Livet og døden

04 mars 2015

Som dere kanskje vet så er jeg ganske fersk som lege. Det har vært vanskelig å bestemme seg for å jobbe på et sted som dette med så pass lite erfaring som jeg har, og uten helt å vite hvor mye jeg kommer til å stå alene med dårlige pasienter. På sykehuset har vi en lege som gjør keisersnitt og mindre kirurgiske inngrep, en som er spesialist i familiemedisin og en juniordoktor foruten meg selv og Hallgeir ( som er psykiater). Klinikken vår er spesielt rettet mot mor-barn-helse, og fødsler og keisersnitt utgjør en stor del av aktiviteten.  Det er både kjekt og interessant å være med på fødsler når det går godt, og forferdelig når det går galt. En av grunnene til at jeg ikke ønsker å bli fødselslege er det store og tunge ansvaret for at mor og barn overlever.

I forrige uke hadde jeg en av mine tyngste dager i min karriere. Jeg hadde gått ferdig visitten på medisinsk side da jeg hørte at et  nyfødt barn var dårlig. Jeg skyndet jeg meg inn og tok ansvar for babyen. En liten jente var nettopp kommet til verden.  Kroppen var helt slapp, fargen dårlig og ingen pust. Sammen med en sykepleier gnidde vi henne hardt over ryggen og fotsåler i håp om å få en reaksjon. Jeg begynte å puste for babyen med munn til munn metoden, og etter hvert fant de en ren maske og bag jeg kunne bruke. Suget kom på plass. Sprøytene kom. Et tørkle slik at vi kunne få tørket babyen skikkelig og prøve å holde den varm. Heldigvis var hjertelyden god. Over 100 hele tiden, og det beroliget meg noe. Jeg tok med meg babyen til et annet rom for å få lagt henne under en lampe mens jeg fortsatte med baggingen. Heldigvis kviknet hun til. Etter 10 minutter begynte hun å puste selv. Mens jeg holdt på med den lille overhørte jeg at det var vanskelig å finne blodtrykk på mor. Babyen kom seg og jeg gikk inn til mor. Møtte en sykepleier på veien og spurte hvordan det gikk med mor. Vi finner ikke blodtrykket svarte hun. Jeg skyndet meg til kvinnen. Moren lå alene mens en vaskedame vasket i andre siden av rommet. Ikke en helsearbeider tilstede. Moren var bevisstløs. Jeg prøvde å måle blodtrykket, men fant det ikke. Løftet vekk den store dynen og pleddene de hadde pakket henne inn i for så å se at blodet rant slik jeg aldri har sett det før. Jeg tenkte med en gang at hun var døende. Ropte høyt på hjelp mens jeg masserte livmoren det jeg kunne. Beordret dem å hente sjefslegen som kan kirurgi og å få tak i blod, samt å få gitt medisiner. Vi trenger masse blod, familien må begynne å gi nå. Uten noe informasjon om fødsel må man tenke på mange muligheter for hvorfor hun blødde så mye. Heldigvis kom den andre legen fort og skjønte etter hvert alvoret. Vi prøvde det vi kunne å stanse blødningen. Vi trodde vi hadde riktig diagnose, men tok dessverre feil. Vi prøvde ulike metoder og etter to timer klarte vi å stoppe blødningen som rant ut i bøtten. En rift i livmoren gikk i to retninger. Jeg spurte sjefen min om han trodde at livmoren var revnet helt igjennom , men han avfeide dette siden vi klarte å stoppe den synlige blødningen. Etter som tiden gikk fikk jeg mer og mer av historien. Hun hadde nettopp født sitt sjette barn. Fem barn og en far satt utenfor med en dårlig lillesøster. Den ene sønnen bor på hostelet som ligger tett i tett med huset mitt. Jeg tenkte at vi ikke kan miste denne kvinnen.

