Effektiv venting

19 september 2016

Omsider kom våren. Slik føltes det å tøffe (nei, dure) utover Mannefjorden i Mandal en av de første dagene i september. Godværet lot vente på seg, men når det endelig kom, varmet det opp en ellers kald sjel. Sommer, sol og Sør Import er altså kortversjonen av de siste ukene i allitterasjonsform. 


Mandal er finest i godt vær

Jeg venter fortsatt på visum til India. Det vil si, jeg venter på å bli invitert ned av en lokal organisasjon, slik at jeg kan søke visum. Det er tydeligvis ikke snakk om en enkel 12-årsdagsinvitasjon med fargerike overskrifter og ballongtegninger i Paint...

Som en sindig og tålig tålmodig mandalitt kan jeg godt vente jeg, men det føles litt unaturlig å avslutte hver bidige samtale med "Se det, ha det greit ja, mi snakkes om et år!" -  i tilfelle jeg drar til Trondheim eller India, eller hva det måtte være, sånn helt plutselig. Derfor har det vært godt å komme til et annet sted, både for å få pakket den store kofferten, men også for å føle at jeg er i gang med noe. For det er jeg. Etter et volontørkurs i Trondheim i begynnelsen av august, fikk jeg et glimt av noe jeg ville ha mer av.

Normisjon og Gå Ut Senteret
Jeg har lenge vært glad i Normisjon. En organisasjon med fremoverlente mennesker som er bevisste på fortiden, interesserte i nåtiden, og som fremfor alt kjemper for å hjelpe mennesker til å kjenne seg elsket og sendt av samme Gud.

Om jeg ikke mente det, hadde jeg nok likevel skrevet det, for som nyutdannet siviløkonom arbeidet jeg på Folkehøgskolen Sørlandet (innlegget er ikke sponset), en skole med nettopp Normisjon som majoritetseier. Likevel mener jeg det, for på denne skolen møtte jeg kolleger med dette hjertet. 

Nå sist var det altså dette kurset på Gå Ut Senteret, atter en skole eid av Normisjon. Jeg hadde ingen kjennskap til skolen annet enn kunnskapen om at den ble flyttet fra Hurdal til Trondheim i 2015. Her ble jeg møtt (på nydelige Berg Prestegård) av dyktige og inspirerende lærere, en svært talefør og engasjert rektor, ja en tvers igjennom "grei gjeng". (Nei, innlegget er ikke sponset)

Jeg har altså tatt med meg et aldri så lite lass med bagasje og bosatt meg midlertidig på en av Trondheims beste adresser. Takk til gode venner som gir av sitt husvære, og lager kake til en stakkar som enda ikke har vent seg av med god mat fra folkehøyskolekjøkkenet (hei Gunn og Anita!).


Midlertidig adresse: Utsikt over byen, deilig vær, gode mennesker.

Bli barn igjen
På Gå Ut Senteret storkoser jeg meg hver dag, etter å ha blitt godt tatt i mot av elever og stab. Jeg gleder meg over å få være i et pulserende miljø av unge mennesker som er sultne på noe mer av både et større perspektiv på livet, samt kjennskap til andre kulturer. (Nå trenger heldigvis ikke jeg å følge så godt med i kulturtimene, jeg har tross alt jobbet både på Birkeland og i Mandal by).

Hjemme i Holum kjente jeg et ansvar for å gi svar, undervise, planlegge (og du verden som jeg har likt det). Nå er rollene likevel snudd på hodet, og jeg kan stille spørsmål og dele tanker, ta del i diskusjon uten å ha noe fasit, og best av alt: bare være. I et hode som er fininnstilt på effektivitet og aktivitet, er nok også dette det som utfordrer meg mest:

Å se min verdi i det jeg er, snarere enn i det jeg gjør.

Heldigvis vandrer vi ikke rundt på prestegården og kun er, vi gjør noe også. Forleden dag hadde vi besøk av tidligere Mali-misjonær, Gjermund Lygre. Vi fikk blant annet lære hvordan gaver tas i mot og behandles i Mali. I dette tilfelle, en levende hane og dens vei til gryterett. God mat og praktisk undervisning, med andre ord. 


De har rar klesstil i Trondheim, men jeg prøver å tilpasse meg. Lærdom: Kvinnen som serverer te, skal alltid nærme seg mannen undenfra.

Ventetrening
Å ha tid avsatt hver dag til bibellesing, samtaler, bønn og undring, det er en ny opplevelse. Å være en del av Salem menighet, som skolen har tett samarbeid med, er oppmuntrende. Det til nå mest verdifulle jeg har lært, som jeg også tror mange hadde likt å erfare, er dette: Venting er en viktig lærdom i møte med andre kulturer. For en økonom som er vant til å tenke produktivitet - i jobb, i logistikk, ja i livet generelt - er det en ny opplevelse. Nødvendig lærdom rent personlig, ja, men særlig i møte med en kultur som ikke nødvendigvis har dette øverst på dagsorden. 

GMT kalles denne ventetiden av de eldre; Good Missionary Training

Vi har godt av å vente. Trekke oss tilbake, slik Jesus gjorde, til et øde sted. I en slik prosess modnes, slipes og formes vi. Om ikke vi vet til hva, kan vi ha en trygghet og et håp i at Gud er formgiveren, og at Han ser livene våre i et større perspektiv enn vi gjør selv. Heldigvis.

 
"Jobb": Her piano og sang i beste bedehusånd på Moholt menighetshus.

Nei, jeg storkoser meg altså i en litt rar vente/student/jobb/besøk/reise-fase, men det er klart jeg savner å alltid ha en BMW tilgjengelig. Beklager det, men som dere forstår: jeg jobber med meg selv.

- Stein Ole

 (Forrige innlegg finner du her)