Påsketid

12 april 2018

Så er påskefeiringa over for denne gang, og det meste av påskepynten er rydda bort hjemme hos oss. Det er annerledes å feire påske her i Aserbajdsjan enn det er i Norge – langt unna påsketradisjoner, påskemarspian, påskeegg og påskefjellet...

Årets påske falt på uka etter vårfesten Novruz, så vi var allerede i feriemodus og i høytidsstemning etter ei uke med fri før den stille uke. Novruz og påske har sine likheter – med fargede egg og annen symbolikk fra vårens komme, samt god mat, gjerne av lammekjøtt. På den siste dagen i Novruzferien – mandag i den stille uke – hadde vi påskefest med mine kollegaer fra Normisjons kontor. Lammekjøttet ble grilla i under skyfri himmel med strålende sol, og etter maten snakket vi om betydningen av påsken.

Påskeaktivitetene i vår familie var nok ganske likt norsk påskefeiring: I palmehelga hadde jeg og jentene mine påskeverksted, hvor vi lagde både dekorasjoner med påskekyllinger og egg som vi hengte opp i vinduet, men også en påskegrav med steiner henta på en av våre Novruz-utflukter og sand fra en av Kaspihavets strender, og et symbolsk Golgata med tre kors. Det var slik vi pleide å gjøre hjemme i min barndom – og det hjelper for barna å ha noe å knytte påsken til.

I løpet av den stille uke leste vi om både utgangen fra Egypt og Jesu siste uke, og på Skjærtorsdag hadde vi jødisk påskemåltid med familien og våre norske volontører. På påskeaften hadde jeg invitert noen lokale troende mødre, og vi snakket sammen om hvordan vi kan markere påsken hjemme med barna våre. På påskemorgen ble påskegraven åpnet, og vi satte en englefigur foran den åpne graven. Vi dro på påskegudstjeneste, og der var det, tradisjonen tro, en dramatisering av påskefortellingen, denne gangen med fokus på Jesus som møtte Emmausvandrerne. Men det mine jenter nok sitter igjen med etter vår påskefeiring er nok de små arvede amerikanske plasteggene som vi fylte med godteri på påskeaften og som de fikk lov til å spise før frokost på påskemorgen.

 

Vår hjemmelagde påskegrav er tom - og engelen bringer bud om at Han er oppstått!

Men påsken var ikke over med det – helga etter vår påskefeiring, kom den ortodokse påsken. Det er den påsken som de fleste aserbajdsjanere kjenner til, og flere av de evangeliske kirkene her i byen, feirer også påsken samtidig med de ortodokse. Russerne pleier å bake en spesiell søt kake med rosiner til påske, som kalles kulitsj, eller påskebrød, som aserbajdsjanerne kaller det. Det minner mest om en høy rund julekake med melis og strøssel på. Selv om antallet russere her i byen har minket, var det påskebrødene til salgs i mange butikker, og blomsterbutikkene solgte gåsunger, noe som også russerne har en tradisjon for å pynte med til påske.

Sammen med våre volontører, Sigmund og Laila, tok jeg turen til Nich for å være med på å feire ortodoks påske sammen med våre udi-venner. Vi kjørte oppover til Nich på lørdagen og fikk overnatte hjemme hos noen venner. Været var nydelig og vi våknet til fuglesang og hanegal på påskemorgen. Til gudstjenesten møtte flere hundre udier opp; over halvparten var barn og unge, og vi ble hilst med «Isus vaskres», «Jesus er oppstanden» på russisk, av de fleste. Inne i kirken, derimot, foregikk alt på udi, men vi var heldige å få litt oversettelse. Ved siden av oss fra Normisjon, ei annen europeisk dame fra SIL og to amerikanske lingvister som forsker på udi-språket, samt den aserbajdsjanske fylkesordføreren så det ut til at de oppmøtte var udier fra landsbyen.

Et glimt fra feiringa inne i kirka

Da det skulle begynne, ble kirken stapp full av folk, men enda var det mange som var igjen ute. Daglig leder for udi-kirken, Rafik, hilste menigheten med «Jesus er oppstanden» noen ganger, og barna og ungdommen svarte tilbake: «Han er sannelig oppstanden». Deretter fortalte han hva påsken dreier seg om, og Fadervår ble bedt av et kor av ivrige skolebarn. Så var det tid for presentasjon av gjestene. Jeg og kollegaen fra SIL ble bedt om å komme fram, hvorpå Rafik fortalte forsamlingen om hvorfor udiene skulle være takknemlige til oss. Jeg fikk æren for alt det Normisjon har gjort blant udiene - med særlig fokus på oppusningen av kirkebygge, som førte til at udiene i dag har ei registrert kirke de kan bruke og møtes i. Min kollega fikk æren for språk- og oversettelsesarbeidet. Det føltes litt rart å stå der, syntes vi nok begge, men som representanter for to organisasjoner som faktisk har gjort et betydelig arbeid for udienes kultur, språk og kirke, var det også et privilegium og en ære å bli gjort stas på. Ved Guds nåde har vi fått lov til å være med på å løfte opp en minoritetsgruppe og hjelpe dem å bevare og utvikle sin kultur, sine tradisjoner og sitt språk. Hvem vet hvordan situasjonen hadde vært for udiene i dag dersom vi ikke hadde blitt involvert. Hvem vet hvordan påskefeiringa da hadde blitt?  Hver gang vi er i Nich får vi høre det – vi er så takknemlige til våre norske venner og til Normisjon for at dere har gitt oss kirka tilbake!

Så, etter tekstlesning og vandring rundt kirka tre ganger, fikk barna utdelt esker med gaver. Og så avslutta vi påskefeiringa for vår del med lunsj i hagen til en av mine tidligere kollegaer og hans familie. I god udi-tradisjon ble vi servert grilla svinekebab med ris tilbrakt på udi-vis og deilige salater. Rundt bordet ble det snakk og mimring om «gamledager» – og til og med en telefon til en gammel venn i Norge. Langt borte fra påskefjell og norsk påskefeiring fikk vi feire under strålende sol og blant blomstrende frukttrær, blant brødre og søstre i Nich, dit de gode nyhetene om Han som er oppstanden kom nærmere tusen år før det kom til Norge...

På besøk hos venner i Nich - med nydelig servering