Personalet og Khasi-folk (som er folkegruppen denne kvinnen tilhører) mobiliserte helt beundringsverdig. De sto i kø for å gi blod, og vi fikk gitt 12 poser blod. Hun våknet til, sa at hun ville ha litt vann og kunne snakke med søstrene sine som hele tiden sto ved hodeenden hennes. Vi begynte forsiktig å håpe. Den andre legen sa at vi egentlig allerede har mistet henne, og om hun overlever så er det et under. Vi diskuterte om vi burde åpne buken. Selv kan jeg ikke kirugi, men jeg kan assistere. Pasienten hadde fortsatt ikke målbart blodtrykk og gikk inn og ut av bevissthet. Vi håpet at vi hadde stoppet hele blødningen og sjefen bestemte seg for å avvente ytterligere prosedyrer. Han ba meg gå å spise. Jeg kjente at jeg trengte mat og drikke etter å ha jobbet med mor og barn intenst i mange timer, og fikk ro for å gå hjem og spise mens den andre legen var med pasienten. På vei hjem var alle opptatt av hvordan det gikk. Jeg sa at hun fortsatt var veldig dårlig og at vi bare måtte be. Mathea ville be med en gang, og ba inderlig på bangla; ”Hvis du ikke hjelper nå Gud, så dør både mammaen og babyen”.

Da jeg hadde skyndet meg tilbake ble jeg møtt av en helseassistent som sa at pasienten igjen hadde blitt dårlig. I rommet sto helsepersonell og familie handlingslammet og med tårer i øynene. Buken var blitt mye større, og det var nå lett å se at hun blødde ut i buken. Var livmoren virkelig revnet helt igjennom? De hadde vært på vei til operasjonssalen, men hun kollapset på veien. Den andre legen begynte å gi hjerte- lunge- redning. Jeg spurte om han virkelig ønsket at  vi skulle gjøre det, vitende om at det er nytteløst når det ikke er noe blod å pumpe rundt. Han ønsket det og jeg gjorde så brystkompresjoner i noen minutter før han valgte å avslutte. Det var ingen håp lenger. Vi hadde prøvd det vi kunne. Kanskje ville en gynekolog eller erfaren kirurg reddet henne, men de var ikke her.

Følelsene og tankene er overveldende. Jeg har nettopp mistet en seksbarns mor. Kanskje fordi jeg ikke skjønte fort nok hva som skjedde. Fordi jeg ikke kan nok gynekologi og kirurgi og er for uerfaren. Er kanskje ikke dette sykehuset et sikkert sted å føde på? Det er vanskelige spørsmål for meg. Det vanskeligste er likevel hvorfor Gud ikke kunne gripe inn. Mens vi jobbet med pasienten var rundt 50 personer samlet i bønn i etasjen under oss. Hvorfor hørte ikke Gud bønnen vår? Eller kanskje hørte han, og det er derfor den lille jentebabyen fortsatt lever?

På ettermiddagen ga jeg pumpet morsmelk til den lille babyen, siden jeg var den eneste ammende i nærheten som kunne gi. Det var surrealistisk å gå hjem og pumpe seg for så å levere melk til babyen som jeg så hardt jobbet for at skulle få være hos moren sin. På kvelden fikk de tak i en slektning som kunne amme barnet. Barnet fikk senere kramper, og ble overført til et større sykehus med nyfødt intensivavdeling. Nå må vi be om at jenten skal klare seg.

Neste formiddag var vi i begravelsen. I et rom i hjemmet deres lå den døde moren med et hvitt laken over seg. Jeg går inn i rommet med meget blandede følelser. Er det en trøst for dem at jeg kommer, eller anklager de meg for hennes død og ikke vil se meg? Jeg opplever at jeg er velkommen der, og det er godt å få lov til å sørge i felleskap med dem. Selv om det er under et døgn siden jeg skrev dødsattesten så er det samlet mellom 2-300 mennesker her i sorg. Kisten og graven er klar. Alle får te og alle får et  fullt rismåltid. Det er rørende å se hvordan Khasiene er der for hverandre, og hvordan familien slipper å være alene. Det er vanskelig nok en gang å hilse på de 5 barna og mannen som sitter igjen i en bunnløs sorg. 

Jeg hadde ikke lyst å gå i begravelsen, men er glad jeg gjorde det. Familien er kristen, og har fred for at moren nå har det godt. De har et håp om at de skal få se henne igjen. Hun legges i jorden på et høydedrag inni jungelen. Sangen og bønnene rekker ut over landsbyen og tehagen nedenfor. Jeg tenker det finnes ingen finere sted å bli stett til hvile enn her.

 

Jeg møtte ikke denne kvinnen før jeg fant henne bevisstløs i en seng. Allikevel føler jeg meg veldig knyttet til henne.  Familien hennes kan jeg være til støtte for her. Den lille jenten kan jeg kanskje følge opp på klinikken, og jeg har et håp om å en dag treffe denne seksbarns moren i himmelen. Da vil vi se alt klart.