Trafikalt grunnkaos

25 november 2016

– Vinteren kom tidlig i år, sa en lokal kollega, og knyttet hetta rundt ansiktet som en ekte eskimo. – Vinter, sa jeg, back in Norway gravde de seg ut av huset til morgenen for å komme på jobb, mens trafikken sto mellom Suvatne og Mjåvann.


Siste nytt: Vi kom til krysset midt på bildet her, og måtte snu fordi det er streik; prøvde å finne en omvei, som så mange andre, fant til slutt en vei med masse sperringer og folk med bambusstenger og pil og bue som vi kom oss forbi - for så å komme til kontoret og finne ut at vi måtte jobbe hjemmefra i dag. Alle skal streike! I skrivende stund er jeg inne, de driver nemlig og brenner busser og lastebiler, og kaster jernstaur rundt i gatene. Dette skulle Fagforbundet ha sett, - da ville det blitt fart i lærerlønningene!

Skepsis
Like sikkert som at ikke det blir snø til jul, er det at det ikke finnes stillestående trafikk her (selv ikke når de blokkerer med punkterte lastebiler, ref. over). Å følge regler og ellers være innenfor det jeg vil kalle en relativt romslig skala for normal kjøring, det er ikke et tema en gang. Mange vet sannsynligvis ikke om det er høyre- eller venstrekjøring, og dersom det er noe som ligner på to filer, så er det bare å hive seg på hornet og snirkle seg imellom.

Noen ganger holder jeg pusten så høyt at sjåføren hører det. Som i «taxien» i Kolkata, hvor vi plutselig hadde en buss 10 cm fra døra vår – hvorpå sjåføren hytter med neven ut av sitt vindu, mens han snur seg mot oss og smiler litt stolt, som for å betrygge oss: «It was good». Der er enveiskjøringer veiledende og lyskryss dekorative innslag på livets landevei. På vei hjem kjørte en annen sjåfør på ei høne (ikke si det til noen, det koster 75 kroner i bot til eieren), og snudde seg deretter og gliste på samme måten som når noen slipper en lydløs fis de ikke ennå vet om er luktløs. Jeg lo.


Kolkata: En luktende og kontrastfylt by vi besøkte ei helg, for å få litt storbyfølelse, eller, for min del å spise på McDonald’s, 

Trafikken er også det som har skremt meg mest. Her en dag fortalte en bileier meg at han hadde airbag i den nye bilen sin, "en ballong som kommer ut av rattet når jeg kolliderer" (merk når) - og jeg ble stående å vurdere om jeg skulle fortelle om norske sikkerhetsforskrifter, påbud og nullvisjoner - men endte opp med en skuespilleraktig overraskelse og "Wow, that's nice". Nei, men bil, tog og motorsykkel, alt er så voldsomt snirklete og førstemann-til-mølla-preget. Generelt er nok skepsis den følelsen som har sittet mest i.

En sånn «se seg over skuldra»-følelse

Hvorfor stirrer de så lenge? Hadde den myggen malaria? Var det en slange jeg så der? Hvor mange mus på kjøkkenet i dag? Har de toalettpapir her? Dette er tross alt den mest annerledes kulturen jeg har vært i, og jeg føler meg (erhm – er) annerledes og utsatt hvor enn jeg går. Det kan være både til glede og besvær.

Månedens viktigste saker
Først og fremst: kondolerer til Oddvar som røk ut av Farmen. Det er også den store snakkisen i tabloidene her nede. Neida, men jeg var glad norske nyheter hadde noe å skrive om, nå som vi vet at Trump blir Amerikas neste president. Jeg får vel skryte av at Farmen-Oddvar har sittet på i bilen min, kanskje det kan få salget til å gå litt fortere?

