Påsketid

12 april 2018

Så er påskefeiringa over for denne gang, og det meste av påskepynten er rydda bort hjemme hos oss. Det er annerledes å feire påske her i Aserbajdsjan enn det er i Norge – langt unna påsketradisjoner, påskemarspian, påskeegg og påskefjellet...

Årets påske falt på uka etter vårfesten Novruz, så vi var allerede i feriemodus og i høytidsstemning etter ei uke med fri før den stille uke. Novruz og påske har sine likheter – med fargede egg og annen symbolikk fra vårens komme, samt god mat, gjerne av lammekjøtt. På den siste dagen i Novruzferien – mandag i den stille uke – hadde vi påskefest med mine kollegaer fra Normisjons kontor. Lammekjøttet ble grilla i under skyfri himmel med strålende sol, og etter maten snakket vi om betydningen av påsken.

Påskeaktivitetene i vår familie var nok ganske likt norsk påskefeiring: I palmehelga hadde jeg og jentene mine påskeverksted, hvor vi lagde både dekorasjoner med påskekyllinger og egg som vi hengte opp i vinduet, men også en påskegrav med steiner henta på en av våre Novruz-utflukter og sand fra en av Kaspihavets strender, og et symbolsk Golgata med tre kors. Det var slik vi pleide å gjøre hjemme i min barndom – og det hjelper for barna å ha noe å knytte påsken til.

I løpet av den stille uke leste vi om både utgangen fra Egypt og Jesu siste uke, og på Skjærtorsdag hadde vi jødisk påskemåltid med familien og våre norske volontører. På påskeaften hadde jeg invitert noen lokale troende mødre, og vi snakket sammen om hvordan vi kan markere påsken hjemme med barna våre. På påskemorgen ble påskegraven åpnet, og vi satte en englefigur foran den åpne graven. Vi dro på påskegudstjeneste, og der var det, tradisjonen tro, en dramatisering av påskefortellingen, denne gangen med fokus på Jesus som møtte Emmausvandrerne. Men det mine jenter nok sitter igjen med etter vår påskefeiring er nok de små arvede amerikanske plasteggene som vi fylte med godteri på påskeaften og som de fikk lov til å spise før frokost på påskemorgen.

 

Vår hjemmelagde påskegrav er tom - og engelen bringer bud om at Han er oppstått!

Men påsken var ikke over med det – helga etter vår påskefeiring, kom den ortodokse påsken. Det er den påsken som de fleste aserbajdsjanere kjenner til, og flere av de evangeliske kirkene her i byen, feirer også påsken samtidig med de ortodokse. Russerne pleier å bake en spesiell søt kake med rosiner til påske, som kalles kulitsj, eller påskebrød, som aserbajdsjanerne kaller det. Det minner mest om en høy rund julekake med melis og strøssel på. Selv om antallet russere her i byen har minket, var det påskebrødene til salgs i mange butikker, og blomsterbutikkene solgte gåsunger, noe som også russerne har en tradisjon for å pynte med til påske.

Sammen med våre volontører, Sigmund og Laila, tok jeg turen til Nich for å være med på å feire ortodoks påske sammen med våre udi-venner. Vi kjørte oppover til Nich på lørdagen og fikk overnatte hjemme hos noen venner. Været var nydelig og vi våknet til fuglesang og hanegal på påskemorgen. Til gudstjenesten møtte flere hundre udier opp; over halvparten var barn og unge, og vi ble hilst med «Isus vaskres», «Jesus er oppstanden» på russisk, av de fleste. Inne i kirken, derimot, foregikk alt på udi, men vi var heldige å få litt oversettelse. Ved siden av oss fra Normisjon, ei annen europeisk dame fra SIL og to amerikanske lingvister som forsker på udi-språket, samt den aserbajdsjanske fylkesordføreren så det ut til at de oppmøtte var udier fra landsbyen.

Et glimt fra feiringa inne i kirka

Da det skulle begynne, ble kirken stapp full av folk, men enda var det mange som var igjen ute. Daglig leder for udi-kirken, Rafik, hilste menigheten med «Jesus er oppstanden» noen ganger, og barna og ungdommen svarte tilbake: «Han er sannelig oppstanden». Deretter fortalte han hva påsken dreier seg om, og Fadervår ble bedt av et kor av ivrige skolebarn. Så var det tid for presentasjon av gjestene. Jeg og kollegaen fra SIL ble bedt om å komme fram, hvorpå Rafik fortalte forsamlingen om hvorfor udiene skulle være takknemlige til oss. Jeg fikk æren for alt det Normisjon har gjort blant udiene - med særlig fokus på oppusningen av kirkebygge, som førte til at udiene i dag har ei registrert kirke de kan bruke og møtes i. Min kollega fikk æren for språk- og oversettelsesarbeidet. Det føltes litt rart å stå der, syntes vi nok begge, men som representanter for to organisasjoner som faktisk har gjort et betydelig arbeid for udienes kultur, språk og kirke, var det også et privilegium og en ære å bli gjort stas på. Ved Guds nåde har vi fått lov til å være med på å løfte opp en minoritetsgruppe og hjelpe dem å bevare og utvikle sin kultur, sine tradisjoner og sitt språk. Hvem vet hvordan situasjonen hadde vært for udiene i dag dersom vi ikke hadde blitt involvert. Hvem vet hvordan påskefeiringa da hadde blitt?  Hver gang vi er i Nich får vi høre det – vi er så takknemlige til våre norske venner og til Normisjon for at dere har gitt oss kirka tilbake!

Så, etter tekstlesning og vandring rundt kirka tre ganger, fikk barna utdelt esker med gaver. Og så avslutta vi påskefeiringa for vår del med lunsj i hagen til en av mine tidligere kollegaer og hans familie. I god udi-tradisjon ble vi servert grilla svinekebab med ris tilbrakt på udi-vis og deilige salater. Rundt bordet ble det snakk og mimring om «gamledager» – og til og med en telefon til en gammel venn i Norge. Langt borte fra påskefjell og norsk påskefeiring fikk vi feire under strålende sol og blant blomstrende frukttrær, blant brødre og søstre i Nich, dit de gode nyhetene om Han som er oppstanden kom nærmere tusen år før det kom til Norge...

På besøk hos venner i Nich - med nydelig servering

Vår, tralala vår...

02 april 2018

Så er våren her. Løvet spretter, frukttrær står i blomst og det har kommet fram vårblomster i blomsterbedene. Jeg får lyst til å synge med De Lillos: «Ja, nå har det blitt vår (...) Vår, tralala vår, tralala vår...». Mars måned kalles blant folk for «gale mars», for temperaturene kan svinge veldig – fra strålende sol og noen og 20 grader en dag, til nede i 4-5 grader og kald vind den neste.Men uansett vær, feires vårens komme i mars. Det som vel kan sies å være den eldste høytiden her i landet er Novruz, med spor tilbake til før-islamsk og før-kristen tid, da profeten Zaratustra kom til Baku og man tilbad den brennende ilden på Absheron-halvøya og natur-elementene. Siden da har Novruz, som også kalles persisk nyttår, blitt feira ved vårjevndøgn.

Dette er tiden da man baker sju ulike slag kaker, noen med stjerne-form, noen med måne-form og noen med sol-form. Man markerer fire tirsdager i forkant av Novruz, i navnet til de fire elementene: jord, luft, vann og ild, og i den forbindelse tenner mange bål. En av tradisjonene er å hoppe over bålet når det nesten er brent ned – og det var fra gammelt av en renselseshandling; man blir fri fra gamle synder i det man hopper over ilden. Novruz er også en tid da relasjoner blir gjenopprettet; har man blitt uvenn med noen, blir man venner igjen. Med andre ord – det er en høytid full av symbolikk, og med mye til felles både med juletradisjoner og påsketradisjoner vi har i Norge. Kanskje vil elementer fra Novruz-feiringen på sikt bli overført til en kontekstualisert påskefeiring?

Et Novruz-bål, snart klart til å bli hoppet over 

I forbindelse med Novruz, skjer det mange festligheter, og man får en uke Novruz-ferie. Novruz er anledningen til å samle folk og arrangere fester, invitere på besøk og gå på besøk. Og det har vi gjort.

Først ute, var Novruz-festen på barnehjemmet, hvor Normisjonsteamet hadde øvd inn et rollespill med Novruz-dikt sammen med noen av barna. Det var underholdning ved to unge gutter fra det nyåpna kulturhuset i nabolaget, samt dans og Novruz-kaker. Men høydepunktet var nok da volontør Laila kom inn som «vår-jenta,» «Bahar qızı.»

Vår-jenta Laila med et tradisjonelt brett med hvetegras, bakst og søtsaker 

Like før Novruz, benytta vi også anledningen til å ha en norsk fest, for de få nordmennene som finnes her i Baku. Vi var en gjeng på rundt 20 samla hjemme hos oss – og det var over halvparten av nordmennene som for tida bor her i landet.. Men det var da stas, både for voksne og barn.

I Novruz-uka hadde vi naboer på besøk og gikk på besøk til naboer, og på selveste Novruz-kvelden ble jeg invitert på besøk til kollega Vefa, sammen med mine norske kollegaer, volontørene Sigmund og Laila. Bordet var fullt av ulike typer mat og søtsaker – alt hjemmelaget og nydelig. Aserbajdsjansk gjestfrihet på sitt beste!

Ferie betyr også tid til utflukter. I palmehelga tok vi turen ut av byen sammen med Laila og Sigmund, til det hellige fjellet Beş Barmaq, som betyr fem fingre, et fjell som ligger en times kjøretur nord for Baku, med spisser som minner om en hånd. Hvorfor dette stedet er hellig, har jeg ikke fått med meg, men det er et av stedene folk drar på pilegrimsferd til, og av den grunn, har man laget trapper fra foten av fjellet helt til toppen. Det var også flere der som både solgte «hellige suvenirer» og som tigget om penger mot noen setninger med velsignelser. Vi var nå ikke der for velsignelsens skyld, men var glade for å se litt natur og spise matpakkene våre i det fri.

​Laila, jeg og jentene mine på vei opp til toppen, mellom de fem fingrene

Mars har hatt varierende vær. De siste par ukene har vi skrudd varmen på og av i huset. Dagen da vi var ved Beş Barmaq var en av de kaldeste i vinter, med bare 4-5 grader, men bare noen få dager etter hadde vi strålende vårsol. Mars avsluttet imidlertid med stiv kuling, og den siste fredagen i mars holdt skolene i Baku stengt av den grunn. Men på folkemunne sies det at etter at russerne har feiret påske, da kommer våren for fullt – og nå på søndag er det ortodoks påske, så nå ser vi fram mot varmere tider...

