygget til. Takket for maten, vasket hendene, og gikk ut på balkongen en tur. Der møtte synet meg: hår og blod, løk- og potetskall, og tre fire menn som satt og spiste restene av maten vår. Da slo det meg: livet og døden er så nært. På formiddagen hadde nok denne gått på tunet her, nå var den blitt mat, og alt dette kun et par meter fra der jeg spiste. Jovisst, jeg er jo fra gård, og kjenner til hvordan næringskjeden virker, - det blir bare veldig fjernt ofte.

Størstedelen av turbulensen skyldes likevel at den øverste lederen i kirken, Mr. Saroj C. Jha, døde dagen før vi dro til New Delhi. Det var både sjokkerende og uventet – etter én dags sykdom. Det etterlater en kirke i sorg og vakuum. En god og handlekraftig leder har gått bort. Saroj ble like mye vår venn, og vi deler sorgen inderlig med alle rundt oss. Ytterlighetene, livet og døden er nært – og jeg synes i enda større grad her.

Englers befaling
Fordi jeg, og mange av dere som leser, har et distansert forhold til slanger når vi skal hente vann til frokosten, for å bli påkjørt av en Tata-trailer på noenogtyve tonn når du går langs veien for å finne noe dugende mark for kyrne, for å bli stukket av mygg som gjør at du ikke kan jobbe og tjene penger til familien din det neste året – ja, listen kunne fortsatt, så er vi også distansert fra å behøve beskyttelse og trygghet. Derfor tenker jeg på det gamle bedehuset på heia, hvor mennesker fra svunnen tid bøyde knær og foldet hender, når jeg hører Salme 91,11:

«Han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier»

Mine forfedre trengte tryggheten og beskyttelsen. Farene var nærmere og uroen trolig større. Det samme gjelder i denne delen av India i 2016.

Løftet til meg og deg i dag, er at de samme englene som for et par tusen år siden sang på markene i Betlehem «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag» - de inviteres vi til å la omslutte våre liv i det vi bøyer knær og folder hender, og takker og tilber Han som ble født til å vise oss både hva trygghet og grensesprengende kjærlighet er.

Tett på livet var det også i stallen hvor himmel og jord møttes, hvor et barn ble født og en sønn ble gitt. For alle folkeslag, for deg og for meg. Jeg innser mer og mer at dette budskapet forstås og oppleves sterkere for dem som lite har. Han som har makt over Himmel og jord, Han har makt til å gi meg omsorg. Det er mye jeg kan stille spørsmål til både teologisk og politisk, men dette vil jeg bare tro.


Fargerikt eller ei:
Jesus feires over hele verden!

Og derfor, mens vi beveger oss på en hårfin balansegang mellom fortid, nåtid og fremtid, ber jeg deg ta med deg et vers fra en sang (Pocketful of faith) som ikke handler om jul, men om et nydelig forhold til livet, til å fylle hvert et hjerteslag med mening, overgivelse og takknemlighet:

I don't want to get there
At the end of it all
Looking behind me
To see there was so much more

Take this pocketful of faith
It is all I have today
I'm giving it all

Med det: Veldig god jul, og om mulig: enda bedre godt nyttår!

Alt godt,
Stein Ole

Vil du vite mer om det jeg driver med enn hvordan jeg har det, følg Normisjon i India (selv om du ikke har Facebook selv, tilogmed!)

Tidligere innlegg: 
Trafikalt grunnkaos
Livstegn
Lite følelsesregister, store svingninger
Effektiv venting
Farvel Bangladesh – hei India?

Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com


Trafikalt grunnkaos

25 november 2016

– Vinteren kom tidlig i år, sa en lokal kollega, og knyttet hetta rundt ansiktet som en ekte eskimo. – Vinter, sa jeg, back in Norway gravde de seg ut av huset til morgenen for å komme på jobb, mens trafikken sto mellom Suvatne og Mjåvann.


Siste nytt: Vi kom til krysset midt på bildet her, og måtte snu fordi det er streik; prøvde å finne en omvei, som så mange andre, fant til slutt en vei med masse sperringer og folk med bambusstenger og pil og bue som vi kom oss forbi - for så å komme til kontoret og finne ut at vi måtte jobbe hjemmefra i dag. Alle skal streike! I skrivende stund er jeg inne, de driver nemlig og brenner busser og lastebiler, og kaster jernstaur rundt i gatene. Dette skulle Fagforbundet ha sett, - da ville det blitt fart i lærerlønningene!

