Advent i Skrefsruds fotspor - luke 24

24 desember 2017

I denne siste luken av adventskalenderen avviker jeg fra Skrefsrud og Børresens bok og tar med noe fra boken “Indiaminner” av J. J. Ofstad.

“I fem år hadde jeg anledning til å overvære gudstjenestene i Ebenezer kirke hver søndag. Skrefsruds forkynnelse var nok streng og delvis lovisk. Det som kanskje mest førte ham inn på den veien, var santalenes folkesynder, drikkfeldighet og usedelighet. Men hans prekener ble alltid frembåret av en intensitet, ild og varme som var helt enestående. Han hadde alle betingelser for å kunne forkynne evangeliet til vekkelse og omvendelse.

For det første var det malmtonen i røsten som bar så langt og fylte kirkerommet så helt. Så var det språket, eller språkene, som så villig føyde seg til  alt han ville si, og selv de fineste nyanser visste han å bruke. Såleses kunne han få fram hver en tanke, hvor abstrakt og bortgjemt den enn kunne være. Tilhørerne satt som fjetret både over tanker, ord og innhold. Dertil kom den sterke prøvede og overbevisende personlighet som kunne si: “Jeg vet hva jeg taler om. Jeg vet hvor synden fører hen, nemlig til død og fortapelse. Men jeg har også opplevd frelsen. Jeg vet at Jesus har tatt meg til nåde. Jeg vet at mitt navn er skrevet i Livets bok.” Først og fremst var det vekker-røsten som lød sterk og kraftig. 

En søndag i hans siste arbeidstid gikk vi ut fra kirken. Da sa han til meg: “Jo eldre jeg blir, jo mer må jeg forkynne Guds nåde i Jesus Kristus.” 

Når Skrefsrud stod og talte i menighetens forsamling og forkynte evangeliet, så han for sitt indre blikk bare disse to, synderen og Jesus. Til synderen lød kallet sterkt og manende: “Kom som du er, du blir aldri bedre enn du er, kom i dag med all din synd og jammer! Husk på at Jesus har utslettet alle dine synder da hans blod rant på Golgata. Gi deg over til Jesus nå i denne stund, for Jesus venter på deg. Det er nåde nok for deg. Og til Jesus lød bønnen sterk og varm, syndernes bønn: “Fra det dype roper jeg til deg, Herre!” Det som måtte skje var at Jesus og synderen møttes: “Du som freden meg forkynner, du en frelser, jeg en synder, du med amen, jeg med bønn. Du med nåden, jeg med skammen - å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede, Guds sønn!

Så var det øynene hans. En søndag under et månedsmøte - kirken var full til trengsel - satt også en gammel santalkone fra Mohulpahari bortgjemt i en krok. Da gudstjenesten var over, spurte hun: “Hva slags kar er han denne Kerab Saheb? Stod han ikke og nistirret på meg hele tiden mens han prekte.” Hadde hun tatt seg tid til å spørre hver enkelt i den store forsamlingen, ville hun fått vite at alle hadde følt det samme som hun. 

Grunnen til dette var det rent personlige i hans forkynnelse. Budskapet gjaldt enhver: “Du er mannen!”Derfor ble også alle hver for seg nødt til å ta standpunkt for eller imot. Man kunne se at alles ansikter var vendt mot Skrefsrud mens han talte. Det var som om hver enkelt i forsamlingen ventet en spesiell opplevelse fra Gud - nå - i dette øyeblikk. Derfor glemte man tiden, glemte likefram hvor man var. Således kan det forståes at når han sluttet sin preken etter å ha talt i opptil to timer, tenkte tilhørerne: “Slutter han allerede nå?”

Da jeg lærte å kjenne Skrefsrud, var han 63 år. Han hadde enda den samme Åndens glød over sin forkynnelse. Men la det være sagt med en gang, det var ikke bare kirken og de store menighetsforsamlinger som opptok tankene hans. Nei, han glemte heller ikke dem som led og som trengte hans hjelp i jordhyttene sine. 

Vi hadde spist aftens og jeg var gått ned til “Seminariet” for å legge meg. Det var lummert og varmt i luften, belgmørkt var det også. Da får jeg se en lanterne oppe i veien. Hvem mon det kan være? tenkte jeg. Før jeg kan se hvem som bærer lanternen får jeg høre den kjente røsten til Skrefsrud: “Vil du  være med på sykebesøk, Ofstad?” Jo, det ville jeg. Som vi går sammen forteller han at kona til en av mine lærere er dødssyk. Nå ville han besøke henne. Han kunne kanskje ved Guds hjelp få gi henne noen trøstens ord med på veien gjennom “dødsskyggens dal”. Vi stod utenfor den sykes hus i Amchua landsby. Han åpnet døren og spurte hvordan den syke hadde det. Det ble svart at hun var bevisstløs. Da vendte han seg mot meg og sa: “Det kan ikke nytte å gå inn da, kom med meg, Ofstad, så skal vi be til Gud for henne:” Ute på gårdaplassen lå en haug med tørret kugjødsel. Der knelte vi. Han takket Gud for at Gupinats syke hustru var døpt inn i samfunnet med Gud, og bad om at Gud ikke måtte komme hennes synder i hu, men at han for Jesu skyld måtte ta henne fra jordhytten, hjem til seg. 

Neste dag står vi borte på kirkegården ved hennes grav. Nå takker han for at hun fikk nåde til å stride troens gode strid og for at hun nå er hjemme. Hjemme? Ja, for det er han sikker på, for det hadde han jo bedt om siste kveld, og Gud hører bønner. 