På rundtur i Kaukasus

19 februar 2018

En av mine hovedarbeidsoppgaver nå på nyåret, har vært å være veileder for et team fra Gå Ut Senterets linje Faith in Action, som har vært her i 6 ukers praksis. Som en del av dette, ble jeg med de to jentene, Karen og Kristina, til Georgia for å få fornyet deres visum, og på tilbakeveien tok vi turen gjennom Normisjons kjerneområder i nord-vest-Aserbajdsjan. Våre volontører Sigmund og Laila fulgte med.

Georgia er et land ganske forskjellig fra Aserbajdsjan, men også ganske likt. Majoritetsbefolkningen er en av urbefolkningsgruppene i Kaukasus, og språket deres har en del til felles med udi-folkets språk. Skriftsspråket, derimot, er totalt forskjellig  - de  bruker fremdeles et gammelt tegn-alfabet, som er vanskelig å lese for en stakkars utlending. Heldigvis snakker mange georgiere engelsk, og er veldig hyggelige og imøtekommende overfor turister. Og de som ikke snakker engelsk, kunne jeg kommunisere med på min stotrende russisk, som til min store overraskelse var blitt bedre siden sist (sånn er det når halve familien kommuniserer seg imellom på russisk).

En glad gruppe nordmenn som turister i Georgia

Vi besøkte en rekke kirker i Georgia – så mange at vi til slutt mista oversikten. Og et besøk i en moske og en synagoge i Tbilisi fikk vi også til. Høydepunktet for min del var besøket i klosteret oppkalt etter Georgias nasjonalhelgen, St.Nino, på det lille stedet Bodbe i Kakheti, regionen som grenser til nord-vest-Aserbajdsjan. Nino, ei kristen tenåringsjente fra Kappadokia, kom til Georgia for å forkynne den kristne tro på 300-tallet, og ved hennes forkynnelse skal den Georgiske kongen og dronningen tatt imot troen og Georgia ble et kristent land. Klosteret som er bygget der Nino døde og er begravet, ligger vakkert til på en høyde, og blant nonnene som bor og tjener der, var det både eldre og yngre kvinner.

​Så gikk turen gjennom Aserbajdsjan, og til hjemlige Sheki. Det var flott å se tidligere kollegaer igjen, og å se at Normisjon fremdeles har arbeid i byen, til tross for utlendingenes fravær. Det drives både to engelskkurs for barn, en lokal psykolog tilbyr veiledning til familier med barn som har behov for det, og ei av våre medarbeidere driver oppfølging av familier med barn med spesielle behov. Normisjons kontor i Sheki har gjennomgått totalrenovering, og planen er at 2. etasje skal fungere som gjestehus. Rommene og badene står klare, nå mangler bare møbler, og først og fremst senger før gjestene kan komme...

På vei tilbake til Baku, gikk turen innom Nich for å hilse på gamle venner blant udi-folket. Vi fikk besøke det nyeste morsmåls-prosjektet, en barnehage-gruppe som har blitt startet opp med støtte fra Normisjons partner Ufuq. Det er skole-direktør Venera Antonova som er primus motor i dette prosjektet, som nå drives på det 2. året. 14 barn alderen 4-6 år kommer hver formiddag for å være med på lekebasert opplæring på morsmålet udi, noe som vil hjelpe dem når de skal starte på skolen, der hovedspråket er russisk.

Det var spesielt å besøke denne skolen, som ligger i utkanten av landsbyen. Skolen i sentrum ble for noen år siden revet, og myndighetene sponset en ny, flott skole. Denne skolen, derimot, har knapt blitt pusset opp, siden Normisjons skoleprosjekt pusset den opp for nærmere 20 år siden. Kirken i skolehagen minner også om den gamle arven dette folket har, og den gamle kirkeklokka er i bruk som skoleklokke og ringer elevene inn til timene, slik den i tidligere tider ringte inn til gudstjeneste.

​I det oppussede kirkebygget nærmere sentrum fikk vi høre mer om prosessen udiene er i, med å gjenoppbygge sin kristne, ortodokse tradisjon. Rafik, som er sentral i dette arbeidet, fortalte ivrig fra sitt studieopphold hos den syrisk-ortodokse kirken i Mardin, i sør-øst Tyrkia, der han fikk feire jul sammen med et lite ortodoks klostersamfunn og lære mer om hvordan ortodoks liturgi og bønner ledes. De har en spennende vei å gå, våre udinske søsken i Nich..

 

Kjærlighet og omsorg på tvers av språkbarrierer

09 februar 2018

 

I januar ankom fire nye nordmenn til Normisjons arbeid i Aserbajdsjan, og jeg er ikke lengre den eneste norske. Sigmund Augdal og hans kone Laila Adsen er utsendt fra Salem i Trondheim og skal arbeide frivillig i Normisjons arbeid gjennom hele det kommende året. Kristina Ryen og Karen Ueland er studenter ved Gå Ut Senteret, og er i praksis i Aserbajdsjan. Jeg har hatt den privilegerte oppgaven med å ta imot dem og hjelpe dem å bli vant med en hverdag i Aserbajdsjan.

Karen, i praksis fra Gå Ut Senteret, på barnehjemmet i Merdekan

Sigmund bidrar med sine ferdigheter innen IT i arbeidet på kontoret. Laila, Kristina og Karen arbeider først og fremst på barnehjemmet i Merdekan. Som direktøren ved barnehjemmet sier: «Det er alltid behov for flere hender til å mate og gi omsorg til barna». Selv om språkbarrieren er der, er kjærlighet et språk som ikke kjenner grenser, og de tre norske damene har fra dag en vist Guds kjærlighet til barna – som responderer med smil og kjærlighet tilbake.

Kristina sammen med en av guttene - som gleder seg over leken og omsorgen

Av barna vi arbeider med på barnehjemmet har bare rundt 10% kontakt med familiene sine, og omsorg er noe av det de har størst behov for. Man trenger verken kompetanse innen terapimetoder eller språkkunnskaper for å vise omsorg. Det har våre nyankomne nordmenn vist. Ei av våre lokale ansatte på Normisjons team på barnehjemmet uttrykte med overraskelse da Laila arbeidet med en av guttene: «Se, han gråter ikke!» Dette er en gutt som ofte gråter, både når han sitter ute på avdelingen og i terapi-situasjonen. Etter at Laila hadde gitt ham en god og lang klem, satte hun seg ned og lekte med ham – og gutten kom med godlyder og latter; han var sett, elsket og trygg.

Laila sammen med et av barna med behov for ekstra omsorg og stimuli

Julefeiring på nyåret

11 januar 2017

For de fleste av oss er jula nå over. Selv om julestemning ikke er det samme her i Baku som det er i Norge, ble det jul i år her også. Her i Aserbajdsjan blir ikke jula feira mer enn av den lille kristne minoriteten, men nyttår, derimot, er en stor feiring. Som en arv fra kommunisttida har man mye symbolikk som i sin tid ble lånt fra den kristne/vestlige julefeiringa. Man har både nyttårstre og en nyttårsnisse som kommer med nyttårsgaver. De fleste som feirer jul her i landet, feirer den 24. eller 25. desember, men ikke alle. De ortodokse kristne har sin feiring 7. januar, og til dem hører udi-folket i Nich.

Sammen med noen amerikanske gjester, fikk jeg være med på julefeiring i Nich i år. Været minte nok mer om påske enn om jul, ihvertfall for en nordmann. Sola stod opp da vi kjørte over fjellene fra Baku. I Nich hadde det vært frost om natta, men sola skinte fra en klar blå himmel og vi hadde klar utsikt til de snøkledte fjellene i Store Kaukasus da vi ankom landsbyen på formiddagen.

soloppgang over Kaukasus-fjellene

Utenfor det lille kirkebygget var allerede en flokk skolebarn og ungdommer, samt flere eldre menn samlet, enda vi var ute i god tid, og etter hvert kom det flere til, så kirkebakken var full av folk i ulike aldersgrupper.

folk på kirkebakken venter på at julefeiringa skal begynne

Flere gikk først inn i kirken og tente lys, og etter hvert ble kirkerommet fylt av osen fra stearinlysene. Noen tente også lys ute på en gravstein, slik skikken var før, da kirken ikke var i bruk.

Tente lys foran et vevd ikon av Jesus

Litt før 12 starta gudstjenesten. Det må ha vært godt over 100 mennesker samlet inne i den lille steinkirken, og hadde det vært plass, hadde nok dobbelt så mange kommet inn. Kirkepresidenten startet med å ønske velkommen og gi litt informasjon. Alt på morsmålet udi, så det var ikke så lett for oss utenforstående å følge med. Etter hvert ble det felles bønn av Fadervår, tekstlesning fra Lukasevangeliet og en liten preken, før det hele ble avslutta av nok et felles Fadervår. Det var gaveutdeling og utdeling av en kalender for året som akkurat har begynt, og så var det servering av te og søtsaker ute i kirkehagen, mens kirkeklokkene klang.

En full kirke hører på hva kirkepresident Robert Mobili har å si.    En tavle med Fadervår på udi står foran i kirken

Lite minte om norsk jul, men Frelseren ble feiret – på udinsk vis.

 

Tid for julefeiring

21 desember 2015

Også her i Aserbajdsjan nærmer det seg jul og nyttår. Gater og butikker er pyntet med lysende lenker og dekorasjoner, nisser og kunstige grantrær i alle regnbuens farger. Det minner på mange måter om julepynten i Norge, men det er nyttårspynt. Da Aserbajdsjan var en del av Sovjetunionen ble den storstilte nyttårsfeiringen innført, med «Bestefar Frost» og «Snøjenta» som kommer med gaver til de snille barna, med nyttårstrær som man gjerne skulle gå rundt og synge nyttårsanger – også nyttårsgavene under treet. Det er ikke mange som vet hva julens budskap er her i landet, men en voksende minoritet feirer Jesu fødsel – også her, og det er flott å være med på å se nye tradisjoner ta form.

Hjemme hos oss er julebaksten det norske innslaget, med pepperkaker, brune pinner og koriander. Og om et par dager er det tid for å sette opp plasttreet igjen. Så blir det jul i Baku også...

I dag var det tid for jule- og nyttårsfeiring på barnehjemmet. Vi hadde fått med oss Normisjons direktør med familie, samt en finsk familie som tidligere var involvert i arbeidet på barnehjemmet. Mor til ei på teamet vårt hadde hjulpet til med å lage mat til barna – kjøttkaker og potetmos med agurk- og tomatsalat, og vi hadde fått donert julegaver til alle de 40 barna på «vår» avdeling.