Det som derimot er det store samtaleemnet her (og som jeg er veldig takknemlig for at hendte, for å kun snakke om været er spennende i omtrent to tideler av et sekund) har kanskje de oppvakte av dere fått med dere. Landets statsminister, Modi, gjorde 500- og 1000-rupisedlene verdiløse (tilsvarende 50- og 100-lapper). Det vil altså si at vi (sammen med 1,3 milliarder andre) våknet opp en morgen, og hadde plutselig lommerusk igjen å leve av. Utenfor alle minibankene var det mange dager med lange køer. Jeg skulle bare på postkontoret å kjøpe frimerker, og der var det Black Friday-tilstander. Gaping og krangling, væpnet politi og null køsystem. Alle skulle veksle inn penger. De lærde strides, men fra min synsvinkel er det et skritt i retning av å redusere svart økonomi, samt få flere til å åpne bankkonto og anskaffe seg kort. Utfordringen blir størst i landsbyene. 45 % av landsbyene i staten er ennå uten elektrisitet, og da er neppe kortterminal og minibank førsteprioritet.

Takknemlighet
Midt i all " fæliheda" har jeg vært så heldig å tilbringe tiden frem til nå sammen med to volontører fra Norge, Gerny og Einar M. Vestbøstad. De kom ned i september for å jobbe tre måneder på kirkens skole, Don Bosco, hvor Normisjon gir stipend til enkelte elever. For meg, som ikke er glad i innledende samtaler, er det perfekt å være med noen som allerede har blitt kjent med både mennesker og steder. Frem til for en uke siden bodde vi sammen på misjonsstasjonen Bandorjuri,


Livet på misjonsstasjonen: Til venstre: Kokken har vært ute og fanget dagens frokost. Vi skal aldri mer si at vi er lei av ris, lover!!
Til høyre: Det kunne vært et gammelt bilde jeg fant av et misjonærektepar fra 1916, men det er faktisk volontørene Einar og Gerny som leker med nabobarna. De glir rett inn i tilværelsen!

Nå har jeg imidlertid flyttet for meg selv. Organisasjonen jeg jobber for lokalt eier et gjestehus/kollektiv. Én av dem jeg bor med er også min (motorsykkel)sjåfør, medhjelper til innkjøp og byturer, rådgiver, elektriker, - ja egentlig det jeg trenger for å få til et greit liv. Jeg stortrives. Fra å bo i tilnærmet majestetiske omgivelser i et rolig område, og føle seg som en misjonær fra en svunnen tid, er det fint å kjenne seg lokal. Jovisst er det mye bråk og lite annet enn ei seng, et toalett, et bord og ei bøtte til dusj. Likevel sover jeg helt utrolig godt på noe som er 3 cm tykt og skal forestille en madrass.


Nytt bosted:
Til venstre meg og sjåføren min, Ramu. Han kjører finere enn alle andre jeg har møtt! Til høyre er leiligheten min. Hvis du vil ha navn på interiørkonsulenten, tror jeg du må lete i et østblokkland.

Selv om både skepsis og redsel kan råde, trumfer takknemligheten

Ikke et sekund har jeg tvilt på at menneskene rundt meg vil meg godt. Alle indere jeg har møtt er helt utrolig hjelpsomme og gjestfrie. De inviterer hjem og serverer god mat i bøttevis, de organiserer turer og kjører oss rundt forbi, lar oss være med i familiesammenhenger (les: bryllup) og skaper gode arenaer for samtaler.

Det er evangeliet i praksis. Nestekjærlighet utført i enkelthet. Enkelthetens gave er takknemlighet. Paulus erfarte dette, og gjorde det tydelig for oss:

"La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!"

1. Tessalonikerbrev 5, 15-18

Alt godt,
Stein Ole

Vil du vite mer om det jeg driver med enn hvordan jeg har det, følg Normisjon i India (selv om du ikke har Facebook selv, tilogmed!)

Tidligere innlegg: 
Livstegn
Lite følelsesregister, store svingninger
Effektiv venting
Farvel Bangladesh – hei India?

Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com