De siste tre år av Skrefsruds liv var ikke lette for ham. Det var særlig hjertekrampene som voldte ham store smerter. Dertil kom at det ble vanskeligere og vanskeligere for ham å få arbeidet fra hånden. Det hopet seg opp. Så en morgen jeg skulle ha en liten konferanse med ham om skolen, fant jeg ham i sengen, og han svarte bare likegyldig på mine spørsmål. Jeg gikk da og telegraferte til fylkeslegen i Dumka, dr. Brown, man han svarte at han ikke kunne komme før neste morgen. Da jeg kom tilbake til Skrefsrud var han helt bevisstløs, og slik lå han helt til neste morgen. Han våknet opp straks før dr. Brown kom. Dette var det første hjerneslaget hans.  Han kom seg sånn noenlunde etter dette, men 9. mars 1909 fikk han igjen hjerneslag, og da var hans legemskraft og arbeidsdag slutt. Høyre side ble delvis lammet, dog ikke verre enn at han med meget besvær kunne rusle litt omkring ute i hagen sin. Men han ville ikke gi opp - måtte se å komme seg til krefter igjen. Han forsøkte bl.a. å lære seg å skrive med venstre hånd. 

Jeg vil ikke engang forsøke å beskrive hvordan det føltes for meg - under et besøk - da denne engang så sterke høvdingskikkelsen kom med en alminnelig skrivebok og bad meg om å skrive en forskrift, som han så skulle forsøke å skrive etter. Men den gamle utslitte venstrehånden ville nok ikke mer, den heller. Men han kom dog så langt at  han  på en måte kunne greie å skrive sitt navn under brever og dokumenter som krevde hans håndskrift. 

En dag fant jeg ham på verandaen. Da satt han og gråt. På mitt spørsmål om hvorfor han var så bedrøvet, pekte han med venstre hånd mot landsbyen Chitragadia. “Hva er det med Chitragadia?” spurte jeg. Etter mange forsøk - tungen var jo også delvis lammet - fikk han endelig fremstammet: “Jeg skulle vært der borte og forkynt evangeliet for dem, men nå kan jeg ikke.” “Vel, Skrefsrud, du har gjort det du kunne, nå skal vi som er yngre forsøke å gå både til Chitragadia og andre landsbyer og fortsette din gjerning.” Da så han på meg og smilte som ville han si: “Takk. Gjør det!”

For å få litt krefter igjen i høyre hånd bandt han en liten sandpose i den og forsøkte å bevege den; men heller ikke den ville mer. Den var utslitt og ferdig. Det var bare tålmodig å sette seg til å vente på det som snart måtte komme, jordhyttens sammenbrudd. 

Søndag 26. november 1910 var han i kirken for siste gang. Bodding prekte og Pederson forrettet ved nattverdhandlingen. Han går da bort til Skrefsrud og idet han rekker ham brødet, sier han: “Dette er Jesu legeme:” Da roper Skrefsrud ut et “ja” som hørtes av hele den store forsamlingen som var i kirken den dag.  Dette “ja” ble hans siste ord til den menighet som for det meste ved hans og Børresens virke var vunnet for Gud, en for en ned gjennom årene, og som han hadde forkynt Guds ord for, søndag etter søndag i noen og førti år. 

Søndag 11. desember fikk han tredje hjerneslag og døde. Mandag 12. desember ble han begravet. Jeg nådde bare så vidt fram til begravelsen ut på ettermiddagen. Ved framkomsten gikk jeg straks inn på Skrefsruds kontor der kisten var plassert. Der lå han, iført sin hvite prestedrakt. Solen stod lavt i vest og sendte sine stråler gjennom vinduet innover ansiktet hans. Jeg var ikke bedrøvet, tvert imot var jeg glad og takknemlig til Gud for at hans kamp nå var over.  Som jeg stod og så på hans markerte, men fredfylte ansiktstrekk, var det som disse ord lød for meg: “Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen - og rettferdighetens krans ligger rede --.”

Vi er i kirken med ham for siste gang, før han senkes i graven. Bodding leser litt av den 90. salme og litt av 1. Kor. 15. Så ble kisten båret ut av de santaler som hadde sagt ja til Jesus. Og kisten ble senket ned i Santalistans jord. Der hviler vår landsmann Skrefsrud inntil oppstandelsens morgen. 

En dag jeg satt på Santalmisjonens kontor i Oslo, banket det på døren. På mitt “kom inn” kommer en velkledd, stille og beskjeden mann i 50-årene og spør som vi har bøker som handler om Skrefsrud. “Jaså, De er interessert i ham? Hvor kommer De fra?” “Fra botsfengselet”, svarte han. “Jaså de er kanskje funksjonær der?” “Nei”, sa han. “Jeg har sittet inne.” “Jaså, har De sittet inne, og nå vil De lese om Skrefsrud?”  “Ja, der i fengselet har jeg lest en del om ham, og det grep meg slik at jeg har gitt Gud mitt hjerte” - Alt dette kom så stille og beskjedent at også jeg ble grepet. ”Skal vi ikke takke Gud sammen for den nåde De har opplevd?” “Jeg vil gjerne det” sa han. Så fikk vi en god stund sammen. Mannen fikk de bøker han ønsket. “Ja”, sa han, “jeg har tenkt på - hvis Gud kan bruke meg - å gå til andre fanger og fortelle dem at når Skrefsrud og jeg kunne bli frelst, så kan også de ble frelst!”

Å, det skal bli en underlig dag når vi stakkars syndere, renset og rene i Lammets blod og iført nye snehvite drakter, i himmelens saler skal takke Gud for alt det vi er frelst i fra. Når jeg tenker på det, da lenges jeg ubeskrivelig etter å kunne ta seierspalmen i min hånd og svinge den til Guds og Lammets ære!”