Normisjonsteamet som jobber på barnehjemmet var på plass allerede kl 8 for å hjelpe å pynte barna og pynte ferdig avdelingen. Da vi kom kl 10 satt flere av barna der med kostymer, klare for fest. Vi hadde med litt frukt og søtsaker til alle de 178 barna på barnehjemmet. En av gjestene ble utkledd som julenisse og gikk rundt til alle avdelingene med dette. Imens gjorde teamet og noen av barna seg i stand til dramatisering. Vi hadde valgt å ikke dramatisere juleevangeliet, men hadde isteden valgt eventyret om de tre geitekillingene og ulven (en lokal variant av de tre små griser), som barna kjente fra før. Tre av jentene på avdelingen var utkledd som geitekillinger, og ei av de friskeste jentene, med Downs syndrom, fikk være ulven.

De tre geitekillingene

Så var det tid for å avsløre hvem som var Snøjenta. To av de større jentene hadde fått det oppdraget, og det ble sprayet kunstig snø i lufta – for den ekte snøen kan vi foreløpig se langt etter.

Ei av snøjentene - i godt humør

Og så var det julenissen, Bestefar Frost, som måtte ropes fram. Han kom til slutt, og øynene til barna lyste da han kom inn i kjent rød nissedrakt. Hver av dem – både de som satt oppe og de som lå i sengene sine, fikk hver sin gavepose, hvor det var frukt, godteri til de som klarte å spise det, en leke, samt ullsokker og luer fra Norge. Det er ikke så ofte disse barna får gaver, så for de som skjønte hva som foregikk, var det stas. Det var også stas å få høre på julesanger på både finsk, engelsk og aserbajdsjansk – og nyttårssangen som barna har hørt mange ganger før, på melodien til «Bjelleklang».

Stas med lue fra Norge - og en kjærlighet på pinne 

Til slutt hjalp alle de besøkende til å mate barna; de fleste kan ikke spise selv – og kjøttkakene gikk unna.. Selv om denne markeringen ikke var så profilert, var det allikevel mye som vitnet om Han som ble født som et lite, sårbart barn – og som kjenner hver enkelt av disse barnehjemsbarna ved navn. Og barna fikk oppleve glede og omsorg fra de besøkende – og litt julestemning...

 

Så ble det tid for kjøttkaker - med matehjelp fra ei av de besøkende

 

Med dette ønsker jeg dere alle en velsignet julehøytid!

 

Et eventyr fra silkeveiens dager

26 oktober 2015

Sammen med besøkende fra Norge, fikk jeg anledning til å besøke landsbyen Basqal, og det var et spennende besøk. En liten bedrift her produserer silkeskjert med høy kvalitet, som blant annet selges ved Normisjons rettferdig handel-butikk, Folk Art. Landsbyen Basqal ligger oppe i Kaukasus-fjellene, ca. 150 kilometer fra hovedstaden Baku og omtrent halvveis på det vi ofte kaller fjellveien, mellom Baku og Sheki. Noen få kilometer fra hovedveien ligger landsbyen, på litt over 1000 m.o.h, med utsikt til høye fjell.

Utsikt fra silkebedriften over dalen til den øvre delen av landsbyen, med høye fjell i bakgrunnen. (Foto: Bjørn A Wegge)

Her har det blitt produsert silke i 3000 år, fortalte lederen for bedriften oss, og han viste oss et kart over silkeveien hvor deres landsby var tegnet inn. Fjellandsbyen skal ha vært et setersted for byen Shamakhi, som var en storby i silkeveiens glansdager. Den ligger idyllisk til – og på den andre siden av fjellene bor fjelljødene på en side og Lahich-folket på en annen side. Med bare noen kilometers avstand bor det ulike folkeslag med totalt ulike språk – og Gud har gitt oss ulike gaver, forteller han oss.

Lederen for silkebedriften viser oss kartet over hvordan silkeveien gikk gjennom Aserbajdsjan og denne landsbyen.

De som i dag arbeider med silkeproduksjonen her i Basqal, kan vise til at deres familier har drevet med dette håndverket i generasjoner. Under Sovjetunionen ble silkeproduksjonen lagt til en fabrikk her i landsbyen, og da Sovjet falt, stoppet også produksjonen. Takket være støtte fra japansk utviklingshjelp, kom produksjonen i gang igjen for 12 år siden, og i dag lages igjen vakre silkeskjerf her.

En av de ansatte, som tilhører en av slektene som har drevet silkeproduksjon i generasjoner, viser oss hvordan de bruker en spesiell bark for å farge silken gul. (foto: Bjørn A Wegge)

Alt gjøres på «gamlemåten», med bruk av naturlige metoder. I mai måned blir silkeormene strødd utover friske blader fra morbærtrær, som vokser lokalt. Etter at ormene har laget sine kokonger over 40 dager, blir kokongene kokt – slik at larvene dør, og kvinnene ved produksjonen sørger for at de fine silketrådene blir nøstet opp, før de spinnes til skjerf, som igjen vaskes. Skjerfene farges og får mønstre laget med batikkteknikk. Mange av stemplene som brukes for å lage de vakre mønstrene er flere hundre år gamle.

 

Noen av de gamle stemplene som fremdeles er i bruk. (Foto: Bjørn A Wegge)

Kokvarm voks has på skjerfene før de farges med naturfarger fra bark, bær, nøtte- eller fruktskall – avhengig av hvilke farger de ønsker.

En av de andre ansatte viser oss hvordan de lager mønstrene ved å stemple kokvarm voks på silkestoffet. (Foto: Bjørn A Wegge)

Noen av skjerfene får så mange som sju forskjellige farger. I landsbyen, forteller lederen for fabrikken, får alle unge jenter et skjerf over hodet når de gifter seg.  Senere blir det samme skjerfet knyttet rundt livet deres når de venter barn – det gir god helse både til mor og barn, forteller han. Og slik følger skjerfene kvinnene hele livet.

 

Også jeg fikk prøve et av de vakre silkeskjerfene de lager i Basqal. (Foto: Bjørn A Wegge)

I dag eksporteres disse skjerfene til mange steder i verden, blant annet gjennom Folk Art. Man kan til og med bestille sitt eget spesiallagde skjerf med selvlagde mønstre! De besøkende vi hadde kjøpte skjerfene med stor glede fra Folk Art, etter å ha besøkt Basqal. Og dette er flott håndverk – håndlaget i Kaukasusfjellene, av naturlig materiale og naturlige farger, som et eventyr fra silkeveiens dager...

For mer informasjon om Folk Art, se: http://folkartbaku.com

 

På rundtur i ildens rike

16 oktober 2015

Et av privilegiene jeg har i tjenesten her ute, er å ta imot besøkende. Det er noe jeg koser meg med, for det er vanligvis ikke hvem som helst som kommer på besøk hit – det er folk med engasjement og hjerte for arbeidet vi står i. Slike besøk får man mye igjen av! 

I månedsskiftet september-oktober kom en gruppe fra Kvinesdal på besøk hit til landet. De kom som turister, og gjennom et lokalt ektepar som har bodd i Norge i mange år, hadde de mange kontakter blant annet i det lokale kunstnermiljøet, som gav dem et spennende opphold med mange inntrykk. Jeg hadde gleden av å være med dem på en rundtur til Nich og Sheki. Med seg som reiseleder hadde gruppa Bjørn A Wegge, som har besøkt Aserbajdsjan mer enn 20 ganger gjennom sitt engasjement i arbeid her, og er fantastisk både til å formidle kunnskap og gode historier fra arbeidets tidlige dager på 90-tallet.

Vi hadde et gripende møte med udi-folket i Nich, der Wegge fortalte historien om da han besøkte landsbyen for første gang i 1994. Det var da svært få, selv i hovedstaden Baku, som kjente til udi-folkets eksistens. Wegge og hans reisekamerater reiste ut på «oppdagelsesferd», og da de så griser i gatene skjønte de at de var på rett vei. De fikk møte ordføreren i landsbyen, som fortalte at de var et kristent folk som ikke trodde på Gud. I dag er situasjonen en annen. Blant annet takket være innsatsen til Normisjon, kjenner i dag de fleste aserbajdsjanere til udi-folket, og flere tusen aserbajdsjanere besøker den registrerte udi-kirken hvert år. Selv om udiene fremdeles er i prosessen med å finne tilbake til sin identitet, er forskjellen stor i forhold til hvordan det var for 20 år siden.

Bønnestund i udi-kirken. (Foto: Bjørn A Wegge)

I Sheki fikk gruppa besøke turistmålene: Det gamle kongepalasset i Shekis gamleby og kirkemuseet i Kish, som i sin tid ble restaurert gjennom Normisjon med støtte fra den norske stat. Gruppa fra Kvinesdal var musikkinteresserte, og flere av dem hadde også bakgrunn som lærere, så vi hadde fått organisert et besøk på en lokal musikkskole. Det var spennende for begge parter – og det endte opp med at Kvinesdalsgruppa sang «laudate» firstemt på skoletrappa – til glede for forbipasserende...

Norsk kor i sentrum av Sheki - til glede for forbipasserende.

Ny hverdag i en ny by

11 september 2015

Så var sommerferien over, og vi er tilbake i Aserbajdsjan, hvor det fremdeles er sommer. Det er en overgang å flytte til en storby, men det er godt å komme i gang med hverdagen, både hjemme og på jobb.

Ny hjemby

Etter sommerferie i Norge med besøk hos familie og venner, Generalforsamling og et par brylluper, noe som også betød mye reising, er det godt å være tilbake, men det er en ny hverdag for meg og min familie. Vår nye hjemby er Baku, Aserbajdsjans hovedstad, med oppunder 4 millioner innbyggere. Selv om vi har bodd her tidligere, og mannen min her herfra, kjenner det allikevel litt nytt for vår lille familie. Det er en stor overgang fra å bo i Sheki, hvor vi har bodd de siste 2,5 årene, hvor det bare bor ca 60 000. Baku er en travel by, med mange folk på gatene, mye trafikk, mange biler og fulle busser og t-baner. Vi savner fjellene, den friske lufta, stillheten, det å ha egen hage, hunden og lyden av naboens høner og kalkuner – og ikke minst alle de hyggelige menneskene vi ble kjent med i Sheki.

