Lite følelsesregister - store svingninger

11 oktober 2016

Godt nytt å melde. Så godt at noen ville grått, ledd, fått hjertebank eller flimmer. I løpet av en time fikk jeg anledning til å kjenne på følelser av alle slag. Slike emosjonelle ekstremiteter er sikkert mer spennende hvis følelsesregisteret ditt har større handlingsrom enn timeviseren på klokka di.


Trondheim klarer seg fint også i høstnyanser

De av dere som kun er interessert i den største nyheten, kan bla til bunnen. Her kommer først en oppsummering av uken(e)s viktigste saker:

Innleid sørlending
For å ta det viktigste først: Jeg har for første gang i livet klippet håret hos frisør(!) – ikke hos morfar som alltid før. Denne gang to hyggelige syrere som jeg kunne si både hei og takk på arabisk til.

Veien til internasjonalisering har begynt!

En annen viktighet: På Gå Ut Senteret, populært kalt Senteret (det gir langt flere assosiasjoner som må forklares), hvor jeg har tilbragt min siste måned, har vi hatt besøk av en kjendis fra det deilige Sørland. Fra feil side av Mandalselva riktignok, men dog fra den beleilige side av Harkmarksbekken, kom Lars Fredrik (så kjendis at jeg ikke kan bruke etternavn…) for å undervise om å være «Disippel i en annen kultur». Spennende og interessant, og ikke minst nyttig med undervisning av en engasjert og radikal person omtrent på elevenes alder. (Og ikke minst gøy at en jeg tidligere har vært ungdomsleder for, nå har undervisning for meg. Det er stort!)


Lars Fredrik har tidligere gått på bibelskolen ACTA i Stavanger, og studerer nå, etter noen måneder i Pakistan, religion, kultur og globalisering i samme by. Det demper selvsagt kultursjokket litt med noen blaude konsonander under middagen…

Jevnlig har Senteret, i samarbeid med KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid), opplegg for en del innvandrere. Da Lars Fredrik var her, skulle vi ha litt leker, sjokolade og hygge med en god gjeng syrere, sudanesere og eritreere i en park. Utfordrende for min del, fordi jeg ikke umiddelbart klarer å la meg interessere for hvor varmt det er akkurat nå i diverse land. Likevel synes jeg arbeidet er megaviktig. Derfor blir jeg fascinert av å se hvordan Lars Fredrik spiller seg rett inn i symfonien med én gang. Et stort forbilde!

Livsforvandlende undervisning
Det er ikke ofte jeg blir tatt på senga av god undervisning. Ikke fordi jeg stiller spesielt høye krav (eller, litt), men mest fordi jeg til stadighet tenker at når jeg nå er 25 år burde jeg følge bedre med i undervisning, og ikke sitte å tegne biler og hus på timeplaner og stensiler. Likevel faller jeg for fristelsen, og bruker tiden på å vurdere om eksosrøret skal være rundt eller firkantet. 

Det var frem til Sigmund Evensen fra bibeloversettelsesorganisasjonen Wycliffe kom på en ukes besøk til Senteret. Han tok oss med storm, og fortalte med innlevelse og gnist hvordan han og familien fikk et kall, gikk på det, bodde 20 år i Papua Ny-Guinea – og levde blant en liten stamme som snakket et helt fremmed språk. Hans fortelling om hvordan de fikk oversatt nytestamentet til dem, forandret mye av mitt syn på misjon. Det gleder jeg meg til å fortelle om senere.


Til venstre: Fonetikk, lingvistikk og språklære. Utrolig spennende!
Til høyre: Først når dette kartet over Agderfylkene ble malt utover veggen ble jeg revet med!

Sigmund underviste oss i språklære, og akkurat da var nok jeg den som fulgte best med.

Språk er spennende og interessant – men mest av alt nødvendig

Skal du bli kjent med et menneske, lær språket det snakker. Språk i flere former, både hjertespråk og talespråk. Fonetikk, uttale, dialekter, sosiolekter og alt dette her… Det er noe av det mest spennende jeg vet om. (Og fra egen livserfaring kan jeg øse ut: snakk engelsk til en butikkansatt i Frankrike, og hun vil se på deg med et tomt blikk, som om du nettopp tråkket i la salade. Si noe på fransk, samme hva, og øynene lyser opp som ei betlehemsstjerne på nattehimmelen).
Ja, det sier mer om meg enn mye annet – men jeg gleder meg til å lære et nytt språk helt fra grunn av.

Et kapittel lukkes
Sjelden føles et lite avsnitt som et helt kapittel. Det gjør det nå. Én måned i Trondheim får være nok, tenkte Vårherre, og gav meg et ja-svar på visumsøknaden. Det var denne torsdagen hele følelsesregisteret mitt ble utfordret.

Én måned går fort når du har den beste utsikten i Trondheim, medelever det er så lett å bli glad i, venner – og generelt alt det du trenger (utenom bil). Derfor håpte jeg at svaret på visumsøknaden skulle drøye litt. Det skulle den imidlertid ikke, og på formiddagen, forrige torsdag fikk jeg svar fra ambassaden at visum var innvilget. Snarere enn å slå fortere eller stoppe opp, slo hjertet bare like fort. Lettet fordi jeg endelig hadde noe konkret å forholde meg til, lei meg fordi det betød snar avskjed med Trondheim. Én liten time etterpå fikk jeg dele et vitnesbyrd til oppmuntring, men enda bedre, bli bedt for og velsignet av førti elever og ansatte.

Uansett hvilket forhold du måtte ha til bønn og sang; å sitte omgitt av en hærskare som ber og avslutter med en trestemt velsignelse:

Det er det nærmeste jeg kommer et himmelsk englekor.

Det betyr at jeg drar til India så snart som råd er – men først en snartur til min barndoms paradis: Sørlandet!

Så kan du grunne på dette i mellomtiden:

«(…) Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si» (2. Mos 4,12)

– en utfordring som ble livsforvandlende både for Moses og Sigmund Evensen (uten sammenligning for øvrig). Nødvendig for meg de kommende månedene, kanskje kan det ta noen bekymringer også fra deg?

Takk til alle i Trondheim, Gå Ut Senterelever og -ansatte, Salem- og kollektivvenner. ja alle som har bidratt til fire uker med sol og glede i almanakken!

- Stein Ole

Tidligere innlegg: 

Effektiv venting
Farvel Bangladesh – hei India?

Besøk gjerne min Facebook