Skepsis
Like sikkert som at ikke det blir snø til jul, er det at det ikke finnes stillestående trafikk her (selv ikke når de blokkerer med punkterte lastebiler, ref. over). Å følge regler og ellers være innenfor det jeg vil kalle en relativt romslig skala for normal kjøring, det er ikke et tema en gang. Mange vet sannsynligvis ikke om det er høyre- eller venstrekjøring, og dersom det er noe som ligner på to filer, så er det bare å hive seg på hornet og snirkle seg imellom.

Noen ganger holder jeg pusten så høyt at sjåføren hører det. Som i «taxien» i Kolkata, hvor vi plutselig hadde en buss 10 cm fra døra vår – hvorpå sjåføren hytter med neven ut av sitt vindu, mens han snur seg mot oss og smiler litt stolt, som for å betrygge oss: «It was good». Der er enveiskjøringer veiledende og lyskryss dekorative innslag på livets landevei. På vei hjem kjørte en annen sjåfør på ei høne (ikke si det til noen, det koster 75 kroner i bot til eieren), og snudde seg deretter og gliste på samme måten som når noen slipper en lydløs fis de ikke ennå vet om er luktløs. Jeg lo.


Kolkata: En luktende og kontrastfylt by vi besøkte ei helg, for å få litt storbyfølelse, eller, for min del å spise på McDonald’s, 

Trafikken er også det som har skremt meg mest. Her en dag fortalte en bileier meg at han hadde airbag i den nye bilen sin, "en ballong som kommer ut av rattet når jeg kolliderer" (merk når) - og jeg ble stående å vurdere om jeg skulle fortelle om norske sikkerhetsforskrifter, påbud og nullvisjoner - men endte opp med en skuespilleraktig overraskelse og "Wow, that's nice". Nei, men bil, tog og motorsykkel, alt er så voldsomt snirklete og førstemann-til-mølla-preget. Generelt er nok skepsis den følelsen som har sittet mest i.

En sånn «se seg over skuldra»-følelse

Hvorfor stirrer de så lenge? Hadde den myggen malaria? Var det en slange jeg så der? Hvor mange mus på kjøkkenet i dag? Har de toalettpapir her? Dette er tross alt den mest annerledes kulturen jeg har vært i, og jeg føler meg (erhm – er) annerledes og utsatt hvor enn jeg går. Det kan være både til glede og besvær.

Månedens viktigste saker
Først og fremst: kondolerer til Oddvar som røk ut av Farmen. Det er også den store snakkisen i tabloidene her nede. Neida, men jeg var glad norske nyheter hadde noe å skrive om, nå som vi vet at Trump blir Amerikas neste president. Jeg får vel skryte av at Farmen-Oddvar har sittet på i bilen min, kanskje det kan få salget til å gå litt fortere?

Det som derimot er det store samtaleemnet her (og som jeg er veldig takknemlig for at hendte, for å kun snakke om været er spennende i omtrent to tideler av et sekund) har kanskje de oppvakte av dere fått med dere. Landets statsminister, Modi, gjorde 500- og 1000-rupisedlene verdiløse (tilsvarende 50- og 100-lapper). Det vil altså si at vi (sammen med 1,3 milliarder andre) våknet opp en morgen, og hadde plutselig lommerusk igjen å leve av. Utenfor alle minibankene var det mange dager med lange køer. Jeg skulle bare på postkontoret å kjøpe frimerker, og der var det Black Friday-tilstander. Gaping og krangling, væpnet politi og null køsystem. Alle skulle veksle inn penger. De lærde strides, men fra min synsvinkel er det et skritt i retning av å redusere svart økonomi, samt få flere til å åpne bankkonto og anskaffe seg kort. Utfordringen blir størst i landsbyene. 45 % av landsbyene i staten er ennå uten elektrisitet, og da er neppe kortterminal og minibank førsteprioritet.