 

Dette er det vi savner – utsikt fra fjellet ned mot Sheki by

Støvsjokk

Selv om jeg nå har bodd i Aserbajdsjan i nærmere 8 år, var det en overgang å komme tilbake etter å ha tilbrakt et par sommermåneder i Norge. Norge framstår som veldig rent, ihvertfall i forhold til Baku. Etter å ha kommet tilbake, la jeg merke til alt støvet som finnes overalt i Baku. Området er egentlig en ørken – selv om det i dag finnes mange grønne og fine parker – og vinden blåser stort sett konstant. Derfor kalles Baku «vindenes by». Vinden virvler opp sand og støv, og de færreste vinduer klarer å holde det ute. Årets kultursjokk bestod av et støvsjokk; overalt hvor jeg kom – hjemme, på jobb, på gata og på besøk hos andre la jeg merke til hvor møkkete det var. Det tok noen dager før det gikk opp for meg at sånn er det bare; her er det vanskelig å holde hus, hjem og gater støvfrie.

 

Bybilde fra Baku – det er nå også en fin by, til tross for støvet

Sommer til det fulle

Her er det fremdeles sommer – noe som stort sett er deilig, særlig etter den kjølige sommeren vi hadde i Norge. Man trenger ikke å bekymre seg for å fryse i løpet av dagen, heller det motsatte. De fleste unngår å gå for mye ute midt på dagen, selv nå i september, da det fremdeles blir oppi 30 grader midt på dagen. Her får man brukt sine sommerkjoler til det fulle!

Prosjektoppstart

Det er også deilig å være tilbake på jobb. For min del har det blitt skifte av arbeidsoppgaver; siden mai har jeg vært rådgiver for prosjektene Normisjon har blant funksjonshemmede barn og unge. I sommer fikk vi tillatelse til å fortsette arbeidet på barnehjemmet for funksjonshemmede barn i Merdekan utenfor Baku gjennom en lokal virksomhet. Dette prosjektet måtte ta en pause i slutten av mai, i forbindelsen med nedleggelsen av bistandsorganisasjonen vår, NHE. Etter å ha vært med på å skrinlegge, fryse og stoppe flere prosjekter, er det veldig gledelig å få være med på å starte opp igjen et prosjekt.

Glede på barnehjemmet

Prosjektet går nå på den andre uka. Direktøren på barnehjemmet var veldig fornøyd med at vi nå fortsetter arbeidet. «jeg trenger dere» har hun sagt flere ganger gjennom disse månedene etter at det ble klart at vi ikke lengre kunne arbeide der gjennom NHE. Jentene på teamet var også veldig glade for å få fortsette å jobbe – og de tar glade fatt på arbeidet igjen med å vise barna Guds kjærlighet gjennom å tilby ulike former for terapi, hjelpe å mate dem og bidra til at de får en litt lysere hverdag. Ved siden av å gjøre dette, jobber de også med å kartlegge barnas nivå, dokumentere hvilke typer terapi det enkelte barn får og etter hvert også hvilke framskritt barna gjør.

Kartleggingen av barna er i gang. Her blir en av guttenes grovmotoriske ferdigheter kartlagt.

Og når arbeidet på barnehjemmet er godt i gang, håper vi også at vi kan få i gang igjen flere prosjekter i løpet av høsten.

Takk for at dere er med oss i dette viktige arbeidet!

God høst!

 

Sørgemarkering i udi-land

15 juni 2015

Ernst var ordfører i Nich, landsbyen til minoritetsfolkegruppa udifolket i tida for 15 år siden. Normisjon drev da mye ulikt arbeid blant udiene – blant annet skoleoppussing, oppussing av den gamle kirken og litteraturarbeid. Jeg har hørt mye positivt om ham som en sentral medarbeider i arbeidet som ble drevet da, og fikk også mulighet til å møte ham første gangen jeg var i landet.  Senere har jeg hatt gleden av å samarbeide tett med hans yngre bror, og kjenner dermed flere i familien. Ernst fikk slag for noen år tilbake, og kom seg aldri helt igjen I begynnelsen av mai døde han, bare 75 år gammel. Her i Aserbajdsjan er det vanlig å ha flere markeringer i forbindelse med et dødsfall, og deltakelsen er stor. Den døde gravlegges vanligvis innen et døgn etter dødsfallet, og familie og bekjente samles tradisjonelt til markeringer både den 3., 7. og 40. dagen etter dødsfallet. Jeg hadde ikke mulighet til å delta i begravelsen eller på markeringene den første uka, så jeg ønsket å komme denne dagen for å vise min medfølelse med familien.

Halv ett møtes kvinnene i den nærmeste familien for å gå sammen til graven. Jeg møter dem i sentrum av landsbyen. De er ca. 20 til sammen. Heldigvis kjenner jeg to av dem godt, så jeg har noen å stille spørsmål til, for det er første gang jeg deltar på en slik markering. Flere av kvinnene bærer på plastposer, og svigerdattera til den avdøde har med seg en bukett kunstige blomster. Jeg hilser på henne, og både hun og jeg smiler gjenkjennende til hverandre; vi har møttes før. Vi går inn på gravplassen i sentrum, ved en av kirkene som ikke er pusset opp og dermed heller ikke er i bruk.

Deler av gravplassen med den gamle kirken i bakgrunnen

Framme ved gravstedet begynner flere av kvinnene å gråte og hulke høylytt – slik skikken er. Et bilde av avdøde legges oppå jordhaugen, sammen med kunstige blomster. Avdødes kone og svigerdatter går ned på kne og roper ut klagende. Flere andre henger seg på med klager, og vi står alle i en ring rundt gravstedet, noen gråter, noen roper ut i klage og andre er stille. Det er tydeligvis et familiegravsted. Her er avdødes foreldre gravlagt, og ved siden av dem, en av hans sønner som døde ung for 13 år siden. Flere av kvinnene kysser hans gravstein og gråter også over ham. Og så tier gråten og klagen, og kvinnene tar fram tynne vokslys som de fester til steinen som står over hodeenden til graven. Også til de andre gravene i familiegravstedet fester de vokslys, og flere av kvinnene går også bort til andre graver til deres andre slektninger med lys. Bønner sendes nok også opp.

Gravstedet til den avdøde, som ble gravlagt ved siden av sin sønn

Så åpnes plastposene, og på et lite bord som står på gravplassen, settes det fram kokt høne, søtt brød, søtsaker, frukt, brus og vodka. Kvinnene stiller seg opp i en ring, skålene med mat og tre glass med drikkes sendes rundt og alle forsyner seg veldig sparsommelig, som om dette kun er symbolsk. Kan dette være et spor av nattverd eller et agapemåltid? Et par av kvinnene sier også noe – men jeg får det ikke med meg, siden det er på udi. Det virker som om det er en form for korte minneord. Jeg også spør om å få si noe, og knytter det til måltidet og vårt håp.

Etter dette lille måltidet går turen hjem til den avdødes familie. Der er det dekket med enkle langbord i hagen, et langbord for kvinner og et langbord for menn. Folk fra nær familie, venner, tidligere kolleager og andre bekjente strømmer på. Vi er nok et sted mellom 100 og 200 mennesker. Såvidt jeg kan se, er jeg den eneste utlendingen, og prøver å ikke gjøre så mye ut av meg selv. Vi setter oss på de enkle trebenkene som er leid inn for anledningen og får servert først te, og så kokt kjøtt, etterfulgt av kålruletter , bønner og en spesiell risgrøt kokt på kjøttbuljong og som serveres med en tomatsaus. Dette er en typisk rett for både bryllup og begravelser blant udiene. Noen av mennene holder korte minneord nå, men mest går praten løst rundt bordene. Jeg sitter ved siden av søstra til hun som nylig ble enke, og vi snakker om hvordan begravelsestradisjoner er ulike i ulike land. Dette er et spennende tema blant dette folket som er i prosessen med å finne tilbake til sine gamle tradisjoner og skape nye.

 

Utsikt fra utkanten av udienes landsby Nich 

Barnehjemsbesøk i solskinn

23 april 2015

Normisjon har arbeidet på det statlige barnehjemmet i Merdekan siden midten av 90-tallet og bidratt både materielt med mat, klær, leker og utstyr til barna, samt ikke minst med omsorg og kjærlighet gjennom ukentlige besøk. I dag er dette fremdeles et av våre høyest prioriterte prosjekter. Teamet fra Normisjon består i dag av en finsk mann og fem lokale damer. De besøker barnehjemmet tre dager i uka. I tillegg er det også andre frivillige som er med iblant. På barnehjemmet er det ca 150 barn, men teamet fra Normisjon arbeider i dag først og fremst med gruppa med de minste og mest funksjonshemmede barna – med ca. 30 barn. De deler ut yoghurt til de minste barna, og iblant også vitaminer som kosttilskudd, de bidrar med ulike typer terapi og – ikke minst – de gir barna oppmerksomhet og omsorg.

Sammen med to gjester fra Norge fikk jeg være med teamet på et av de ukentlige besøkene. Sammen med oss var også to andre frivillige; en finsk og en norsk fysioterapeut som følger opp noe av utstyret som har blitt donert til barnehjemmet. Vi fikk hilse på direktøren på barnehjemmet, og fikk en omvisning rundt på området. Hele barnehjemmet ble pusset opp for noen år siden – og standarden er betydelig høyere enn da jeg besøkte barnehjemmet for første gang for 13 år siden. Men fremdeles er det barn som bare ligger stille i en seng hele dagen. På musikkrommet spilte to musikklærere for ei gruppe av de større barna og ungdommene. En ung gutt som så ut til å være autist danset rundt og rundt til musikken. En av guttene satte seg til pianoet og spilte med – med en hånd. En annen gutt og ei av jentene sang med til de aserbajdsjanske folkesangene. Musikken fylte barnehjemskorridoren med glede. Men lukten av urin sitter stadig i veggene på enkelte av avdelingene. Mange av barna trenger både bleieskift og må mates – og det er ikke alltid så lett å rekke over alle med to ansatte på rundt 15 barn. Både direktøren og de ansatte gav tydelig uttrykk for at de satte pris på at teamet fra Normisjon kommer og alt vi har bidratt med gjennom årene og at det fortsatt er behov for innsatsen til teamet. Barna også uttrykte glede over at teamet kom - selv om mange av dem ikke kan si det med ord.

