Farvel Bangladesh, hei India?

22 august 2016

Som en god sørlending gleder jeg meg sjelden til stort annet enn sommeren, neste søndag og siste måneds oversikt over kjøp og salg av eiendommer i lokalavisen. Det kan tjene til det gode.

Takknemlig og spent takket jeg ettermiddagen fredag 1. juli ja til å jobbe mitt neste år som utsending til Bangladesh for Normisjon. Klokken halv ni samme kvelden kom sjokkbeskjeden: et forferdelig terrorangrep hadde funnet sted i hovedstaden Dhaka, rett i strøket der jeg etter planen skulle bo.
Etter mye legebesøk, vaksinering og offentlig dokumentoversettelse, ventet jeg på visum – som en siste bekreftelse på at utreise kunne bestilles. Ambassaden på sin side, brydde seg lite om nettopp det. De vurderte risikoen høy for vestlige, og for meg betød det avslag på visum, og ubestemt tid med venting på andre alternativer.  

Sommer og venting
Jeg håpet på forsommeren at jeg kunne begynne dette eventyret noenlunde slik: «Sommerdagene varte lenge, morgenduggen klistrer seg på kroppen, og kveldssola borrer seg inn i netthinnen. Sval sommerbris over Mandals skjærgård. I hagen langsmed elva former en svarttrost nebbet som hadde den en stradivarius mellom vingene. Disse minnene skal jeg få glede av når en annen kultur og et annet klima blir hverdagen.» 

Virkeligheten ble ikke slik. Vind, regn og husmaling er en kort og konsis oppsummering av sommeren 2016. Nylig var jeg i samtaler på Normisjons hovedkontor, nesten rett i hagen til Harald og Sonja. Da ble jeg tilbudt å reise til Dumka, India – hvis alt legger seg til rette.

Dette har jeg lært – å avslutte setninger slik: "Hvis alt legger seg til rette".

Ingenting er nemlig hogd i fjell i disse virksomheter. Derfor passer det meg godt; jeg har ikke noe som binder, jeg har tilbudt mitt liv for dette året, og er spent på hva det vil bringe. Da hjelper det meg at jeg sjelden begynner å glede meg til tur før jeg sitter i flyet, med sikkerhetsbeltet festet.

Og her hjemme befinner jeg meg enda, ventende og malende  i et vakuum av takknemlighet for at jeg evner å ikke glede meg så mye at jeg blir skuffet når ikke alt går slik jeg ble forespeilet, men samtidig også med en uvisshet for når kofferten kan pakkes.

Jeg bestemte meg denne morgenen for å begynne å like te. Jeg fikk en pakke av min søster Ruth Miriam da hun var i Dumka for noen år siden, og denne har fått stå trygt og godt forseglet på kjøkkenet siden da. Flaks at jeg hadde et te-redskap i skuffen! 

Utvidet verdenskart
Jeg har lært meg litt geografi de siste par månedene. Til nå har jeg hatt glede av å utforske Europa- og USA-kartet. Det eneste forholdet jeg har hatt til Asia, er k j e d e l i g e biler. Det er ikke utenkelig at dette blir skjøvet under av andre inntrykk det kommende året. Området rundt Dumka, byen jeg etter nåværende planer skal bo i, en 6 timers "Super Express"-togtur nord for Calcutta, er stedet organisasjonen i sin tid startet sitt arbeide i. Spennende! 

 Bilderesultat for india bangladesh map

Glede 
Det er heldigvis forskjell på å glede seg til, og å glede seg i. ​Et godt brukt, men enda mer slitesterkt bibelvers forteller oss nettopp dette: "Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!" (Fil. 4,4) Jeg har god grunn til å glede meg i å være elsket og sendt av Han som skapte meg - og få lov å tro og håpe at Han har en plan for mitt liv.

Jeg begynner å glede meg. Jeg kan gjerne vente. Men la meg ikke behøve å vente frem til de skal lose E39-trafikken gjennom Mandal. 

Ta gjerne med deg Normisjons generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvellands sitat:

«Det er bedre med krigsskader enn liggesår»

(Lar den bare henge der)

 

 - Stein Ole