Takknemlighet
Midt i all " fæliheda" har jeg vært så heldig å tilbringe tiden frem til nå sammen med to volontører fra Norge, Gerny og Einar M. Vestbøstad. De kom ned i september for å jobbe tre måneder på kirkens skole, Don Bosco, hvor Normisjon gir stipend til enkelte elever. For meg, som ikke er glad i innledende samtaler, er det perfekt å være med noen som allerede har blitt kjent med både mennesker og steder. Frem til for en uke siden bodde vi sammen på misjonsstasjonen Bandorjuri,


Livet på misjonsstasjonen: Til venstre: Kokken har vært ute og fanget dagens frokost. Vi skal aldri mer si at vi er lei av ris, lover!!
Til høyre: Det kunne vært et gammelt bilde jeg fant av et misjonærektepar fra 1916, men det er faktisk volontørene Einar og Gerny som leker med nabobarna. De glir rett inn i tilværelsen!

Nå har jeg imidlertid flyttet for meg selv. Organisasjonen jeg jobber for lokalt eier et gjestehus/kollektiv. Én av dem jeg bor med er også min (motorsykkel)sjåfør, medhjelper til innkjøp og byturer, rådgiver, elektriker, - ja egentlig det jeg trenger for å få til et greit liv. Jeg stortrives. Fra å bo i tilnærmet majestetiske omgivelser i et rolig område, og føle seg som en misjonær fra en svunnen tid, er det fint å kjenne seg lokal. Jovisst er det mye bråk og lite annet enn ei seng, et toalett, et bord og ei bøtte til dusj. Likevel sover jeg helt utrolig godt på noe som er 3 cm tykt og skal forestille en madrass.


Nytt bosted:
Til venstre meg og sjåføren min, Ramu. Han kjører finere enn alle andre jeg har møtt! Til høyre er leiligheten min. Hvis du vil ha navn på interiørkonsulenten, tror jeg du må lete i et østblokkland.

Selv om både skepsis og redsel kan råde, trumfer takknemligheten

Ikke et sekund har jeg tvilt på at menneskene rundt meg vil meg godt. Alle indere jeg har møtt er helt utrolig hjelpsomme og gjestfrie. De inviterer hjem og serverer god mat i bøttevis, de organiserer turer og kjører oss rundt forbi, lar oss være med i familiesammenhenger (les: bryllup) og skaper gode arenaer for samtaler.

Det er evangeliet i praksis. Nestekjærlighet utført i enkelthet. Enkelthetens gave er takknemlighet. Paulus erfarte dette, og gjorde det tydelig for oss:

"La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!"

1. Tessalonikerbrev 5, 15-18

Alt godt,
Stein Ole

Vil du vite mer om det jeg driver med enn hvordan jeg har det, følg Normisjon i India (selv om du ikke har Facebook selv, tilogmed!)

Tidligere innlegg: 
Livstegn
Lite følelsesregister, store svingninger
Effektiv venting
Farvel Bangladesh – hei India?

Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com

Livstegn

27 oktober 2016

For et bråk. Et tresylindredet Tata diesel-strømaggregat i hagen, haner som galer døgnet rundt, hunder som uler, raketter som skytes og biler som tuter. Sånn har mi’kje det i Holum. Eller - kanskje er det ikke så store kontraster?


Ingen togstreik i Calcutta: NSB Komfort må være i en annen vogn

Ei uke er gått: Første dag uten møte, møte, møte. Frem med shorts og t-skjorte, et godt lag faktor 30, kjippe på seg lette sko. Opp på taket, sprette chipsen. Skuffelse. Hver dag har vi sittet inne under vifter på full hastighet for ikke å omkomme, uten pause, bare med viten om at sola skinner ute. Men akkurat denne oktoberdagen skulle det være overskyet og 29 grader. Ikke det at frosten har satt seg, men dere kjenner jo følelsen.
Uansett, jeg er vel stasjonert i Dumka, her skal jeg bo minst de neste seks månedene. Minst betyr bare at det er uklart hva som skjer når april nærmer seg. Det er jo lenge til. Ifølge de som kan dette, er jeg veldig heldig som har fått forretningsvisum i seks måneder – med mulighet for inn- og utreise så mye jeg vil. Ja, - de mener attpåtil at Vårherre har hatt en finger med i spillet, men samarbeidsavtalen Han har med Den indiske ambassaden har jeg ikke hatt tid til å sette meg skikkelig inn i.