Da vi kom inn på avdelingen teamet først og fremst jobber på, strakte barna ut hendene og smilte – og kommuniserte tydelig glede for å se kjente ansikter. Teamet fra Normisjon fokuserer på individuell tid med hvert barn – og barna får komme inn på rommet teamet bruker etter tur. Målet er at barna skal utvikle seg innen hva de har potensial for slik at de kan bli mer selvstendige og klare seg med mindre assistanse i hverdagen. Det kan bety å lære å spise selv, kle på seg selv, gå eller si noen setninger. Ei av damene på teamet er logoped, og trener på språk med barna. Ei annen har utdannelse innen massasje, som er godt for stive muskler og ledd. Ellers bruker de både musikkterapi og «theraplay», som bruker lek i terapien. Noen barn øver på å gå på egen hånd eller med gåstol, andre øver på å motta korte beskjeder som å plukke opp en leke fra et sted og legge den ned et annet sted. Barna med lavest funksjonsnivå får kanskje bare ligge på en matte og se på ulike leker som henger over dem eller høre lyder fra leker. Bare det å få komme inn på et annet rom og i andre omgivelser og å få høre andre lyder og få ta og kjenne på leker og andre gjenstander kan være en positiv stimuli for barna som ligger stille med lite stimuli store deler av dagen.

Vi som var gjester fikk lov å ta med tre gutter ut i vårsola. Ingen av dem hadde noe særlig språk, men kunne gå på egen hånd. Vi gikk på uteområdet, løp etter hønene og lukta på blomster. En av guttene løp bort til en gammel lastebil som stod parkert i utkanten av området. Han klatret opp på bilen og lo – han var tydeligvis glad i biler. En annen gutt fra en annen gruppe kom bort til hun fra teamet som var med oss med en bukett valmuer han hadde plukket selv. Blomstene var bare til henne. Det er fordi jeg en gang tok med mora hans hit, forteller hun. Hun jobbet tidligere i «Barna tilbake til familien»-prosjektet, og fikk kontakt med guttens mor, som hadde to funksjonshemmede barn som hun ikke klarte å ta vare på. Men nå kommer hun ihvertfall på besøk en gang i blant.

Det er ikke lett arbeid å arbeide med disse barna; mange av barna viser kun små fremskritt og det er usikkert hvilken framtid som ligger foran dem. Men det er ikke tvil om at Normisjon har bidratt til å heve livskvaliteten for mange av disse barna. Alle på teamet uttrykte det også som meningfylt å arbeide der. Selv om det iblant er utfordrende å møte disse barna, tror de får mye igjen gjennom å se hvordan barna setter pris på det de gjør – gjennom smil og latter. Og, som Mesteren sa: «Det dere gjorde mot en av disse, mine minste, det gjorde dere mot meg.»

God Novruz!

21 mars 2015

21. mars er vårjevndøgn, og i gammel persisk kultur markerte denne dagen begynnelsen på våren, og at et nytt år begynner. I før-kristen og før-muslimsk tid var zoroastrismen utbredt i denne delen av verden – og fra den tida stammer også Novruz-feiringen som har overlevd, til tross for å ha blitt forbudt under Sovjettida. I dag er den igjen feiret som en stor høytid her i Aserbajdsjan – og det gis en ukes ferie i forbindelsen med feiringen.

På lørdager er jeg vanligvis med på å arrangere Conversation Club for folk som ønsker å praktisere engelsken sin - noe som er en god måte å bygge relasjoner på. Gjennom de siste par månedene har det blitt en noenlunde fast gjeng som kommer, og denne lørdagen, som falt på Novruzdagen, bestemte vi oss for å invitere dem hjem til oss for å markere Novruzhøytiden. Vi var ca. 20 samlet, til fleste av dem ungdom i 20-årene, men også en håndfull av utlendinger som bor her i byen. Vi spiste god mat sammen – som noen av dem hadde kommet i forkant og hjulpet med å tilbrede, vi lekte leker sammen, pratet og hadde det hyggelig – og to av studentene hadde en kort presentasjon av hva Novruz var, på engelsk – siden vi også hadde utlendinger blant oss.

På mange måter minner Novruzfeiringen litt om den norske julefeiringen. Man har en adventstid – 4 tirsdager før Novruz markeres, hvor hver fokuserer på et av de fire elementene – vann, ild, jord og luft og for hver uke fokuseres det på at elementene våkner opp til en ny vår.  Man har også en tradisjon for å lage 7 slag kaker – de fleste med nøtter i. Tradisjonelt skal et slag være formet som en halvmåne, et slag skal være rundt som sola, og et slag er diamantformet – som sammen former en stjerne. Takket være gjestene våre, hadde vi også disse obligatoriske kakene på bordet.

Hjemmelaget "pakhlava" nøttekake - som en av damene hadde med seg - som danner stjerneformasjonen

Mye av symbolikken rundt Novruz er også det sammen som symbolikken rundt påske. Man dekorerer egg, og har leker og aktiviteter for barna med kokte egg. Det er også vanlig å legge ut hvetekorn på en tallerken i måneden før Novruz, som spirer og blir til hvetegress – semeni – som det er vanlig å knytte et rødt sløyfebånd rundt og sette på bordet til dekorasjon, gjerne med tørket frukt og nøtter rundt. Dette kalles en “khondsja, og lages også ofte uten en semeni på, avhengig av hvor stort fatet er.” På khondsjaen setter man ofte også lys; etter tradisjonen et lys for hvert familiemedlem.

Vår khonja med tørka frukt, nøtter, lys og dekorerte egg. Godt, og ihvertfall litt sunt. - og ved siden av, vår hvete-semeni

I løpet av Novruzdagen – men også i ukene før, er det vanlig at barn går og banker på dørene til naboer og kjente, legger fra seg en hatt og løper – og så må husverten legge søtsaker i hatten. Dette minner litt om “trick or treat” som mange gjør i forbindelse med Halloween, men dette er uten “trick”. Vi hadde også noen nabounger som kom på døra - og fikk frukt og søtsaker i luene sine.

Som til alle høytider, skal det være rikelig med mat til Novruz. De fleste familier spiser den tradisjonelle risretten “ash”, gjerne med kjøt som er tilbredt sammen med urter – som symboliserer våren. I vår feiring regnet vi med at alle kom til å spise ash hjemme, så vi gikk for grilla kjøtt i stedet.

På kvelden er det vanlig å tenne bål. De aller fleste familier og nabolag tenner bål om kvelden den 21, på Novruzdagen, men det er også mange som tenner bål de fire tirsdagene før Novruz. I ukene før Novruz har de fleste ryddet opp i hagene sine, og man samler opp tørre greiner og hageavfall – men også bildekk, gamle dører og alt man kan finne av brennbart søppel. Mange steder går nabolagene sammen om å lage et stort bål i gata, og det arrangeres dans og musikk til langt på natt. Når bålet er i ferd med å brenne ut, er det vanlig å hoppe over bålet tre ganger. Fra gammelt av skulle man si en besvergelse mens man hoppet over, og man trodde at man da ble renset for alle synder fra året som var omme. Hos oss har det regnet – og til og med snødd – mye den siste uka, så greinene i hagen som var tørre for to uker siden var tørre, men med hjelp av tennvæske og papp ble det da bål til slutt, og et par av jentene hoppa over det for moro skyld.

Så ble det bål til slutt - og jammen ble det ikke hopping over bålet også...

Så har våren kommet til Aserbajdsjan. I hagen blomstrer aprikostreet og tulipanene springer snart også ut i blomst. Vi gleder oss over ei ukes Novruzferie – og om noen uker er det påske, med tid for ny feiring med gjengen fra Conversation Club.

Med ønske om en god vår til alle hjemme i Norge!

Internflyktninger med ny symaskin og håp om en bedre framtid

03 mars 2015

Noe av det Normisjon arbeider for å gjøre i Aserbajdsjan, er å hjelpe sårbare grupper til å skape en bærekraftig framtid. En slik gruppe er internflyktninger. På grunn av konflikten med nabolandet Armenia om landområdet Nagorno Karabakh, har Aserbajdsjan i dag 597 000 internflyktninger; de fleste av dem flyttet fra hjemmene sine for mer enn 20 år siden. Mange av dem har etablert seg på nytt og lever i dag et mer eller mindre normalt liv, men det er også mange som fremdeles lever i midlertidige boliger i mer eller mindre kummerlige strøk. 

Like utenfor Sheki, hvor vi bor, er det en flyktningegrend langs en av hovedveiene, med mange midlertidige boliger. Til sammen er det 40 husstander i den lille grenda. Noen av husene er bare av planker, andre av en blanding av stein og murstein. Gjerdene rundt husene er laget av ulike typer metall, og i hagene og langs veiene, som er dekket av gjørme store deler av året, løper høner. Noen familier har også kuer og sauer som beiter på de åpne slettene noen hundre meter unna. Midt i grenda har de bygget en liten skole som har elever fra 1.-9. klasse. Skolebygget er i tre og en gammel konteiner har blitt til lærerværelse. I skolegården står det to påler, som brukes tidvis som fotballmål og tidvis til å sette opp noe som likner et volleyballnett. Men nå som det er vinter er det bare gjørme der, og noen av naboens høner leter etter noe å spise i utkanten av skolegården.

Et steinkast fra den lille grendeskolen, bor ekteparet Aynur og Huseyn  Huseynov. De er begge skreddere av yrke, og syr på bestilling, men det er lite etterspørsel i den lille grenda, annet enn en her og en der som trenger å legge opp en bukse eller reparere noe, og slikt blir man ikke rik av. Men vi har navn på oss for å være gode skreddere, sier Aynur, og forteller stolt om bestillinger hun har fått på gardiner til statlige bygg. Men når det ikke er flust med sy-jobber, arbeider Huseyn også i perioder som bygningsarbeider i hovedstaden Baku. Aynur har åpnet opp en liten butikk hvor hun selger snacks til skolebarna. Hennes to barn; tvillingene på 14 år, er to av elevene på den lille grendeskolen.  Men klassene er små og utstyr er det lite av, forteller Aynur. Hun har selv sydd gardiner til det lille klasserommet der hennes barn, og håper at et hyggeligere miljø også fører til bedre læring.

Familien Huseynov - da barna var små. De har bodd og sydd i sitt provisoriske hjem i mange år - men håpet om å ha sitt eget hus lever fremdeles. (Foto: Zemfira Mahmudova) 

For 5 år siden kom familien i kontakt med Normisjon gjennom Rettferdig handel-prosjektet. Man var på jakt etter lokale som drev med håndverk i hjemmene og laget ting som kunne selges som suvenirer. Zemfira Mahmudova har arbeidet i prosjektet siden begynnelsen, og er i dag også daglig leder av Folk Art-butikken som ble etablert i Baku med støtte fra Normisjon. Hun forteller at ekteparet Huseynov har vært gode å samarbeide med fra begynnelsen av. De er entusiastiske og tenner fort på nye ideer, forteller hun, og jeg vet at det de syr er av god kvalitet. Folk Art butikken har solgt mange vesker og putevar sydd av ekteparet Huseynov, noe som har gitt familien en god ekstrainntekt.

