Nyhetsbrev fra Karen februar

20 april 2018

(Red.anm.: Ved en feil har dette og en rekke andre blogginnlegg blitt liggende upublisert. Vi beklager dette!)


bunxungo og blå himmel                     Nyhetsbrev fra Karen februar 2018

 

Midt i januar var jeg på vei tilbake til Mali etter 4 måneder i Senegal. Både sjåføren og jeg begynte å bli ganske sultne og tenkte at vi snart måtte se om det var en liten fortsausrestaurant i en av landsbyene vi kjørte forbi. Vi stoppa da jeg trodde jeg så en slik, og jeg gikk ut av bilen og spurte damen som satt ved grytene om det var noe mat igjen. Det var det, og hun øste opp og gav oss et fat. I samme slengen forklarte hun at dette ikke var en restaurant, men de bodde rett og slett så nær veien at der satt familien og spiste sin egen middag. Jeg ble ganske flau, men vi spiste maten og satt og småprata. Vi fikk til og med papaya til dessert! Jeg tenkte jeg burde betale litt, men det var ikke snakk om at de ville ta imot penger. Gjestfriheten og rausheten vi opplever i Afrika er noen ganger utrolig imponerende. Mange er fattige, og det irriterer meg ofte når unger roper og tigger, men så har jeg opplevd gang på gang hvor lett de deler når de først har noe. 

 

Jeg vet ikke om du noen gang har tenkt over hvor lettvint det er å betale med kort i butikken, eller hvor greit det er å få tak i kontanter når du har et bankkort. Da Aud og Jon Bovim kom til Mali i 1981, var det så vanskelig å få penger overført fra Norge til landsbygda i Mali at de en gang måtte låne penger av noen amerikanske misjonærer. Det har vært store framskritt her, men likevel fikk jeg ikke penger ut av kontoen vår i banken før jeg hadde vært der fem ganger! Først var jeg tre ganger innom for å ordne med at min underskrift skulle bli gyldig for uttak. Så var jeg der en time en dag og 11/2 time neste dag før jeg endelig kunne gi penger videre til rektor på bibelskolen og han som jobber med radio, så de hadde nødvendige midler til driften. 

I banken satt jeg i et luftavkjølt rom og ventet; og det var ganske interessant å observere hvordan det var der. Sjefen var upåklagelig antrukket med skjorte og forskjellig slips for hver dag, og jeg registrerte at arbeidet ikke akkurat gikk i rekordtempo der han satt foran PC’en.  Så veldig mange kunder var det ikke, men noen dukka opp. Blant annet kom det inn en eldre mann som hilste hjertelig på meg. Han var sykepleier her tidligere, og han avslutta sin yrkeskarriere som ordfører. Han fortalte de bankansatte, som er fra Bamako, at misjonen har bidratt på helsefronten gjennom mange år. Han nevnte at vi hadde vært en svært viktig samarbeidspartner og at vi hadde betydd mye for de som ikke selv har hatt råd til å betale medisinsk hjelp. Han husket spesielt misjonens innsats da det var en meslingepidemi i 1989!  

 

Etter at jeg hadde fått penger i banken, måtte jeg en tur til stasjonsbyen og handle noe småtteri i flere butikker for å få vekslepenger. Jeg hadde fått vite at det skulle finnes en minibank der også, så med mitt personlige bankkort fikk jeg på null komma niks ut den summen jeg bad om og til og med kvittering og aldeles nye og rene sedler! 

 

Jeg bor nå i det samme huset som jeg flytta inn i da jeg kom hit i 1986, men huset er renovert.  Med strøm er det muligheter for å bruke aircondition. Jeg kan også velge å ligge på det flate taket; når varmen setter inn for fullt, og det gjør den visst nå!  Jeg skal ha base her i landsbyen ved Senegalelva, men også ha meg noen turer nord for elva. Jeg har allerede vært en runde og hatt ei lita uke i hver av de to landsbyene hvor jeg har bodd lengst de siste årene. Mye tid har gått med til å hilse på gamle kjente. 

 

Sist regntid var svært dårlig i denne delen av Mali. I samtale med sosialsjefen nord for elva, fikk jeg vite at han var sikker på at det i år ikke bare blir for lite mat, men rett og slett hungersnød. Han hadde fått inn lister fra alle landsbyene i 5 kommuner med navn på dem som trenger mat. 

 

I en av kommunene hadde landsbyene i ett område fått brukbart med regn og derfor gode avlinger, mens andre har fått lite eller ingenting. 

Jeg snakket med ei kvinne som jeg har kjent i mange år. Familien hennes hadde fått høstet noe, men nå var det slutt på hirsen, så det måtte de kjøpe. Peanøttene ville ta slutt i neste måned, sa hun.  Det går jo an å kjøpe mat hvis du har penger, men folk flest har ikke en jobb eller en fast inntekt.

 

hirse må kjøpes   hirse på taket  Santutu med barnebarn

 

Bildene viser en liten slump hirse i fatet, et lite lager korn på taket og en stor barneflokk sammen med bestemor. Det er også mødre, fedre, tanter, onkler og ungdommer som skal ha mat i storfamilien. 

 

Det som er mest slående dette året, er hvor grønt det er i alle hagene. Nøden lærer naken kvinne å spinne, og det var tydelig at når det nesten ikke er noe av hovedmaten, hirse, skjønner alle at det må til en innsats for å skaffe ingredienser til sausen. 

 

hage i ossandin       hage i Osso 

 

På hjemveien var jeg innom landsbyen der Helsehageprosjektet skaffet utstyr og hjalp til med å rekruttere personell til et kommunalt helsesenter. Jeg ville gjerne se hvordan det gikk med bærekraften.  Det er fortsatt veldig god drift og en positiv utvikling uten oss. De har nå fått hjelp av Røde Kors og Kanadiske givere, så til vaksinene har de et nytt kjøleskap som går på solenergi.

                             Elam ved ambulansen

Den kristne sykepleieren prosjektet ansatte, har nå begynt på sitt 12. år ved sentret. Han er svært godt likt. Her poserer han foran en 3-hjuls ambulanse som brukes til å frakte fødende og andre pasienter til helsesentret fra landsbyer uten bilvei. Det var hyggelig å hilse på ham og resten av staben, og jeg opplever at de og senteret er til stor velsignelse i området.

 

I løpet av de nesten to ukene nord for elva, var jeg en søndag på gudstjeneste der de har en menighet som fungerer ganske godt, og søndagen etter hadde vi en enkel gudstjeneste der det er noen få døpte.  De greier ikke å samles uten at det kommer besøk, men de var glade for å få det til denne dagen.

Noe som ble til stor oppmuntring for noen av de døpte, var å få se Jesusfilmen der alle snakker kasonké. Jeg viste den i en heim der også 3 voksne som ikke er kristne så nesten hele filmen, og mange barn satt stille og uten å bråke i over 2 timer! Det betyr jo at ungene skjønte det som ble sagt, og det viser at når vi har et viktig budskap vi vil gi til folk, må de selvfølgelig få det på sitt eget språk, hvis de skal forstå det ordentlig. 

Seinere på våren blir det en fest og markering der mange skal få se den helt ferdige utgaven av filmen. 

 

Nå er vi samlet til årets misjonærkonferanse i Senegal. Jeg er tilbake på et sted med godt internett, så da får jeg endelig sendt ut et nytt brev.

 

Varme hilsener fra Karen

 

        fine blomster                 naboen           

 

 

Jeg tror det betyr en forskjell at misjonen er til stede her. Takk til dere som ber og alle som bidrar økonomisk. Kontonr. 1503.02.13537.