Reisefølge
Alt har gått fint til nå. Det har vært en god start. Den første uka kan oppsummeres kort: MØTER. Det ville seg, by God’s glace – som de sier her nede (tjukk L), slik at to fra Normisjons hovedkontor, områdeansvarlig for Asia, Oddvar Holmedal, og ny ansvarlig for flere av prosjektene i India, Ingrid Straume skulle ned nå. Derfor ventet jeg ei uke med å reise, slik at jeg kunne være med dem den tiden de skulle være her. Det var nyttig. Oddvar har vært misjonær her i 15 år, og Ingrid er her for syvende gang. Under ser dere oss på toget mellom Kolkata (Calcutta), hvor vi var på møter i to dager, og Dumka, hvor det har vært møter fem dager. Opplevelsene får jeg spre utover, det bli for mye å skrive nå (også er det så deilig å ha noe i bakhånd til en gråværsdag…)

Oddvar og Ingrid er her nede for å treffe Normisjons partnere, og da er det nødvendigvis mye som skjer på få dager. Godt for min del, sånn sett, at jeg har blitt tvunget til å være fra første øyeblikk. Derfor har det ikke vært tid til å ta innover meg så mange inntrykk. Kontrastene er store, jovisst, men et møte i India er tross alt ikke diametralt forskjellig fra et møte i Norge. Jo forresten, det er mye dårlig møtekultur ute og går. Når telefonene ringer (tror lydløst på telefonen er forbudt her nede) svarer de selvsagt. Ordstyrere er oppskrytt, la folket snakke, tid har vi nok av. Jeg bare nikker og smiler og konsentrerer meg beinhardt for å forstå hva de faktisk sier.

Språkforvirring
Konsentrere seg måtte også de andre for å forstå meg på det første møtet. Batteriene begynte å bli dårlige i den håndholdte mikrofonen som lå mellom meg og sidedamen, og når hun skulle tale, en fantastisk aktivist gjennom 30 år, ble lyden hakkete. Jeg tenkte at det var leit for de på andre siden at ikke de hørte de gode poengene, og gav henne en ny mikrofon. Hun spurte høyt «What, can’t you hear me?» - og jeg svarer like høyt på godt mandalsk:

«Joda, det bare skurra litt…»


Som kongen: Foretrekker å kun bli omtalt med fornavn

Kontraster
En annen grunn til at overgangen ikke ble så stor, var at grunnet en stor festival i Kolkata, var de fleste hoteller fulle, og vi ble innlosjert på et skikkelig kontinentalt hotell. De som kjenner meg tålig godt, vet at jeg foretrekker gode hotell med innholdsrike frokoster fremfor det meste annet. Dette ble altså mitt første møte med India: en galimatias tur fra flyplassen, mellom geiter og biler, kuer og busser, venstre- og høyrekjøring om hverandre – min definisjon av kaos fikk en ny dimensjon – og rett fra slum og elendighet på gata, inn en stor gullport (ja, nesten som til himmelriket selv), og vi ble møtt av vakter, sikkerhetssjekk, marmor på gulv og vegger, lysekroner og glitter og stas. For ikke å nevne Mercedesene utenfor lobbyen, hjertet mitt lengter seriøst etter ordentlige biler, beklager India… Hadde hotellet vært i Genève eller Los Angeles hadde jeg ikke reagert på slik en standard, men når vi reiser i all nøkternhets navn, ble det en litt ubehagelig opplevelse (men det var deilig, da, tenk deg selv å våkne til indisk frokost, som kan svi på leppene resten av dagen, i en britisk kolonihage).


Kontraster i Kolkata: Yrende liv og spetakkel utenfor, en annen verden på hotellet.

Takknemlig
Angående bråket innledningsvis; akkurat strømaggregatet er jeg takknemlig for, det gir oss WiFi de 100 gangene i døgnet strømmen går. Det er rart med det, selv på GMT +4:30 (snart +5:30) føles det som å holde pusten å ikke ha tilgang på 4G. Likevel, når aggregatet ikke sviver, det er kveld, og jeg ligger med kun et myggnett mellom meg og gresshoppene som spiller i nydelig symfoni, da minnes jeg på at

«det er i Ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg. 17,28)

Det gir i hvert fall meg lyst til å stå opp i morgen for å være Jesu hender og føtter i verden. I Norge, i India, hvor som helst; se deg rundt, lytt til det som gir deg mot til å gå den ekstra mila med naboen eller vennen som trenger det.