Men for om lag et år siden ble familiens symaskin ødelagt, og hovedinntekten deres sto i fare for å bli borte. Da ble kontakten med Folk Art til velsignelse. Takket være støtten Folk Art-butikken mottar fra Normisjon og andre aktører, hadde de midler tilgjengelige som kunne brukes som et lån til familien. En ny, og bedre, symaskin ble kjøpt til familien, og siden det har ekteparet sydd på bestilling for Folk Art, for å betale ned på symaskinen.

Aynur Huseynova syr fornøyd på den nye symaskinen.  (Foto: Zemfira Mahmudova)     

De siste par månedene har jeg fått være med Zemfira og hennes kollegaer på besøk til familien Huseyov to ganger. Huset de bor i er enkelt. Det består hovedsakelig av et rom, hvor sengene står i en del av rommet, og i den andre delen av rommet står symaskinen, og en ovn i hjørnet, for å holde huset varmt. De har bygd på en provisorisk entré, men har ikke råd til å bygge noe mer ordentlig. Aynur forteller også at myndighetene sier at de skal få flytte til nye hus som myndighetene bygger for internflyktninger, og dermed sier de at det ikke lønner seg å gjøre så mye på de provisoriske husene. Nylig har andre internflyktninger i regionen fått flytte til nybygde hus, og også familien Huseynov håper at det en dag vil bli deres tur. Men det er umulig å si når det vil skje. Jeg har bodd her i 15 år – siden jeg giftet meg med Huseyn, forteller Aynur, og dette er hvor barna våre har vokst opp. Huseyn og hans foreldre bygget det lille huset etter å ha flyktet fra sitt nyoppussede to-etasjers hus da området de bodde i ble okkupert på midten av 90-tallet. De fikk med seg så godt som ingen ting. Aynur forsøker å gjøre det beste ut av det lille hjemmet de har, ved å holde det ryddig og koselig. I hagen har hun plantet frukttrær, - og nå er jeg glad for at jeg ikke hørte på de som sa det ikke var noen vits, sier hun. Trærne gir både frukt og skygge om sommeren.

I slutten av februar leverte ekteparet 20 vesker og 20 putetrekk på bestilling fra Folk Art. Denne gangen var oppdraget å bruke gamle vevde teppebiter som dekorasjon, for å gi varene et lokalt preg. Da Folk Art-medarbeideren som førte regnskapet hadde regnet sammen prisen for varene, ble det klart: Nå er symaskinen nedbetalt! Fra neste bestilling vil Aynur og Huseyn igjen få ordinær betaling.  Ayunur var tydelig glad og lettet. Endelig er symaskinen helt deres! I vår kan Folk Arts kunder kan glede seg over å kunne kjøpe flotte putetrekk og vesker i ulike størrelser, med mønstre fra tradisjonelle aserbajdsjanske tepper, og Aynur og Huseyn får tjene videre til livets opphold for å skape en framtid for seg og sine barn.

For mer informasjon om Folk Art-butikken,

se deres nettsider: http://folkartbaku.com/

og Facebook-sider: https://www.facebook.com/folkartbaku

Valentines Day, fastelavn, kjærlighet og frihet

22 februar 2015

 

Ved siden av arbeidet med å være rådgiver (og rapportskriver) innen Normisjons bistandsarbeid i Aserbajdsjan, har jeg etter nyttår fått være med på å starte opp «Conversation Club» på engelskkurset hvor min mann arbeider. Hver lørdag samles en liten gjeng på mellom 5 og 15 unge voksne for å snakke engelsk omkring et bestemt tema. Det er en ypperlig mulighet til å bli bedre kjent med lokal ungdom, hva de tenker og hva de er opptatt av – samt dele hva vi tenker og tror om ting; alt på engelsk.

Det er få utlendinger i byen vår nå. Tidligere var det flere amerikanere som drev både gratis engelskkurs og «Conversation Clubs», men da det ble vanskeligere for utlendinger å få visum, ble det færre av dem. De fleste som kommer er enten engelsklærere, studenter eller ansatte i firmaer og organisasjoner hvor det er bruk for engelsk. Noen snakker nesten flytende, andre er helt på begynnernivå. Men med tålmodighet og iblant litt hjelp av lokalspråket azeri, får de fleste uttrykt ihvertfall det meste av det de vil si. Og det er også deilig for oss som utlendinger å en gang iblant kunne uttrykke seg på et språk vi er mer komfortable med enn azeri...

Jeg begynner å glede meg til disse Conversation clubs, og merker at jeg knytter bånd til de som kommer regelmessig, og koser meg sammen med dem. Nå på lørdag var det Valentine’s Day, og siden det var fastelavn dagen etter, hadde vi bestemt oss for å også nevne fastelavn, «pancake day» og fastetida. Jeg hadde med hjemmebakte fastelavnsboller, og så fikk deltakerne også smake litt av norsk tradisjon og høre litt om europeiske fastetradisjoner. Men det var Valentine’s Day tok hovedfokuset og bestemte temaet for samtalen: «kjærlighet og relasjoner.»

 

 

Diskusjonen gikk blant deltakerne: Er kjærlighet ved første blikk mulig? Og er kjærlighetsekteskap eller arrangert ekteskap best? Blant de litt eldre deltakerne i slutten av 30-åra fikk vi høre eksempler på både kjærlighetsekteskap og tradisjonelt arrangert ekteskap, med påfølgende gode argumenter for begge. Mange av de unge i samfunnet her står et sted midt imellom sine gamle kulturelle tradisjoner og de nye impulsene de henter, blant annet fra vesten. For mange er Tyrkia landet de drømmer om å reise til. I en tradisjonell by der te-husene (Aserbajdsjans svar på kafeer) for det meste er forbeholdt menn, hvor kvinner sjelden går ut etter det er mørkt og de fleste kvinner ikke kan gjøre noe uten tillatelse fra fedre, brødre eller ektemenn, er det ikke bare-bare å etterspørre nye verdier. Men mange av de unge, både kvinner og menn, etterspør mer likestilling og frihet også for kvinner, og blant de unge menn er det ikke så utenkelig å ta oppvasken og hjelpe til på kjøkkenet som det det har vært for deres fedre. Aserbajdsjan er et samfunn i utvikling. Det blir spennende å se hvor veien går for disse unge...

Språkenes fjell

22 januar 2015

Aserbajdsjan ligger i Kaukasus og byen vi bor i, Sheki, ligger like innunder de mektige fjellene i den store Kaukasus-fjellkjeden. Kaukasus betyr opprinnelig språkenes fjell, leste jeg et sted en gang. Og det kan godt være sant, for her snakkes det mange språk! I deler av Aserbajdsjan – i fjellområdene nord for Baku – er det noen steder at det snakkes totalt forskjellige språk i nabolandsbyer. Det er fascinerende!

Jeg er en av dem som fascineres av språk, og forsøker alltid å finne ut av hvilket språk folk snakker, og det er ikke bare-bare her i landet. I følge nettsiden Ethnologue,[1] har Aserbajdsjan 17 språk som snakkes av lokale, og hvis man også teller utenlandske innbyggere, snakkes det 37 ulike språk av folkegrupper som er bosatt i Aserbajdsjan, i følge nettsidene til the Joshua Project.[2]

Språkenes fjell: Den store Kaukasus-fjellkjeden som ligger nord for Sheki

Hovedarbeidsoppgaven min gjennom de siste årene, har vært å være rådgiver innen prosjektene Normisjon har og støtter innen minoritetsfolkegruppa udi. De er blant de mange urbefolkningsgruppene i Kaukasus, og Normisjon har vært med og støtte arbeidet med å konstruere et nytt alfabet på udi og arbeidet med å lage læringsmateriell til bruk i morsmålsopplæringen i skolen.  Takket være støtten fra Norge, har udi-folket kommet langt når det gjelder utviklingen av sitt eget språk. Men de færreste minoritetsfolkegruppene her i landet har kommet så langt.  Selv om det i dag pågår arbeid med å lage alfabeter til de fleste kaukasiske språkene, slik at folk kan ha muligheten til å lære å lese og skrive på sitt eget morsmål, samt at Skrifter skal oversettes til disse språkene, er det mange som aldri har sett noe skrevet på sitt eget morsmål.

Gjennom evalueringsarbeidet jeg var involvert i i høst, kom jeg i kontakt med en familie, som over flere år har vært en del av Normisjons Gatekeeping-prosjekt, da de har en datter med funksjonshemninger. Familien identifiserte seg som lezgi, som er en av de større kaukasiske urbefolkningsgruppene. Da jeg spurte dem litt nærmere, og de forstod at jeg faktisk var interessert, fortalte de at de tilhørte undergruppen Rutul, en folkegruppe som bor i flere landsbyer vest for Sheki, og som snakker et språk som er under lezgi-språkfamilien. De teller ca 900 mennesker i Aserbajdsjan, men det bor betydelig flere i Russland, og til sammen finnes det ca. 36 000 rutuler (i følge the Joshua Project[3]). Men det fantes ikke stort av materiell på deres språk, fortalte de.

Det gikk ikke mange ukene, før jeg via en bekjent fikk høre om at det finnes noe skriftlig materiell på rutul, og jeg fikk tak i en billedordbok og et hefte med enkle historier basert på det nylagde rutul-alfabetet, som er utarbeida av en av Normisjons samarbeidsorganisasjoner her i landet. Da jeg så igjen planla å dra på besøk til denne familien, tok jeg bøkene med, og det var en spesiell opplevelse! Tre generasjoner av rutuler kikket på bøkene med stor interesse. De voksne småfniste da de fikk se sine egne ord, skrevet med tilnærmet aserbajdsjanske bokstaver, og de viste det til barna: «Se, hva er dette? Kan du se hva det står skrevet under bildet? Ja, se, det er ei dør – og det står skrevet dør!»  Da bestemora fikk se boka, var det første hun sa: «Takk. Takk for at dere gav oss disse bøkene!»

 

Glede i en tøff hverdag

07 januar 2015

I forbindelse med evalueringen av Gatekeeping-prosjektet som jeg jobba med de siste månedene før jul, hadde vi en spørreundersøkelse blant familier som hadde vært i kontakt med eller fått hjelp gjennom prosjektet. En av familiene vi besøkte i forbindelse med denne spørreundersøkelsen tilhører en av minoritetsfolkegruppe i en landsby en halvtimes tid fra Sheki. De hadde i sin tid vært i kontakt med Gatekeeping-prosjektet fordi den ene datteren i familien var psykisk syk, men da hun allerede var over 18 år, ble det aldri aktuelt for dem å bli innlemmet i prosjektet.