Så skal jeg takke for at turen har gått fint, men mest av alt for at jeg fikk reise med noen som kunne lede meg direkte til avsindig god mat. Nam og au.

- Stein Ole aka "Mr. Olli"

Tidligere innlegg: 

Lite følelsesregister, store svingninger
Effektiv venting
Farvel Bangladesh – hei India?

Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com

Lite følelsesregister - store svingninger

11 oktober 2016

Godt nytt å melde. Så godt at noen ville grått, ledd, fått hjertebank eller flimmer. I løpet av en time fikk jeg anledning til å kjenne på følelser av alle slag. Slike emosjonelle ekstremiteter er sikkert mer spennende hvis følelsesregisteret ditt har større handlingsrom enn timeviseren på klokka di.


Trondheim klarer seg fint også i høstnyanser

De av dere som kun er interessert i den største nyheten, kan bla til bunnen. Her kommer først en oppsummering av uken(e)s viktigste saker:

Innleid sørlending
For å ta det viktigste først: Jeg har for første gang i livet klippet håret hos frisør(!) – ikke hos morfar som alltid før. Denne gang to hyggelige syrere som jeg kunne si både hei og takk på arabisk til.

Veien til internasjonalisering har begynt!

En annen viktighet: På Gå Ut Senteret, populært kalt Senteret (det gir langt flere assosiasjoner som må forklares), hvor jeg har tilbragt min siste måned, har vi hatt besøk av en kjendis fra det deilige Sørland. Fra feil side av Mandalselva riktignok, men dog fra den beleilige side av Harkmarksbekken, kom Lars Fredrik (så kjendis at jeg ikke kan bruke etternavn…) for å undervise om å være «Disippel i en annen kultur». Spennende og interessant, og ikke minst nyttig med undervisning av en engasjert og radikal person omtrent på elevenes alder. (Og ikke minst gøy at en jeg tidligere har vært ungdomsleder for, nå har undervisning for meg. Det er stort!)


Lars Fredrik har tidligere gått på bibelskolen ACTA i Stavanger, og studerer nå, etter noen måneder i Pakistan, religion, kultur og globalisering i samme by. Det demper selvsagt kultursjokket litt med noen blaude konsonander under middagen…

Jevnlig har Senteret, i samarbeid med KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid), opplegg for en del innvandrere. Da Lars Fredrik var her, skulle vi ha litt leker, sjokolade og hygge med en god gjeng syrere, sudanesere og eritreere i en park. Utfordrende for min del, fordi jeg ikke umiddelbart klarer å la meg interessere for hvor varmt det er akkurat nå i diverse land. Likevel synes jeg arbeidet er megaviktig. Derfor blir jeg fascinert av å se hvordan Lars Fredrik spiller seg rett inn i symfonien med én gang. Et stort forbilde!

Livsforvandlende undervisning
Det er ikke ofte jeg blir tatt på senga av god undervisning. Ikke fordi jeg stiller spesielt høye krav (eller, litt), men mest fordi jeg til stadighet tenker at når jeg nå er 25 år burde jeg følge bedre med i undervisning, og ikke sitte å tegne biler og hus på timeplaner og stensiler. Likevel faller jeg for fristelsen, og bruker tiden på å vurdere om eksosrøret skal være rundt eller firkantet. 

Det var frem til Sigmund Evensen fra bibeloversettelsesorganisasjonen Wycliffe kom på en ukes besøk til Senteret. Han tok oss med storm, og fortalte med innlevelse og gnist hvordan han og familien fikk et kall, gikk på det, bodde 20 år i Papua Ny-Guinea – og levde blant en liten stamme som snakket et helt fremmed språk. Hans fortelling om hvordan de fikk oversatt nytestamentet til dem, forandret mye av mitt syn på misjon. Det gleder jeg meg til å fortelle om senere.


Til venstre: Fonetikk, lingvistikk og språklære. Utrolig spennende!
Til høyre: Først når dette kartet over Agderfylkene ble malt utover veggen ble jeg revet med!

Sigmund underviste oss i språklære, og akkurat da var nok jeg den som fulgte best med.

Språk er spennende og interessant – men mest av alt nødvendig

Skal du bli kjent med et menneske, lær språket det snakker. Språk i flere former, både hjertespråk og talespråk. Fonetikk, uttale, dialekter, sosiolekter og alt dette her… Det er noe av det mest spennende jeg vet om. (Og fra egen livserfaring kan jeg øse ut: snakk engelsk til en butikkansatt i Frankrike, og hun vil se på deg med et tomt blikk, som om du nettopp tråkket i la salade. Si noe på fransk, samme hva, og øynene lyser opp som ei betlehemsstjerne på nattehimmelen).
Ja, det sier mer om meg enn mye annet – men jeg gleder meg til å lære et nytt språk helt fra grunn av.

Et kapittel lukkes
Sjelden føles et lite avsnitt som et helt kapittel. Det gjør det nå. Én måned i Trondheim får være nok, tenkte Vårherre, og gav meg et ja-svar på visumsøknaden. Det var denne torsdagen hele følelsesregisteret mitt ble utfordret.

Én måned går fort når du har den beste utsikten i Trondheim, medelever det er så lett å bli glad i, venner – og generelt alt det du trenger (utenom bil). Derfor håpte jeg at svaret på visumsøknaden skulle drøye litt. Det skulle den imidlertid ikke, og på formiddagen, forrige torsdag fikk jeg svar fra ambassaden at visum var innvilget. Snarere enn å slå fortere eller stoppe opp, slo hjertet bare like fort. Lettet fordi jeg endelig hadde noe konkret å forholde meg til, lei meg fordi det betød snar avskjed med Trondheim. Én liten time etterpå fikk jeg dele et vitnesbyrd til oppmuntring, men enda bedre, bli bedt for og velsignet av førti elever og ansatte.

Uansett hvilket forhold du måtte ha til bønn og sang; å sitte omgitt av en hærskare som ber og avslutter med en trestemt velsignelse:

Det er det nærmeste jeg kommer et himmelsk englekor.

Det betyr at jeg drar til India så snart som råd er – men først en snartur til min barndoms paradis: Sørlandet!

Så kan du grunne på dette i mellomtiden:

«(…) Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si» (2. Mos 4,12)

– en utfordring som ble livsforvandlende både for Moses og Sigmund Evensen (uten sammenligning for øvrig). Nødvendig for meg de kommende månedene, kanskje kan det ta noen bekymringer også fra deg?

Takk til alle i Trondheim, Gå Ut Senterelever og -ansatte, Salem- og kollektivvenner. ja alle som har bidratt til fire uker med sol og glede i almanakken!

- Stein Ole

Tidligere innlegg: 

Effektiv venting
Farvel Bangladesh – hei India?

Besøk gjerne min Facebook

Effektiv venting

19 september 2016

Omsider kom våren. Slik føltes det å tøffe (nei, dure) utover Mannefjorden i Mandal en av de første dagene i september. Godværet lot vente på seg, men når det endelig kom, varmet det opp en ellers kald sjel. Sommer, sol og Sør Import er altså kortversjonen av de siste ukene i allitterasjonsform. 


Mandal er finest i godt vær

Jeg venter fortsatt på visum til India. Det vil si, jeg venter på å bli invitert ned av en lokal organisasjon, slik at jeg kan søke visum. Det er tydeligvis ikke snakk om en enkel 12-årsdagsinvitasjon med fargerike overskrifter og ballongtegninger i Paint...

Som en sindig og tålig tålmodig mandalitt kan jeg godt vente jeg, men det føles litt unaturlig å avslutte hver bidige samtale med "Se det, ha det greit ja, mi snakkes om et år!" -  i tilfelle jeg drar til Trondheim eller India, eller hva det måtte være, sånn helt plutselig. Derfor har det vært godt å komme til et annet sted, både for å få pakket den store kofferten, men også for å føle at jeg er i gang med noe. For det er jeg. Etter et volontørkurs i Trondheim i begynnelsen av august, fikk jeg et glimt av noe jeg ville ha mer av.