De mektige Kaukasus-fjellene bakenfor landsbyen hvor familien bor

Da vi besøkte dem for i november, var det to av døtrene i familien, begge i 20-årene, som var hjemme. Faren var ute med sauene deres. De bor i et hus med ett rom i en landsby i fjellet, uten innlagt vann og gass. De fortalte at ingen av dem har arbeid, og faren har heller ikke noe fast arbeid. De lever av det han tjener, samt av trygden til eldstesøstra, som nå er på en psykiatrisk institusjon. Mora og bestemora er begge døde siden de var i kontakt med prosjektet.

Vi fikk også høre litt om bakgrunnen for at eldstesøstra var blitt psykisk syk og endt opp på en psykiatrisk institusjon. I tillegg fortalte de at den mellomste søstra var blitt gift, men hadde hatt noen problemer med mannens familie, så hun hadde flytta hjem igjen – men hadde rukket å bli gravid, og ventet nå et barn som hun må ta vare på på egen hånd. Det var ikke akkurat noe glansbilde. Søstrene klaget ikke, men når vi spurte dem om hvordan framtida så ut, var det tydelig at den ikke var så lys. Nå har dessverre ikke Normisjon noen prosjekter som kan hjelpe denne familien, så det var ikke så mye håp vi kunne gi dem når det gjaldt å få støtte denne gangen heller, annet enn å huske på dem i bønn. Da vi drog fra familien, sa jeg og kollegaen min til hverandre: Her skulle vi ha bidratt med noe; vi kunne ihvertfall ha hatt med oss noe mat til dem. Kanskje vi skulle reise tilbake til dem?

Etter å ha konferert med både kollegaer og andre venner og bekjente, bestemte vi oss for å reise tilbake og besøke dem igjen på egen hånd, siden vi begge opplevde at det hadde blitt lagt oss på hjertet. Vi tenkte at nå som det nærmer seg jul, har vi en god grunn til å vise godhet mot denne familien.  Et par av de utenlandske familiene som tidligere bodde her i byen hadde lagt igjen noen klær og diverse ting som vi tok med oss, og jeg gikk også igjennom barneklærne etter min datter og fant noen fine ting til nyfødte som vi ikke har bruk for lengre, og vi kjøpte noen kilo mel, ris, litt olje, te og søtsaker for å ha med til dem.

Da vi kom hjem til familien, var den yngste datteren og faren hjemme denne gangen. De fortalte at den mellomste søstra som hadde vært gravid hadde født en liten sønn for en uke siden, men at de fremdeles var på sykehuset. Vi hadde kommet på det rette tidspunktet. Vi fortalte at vi hadde tenkt på dem siden det forrige besøket, og at nå, som vi snart feirer jul, er dette en tid hvor vi blir minna om å dele det vi har fått av Gud og gi gaver til andre. Vi gav dem matvarene og klærne – og jenta på 22 var tydelig begeistra for å se på klærne. Hun gikk gjennom alle klesplaggene og kommenterte hva de kunne brukes til. Noen ting la hun til side til seg selv, andre til søstra.  I en av posene var det en pent brukt håndveske. Hun utbrøt: «Søstra mi har en veske, men jeg har ingen.» Jeg sa: «da er denne til deg.» Hun så på alle detaljene på veska, og så for seg hva hun kunne ha i den. Jeg tror ikke jeg har sett noen så begeistret for å arve en veske før!

Da vi dro fra familien, var vi fremdeles klar over de store behovene de har; de har måttet bruke mye penger på å betale for fødselen, og visste ikke hvordan de midlene de har skulle strekke til for å forsørge dem selv, samt de få sauene de har. Dessverre er det en del familier som lever under liknende kår her i landet. Men vi fikk ihvertfall vise denne familien at det er noen som ser dem og bryr seg om dem, og at det finnes håp, tross alt. Om ikke annet, fikk vi være til litt glede og oppmuntring for dem, i en tøff hverdag.

Jul uten stri

21 desember 2014

Så ble det 4. søndag i advent, vi har tent det fjerde lyset, og jula nærmer seg med stormskritt. Her i Sheki er det ikke så mye julestri; det er ikke så mye mer enn en håndfull mennesker som feirer jul her uansett. Her i landet har ikke folk flest noe særlig forhold til jul, annet enn fra Hollywood-filmer enn den ortodokse julefeiringen - som feires 7. januar av den russiske minoriteten i landet. Nyttårsfeiringen er derimot stor; en arv fra Sojvettida, og kan utenfra minne ganske mye om den vestlige julefeiringen. Sovjetrusserne lånte en del symboler fra den vestlige julefeiringen, som julenissen – som ble til «bestefar frost», juletreet – som ble nyttårstre, julegavene – som ble nyttårsgaver, gitt av bestefar frost, også mye av den andre pynten, da. I midten av desember begynner nyttårsdekorasjonene så smått å komme fram – og nyttårstrærne, som stort sett er av plast. Alle byer har et stort oppkonstruert «nyttårstre» på et torg eller i en gate, der det ofte rundt nyttår er en utkledd nyttårsnisse og ei «snøjente» man kan ta bilder sammen med. Og slikt kan man jo få julestemning av. Men julebudskapet uteblir.

Så ble det fjerde lyset tent...

Det er deilig å være langt unna julestria og julemaset i Norge, som jeg bare leser om i nettaviser. Her hos oss har det vært lenge til jul helt til nå i helga. Men julegavene til familien i Norge er handla – over nettet, og tre slag norske småkaker er i boks allerede – med god hjelp fra min gode svigermor, som har vært her på besøk i noen dager. Og pepperkakedeigen står i kjøleskapet og venter på å bli bakt ut av meg og min lille toåring i morgen. Jeg koser meg med julebakst mens jeg hører på Carola, på Sissel Kyrkjebø (Glade Jul-kassetten slår an fremdeles!) og Odd Nordstoga – og alle de flotte julesangene vi har i Skandinavia, som hjelper meg å dvele over det forunderlige budskapet adventstida og jula bringer med seg; om han som kom – og som skal komme igjen en dag.

3 slag i boks

I år har vi til og med fått julekort i posten helt fra Norge! Det er første gang det har kommet noe post hit til oss i Sheki; vi har ikke vært så ivrige på å oppmuntre til det. Men i år har det så langt kommet 8 julekort, med hyggelige julehilsninger fra LMF-foreninger rundt om i Norge. Det varmer et norsk hjerte langt unna norsk jul!

Julekort fra gode LMF'ere -  nå som julepynt i stua

Hjemme hos oss blir det en blandet julefeiring i år, med noe norsk tradisjon, noe aserbajdsjansk – og noen nye innspill. Vi er ihvertfall 30 mil unna de nærmeste nordmenn, og sikkert enda lengre unna ribbe og pinnekjøtt. Ikke det at det er helt umulig å oppdrive; i fjor hadde vi ribbe på julaften, kjøpt inn hos en lokal udi-slakter i Nic, en times kjøretur herifra (for der driver de grisehold) Og etter nøye forklaring til slakteren om hvilken del vi trengte og hvor han skulle kutte og ikke, ble det da ei god ribbe –selv om den var uten svor. Jeg har også spist pinnekjøtt til jul her i landet, laget fra bunnen av norske pinnekjøttentusiaster. Men vi valgte å gjøre det annerledes i år. I år skal vi i vår lille familie feire julaften alene for første gang og vi skaper oss nye tradisjoner. Mannen min ønska seg biff på julekvelden, så da prøver vi oss på det. 1. juledag får vi besøk av en av de andre utenlandske familiene her i byen, og ei utenlandsk jente jeg har blitt kjent med som er ettåring i Baku – og da blir det internasjonal julefeiring med aserbajdsjansk grillmat og julesanger på flere språk.

Men vi har enda et par dager på oss på å finne fram plasttreet og det vi har av julepynt fra kjelleren. Det blir ikke overflod av pakker under treet i år heller; vi er blitt vant med et par pakker til hver når vi feirer jul her – og det er deilig, så kan vi fokusere mer på hva jula egentlig dreier seg om. Og selv om det ikke er så mange andre som feirer jul her i byen, vet vi at det er andre som feirer jul andre steder i landet, og stadig flere som får høre om han som kom fra det høye og ble menneske og tok bolig iblant oss, som et lite sårbart barn, han som kom for å lage en ny vei tilbake til Far, han som både vi og så mange andre setter vårt håp til.

God jul!

Viator 15 år

13 desember 2014

Denne uka er det 15 år siden Normisjon startet prosjektet Mikrokredittfondet i Ganja. Siden da har det utviklet seg fra å være et av de første prosjektene i Normisjons bistandsorganisasjon Norwegian Humanitarian Enterprise (NHE) til å bli en stor bedrift – som i dag heter Viator Mikrokreditt, på folkemunne kalt «den norske banken». Ved hjelp av støtte fra Norge, både fra Normisjon og fra Norad, har Viator fått utvikle seg og vokse til en stor bedrift som i dag har 7 filialer som gir ut mikrokreditt-lån, 150 ansatte og 20 000 kunder. I følge direktør Vencent Abraham er dette bare starten; de ønsker å ekspandere enda mer i årene framover. Viator har vært med på å hjelpe kunder med små og mellomstore businesser i hele nord-vest-Aserbajdsjan, og på den måten bidratt til utviklingen av denne delen av landet. Fokuset er ikke bare på å låne ut penger, men også på å hjelpe kundene å lære mer om å styre økonomien sin og å bygge opp businessen sin på en god måte. Viator har også utmerket seg ved at det er basert på rettferdighet og ikke tolererer korrupsjon.



Viators direktør Vencent Abraham

Denne uka var det stor feiring av 15-årsjubileet. Vi var samlet på en restaurant i Ganja, med alle Viators 150 ansatte og ca. 30 innbedte gjester – så det var ingen liten forsamling. Blant de innbudte gjestene var den norske ambassadøren, gjester fra andre banker, noen gjester fra NHE, styrelederen i Viators styre fra Norge, samt fra Aserbajdjsans mikrokredittassosiasjon (AMFA). Først var det taler og gratulasjoner, med mye positiv omtale og mange lykkeønskninger. De blant Viators ansatte som har jobbet i 5 år fikk en utmerkelse, de som har jobbet i 10 år, samt den ene ansatte som har jobbet i 15 år – helt siden begynnelsen; direktøren i Ganja-filialen, som var den første, Adil Mahmudov. Det ble også utdelt utmerkelser til ansatte som hadde utmerket seg i arbeidet. Lederen i AMFA påpekte i sin tale at Viator er den eneste mikrokredittinstitusjonen som har sitt hovedkontor i Ganja, nær der landets fattige er, og at størstedelen av Viators kunder driver med landbruk. Fra NHE’s side ble det påpekt hvor stolte vi er av Viator – som er det NHE-prosjektet som har vokst seg størst og har vært mest suksessfylt. Dette er noe som både NHE og Normisjon forøvrig kan være stolte av!