Normisjon og Gå Ut Senteret
Jeg har lenge vært glad i Normisjon. En organisasjon med fremoverlente mennesker som er bevisste på fortiden, interesserte i nåtiden, og som fremfor alt kjemper for å hjelpe mennesker til å kjenne seg elsket og sendt av samme Gud.

Om jeg ikke mente det, hadde jeg nok likevel skrevet det, for som nyutdannet siviløkonom arbeidet jeg på Folkehøgskolen Sørlandet (innlegget er ikke sponset), en skole med nettopp Normisjon som majoritetseier. Likevel mener jeg det, for på denne skolen møtte jeg kolleger med dette hjertet. 

Nå sist var det altså dette kurset på Gå Ut Senteret, atter en skole eid av Normisjon. Jeg hadde ingen kjennskap til skolen annet enn kunnskapen om at den ble flyttet fra Hurdal til Trondheim i 2015. Her ble jeg møtt (på nydelige Berg Prestegård) av dyktige og inspirerende lærere, en svært talefør og engasjert rektor, ja en tvers igjennom "grei gjeng". (Nei, innlegget er ikke sponset)

Jeg har altså tatt med meg et aldri så lite lass med bagasje og bosatt meg midlertidig på en av Trondheims beste adresser. Takk til gode venner som gir av sitt husvære, og lager kake til en stakkar som enda ikke har vent seg av med god mat fra folkehøyskolekjøkkenet (hei Gunn og Anita!).


Midlertidig adresse: Utsikt over byen, deilig vær, gode mennesker.

Bli barn igjen
På Gå Ut Senteret storkoser jeg meg hver dag, etter å ha blitt godt tatt i mot av elever og stab. Jeg gleder meg over å få være i et pulserende miljø av unge mennesker som er sultne på noe mer av både et større perspektiv på livet, samt kjennskap til andre kulturer. (Nå trenger heldigvis ikke jeg å følge så godt med i kulturtimene, jeg har tross alt jobbet både på Birkeland og i Mandal by).

Hjemme i Holum kjente jeg et ansvar for å gi svar, undervise, planlegge (og du verden som jeg har likt det). Nå er rollene likevel snudd på hodet, og jeg kan stille spørsmål og dele tanker, ta del i diskusjon uten å ha noe fasit, og best av alt: bare være. I et hode som er fininnstilt på effektivitet og aktivitet, er nok også dette det som utfordrer meg mest:

Å se min verdi i det jeg er, snarere enn i det jeg gjør.

Heldigvis vandrer vi ikke rundt på prestegården og kun er, vi gjør noe også. Forleden dag hadde vi besøk av tidligere Mali-misjonær, Gjermund Lygre. Vi fikk blant annet lære hvordan gaver tas i mot og behandles i Mali. I dette tilfelle, en levende hane og dens vei til gryterett. God mat og praktisk undervisning, med andre ord. 


De har rar klesstil i Trondheim, men jeg prøver å tilpasse meg. Lærdom: Kvinnen som serverer te, skal alltid nærme seg mannen undenfra.

Ventetrening
Å ha tid avsatt hver dag til bibellesing, samtaler, bønn og undring, det er en ny opplevelse. Å være en del av Salem menighet, som skolen har tett samarbeid med, er oppmuntrende. Det til nå mest verdifulle jeg har lært, som jeg også tror mange hadde likt å erfare, er dette: Venting er en viktig lærdom i møte med andre kulturer. For en økonom som er vant til å tenke produktivitet - i jobb, i logistikk, ja i livet generelt - er det en ny opplevelse. Nødvendig lærdom rent personlig, ja, men særlig i møte med en kultur som ikke nødvendigvis har dette øverst på dagsorden. 

GMT kalles denne ventetiden av de eldre; Good Missionary Training

Vi har godt av å vente. Trekke oss tilbake, slik Jesus gjorde, til et øde sted. I en slik prosess modnes, slipes og formes vi. Om ikke vi vet til hva, kan vi ha en trygghet og et håp i at Gud er formgiveren, og at Han ser livene våre i et større perspektiv enn vi gjør selv. Heldigvis.

 
"Jobb": Her piano og sang i beste bedehusånd på Moholt menighetshus.

Nei, jeg storkoser meg altså i en litt rar vente/student/jobb/besøk/reise-fase, men det er klart jeg savner å alltid ha en BMW tilgjengelig. Beklager det, men som dere forstår: jeg jobber med meg selv.

- Stein Ole

 (Forrige innlegg finner du her)

Farvel Bangladesh, hei India?

22 august 2016

Som en god sørlending gleder jeg meg sjelden til stort annet enn sommeren, neste søndag og siste måneds oversikt over kjøp og salg av eiendommer i lokalavisen. Det kan tjene til det gode.

Takknemlig og spent takket jeg ettermiddagen fredag 1. juli ja til å jobbe mitt neste år som utsending til Bangladesh for Normisjon. Klokken halv ni samme kvelden kom sjokkbeskjeden: et forferdelig terrorangrep hadde funnet sted i hovedstaden Dhaka, rett i strøket der jeg etter planen skulle bo.
Etter mye legebesøk, vaksinering og offentlig dokumentoversettelse, ventet jeg på visum – som en siste bekreftelse på at utreise kunne bestilles. Ambassaden på sin side, brydde seg lite om nettopp det. De vurderte risikoen høy for vestlige, og for meg betød det avslag på visum, og ubestemt tid med venting på andre alternativer.  

Sommer og venting
Jeg håpet på forsommeren at jeg kunne begynne dette eventyret noenlunde slik: «Sommerdagene varte lenge, morgenduggen klistrer seg på kroppen, og kveldssola borrer seg inn i netthinnen. Sval sommerbris over Mandals skjærgård. I hagen langsmed elva former en svarttrost nebbet som hadde den en stradivarius mellom vingene. Disse minnene skal jeg få glede av når en annen kultur og et annet klima blir hverdagen.» 

Virkeligheten ble ikke slik. Vind, regn og husmaling er en kort og konsis oppsummering av sommeren 2016. Nylig var jeg i samtaler på Normisjons hovedkontor, nesten rett i hagen til Harald og Sonja. Da ble jeg tilbudt å reise til Dumka, India – hvis alt legger seg til rette.

Dette har jeg lært – å avslutte setninger slik: "Hvis alt legger seg til rette".

Ingenting er nemlig hogd i fjell i disse virksomheter. Derfor passer det meg godt; jeg har ikke noe som binder, jeg har tilbudt mitt liv for dette året, og er spent på hva det vil bringe. Da hjelper det meg at jeg sjelden begynner å glede meg til tur før jeg sitter i flyet, med sikkerhetsbeltet festet.

Og her hjemme befinner jeg meg enda, ventende og malende  i et vakuum av takknemlighet for at jeg evner å ikke glede meg så mye at jeg blir skuffet når ikke alt går slik jeg ble forespeilet, men samtidig også med en uvisshet for når kofferten kan pakkes.

Jeg bestemte meg denne morgenen for å begynne å like te. Jeg fikk en pakke av min søster Ruth Miriam da hun var i Dumka for noen år siden, og denne har fått stå trygt og godt forseglet på kjøkkenet siden da. Flaks at jeg hadde et te-redskap i skuffen! 

Utvidet verdenskart
Jeg har lært meg litt geografi de siste par månedene. Til nå har jeg hatt glede av å utforske Europa- og USA-kartet. Det eneste forholdet jeg har hatt til Asia, er k j e d e l i g e biler. Det er ikke utenkelig at dette blir skjøvet under av andre inntrykk det kommende året. Området rundt Dumka, byen jeg etter nåværende planer skal bo i, en 6 timers "Super Express"-togtur nord for Calcutta, er stedet organisasjonen i sin tid startet sitt arbeide i. Spennende! 

 Bilderesultat for india bangladesh map

Glede 
Det er heldigvis forskjell på å glede seg til, og å glede seg i. ​Et godt brukt, men enda mer slitesterkt bibelvers forteller oss nettopp dette: "Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!" (Fil. 4,4) Jeg har god grunn til å glede meg i å være elsket og sendt av Han som skapte meg - og få lov å tro og håpe at Han har en plan for mitt liv.

Jeg begynner å glede meg. Jeg kan gjerne vente. Men la meg ikke behøve å vente frem til de skal lose E39-trafikken gjennom Mandal. 

Ta gjerne med deg Normisjons generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvellands sitat:

«Det er bedre med krigsskader enn liggesår»

(Lar den bare henge der)

 

 - Stein Ole