En av Viators mange fornøyde kunder; en nøkkelsliper i Ganja

Etter mange taler, lykkeønskninger og utdeling av utmerkelser ble det servert lunsj, Ganjas kammerorkester – som også har fått støtte fra Normisjon opp gjennom årene – spilte til underholdning, og representantene fra alle Viators 7 filialer hadde sine egne underholdningsnumre  - fra lokale danser fra Balakan-regionen, konkurranser og leker. Som tradisjonen er i Aserbajdjan ved slike festligheter, var det også dans – og det var tydelig stor glede og stolthet blant Viator-kollegene.

Jeg har selv vært med på noen slike Viator-feiringer selv, siden 3-års jubileet ble feiret i 2001; men denne feiringen overgikk dem alle! Måtte Viator få fortsette å vokse, bli til velsignelse for enda flere og få bidra mer til god utvikling i Aserbajdsjan!

Ungdom med nytt håp og verdighet

05 desember 2014

Et av prosjektene som Normisjons bistandsorganisasjon NHE har hatt her i Sheki her «Nytt liv med verdighet» (NLMV). Det dreide seg om å gi en mulighet til et «nytt liv» for ungdom fra fattige kår gjennom å gi dem yrkesopplæring og hjelpe dem å få en arbeidsplass. Prosjektet, som ble avsluttet i desember 2013, fikk støtte fra finske myndigheter, og denne uka hadde vi besøk av to damer fra det finske utenriksdepartementet som ønsket å se hvordan det hadde gått med prosjektet og hvilke resultater det har gitt et år etter. Sammen med kollega Adila, som var leder for prosjektet, tok vi gjestene med rundt for å besøke noen av ungdommene som fikk hjelp gjennom prosjektet. Hun viste vei og introduserte oss; jeg var sjåfør og oversetter. Møte med mennesker som har fått livene sine forandret er noe som alltid gjør inntrykk på meg, og disse ungdommene er blant dem.

Like ved basaren i Sheki, på arbeidsplassen hans, besøkte vi en ung gutt i slutten av tenårene, la oss kalle ham Farid, som har fått opplæring i å lage dører og vinduer. Kan vi kalle ham en dørmaker? Siste skrik innen dør- og vindusmoten i Aserbajdsjan er plastikk. Det er bedre kvalitet enn tre, er bedre isolert, og holder lengre, sier de. Farid kommer fra en fattig familie i en landsby utenfor Sheki. For halvannet år siden ble han en del av NLMV-prosjektet, hvor han ble lærling hos en dørmaker, sponset av prosjektet. Da opplæringstida var over, bestemte han seg for å bli hos dørmakeren og begynne å jobbe for ham – noe de begge ser ut til å være fornøyd med, halvannet år etter. Sjefen hans skrøt av både arbeidsmoral og dyktighet. «Tidligere hadde jeg 3 menn som jobbet for meg, nå har Farid erstatta dem,» fortalte han. Farid er blitt så dyktig at han nå lærer opp nye. Det er vanlig å ta seg betalt for dette, men Farid, som selv kommer fra fattige kår og slapp og betale for sin opplæring, har valgt å lære dem opp gratis – noe prosjektet også oppfordret ham til å gjøre, om han fikk sjansen.

Lengre oppe i byen, langs en vei dekket av søle, fikk vi besøke en ung mor i begynnelsen av 20-årene, la oss kalle henne Gunay. Hun kommer også fra en landsby utenfor Sheki, og giftet seg med en gutt fra en nabolandsby. De bodde en periode hos hans foreldre, men da hans bror også giftet seg, måtte de flytte ut, og de leier nå et hus i Sheki. Mannen har ikke fast arbeid, og tidligere hadde de problemer med å få endene til å møtes og til å skaffe mat nok til seg og sine to små barn. Gunay fikk også bli en del av NLMV-prosjektet, etter å ha blitt anbefalt av gruppa i lokalsamfunnet. Hun hadde allerede begynt å jobbe i skjønnhetssalonger med mindre jobber, men fikk nå mulighet til å bli frisør-lærling. Da lærlingetida var over, fikk hun sponset utstyr til å starte sin egen salong, og nå arbeider hun delvis for en annen skjønnhetssalong og delvis hjemmenfra. Hun drømmer om å starte egen skjønnhetssalong en dag. Vi besøkte henne i huset de leier, og fikk se det lille rommet hun foreløpig har innredet som skjønnhetssalong. På veggen hang en brudekjole. «Det er min brudekjole,» fortalte hun. «Den er kanskje ikke så fin, men grei nok for folk fra landsbygda. Jeg låner den ut til de som ikke har råd til å leie en kjole.»  Det var tydelig at hun ønsker at flere skal få oppleve hvordan det er å få hjelp i vanskelige tider. Gunay fortalte at hun trives godt med å være frisør, og har etter hvert opparbeidet seg til å få flere kunder. Men faste priser har hun ikke. «Jeg ser an hvem de er,», forteller hun. Hun har en prisklasse for de som har god råd, og gir rabatt for de som har dårlig råd. «Og dersom de er fattige, hender det jeg ikke tar betaling i det hele tatt.» Hun forteller en historie: «Det var ei jente som skulle i et bryllup som kom for å ordne håret sitt og bli sminket. Jeg gjorde alt for henne, og var forberedt på å få godt betalt for det. Men da hun fortalte at hun leide hus og ikke hadde noe eget, syntes jeg synd på henne, for jeg vet hvor vanskelig det kan være. Jeg vet ikke hvor fattig hun var, men jeg tok ikke noe betalt for den jobben» Gunay er så glad for den muligheten hun fikk til å skape seg et levebrød. Det strålte av ansiktet hennes når hun snakket om hvor glad hun var – og det var ikke måte på hvor mange lykkeønskninger hun kom med til oss, og både vi og gjestene måtte gjerne bli til både te, middag og overnatting. Hun og mannen penger nok til både å betale husleia og til mat og det andre de trenger til familien, og nå er hun blitt en som kan hjelpe andre i vanskelige situasjoner. Gunay har fått et nytt liv med verdighet.

Møte med sterke mødre

25 november 2014

Gjennom arbeidet mitt som rådgiver i Normisjons bistandsorganisasjon i Aserbajdsjan, Norwegian Humanitarian Enterprise (NHE) har jeg den siste måneden vært ansvarlig for å koordinere evalueringen av Gatekeeping-arbeidet i nord-vest Aserbajdsjan som NHE har vært involvert i siden 2008. Dette arbeidet har hatt som mål å bidra til at færre barn blir sendt på barnehjems-institusjoner, og har hjulpet både familier som ønsket å sende fra seg barna sine, familier som stod i fare for å gjøre det og familier som ønsket å hente barna sine hjem fra institusjoner. Vi har hjulpet rundt 30 sårbare familier i denne delen av landet, hvorav de fleste hadde barn med funksjonshemninger.



I arbeidet med evalueringen har jeg besøkt mange familier, både her i byen Sheki hvor vi bor og i landsbyer rundt både i denne regionen og i naboregioner. Jeg har møtt mange fattige familier som lever under vanskelige forhold. Mange forteller om en tid da de ikke visste hvordan de skulle brødfø familien sin, og hadde ikke Normisjon kommet i kontakt med dem i den tida, vet de ikke hvor de ville vært i dag. Men jeg ble overrasket over hvor få av dem som klaget på forholdene; mange sa: vi har hatt det verre og takker Gud for i dag.

Jeg har møtt mange sterke mødre som gjør alt for å ta vare på sine barn under vanskelige forhold og får å tjene penger til familien. Flere av mødrene dyrker både grønnsaker og potteplanter, samt lager mat på bestilling. De som hadde barn med sterke funksjonshemninger, har ofret både karriere og muligheter de hadde hatt til å ha et liv utenfor hjemmet for å ta vare på barn som kanskje verken kan gå eller snakke i et hus som ikke er bygget for å huse funksjonshemmede. Ofte må de bære barna opp eller ned trapper for å ta dem inn på badet eller toalettet. Det står det respekt av!

En av familiene jeg intervjuet hadde en sønn med cerebral parese på 16 år. Denne familien så gutten som en gave fra Gud, og sa at det var deres plikt å ta godt vare på ham. Gutten har en tante som er enslig, og som har tatt på seg oppgaven med å ta vare på ham i det daglige, mens begge foreldrene arbeider. De hadde fått pusset opp hjemmet noe, så stua var stor nok til at han kan krabbe rundt på golvet. Men for det meste sitter han i sin egen sofa – og ingen andre får lov å sitte der! De fortalte også at gutten er midtpunktet i familien, og at også storfamilien setter stor pris på ham. Og selv om gutten selv ikke kunne snakke, var det tydelig å se at han var glad i familien sin – og også satte pris på gjester. Det er flott å se slike familier i et samfunn hvor det ikke alltid er en selvfølge at funksjonshemmede blir tatt godt vare på.

Flere av mødrene vi intervjuet var alenemødre. Flere fordi mennene var døde, men i flere tilfeller også fordi mennene hadde reist fra dem, enten for en periode for å arbeide, eller for alltid – ofte på grunn av det funksjonshemmede barnet, som i samfunnet her ofte sees på som en skam. En av mødrene fortalte at mannen ville at datteren, også med celebral parese, skulle sendes på barnehjem, men mora ville ikke. Til slutt reiste han fra dem, men dattera bor hjemme med mora og brorens familie. Takket være hjelpen fra Normisjon har de fått bygd et bad hvor det er enklere å vaske dattera, og hun har også fått en spesiallaget stor sprinkelseng, hvor hun kan stå uten å falle ut.

Jeg er imponert over alle disse mødrene. Med litt hjelp og støtte har de fått nytt håp og tro på en framtid, og tar vare på sine barn med omsorg og kjærlighet i omstendigheter som ikke alltid er lette.


Jeg skal fortelle fra Aserbajdsjan

15 september 2014

Jeg er Normisjons utsending i dette flotte landet. Mine inntrykk vil jeg formidle gjennom å blogge på normisjon.no